Pave Johannes Paul II:Budskap for fastetiden 1997

1. Fastetiden minner om de førti år Israel tilbrakte i ørkenen på sin vei mot det lovede land. I løpet av denne tiden opplevde folket hva det vil si å bo i telt, å være uten fast bopel. Det opplevde en total mangel på trygghet. Hvor ofte var det ikke fristet til å vende tilbake til Egypt, hvor det i det minste var brød, selv om det var slavers føde. I ørkenens utrygghet skaffet Gud selv folket brød og vann, og han beskyttet dem fra enhver fare. For hebreerne ble erfaringen av å være totalt avhengig av Gud, til veien til frihet fra slaveri og avgudsdyrkelse av materielle ting.

   Fastetiden forplikter til personlig renselse. Med dette vil fastetiden hjelpe de troende til å gjenleve denne åndelige reise gjennom ørkenen, ved å bli mer oppmerksom på fattigdom og utrygghet i livet og ved å gjenoppdage Herrens nærvær. Herren inviterer oss til å åpne våre øyne for våre nødlidende brødres og søstres behov. På denne måte blir også fastetiden en tid for solidaritet med enkeltmennesker og folk i så mange deler av verden som befinner seg i vanskelige situasjoner.

2. For fastetiden 1997, det første året i forberedelsen til det store jubelåret 2000, vil jeg stoppe opp og reflektere over den tragiske situasjon til de hjemløse. Som tema for meditasjon foreslår jeg følgende ord fra Matteusevangeliet: "Kom hit, dere som min Far har velsignet, ... jeg var fremmed og dere ga meg husrom" (jfr. 25:34-35). Hjemmet er stedet for familiefellesskap, hvor barn blir født og oppdradd gjennom kjærlighet mellom ektefeller, hjemme lærer barna de grunnleggende moralske og åndelige verdier. Dette gjør dem til morgendagens borgere og kristne. Hjemme opplever de eldre og syke en atmosfære av nærhet, kjærlighet og støtte også i tider med lidelse og fysisk forfall.

   Men hvor mange mennesker har ikke uheldigvis blitt revet opp fra en atmosfære av menneskelig varme som preger et hjem. Jeg tenker på flyktninger, på ofre for krig og naturkatastrofe, og på dem som er tvunget til å flytte av økonomiske årsaker. Jeg tenker også på mennesker som er kastet ut fra sine hjem, de som ikke er i stand til å finne et sted å bo, og de mange eldre med dårlig økonomi som ikke strekker til for et enkelt sted å bo. Noen ganger fører disse prøvelsene med seg andre tragedier som for eksempel alkoholisme, vold, prostitusjon og medikamentavhengighet. Sist juni, mens verdenskonferansen om bosettinger, Habitat II, hadde møte i Istanbul, påpekte jeg disse alvorlige problemene under søndagens Angelusbønn. Jeg understreker her nok en gang hvor viktig dette er og påpeker ikke bare enkeltindividets rett til bolig, men også familienes rett til bolig; en familie består jo av flere individer med rett til det samme. Familien som den grunnleggende enhet i samfunnet har full rett til bolig tilstrekkelig for sine behov, slik at den kan utvikle et fellesskap i et hjem. Kirken anerkjenner denne grunnleggende rettighet og er klar over sin forpliktelse til å arbeide sammen med andre for å sikre at dette blir fulgt opp i praksis.

3. Mange steder i Bibelen setter søkelyset på forpliktelsen til å hjelpe de hjemløse. I det Gamle Testamentet omtaler Tora de fremmede og hjemløse generelt, og i den grad de er utsatt for alle slags farer, fortjener de spesiell omtanke fra de troende. Sannelig, Gud befaler klart og gjentatte ganger gjestfrihet og generøsitet overfor fremmede (jfr. 5 Mos 24:17-18. 10:18-19; 4 Mos 15:15 etc), når Israel minnes på hvor usikker deres egen eksistens engang var. Senere identifiserte Jesus seg med de hjemløse: "Jeg var en fremmed og dere tok dere av meg" (Mt 25:35). Han underviste at barmhjertighet mot de som er i slike situasjoner vil bli lønnet i himmelen. Apostlene legger de forskjellige kristne menigheter ved deres grunnleggelse sterkt på hjertet at de skulle vise gjestfrihet mot hverandre, som et tegn på fellesskap og det nye liv i Kristus.

   Det er ut fra Guds kjærlighet at kristne lærer å hjelpe de trengende og dele med dem sine egne materielle og åndelige goder. Slik omtanke gir ikke bare erfaring om hjelp i materielle vanskeligheter, men den gir også mulighet for åndelig vekst hos den som gir. Giveren opplever i det en anmodning til å frigjøre seg fra det jordiske eller timelige. Men det finnes en enda høyere motivasjon som Kristus påpeker for oss gjennom sitt eget eksempel når han sier: "Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hodet til" (Mt 8:20). Med disse ordene ønsker Herren å vise sin totale åpenhet til sin Himmelske Far, hvis vilje Han var bestemt på å gjøre uten å la seg selv bli hindret av verdslig eiendom. Det er jo alltid en fare for at jordiske ting vil ta Guds plass i menneskehjertet.

   Fasten er derfor en god mulighet til å fremme åndelig frihet fra rikdom. Dette er nødvendig for å åpne oss selv for Gud. Som kristne må vi styre hele vårt liv mot ham, fordi vi vet at i denne verden har vi ingen fast bolig: "vi har vårt fedreland i himlene" (Fil 3:20). Ved slutten av fasten viser feiringen av påskemysteriet hvordan fastetiden når sitt høydepunkt i vår frie overgivelse til Faderen. Det er ved å gå denne vei at Kristi disipler lærer å heve seg over seg selv og sine egne interesser for å møte sine brødre og søstre med kjærlighet.

4. Evangeliets budskap om å være Kristus nær i de " hjemløse" er en invitasjon til alle døpte til å se på sine egne liv og til å ta imot sine brødre og søstre med praktisk solidaritet ved å bære deres byrder. Med åpenhet og generøsitet, kan kristne som fellesskap og som enkeltindivider tjene Kristus. Han er tilstede i de fattige. Slik kan de kristne bære vitnesbyrd om Faderens kjærlighet. Hans nærvær er kilde for styrke og oppmuntring: han gjør oss fri til å bli kjærlighetens vitner.

   Kjære brødre og søstre. La oss uten frykt gå sammen med Kristus opp til Jerusalem (jfr. Lk 18:31) og si ja til hans innbydelse til å vende om. På denne måten kan vi spesielt under fastens nådetid omfavne den hellige og barmhjertige Gud med større iver. Jeg ber om at denne fastetiden må sette alle i stand til å høre Herrens innstendige bønn om å åpne sine hjerter for alle de som er i nød.

I det jeg påkaller Marias himmelske vern på en spesiell måte for de hjemløse, meddeler jeg dere hjerteligst min Apostoliske velsignelse.

Fra Vatikanet 25.oktober 1996

JOHANNES PAULUS II