Pave Frans har vært i Fátima

Et hav av lys i Fatima.JPG

Et hav av lys i Fátima

Pave Frans har vært i Fátima i anledning 100-årsjubileet for Maria-åpenbaringene. Han helligkåret to av seerbarna: Jacinta og Francisco Marto. Mottoet for reisen var «Med Maria, som håpets og fredens pilegrim».

Han ankom Fátima fredag 12. mai og ba i Åpenbaringskapellet (bønn på dansk). Om kvelden innledet han lysvelsignelsen med en tale, og var så med på rosenkransbønnen. I talen stilte han følgende spørsmål om vårt forhold til Maria:

«Pilegrimer med Maria… Men hvilken Maria? En lærer i det åndelig livet, den første til å følge Jesus på korsets «smale vei» og derfor vårt forbilde, eller tvert imot en utilnærmelig Frue og derfor umulig å skulle etterligne? Hun som er «velsignet» fordi hun alltid og under alle omstendigheter «trodde» på Guds ord (jf. Luk 1,42.45), eller et «helgenbilde» som vi kan henvende oss til for å få tjenester til en gunstig pris? Evangeliets jomfru Maria, æret av den bedende Kirken, eller vår hjemmelagede Maria som holder igjen Guds straffende dommerarm: en Maria bedre enn Kristus – den nådeløse dommeren; en Maria mer barmhjertig enn Lammet som ble slaktet for oss?»

Lørdag 13. mai ledet paven messen (Åp 11, 19a; 12, 1-6a.10ab; Rm 5,12.17-19; Joh 19,25-27). En halv million mennesker deltok. Under messen helligkåret han de to seerbarna Jacinta og Francisco Marto, og talte til de syke

I prekenen minnet paven om at Guds lys bor i oss. Maria svøpte seerbarna inn i «kappen av lys» og fikk dem til å elske Gud. Kristus er steget opp i lyset, og har festet vårt «anker»– håpet – der.

Her følger hele prekenen:

«Et stort tegn viste seg på himmelen: en kvinne som var kledd i solen» forteller seeren på Patmos i Åpenbaringen (12,1), og han bemerker også at hun skulle til å føde et barn. I evangeliet hørte vi så Jesus si til disippelen: «Dette er din mor» (jf. Joh 19,27). Så vi har en mor! «Slik en vakker Dame», kommenterte seerne i Fátima seg imellom på hjemveien den velsignede dagen, den 13. mai for hundre år siden. Og om kvelden greide ikke Jacinta å holde tett og avslørte hemmeligheten for mammaen sin: «Jeg så Vår Frue i dag». De hadde sett sin himmelske Mor. Mange skulle komme til å prøve å følge blikket deres, men … de så henne ikke. Jomfru Maria, Guds mor, kom ikke hit for at vi skulle se henne: Det vil vi ha all evighet til – om vi kommer til himmelen, vel å merke.

Men hun forutsa og advarte oss om at vi kan komme til helvete om vi lever uten Gud og vanærer Ham i hans skapninger – et slikt liv blir ofte foreslått og søkt påtvunget. Hun kom for å minne oss om at Guds lys bor i oss og dekker oss, for «barnet ble rykket opp til Gud», slik vi hørte i første lesning (Åp 12,5). Og i følge Lúcia  befant de tre utvalgte barna seg i Guds lys, som strålte ut fra Vår Frue. Hun svøpte dem inn i den kappen av lys som hun hadde fått av Gud. Mange, om ikke alle, pilegrimer tror og føler at Fátima først og fremst er denne kappen av lys. Den dekker oss her, liksom på hvilket som helst annet sted på jorda, når vi søker jomfru Marias beskyttelse for å be henne «vise oss Jesus», slik bønnen Salve Regina lærer oss.

Kjære pilegrimer, vi har en mor. La oss klamre oss til henne, som barn, og leve i det håpet som hviler på Jesus, fordi, slik vi hørte i andre lesning, «de som tar imot Guds store nåde og rettferdighetens gave, [skal] eie livet og få herredømme ved den ene, Jesus Kristus» (Rom 5,17). Da Jesus steg opp til himmelen, tok han med seg menneskeheten opp til sin himmelske Far – vår menneskehet, som han hadde fått i jomfru Marias morsliv, og som han aldri vil komme til å oppgi. La oss feste vårt håp, som et anker, i den menneskeheten som er anbrakt i himmelen ved Faderens høyre hånd (jf. Ef 2,6). Må dette håpet være drivkraften i vårt liv! Et håp som alltid holder oss oppe, til vårt siste åndedrag.

Siden vi har et slikt håp har vi kommet sammen her for å takke for de talløse velsignelsene som himmelen har gitt oss under den kappen av lys som Vår Frue, fra Portugal – som er rikt på håp – har bredt ut over jordens fire hjørner i disse hundre årene. Vi har de hellige Francisco Marto og Jacinta for våre øyne som forbilder. Jomfru Maria slapp dem inn i Guds umåtelige hav av lys for å få dem til å tilbe Ham. Derfra fikk de kraft til å overvinne motgang og lidelser. Det guddommelige nærværet ble konstant i deres liv. Det viser deres vedvarende bønn for syndere og deres lengsel etter alltid å være hos «den skjulte Jesus» i tabernakelet.

I sine Erindringer (III, nr. 6) gir søster Lúcia ordet til Jacinta, som nettopp hadde hatt et syn: «Ser du ikke alle veiene, alle stiene og engene fulle av folk som gråter av sult, og de har ingenting å spise? Og den hellige Far i en kirke, i bønn foran Marias Uplettede Hjerte? Og så mange mennesker som ber sammen med ham?» [Peter Bernhard Bjerkes oversettelse i «Mirakelet i Fátima»]. Takk, brødre og søstre, for at dere er sammen med meg! Jeg kunne ikke la være å komme hit for å ære jomfru Maria og betro henne hennes sønner og døtre. Under hennes kappe går de ikke fortapt; hennes armer gir det håpet og den freden som de trenger og som jeg ber om for alle mine søsken i dåpen og i menneskeheten, særskilt for de syke og de funksjonshemmede, for fangene og de arbeidsløse, for de fattige og de forlatte. Kjære brødre og søstre, la oss be til Gud med håp om å bli hørt av menneskene; og la oss vende oss til menneskene med vissheten om at Gud hjelper oss.

Han skapte oss jo som håp for andre, et håp som er reellt og realiserba

rt ut fra hver enkelts livssituasjon. Himmelen «ber» og «krever av» hver av oss at vi skal utføre våre oppgaver der vi er (Brev fra Søster Lúcia, 28. februar 1943) og setter slik i gang en skikkelig mobilisering mot likegyldigheten, som fryser hjertet til is og gjør oss enda mer nærsynte. Vi vil ikke være et ufullbåret håp! Livet kan bare overleve takket være et annet livs gavmildhet. «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt» (Joh 12,24): Herren sa det, og han gjorde det – før oss, som alltid. Når vi må bære et kors, har han allerede båret det før oss. Så vi stiger ikke opp på korset for å finne Jesus; det var i stedet han som ydmyket seg og kom ned på korset for å finne oss, for å beseire det ondes mørke i oss og bringe oss tilbake til lyset.

La oss, under Marias beskyttelse, være morgengryets vektere i verden. Vektere som kan betrakte Jesu – Frelserens – sanne ansikt, som skinner i påsken, og som kan gjenoppdage Kirkens unge og vakre ansikt, som skinner når den er misjonerende, innbydende, fri, tro, fattig på midler og rik på kjærlighet.

 

Se også video fra Fátima på youtube: