Pavens budskap på Verdensbønnedagen for skaperverket

Kjære brødre og søstre!

«La rettferdighet og fred velle frem» er temaet for Skaperverkets økumeniske tid i år. Det er inspirert av profeten Amos’ profetiske ord: «La rett velle frem som vann og rettferd lik bekker som alltid strømmer» (5,24).

Dette levende bildet fra Amos’ bok sier oss hva Gud ønsker, nemlig at det skal råde rettferd. Rettferd er like viktig for vårt liv som barn i Guds bilde som vann er det for vår fysiske overlevelse. Rettferdigheten må velle frem der den trengs, den må hverken forbli skjult altfor langt nede, eller bli borte, som vann som fordamper, før det har gjort gagn. Gud vil at alle skal prøve å være rettferdige under alle omstendigheter, at de alltid skal søke å leve i overensstemmelse med hans lover, og slik gjøre det mulig for livet å slå ut i full blomst. Når Guds rike er det vi søker først (jf. Matt 6,33), ved at vi dyrker et riktig forhold til Gud, menneskeheten og naturen, så kan rettferd og fred velle frem, som en uuttømmelig kilde med rent vann, som nærer menneskeheten og alle andre skapninger.

Dette grunnet jeg over en vakker sommerdag i juli 2022 under min pilegrimsferd til bredden av Lac Ste. Anne i Alberta-provinsen i Canada. Den innsjøen har vært – og er – et pilegrimsmål for mange generasjoner av urfolk. Som jeg da sa, ledsaget av lyden av trommer: «Hvor mange menneskehjerter er vel ikke kommet hit, lengtende og sukkende, tynget av livets byrder, og ved dette vannet har de funnet trøst og styrke til å fortsette! Her, midt i skaperverket, kan vi også fornemme en annen dunking, nemlig jordens moderlige hjerteslag. Og likesom barns hjerteslag helt fra morslivet av er i samklang med morens, trenger vi, om vi skal vokse som mennesker, å bringe vår egen livsrytme i takt med rytmen til skaperverket, som gir oss livet»¹.

« Rovgrisk industri er i ferd med å uttømme og forurense våre ferskvannskilder med ekstreme praksiser som fracking for utvinning av olje og gass, store ukontrollerte utvinningsprosjekter og intensivt husdyrhold.» 

La oss, i denne Skaperverkets tid, dvele ved disse hjerteslagene: vårt eget, våre mødres og bestemødres, skaperverkets hjerteslag og Guds hjerteslag. I dag er ikke disse i harmoni, de banker ikke sammen i rettferdighet og i fred; altfor mange blir forhindret i å drikke av denne mektige elven. Så la oss lytte til appellen om å stå side om side med ofrene for miljø-og klimaurettferdighet og få slutt på denne meningsløse krigen mot skaperverket.

Vi ser virkningene av denne krigen på de mange elvene som er i ferd med å tørke ut. «De ytre ørkenene i verden brer seg stadig, fordi de indre ørkenene er blitt så store», sa Benedikt XVI en gang ². Et grådig forbruk, drevet av egoistiske hjerter, er i ferd med å forrykke vannets kretsløp på planeten vår. Uhemmet bruk av fossilt brensel og avskoging forårsaker temperaturøkning og alvorlig tørke. Skremmende vannknapphet går stadig mer ut over både småsamfunn på landsbygda og storbyer. Rovgrisk industri er i ferd med å uttømme og forurense våre ferskvannskilder med ekstreme praksiser som fracking for utvinning av olje og gass, store ukontrollerte utvinningsprosjekter og intensivt husdyrhold. «Søster vann», slik den hellige Frans kalte henne, blir plyndret og gjort til «en vare som er underkastet markedets lover» (Laudato si’, 30).

FNs klimapanel (IPCC) hevder at rask handling til gagn for klimaet vil kunne sikre at vi ikke mister anledningen til å skape en mer bærekraftig og rettferdig verden. Vi kan og vi må forhindre de verste virkningene i å slå inn. «Mye kan gjøres!» (ibid., 180), om vi, som mange bekker og åer, til slutt sammen renner ut i en mektig elv for å vanne livet til vår vidunderlige planet og vår menneskefamilie i kommende generasjoner. La oss rekke hverandre hendene og ta modige skritt for at rettferdighet og fred skal kunne velle fram over hele verden.

Hvordan kan vi i denne Skaperverkets tid bidra til rettferdighetens og fredens mektige elv? Hva kan vi, fremfor alt som kristne kirker, gjøre for å helbrede vårt felles hjem, slik at det igjen kan yre av liv? Vi må bestemme oss for å endre våre hjerter, vår livsstil og den offentlige politikk som våre samfunn styres etter.

La oss for det første bidra til denne elven ved å forandre våre hjerter. Dette er vesentlig om vi skal kunne sette i gang andre endringer. Dette er den «økologiske omvendelse» som den hellige Johannes Paul II oppfordret oss til: En fornyelse av vårt forhold til skaperverket, slik at vi ikke lenger anser det som et objekt som vi kan utnytte som vi lyster, men tvert imot tar vare på det som en hellig gave fra vår Skaper. La oss dessuten være klar over at en helhetlig tilnærming krever økologisk respekt i fire dimensjoner: for Gud, for dagens og morgensdagens søsken, for naturen og for oss selv.

«La oss ved Guds nådes hjelp gå over til en livsstil med mindre sløsing og mindre unødvendig forbruk, fremfor alt der produksjonsprosessene er giftige og ikke bærekraftige.» 

Hva angår den første av disse dimensjonene påpekte Benedikt XVI at det finnes et presserende behov for å forstå at skapelsen og forløsningen ikke kan skilles fra hverandre: «Forløseren er Skaperen, og om vi ikke forkynner Gud i denne hans totale storhet – som Skaper og som Forløser – nedvurderer vi forløsningens verdi» ³. Skapelsen refererer til både Guds mystiske, storartede verk, skapelsen av denne majestetiske og skjønne planeten og dette universet fra intet, og også til resultatet av dette stadig pågående verket, som vi erfarer som en uuttømmelig gave. La oss under liturgi og personlig bønn i «skaperverkets store katedral» ⁴ huske den store Kunsteren, som skaper så mye skjønnhet, og grunne over et stort mysterium, nemlig hans kjærlighetsfulle avgjørelse om å skape kosmos.

La oss for det andre bidra til denne mektige elvens vannstrøm ved å forandre vår livssstil. La takknemlig beundring for Skaperen og skaperverket være vårt utgangspunkt, og la oss angre våre «økologiske synder», slik min bror, den økumeniske patriark Bartolomeus, sier. Disse syndene er til skade for naturen og også for våre brødre og søstre. La oss ved Guds nådes hjelp gå over til en livsstil med mindre sløsing og mindre unødvendig forbruk, fremfor alt der produksjonsprosessene er giftige og ikke bærekraftige. La oss prøve å være mest mulig aktsomme når det gjelder våre vaner og økonomiske valg, slik at alle kan få det bedre – våre medmennesker, uansett hvor de befinner seg, og alle de som kommer etter oss. La oss med positive valg medvirke i Guds stadige skapelse: Bruke minst mulig ressurser, leve med en glad nøkternhet, sørge for forsvarlig håndtering og gjenvinning av avfall, og benytte oss av økologisk og sosialt ansvarlige produkter og tjenester, som blir stadig mer tilgjengelige.

Til sist: For at den mektige elven skal kunne fortsette å velle frem må vi forandre den offentlige politikk, som styrer våre samfunn og former livet til dagens og morgensdagens unge. En økonomisk politikk som fremmer skandaløs rikdom for noen få og nedverdigende levekår for mange, er en dødsdom for fred og rettferdighet. Det er åpenbart at de rikeste nasjonene har samlet opp en «økologisk gjeld» ⁵. På COP28-toppmøtet, i Dubai fra 30. november til 12. desember i år, må de verdenslederne som er der høre på vitenskapen og igangsette en rask og rettferdig overgang for å avslutte epoken med fossilt brensel. Ifølge Parisavtalens forpliktelser for å begrense faren for global oppvarming er det meningsløst å tillate fortsatt utforskning og utbygging av infrastruktur for fossilt brensel. La oss heve stemmen for å stoppe denne uretten mot de fattige og mot våre barn, som vil bli rammet av de verste virkningene av klimaendringene. Jeg appellerer til alle mennesker av god vilje om å handle i samsvar med disse retningslinjene vedrørende samfunn og natur.

«Likesom en elv er kilde til liv for sine omgivelser, må vår synodale Kirke være en kilde til liv for vårt felles hjem og for alle som bor i det.»