Betraktning: Gud skapte fred på korset – men hvordan?
KORSFESTELSEN: Kristi blod renner ned på Adams hodeskalle (Golgata betyr «hodeskalle») og vekker det døde mennesket til nytt liv. Dette er et vanlig motiv i bysantinsk ikonografi. Ukjent kunstner, 1000-tallet
I påsken feirer vi Jesu oppstandelse, men også det han gjorde på korset for å gjenopprette forholdet mellom Gud og menneske. Teologer har forsøkt å forklare dette mysteriet i over tusen år, og har kommet med ulike teorier som kan hjelpe oss å trenge dypere inn i troens kjerne.
Tekst: Øyvind Johannes Vardenær Evenstad
Den kristne læren om forsoning, det vil si om gjenopprettelsen av forholdet mellom Gud og menneske, er et relevant tema i påsken. Fra Paulus vet vi at «det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv» (2 Kor 5,19). Vi vet også at Gud «skapte fred ved hans blod på korset» (Kol 1,20). Nøyaktig hvordan Jesu død på langfredag gir oss forsoning, finnes det ulike teorier om.
Den hellige Anselm av Canterbury, en stor kirkelærer i middelalderen, mente at det var viktig å finne svar på dette spørsmålet: «Av hvilken grunn eller med hvilken nødvendighet ble Gud menneske og gjenopprettet liv i verden ved sin egen død, slik vi tror og bekjenner, når han kunne ha gjort det ved hjelp av et annet vesen, enten menneskelig eller englelig, eller simpelthen ved sin egen vilje.»
Les mer
Det oppsto nylig en debatt om temaet etter at teolog Peder Solberg, William Grosås og Tore Hjalmar Sævik snakket om Anselms forsoningsteori i podkasten «Ulest: Kristne klassikere». De ble anklaget for å gjøre evangeliet til dårskap, ved å avvise at Jesus døde for våre synder i vårt sted. I et leserinnlegg forklarer de to førstnevnte at det de avviser, er at Jesus ble straffet av Gud for vår skyld.
Les mer
Dette synet på Jesu død, som stedfortredende straff, er forbundet med reformasjonen og særlig med Jean Calvin. Teorien ser ikke ut til å være så mye eldre enn det, og strider tilsynelatende mot en del punkter som Den katolske kirke lærer om forsoningen. Likevel er det kanskje noen som ikke kjenner til andre måter å forstå den på.
Derfor skal jeg presentere to forsoningsteorier som har vært viktige i katolsk tradisjon, den klassiske «løsepengeteorien» og Anselms teori om «satisfaksjon» (satisfactio), før jeg peker på en del svakheter ved Calvins teori om stedfortredende straff. De to siste blir ofte blandet med hverandre og omtalt som den «objektive» forsoningsteorien, men vi skal se at det er en viktig forskjell mellom dem.
REFORMERT: Jean Calvin til venstre for Martin Luther på et maleri av protestantiske reformatorer. Merk deg paven og andre representanter for Kirken som prøver å blåse ut lyset. Ukjent kunstner, 1625–1650
«Løsepenge for mange»
Underveis til palmesøndag i Jerusalem talte Jesus om sin kommende død, og forklarte sitt formål på jorden: «Menneskesønnen [er ikke] kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange» (Matt 20,28). Paulus gjentar budskapet om at Jesus «ga seg selv som løsepenge for alle» (1 Tim 2,6) for å «kjøpe» menneskeheten: «Dere er kjøpt, og prisen betalt» (1 Kor 6,20).
Flere av de tidlige kirkefedrene bet seg merke i denne beskrivelsen av Jesus som en «løsepenge» for syndere, og utviklet det som er blitt kalt den «klassiske» forsoningsteorien – også kalt Christus Victor (den seirende Kristus). Blant disse kan man særlig nevne Origenes av Alexandria, samt de hellige Gregor av Nyssa og Augustin av Hippo.
Les mer
- Origenes (~185-~254)
- Den hellige Gregor av Nyssa (~335-~395)
- Den hellige Augustin av Hippo (354-430)
I sin kommentar til Matteusevangeliet skriver Origenes at Jesus ga sitt liv som løsepenge til djevelen, som hadde menneskeheten i sin makt. Djevelen klarte ikke å holde fast på ham, og Jesus seiret over døden ved å oppstå på den tredje dag etter korsfestelsen. Derfor kan enhver som slutter seg til Jesus, bli med ham ut av dødens gap: «Døden er oppslukt, seieren vunnet» (1 Kor 15,54).
Det nye testamente gjør det klart at djevelen har fått en viss grad av herredømme. Han blir kalt «herskeren i himmelrommet» (Ef 2,2), «denne verdens fyrste» (Joh 12,31) og «denne verdens gud» (2 Kor 4,4). Det er «den verden som ... er grunnlagt og opprettholdt av Skaperens kjærlighet, som falt under syndens tyranni, men som av den korsfestede og oppstandne Kristus, seierherren over den onde, ble frigjort» (Gaudium et Spes, nr. 2).
«Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som har dødens makt, det er djevelen, og befri dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet» (Hebr 2,14–15).
Gregor av Nyssa sammenligner djevelen med en stor fisk som blir forledet av agnet (Jesu menneskenatur) til å bite på kroken (Jesu guddom). Djevelens makt blir brutt gjennom hans uvitenhet om Jesu kraft til å seire over døden. Paulus antyder det samme: «Denne visdommen har ingen av verdens herskere kjent. Hadde de kjent den, ville de ikke ha korsfestet herlighetens Herre» (1 Kor 2,8).
Denne forsoningsteorien har støtte både i Skriften og i Den katolske kirkes katekisme (nr. 601). Likevel er det mye som tyder på at den ikke er en fullstendig forklaring av Jesu død på korset. På 300-tallet sa Den hellige Kyrillos av Jerusalem at Kristus, ved å gi seg selv som løsepenge, også vendte bort Guds «vrede» fra menneskeheten.
GUDDOMMELIG AGN: Profeten Jona, som ble slukt av en stor fisk eller hval, blir brukt som bilde på Jesus. Han var i fisken i tre dager, til den spyttet ham ut igjen. Maleri: Jona og hvalen (1621) av Pieter Lastman
«Vårt påskelam er slaktet»
I Det gamle testamente var forskjellige typer offer en viktig del av det religiøse livet blant Guds folk. Israelittene ofret dyr og grøde til Gud, for å ta vekk skyld og straff som følge av synd. Disse ble utført av tempelprestene på vegne av folket: «Du skal gå fram til alteret og ofre syndofferet og brennofferet ditt og gjøre soning for deg selv og for folket!» (3 Mos 9,7).
I Det nye testamente blir Jesus gjentatte ganger omtalt som et sonoffer av denne typen. Gud har «stilt ham fram som soningslokk ved hans eget blod» (Rom 3,25). Johannes skriver: «Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens» (1 Joh 2,2). Som det står i katekismen: «Jesus har gjenopprettet det vi hadde feilet i, og utsonet våre synder mot Faderen» (nr. 615).
Mer spesifikt blir Jesus omtalt som «Guds lam» (Joh 1,29) og «vårt påskelam» (1 Kor 5,7). Dette knytter ham til påskelammet som skulle slaktes under israelittenes utgang fra Egypt. Da sa Gud til folket: «Når jeg ser blodet, vil jeg gå forbi. Ingen ødeleggende plage skal ramme dere når jeg slår Egypt» (2 Mos 12,13).
«Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!» (Joh 1,29).
Gud kan ikke vende et blindt øye til urett, for «Gud er en rettferdig dommer» (Sal 7,12). Et oppriktig offer kan imidlertid gjenopprette det som synden har ødelagt. Den første gangen vi ser et eksempel på dette, er i fortellingen om Noah etter syndfloden. Han «bygde et alter for Herren, og han tok noen rene dyr og noen rene fugler og ofret brennoffer på alteret. Og Herren kjente den behagelige duften» (1 Mos 8,20–21).
Fordi offeret var velbehagelig for Gud, vendte han sin vrede bort fra jorden. Den «behagelige duften» blir også brukt for å beskrive Jesu død på korset: «Kristus elsket oss og ga seg selv for oss som en offergave, en velluktende duft for Gud» (Ef 5,2). Katekismen sier at han «bar seg selv frem på korset som et levende, hellig og Gud velbehagelig offer» (nr. 1992).
GUD TIL BEHAG: Straks Noah hadde gått ut av arken etter syndfloden, bygde han et alter og ofret brennoffer til Herren. Maleri: Noahs offer (ca. 1720) av Francesco Fernandi
I lys av dette er det vanskelig å forstå Jesu død som noe annet enn et sonoffer for synder – en godtgjørelse eller satisfaksjon av en gjeld vi har pådratt oss, men ikke er i stand til å betale selv. Det er dette Den hellige Anselm argumenterer for i verket Cur Deus Homo («Hvorfor Gud ble menneske»).
Anselm forklarer at Gud i Kristus har «frelst oss fra synder og fra sin egen vrede og fra helvete og djevelens makt, som han kom for å beseire på våre vegne fordi vi selv ikke var i stand til å beseire ham; dessuten har han kjøpt tilbake himmelriket for oss. Og fordi han har gjort alt dette på denne måten, har han vist oss hvor høyt han elsker oss.»
Dette viser at satisfaksjonsteorien og den «klassiske» forsoningsteorien (Christus Victor) ikke står i motsetning til hverandre, siden Gud har frelst oss fra både «sin egen vrede» og «djevelens makt». Dessuten har Gud «vist oss hvor høyt han elsker oss», noe som minner om den «subjektive» forsoningsteorien til Peter Abelard. Ved å gi sitt liv for oss har Jesus gitt oss et eksempel til etterfølgelse (jf. Joh 15,13).
«Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine» (Joh 15,13).
Anselms verk er utformet som en dialog mellom en lærer og en elev, som spør: «Hvilken rettferdighet er det i å overgi det mest rettferdige av alle mennesker til døden i stedet for en synder? Hvilket menneske ville ikke blitt funnet verdig til fordømmelse hvis det fordømte en uskyldig for å befri en som var skyldig?»
Dette er en vanlig innvending mot læren om Jesu død for våre synder. Anselm gir følgende svar: «Faderen behandlet ikke det mennesket slik du synes å tro, og han lot ikke den uskyldige dø i stedet for de skyldige. Faderen tvang ikke Sønnen til å dø mot sin vilje, og han tillot ikke at han ble drept mot sin vilje. I stedet gikk dette mennesket frivillig i døden for å frelse menneskene.»
Her ser vi en kontrast til det som skulle bli det kalvinistiske synet på Jesu død som stedfortredende straff. Satisfaksjonsteorien, som ble utviklet videre av Den hellige Thomas Aquinas, kan oppsummeres slik: Kristus har «båret seg selv fram som et feilfritt offer for Gud» (Hebr 9,14) og dermed gitt mer enn tilstrekkelig satisfaksjon for menneskehetens synder. Det er ingen straff, men en kjærlighetsgjerning. I katekismen (nr. 616) står det:
Det er kjærligheten «inntil enden» (Joh 13,1) som gjør Kristi offer til et frelses- og sonoffer, til syndoffer og forsoningsoffer. Da han gav sitt liv, kjente og elsket han oss alle. «Det er Kristi kjærlighet som driver oss, fordi vi forstår at når én er død på alles vegne, så er hans død alles død» (2 Kor 5,14). Intet menneske, selv ikke den største helgen, ville være i stand til å ta på seg alle menneskers synder og ofre seg på alles vegne. På grunn av Sønnens guddommelige Person i Kristus, som rager over alle mennesker og samtidig innbefatter dem og gjør Kristus til hode for hele menneskeheten, kan Kristi offer gi frelse til alle.
Anselm konkluderer med at Gud ble menneske fordi «ingen andre enn Gud kan gi denne satisfaksjonen», altså gjøre opp for alle menneskers synder. Men «ingen andre enn et menneske burde gjøre det, ellers er det ikke mennesket som gir satisfaksjon». Derfor var det nødvendig at «Gud-mennesket», han som er både sann Gud og sant menneske, gjorde det.
GUDS LAM: Jesus er vårt påskelam, og hans blod beskytter de kristne slik lammets blod beskyttet israelittene i Egypt. Maleri: Agnus Dei (ca. 1635–1640) av Francisco de Zurbarán
«Straffen lå på ham»
Kalvinismen er kjent for sin predestinasjonslære, som går ut på at Gud bestemmer hvem som blir frelst og hvem som går fortapt. Dette følger av en mer grunnleggende lære om «begrenset forsoning» – det vil si at Jesus ikke døde for alle mennesker, men kun for de utvalgte. Den katolske kirke lærer det motsatte i sin katekisme: «Etter apostlene lærer Kirken at Kristus døde for alle mennesker, uten unntak» (nr. 605).
Begrenset forsoning kan virke som en underlig lære, men det er mulig at synet på Jesu død som stedfortredende straff nødvendiggjør den. Dersom Jesus tok på seg og led den straffen som hvert menneske fortjener, kan man tenke seg at alle mennesker er frelst allerede. Hvis man ikke er beredt til å godta en slik «universalisme», blir konklusjonen at Jesus tok på seg straffen bare for noen få.
Det skriftstedet som oftest blir brukt som bevis på at Jesus ble straffet for vår skyld, er Jesajas profeti om at Jesus «ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet» (Jes 53,5). Og «skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham» (v. 6).
«Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet» (Jes 53,4–5).
Ved første øyekast virker dette overbevisende, men det må ses i sammenheng med alt vi allerede har lest. For det første innledes skriftstedet slik: «Vi tenkte» (v. 4). Det betyr at det som følger, kanskje ikke er noe annet enn en tilskuers oppfatning av det som skjedde på langfredag. For det andre kan man godt si at Jesus ble straffet av romerne, men ikke av Faderen. Samtidig bør man ikke undervurdere hvor vanskelig det er å forstå forsoningen.
I kompendiet til Den katolske kirkes katekisme står det: «Jesus har frivillig gitt sitt liv som sonoffer. Det vil si at han sonet våre synder ved sin kjærlighets fullkomne lydighet inntil døden» (nr. 122). Ingenting i definisjonen av «offer» innebærer at den som ofrer må straffes i stedet for en annen. Ingen overføring av skyld er nødvendig for at offeret skal fungere som satisfaksjon.
Ifølge satisfaksjonsteorien skjedde forsoningen ikke ved at Jesus ble straffet, men ved den gode gjerning som var hans kjærlighet og lydighet. Av denne grunn blir offeret kalt en «velluktende duft» (Ef 5,2), til forskjell fra syndens stank som vekker avsky. Dette forklarer hvorfor den katolske tradisjonen taler om Jesus som gir seg selv opp til Faderen, i motsetning til Guds vrede som øses ned over offeret.
Les mer
- Det hellige triduum: langfredag
- Guide til kirkeårets høydepunkt: langfredag
- Kunst på langfredag: «Kristus korsfestet»