Den katolske kirkes katekisme

2. artikkel: Fermingens sakrament

1285. Sammen med dåp og eukaristi utgjør fermingens sakrament en helhet, "de kristne innvielsessakramenter", hvis enhet det er viktig å ivareta. Man må derfor forklare for de troende at det er nødvendig å motta dette sakramentet slik at dåpens nåde kan fullbyrdes.214 For "ved fermingens sakrament blir de sterkere knyttet til Kirken, styrket med særlig kraft fra Den Hellige Ånd, og dermed strengere forpliktet til ved ord og gjerning å utbre og forsvare troen som sanne Kristi vitner".215

I. Fermingen i frelsesøkonomien

1286. (702-716) I Det Gamle Testamente forkynte profetene at Ånden ville komme over den Messias de håpet på,216 for å sende Ham ut for å bringe frelse.217 Da Den Hellige Ånd steg ned over Jesus etter at Han var blitt døpt av Johannes, var det tegnet på at Han var den som skulle komme, at Han var Messias, Guds Sønn.218 Han var unnfanget ved Den Hellige Ånd, og hele Hans liv og sendelse fant sted i fullt fellesskap med Den Hellige Ånd som Faderen gav Ham "uten mål og grenser" (Joh 3, 34).

1287. (739) Men denne Åndens fylde skulle ikke være forbeholdt Messias alene, den skulle gis hele det messianske folk.219 Kristus lovet gjentatte ganger at Ånden skulle utgydes,220 og Han oppfylte sitt løfte først påskedag, og senere, på en mer slående måte, pinsedag.221 Fylt av Den Hellige Ånd begynner da apostlene å forkynne "Guds storverk" (Apg 2, 11), og Peter erklærer at utgydelsen av Den Hellige Ånd er tegn på de messianske tider.222 De som trodde apostlenes forkynnelse, mottok så selv Den Hellige Ånds gave.223

1288. (699) "Fra den dag av meddelte apostlene neofyttene Den Hellige Ånds gave ved håndspåleggelse, etter Kristi vilje, den gave som fullender dåpens nåde.224 Slik har det seg at Hebreerbrevet nevner læren om dåpen og også håndspåleggelsen blant de ting som tilhører begynnelsen på den kristne lære.225 Håndspåleggelsen regnes med rette av den katolske tradisjon som opphavet til fermingens sakrament som på sett og vis viderefører pinsedagens nåde i Kirken".226

1289. (695, 436, 1297) For tydeligere å fremheve Den Hellige Ånds gave føyde man meget tidlig til en salving med velluktende olje (krisma). Denne salvingen peker hen på kristennavnet, for "kristen" betyr "salvet" og kommer av Kristi eget navn, Han som "Gud salvet med Hellig Ånd" (Apg 10, 38). Og denne salvingsriten eksisterer den dag i dag, både i Øst og Vest. Av den grunn kalles dette sakramentet i Øst krismasjon, salving med krisma, eller myron, som betyr det samme som krisma. I Vest antyder navnet ferming (konfirmasjon) at dette sakramentet både bekrefter dåpen og styrker dåpens nåde.

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er bevart.)

To tradisjoner: Øst og Vest

1290. (1233) I de første århundrer er fermingen vanligvis del av én feiring, sammen med dåpen. De utgjør til sammen, for å bruke St. Cyprians uttrykk, et "dobbeltsakrament". Blant andre årsaker gjør et stigende antall barnedåper hele året gjennom og bispedømmer som omfatter stadig flere landsens sogn, det umulig for biskopen å være til stede ved alle dåpsseremonier. I Vest fører dette til at man skiller de to sakramenter ad i tid, fordi man ønsker å forbeholde biskopen å avslutte dåpen. I Øst har man bevart enheten mellom de to sakramenter, slik at fermingen meddeles av den prest som forretter dåpen. Men han kan bare foreta den med "myron" som er vigslet av en biskop.227

1291. (1242) En skikk i den romerske Kirke åpnet døren for utviklingen av den vestlige praksis, takket være en dobbelt salving med hellig olje etter dåpen: den utførtes først av presten på neofytten når denne steg opp fra dåpsbadet; deretter ble den fullført ved at biskopen for annen gang salvet hver av de nydøpte på pannen.228 Den første salvingen med hellig krisma, den som foretas av presten, er fremdeles knyttet til selve dåpsriten; den betyr at de døpte får del i Kristi profetiske, prestelige og kongelige embede. Dersom det er en voksen som døpes, foretas bare en eneste salving etter dåpen, nemlig ved fermingen.

1292. (1244) De orientalske Kirkers skikk understreker sterkere det enhetlige i den kristne innvielse. Den latinske Kirkes skikk legger klarere for dagen det fellesskap den nye kristne står i med sin biskop, som garanterer og tjener sin Kirkes enhet, katolisitet og apostolisitet, og dermed forbindelsen bakover til Kristi Kirkes apostoliske opphav.

II. Fermingens tegn og riter

1293. (695) I ritualet for dette sakramentet skal man særlig merke seg det tegn som salvingen er, og det den betyr og innpreger, nemlig det åndelige innsegl. I følge bibelsk og antikk symbolikk er salving rik på mening: olje er tegn på overflod229 og glede,230 den renser (salving med olje før og etter badet) og gjør smidig (idrettsmenn og brytere salvet seg); den er tegn på sunnhet fordi den lindrer sår,231 og den gjør glinsende av skjønnhet, sunnhet og styrke.

1294. (1152) Vi gjenfinner alle disse betydningene av salving med olje i det sakramentale liv. Salving med katekumenolje før dåpen betyr renselse og styrking; salving av syke uttrykker helbredelse og trøst. Salving med hellig krisma etter dåpen, ved fermingen og ved ordinasjonen er tegn på vigsel. Ved fermingen får de kristne, det vil si de salvede, enda større del i Jesu Kristi sendelse og den Helligåndens fylde Han er fylt av, slik at hele deres liv kan avgi "Kristi vellukt".232

1295. (698) Ved salvingen mottar fermlingen "merket", Den Hellige Ånds innsegl. Seglet er symbolet på personen,233 tegnet på hans myndighet234 og hans eiendomsrett til noe235 - det var slik man merket soldater med deres leders segl og slaver med deres herres -; det godkjenner en juridisk handling236 eller et dokument237 og kan gjøre innholdet hemmelig.238

1296. (1121) Kristus sier selv at Faderen har merket Ham med sitt segl.239 Den kristne er også merket med et segl: "Den som knytter både oss og dere fast til Kristus, den Salvede, er Gud, Gud selv har salvet oss - han som også har satt sitt segl på oss, og som har gitt oss Ånden til pant i våre hjerter" (2 Kor 1, 22).240 Den Hellige Ånds innsegl viser at vi helt og fullt tilhører Kristus og for alltid er gått i Hans tjeneste, men det er også et løfte om Guds beskyttelse i den store eskatologiske prøvelse.241

Feiringen av fermingen

1297. (1183, 1241) En viktig begivenhet, som riktignok går forut for fermingen, men som allikevel kan sies å være del av den, er vigslingen av hellig krisma. Det er biskopen som skjærtorsdag under oljevigselsmessen vigsler hellig olje for hele bispedømmet. I de orientalske kirker er denne vigslingen til og med forbeholdt patriarken.

Slik utformer den antiokenske liturgi vigslingsepiklesen over den hellige krisma (myron): "(Fader (...) send din Hellige Ånd) over oss og over denne olje som er foran oss, og vigsle den, slik at den kan være for alle dem som salves og merkes med den, hellig myron, prestelig myron, kongelig myron, gledens olje, lysets drakt, frelsens kappe, åndelig gave, helliggjørelse for sjel og legeme, uvisnelig glede, uutslettelig segl, troens skjold og skrekkhjelm mot alle fiendens anslag."

1298. Når fermingen feires adskilt fra dåpen, slik tilfellet er i den romerske ritus, begynner sakramentsliturgien med fornyelse av dåpsløftene og fermlingenes trosbekjennelse. Dette viser tydelig at fermingen finner sted i forlengelse av dåpen.242 Når det er en voksen som døpes, mottar han samtidig fermingen og tar del i eukaristien.243

1299. (1831) I den romerske ritus strekker biskopen hendene ut over alle fermlingene, noe som siden apostlenes dager har vært tegn på Den Hellige Ånds gave. Deretter nedkaller biskopen utgydelsen av Ånden:

Allmektige Gud, vår Herres Jesu Kristi Far, du fridde disse dine barn fra synden og gjenfødte dem av vann og Ånd. Herre, inngi dem Den Hellige Ånd, Trøsteren, gi dem visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, kunnskaps og fromhets Ånd; fyll dem med gudsfrykts Ånd. Ved Kristus, vår Herre.

1300. (699) Deretter følger sakramentets vesentlige rite. I den latinske ritus "meddeles fermingens sakrament ved salving med hellig krisma på pannen som foretas under håndspåleggelse, og ved disse ordene: 'Accipe signaculum doni Spiritus Sancti':244 'Ta imot Guds gave, Den Hellige Ånds innsegl'". I de orientalske kirker foretas, etter en epiklesebønn, salvingen med myron på alle de mest betydningsfulle delene av kroppen: pannen, øynene, nesen, ørene, leppene, brystet, ryggen, hendene og føttene. Hver salving ledsages av ordene: Sfragis doreas Pneumatos Hagiou (Signaculum doni Spiritus Sancti): "Segl på gaven som er Den Hellige Ånd".244b

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er bevart.)

1301. Fredshilsenen som avslutter sakramentsriten, betegner og tilkjennegir kirkelig fellesskap med biskopen og alle troende.245

III. Virkningene av fermingen

1302. (731) Det fremgår av feiringen at det som virkes i fermingens sakrament, er den spesielle utgydelse av Den Hellige Ånd, slik den ble apostlene til del pinsedag.

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er bevart.)

1303. (1262-1274, 2044) Av den grunn gir fermingen vekst og utdypelse av dåpens nåde:

• den grunnfester oss sterkere i vårt barnekår hos Gud som gjør at vi kan si: "Abba, Far" (Rom 8, 15);
• den gjør oss sterkere til ett med Kristus;
• den øker i oss Den Hellige Ånds gaver;
• den gjør vårt bånd til Kirken mer fullkomment;246
• den gir oss særlig styrke fra Den Hellige Ånd til å utbre og forsvare troen ved ord og gjerning som Kristi sanne vitner, til modig å bekjenne Kristi navn og til aldri å skamme oss over korset:247

Kom i hu at du har mottatt det åndelige tegn, visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, kunnskaps og fromhets Ånd og gudsfrykts Ånd, og bevar det du har fått. Gud Fader har merket deg med sitt tegn, Herren Kristus har bekreftet deg og har lagt i ditt hjerte Åndens pant.248

1304. (1121) Fermingen, på samme måte som dåpen som den avslutter, meddeles bare én gang. Fermingen preger nemlig inn i sjelen et åndelig, uutslettelig merke, "character",249 som er tegn på at Jesus Kristus har merket en kristen med sin Ånds segl ved å ikle ham kraft fra det høye til å være vitne for seg.250

1305. (1268) Denne "character" fullkommengjør de troendes allmenne prestedømme som blir gitt i dåpen, og "den som er fermet, får kraft til å bekjenne troen på Kristus offentlig, nærmest i embeds medfør (quasi ex officio)".251

IV. Hvem kan motta dette sakramentet?

1306. (1212) Enhver som er døpt, men ennå ikke fermet, kan og skal motta fermingens sakrament.252 Siden dåp, ferming og eukaristi utgjør et hele, følger det av dette at "de troende er forpliktet til å motta dette sakramentet på et passende tidspunkt",253 for uten ferming og eukaristi er selvsagt dåpen gyldig og virksom, men den kristne innvielse forblir ufullstendig.

1307. I århundrer har latinsk sedvane angitt "skjels år og alder" som kriterium for å motta fermingen. Men i dødsfare skal man allikevel ferme barna, selv om de ikke har nådd en slik alder.254

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er bevart.)

1308. (1250) Selv om fermingen av og til omtales som "den modne kristnes sakrament", bør man ikke blande sammen modenhet i den kristne tro og voksen alder etter naturlig vekst, og heller ikke glemme at dåpens nåde er en fri og ufortjent utvelgelsesnåde som ikke har behov for å bli "bekreftet" for å være virksom. St. Thomas minner om dette:

Kroppens alder er ikke avgjørende for sjelen. Slik kan mennesket, selv som barn, nå den åndelige alders fullkommenhet som Visdommens bok (4, 8) taler om: "For alderdommens ære kommer ikke av et langt liv og måles ikke ut etter antall leveår." Slik har mange barn, takket være den styrke de hadde fått fra Den Hellige Ånd, kjempet modig, ja, til blods, for Kristus.255

1309. Forberedelsen til fermingen bør ha til hensikt å føre den kristne til å forenes sterkere med Kristus, til større fortrolighet med Den Hellige Ånd og med Åndens virke, gaver og kall, slik at han bedre blir i stand til å ta på seg det kristne livs apostoliske ansvar. Ved dette skal fermingskatekesen søke å vekke bevisstheten om å tilhøre Jesu Kristi Kirke, både den allmenne Kirke og den lokale menighet. Menigheten har et særlig ansvar for fermingsforberedelsen.256

1310. (2670) For å motta fermingen må man være i nådens stand. Det anbefales derfor å søke til botens sakrament for å bli renset med henblikk av å motta Den Hellige Ånds gave. Et mer intenst bønneliv forbereder på å ta imot Den Hellige Ånds nådegaver og kraft i lydighet og åpenhet.257

1311. (1255) Som tilfellet var med dåpen, bør fermlingen søke åndelig støtte hos en fadder. Det bør være samme fadder som ved dåpen, slik at enheten mellom de to sakramenter blir tydeliggjort.258

V. Den som forretter ved ferming

1312. (1233) Det er opprinnelig biskopen som forretter ved ferming.259

I Østen er det vanligvis den prest som meddeler dåpen, som også umiddelbart etterpå meddeler fermingen under en eneste feiring. Han gjør det imidlertid med hellig olje som er blitt vigslet av patriarken eller biskopen, noe som styrker Kirkens apostoliske enhet. Enhetens bånd styrkes ved fermingens sakrament. I den latinske Kirke følger man samme skikk ved voksendåp eller når noen som er døpt i et annet kristent samfunn som ikke har noe gyldig fermingssakrament, gis adgang til Kirkens fulle fellesskap.260

1313. (1290, 1285) I den latinske ritus er det biskopen som er den ordentlige forretter ved ferming.261 Hvis behovet oppstår, kan biskopen gi prester fullmakt til å ferme,262 skjønt det er ønskelig at han meddeler det selv, idet han har for øye at dette er årsaken til at fermingen ble adskilt fra dåpen i tid. Biskopene er apostlenes etterfølgere og har mottatt ordinasjonens sakrament i dets fylde. Når de meddeler fermingens sakrament, viser det at de som mottar det, knyttes nærmere til Kirken, til Kirkens apostoliske opprinnelse og til dens utsendelse for å vitne om Kristus.

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er bevart.)

1314. (1307) Når en kristen er i dødsfare, kan enhver prest meddele vedkommende fermingen.263 Kirken vil nemlig ikke at noen av dens barn, selv de aller minste, skal forlate denne verden uten å ha blitt fullkommengjort ved Den Hellige Ånd med Kristi fyldes gave.

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er bevart.)