Den katolske kirkes katekisme

5. artikkel: Det femte bud

Du skal ikke slå i hjel (Ex 20, 13).

Dere har hørt det er sagt til deres forfedre: "Du skal ikke slå i hjel, og den som slår i hjel, skal svare for det for retten." Men jeg sier dere at enhver som blir arg på sin bror, skal svare for det for retten (Matt 5, 21-22).

2258. (356) "Menneskets liv er hellig fordi det fra opphavet av bærer i seg Guds skapergjerning og står for all tid i et særlig forhold til Skaperen, dets eneste mål. Gud alene er herre over livet, fra begynnelse til slutt: ingen kan under noen omstendighet tilrane seg retten til direkte å ødelegge et uskyldig menneske".409

I. Aktelse for menneskelivet

Frelseshistoriens vitnesbyrd

2259. (401) Skriften viser i fortellingen om Kains drap på broren Abel410 at sinne og begjærlighet er til stede i mennesket helt fra begynnelsen av som følge av den opprinnelige synd. Mennesket ble en fiende for sin like. Gud sier om det nederdrektige i dette brodermordet: "Hva er det du har gjort? Hør, din brors blod roper til meg fra jorden! Nå skal du være bannlyst fra den jord som åpnet munnen og tok imot din brors blod fra din hånd" (Gen 4, 10-11).

2260. Paktsforholdet mellom Gud og menneskeheten skanderes av påminnelser om at menneskets liv er en gave fra Gud, og at mennesket er fylt av morderisk vold:

Jeg vil kreve hver mann til regnskap når han tar livet av sin neste. Når noen utøser menneskeblod, skal hans blod bli utøst av mennesker; for Gud skapte mennesket i sitt bilde (Gen 9, 5-6).

Det Gamle Testamente ser alltid i blod et hellig tegn på liv.411 Dette er en lære som til alle tider er nødvendig.

2261. (1756, 1956) Skriften utdyper forbudet i det femte bud: "Hold deg borte fra en falsk sak, så du ikke lar en rettferdig og skyldfri mann miste livet" (Ex 23, 7). Overlagt drap på en uskyldig står i alvorlig motsetning til menneskeverdet, til den gylne regel og til Skaperens hellighet. Lovforbudet mot det er allmenngyldig: det gjelder alle og enhver, overalt og til alle tider.

2262. (2844) I bergprekenen minner Herren om budet: "Du skal ikke slå i hjel." I tillegg forbyr Han sinne, hat og hevnlyst. Ja, Kristus forlanger at Hans disippel skal vende det andre kinnet til412 og elske sine fiender.413 Selv forsvarte Han seg ikke, og Han befalte Peter å stikke sverdet i sliren.414

Lovlig forsvar

2263. (1737) Lovlig forsvar av personer og samfunn utgjør ikke noe unntak fra forbudet mot drap på uskyldige, slik forsettlig drap jo er. "Selvforsvar kan føre to ting med seg: det ene er å bevare sitt eget liv, det andre angriperens død. (...) Bare det ene er villet, det andre ikke".415

2264. (2196) Kjærlighet til seg selv er et moralsk grunnprinsipp. Det er derfor lov å hevde sin egen rett til å leve. Den som forsvarer sitt eget liv, gjør seg ikke skyldig i drap selv om han er tvunget til å påføre angriperen banesår:

Det er ikke lov å øve større vold enn nødvendig for å forsvare seg. Men dersom man tilbakeviser volden med måtehold, er det tillatt (...). Og det er ikke nødvendig til frelse at man avstår fra slik måteholdent forsvar for å unngå å drepe den andre, for man har større plikt til å våke over eget liv enn over andres.416

2265. (2240) Det kan skje at lovlig forsvar ikke bare er en rett, men en alvorlig plikt for den som har ansvar for andres liv. For å forsvare det felles beste må en urettmessig angriper uskadeliggjøres. Derfor har de som innehar lovlig myndighet også rett til å bruke våpen for å drive tilbake dem som angriper det offentlige samfunn.

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er bevart.)

2266. Statens bestrebelser på å tøyle spredningen av oppførsel som skader menneskers rettigheter og det offentlige samfunns grunnleggende regler, står i forhold til kravet om å hegne om det felles beste. Lovlig offentlig myndighet har rett og plikt til å illegge straff i samsvar med overtredelsens graverende grad. Straffen har som sitt primære mål å godtgjøre for den uorden forbrytelsen har ført til. Når den villig godtas av den skyldige, får den soningsverdi. Straff har også, i tillegg til å forsvare den offentlige orden og folks trygghet, en helbredende hensikt: den skal, så langt det er mulig, bidra til at den skyldige forbedrer seg.

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er bevart.)

2267. Under forutsetning av at den skyldiges identitet og ansvar til fulle er blitt fastlagt, utelukker ikke Kirkens tradisjonelle lære at man griper til dødsstraff, såfremt dette er den eneste mulige måte å virksomt forsvare menneskeliv mot en urettmessig angriper.

Hvis imidlertid ikke-dødelige midler strekker til for å forsvare og beskytte folks trygghet fra angriperen, vil myndighetene begrense seg til slike midler, fordi de svarer bedre til de konkrete betingelser for det felles beste og er mer i samsvar med menneskeverdet.

I dag er det faktisk slik, som en konsekvens av de muligheter som en stat har for effektivt å forhindre forbrytelser ved å gjøre den skyldige ut av stand til å forvolde skade - uten å definitivt ta fra vedkommende muligheten til rehabilitering -, at tilfeller der henrettelse av forbryteren skulle være absolutt nødvendig, er svært sjeldne, om ikke praktisk talt ikke-eksisterende.417

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er bevart.)

Overlagt drap

2268. (1867) Det fjerde bud fordømmer direkte og overlagt drap som en alvorlig synd. Drapsmannen og de som frivillig er med på drapet, begår en synd som roper til himmelen etter hevn.418

Barnemord,419 brodermord, drap på foreldre og ektefelle er særlig alvorlige forbrytelser på grunn av de naturlige bånd de bryter. Hensyn til sunt arvestoff eller offentlig helse kan ikke rettferdiggjøre mord, selv om det pålegges av offentlig myndighet.

2269. (2290) Det femte bud forbyr å gjøre noe som har til hensikt indirekte å føre til annen manns død. Moralloven forbyr å utsette noen for dødsfare uten alvorlig grunn og å nekte bistand til en som er i fare.

At menneskesamfunnet avfinner seg med dødbringende hungersnød uten å forsøke å råde bot på den, er en skandaløs urettferdighet og en alvorlig synd. Kremmere med ublu forretningsmetoder som fører til medmenneskers sult og død, begår mord indirekte. For dette er de straffskyldige.420

Ufrivillig drap kan man moralsk sett ikke trekkes til ansvar for. Men man kan ikke sies å være uskyldig i alvorlig synd dersom man uten rimelig grunn har handlet på en måte som volder død, selv om dette ikke var ens hensikt.

Abort

2270. (1703, 357) Menneskelivet må helt og fullt aktes og forsvares helt fra unnfangelsesøyeblikket av. Mennesket, fra det øyeblikk det er til, må tilkjennes menneskelige rettigheter, deriblant den ufravikelige rett hvert uskyldig vesen har til å leve.421

Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du ble født, helliget jeg deg (Jer 1, 5).422

Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble dannet i mørket, virket i jordens dyp (Sal 139, 15).

2271. Helt fra det 1. århundre av har Kirken hevdet at provosert abort er moralsk galt. Denne læren er uforandret, og forblir uforanderlig. Direkte abort, det vil si abort villet som et mål eller som et middel, strider på en alvorlig måte mot moralloven:

Du skal ikke begå fosterdrap og ikke sette ut nyfødte.423

For Gud, som er livets Herre, har selv betrodd menneskene det oppdrag å verne om livet, og gjøre det på en menneskeverdig måte. Livet skal fra unnfangelsen av vernes om med den største omhu. Både fosterdrap og barnemord er himmelropende forbrytelser.424

2272. (1463) Formell medvirkning ved et abortinngrep er en alvorlig synd. Kirken straffer en slik forbrytelse mot menneskelivet med den kanoniske straffen ekskommunikasjon. "Den som foretar en abort, dersom den har følger, blir ekskommunisert latæ sententiæ",425 "ved at selve forbrytelsen blir begått"426 og under de betingelser loven fastsetter.427 Kirken har ikke på denne måten til hensikt å begrense barmhjertighetens virkefelt. Den tilkjennegir alvoret i den forbrytelse som er blitt begått, den uopprettelige skade som er påført den uskyldig drepte, foreldrene og hele samfunnet.

2273. (1930) Hvert uskyldig individs umistelige rett til å leve utgjør et grunnelement i det sivile samfunn og dets lovgivning:

"Enkeltmenneskets umistelige rettigheter må anerkjennes og respekteres av det sivile samfunn og den politiske myndighet. Menneskerettighetene avhenger hverken av enkeltmennesker eller foreldre, og utgjør heller ikke noen innrømmelse fra samfunnets eller statens side; de er del av menneskets natur og er nedlagt i mennesket på grunn av den skaperakt det springer ut av. Blant disse grunnleggende rettigheter skal nevnes retten til liv og ethvert menneskes fysiske integritet fra unnfangelse til død".428

"I det øyeblikk en lov unndrar en kategori mennesker den beskyttelse den sivile lovgivning skal gi dem, skjer det at staten benekter alles likhet for loven. Når staten ikke setter sin makt inn på å tjene alle borgeres rettigheter, og særlig de svakestes, er det selve grunnlaget for rettsstaten som blir truet (...). Som følge av den respekt og beskyttelse som må sikres barnet fra unnfangelsesøyeblikket av, bør loven forutse passende straffeforføyninger mot all krenkelse av dets rettigheter".429

2274. Siden fosteret er å behandle som et menneske, må det helt fra unnfangelsen av, som ethvert menneske, forsvares, pleies og helbredes, så langt det er mulig.

Prenatal diagnose er moralsk tillatelig, "så fremt den respekterer det menneskelige fosters liv og integritet, og dersom den foretas med dets beskyttelse og individuelle helbredelse for øye (...). Slik diagnose kommer i alvorlig motsetning til moralloven når den, alt etter resultatene, forutser muligheten for å fremkalle abort. En diagnose skal ikke være det samme som en dødsdom".430

2275. "Det bør anses som tillatelig å foreta inngrep i det menneskelige foster, under forutsetning av at disse respekterer fosterets liv og integritet, og at de ikke innbærer noen overdreven risiko for det, men har til hensikt å helbrede det, bedre dets helsemessige tilstand eller sikre at det overlever".431

"Det er umoralsk å frembringe menneskefostre som skal utnyttes som biologisk råmateriale".432

"Visse forsøk på å gripe inn i det genetiske eller kromosomatiske arveanlegg er ikke terapeutiske, men går i retning av å frembringe mennesker som er valgt ut etter kjønn eller andre forutbestemte egenskaper. Slik manipulering er i strid med menneskets personlige verdighet, dets integritet og identitet", som er enestående og forekommer bare én gang.433

Barmhjertighetsdrap

2276. (1503) De hvis liv er redusert eller svekket, har et særlig krav på respekt. Syke og handikappede må få støtte til å kunne føre et så normalt liv som mulig.

2277. Uansett årsak og midler består eutanasi i å gjøre slutt på handikappedes, sykes og døendes liv. Eutanasi er moralsk utillatelig.

Slik utgjør en handling eller en unnlatelse som i seg selv eller etter sin hensikt fører til død for å unnslippe smerte, et drap som er alvorlig i strid med menneskets verdighet og ærefrykt for den levende Gud, menneskets Skaper. Vurderingsfeil som kan begås i god tro, endrer ikke drapets natur som alltid må forkastes og utelukkes.

2278. (1007) Det kan være tillatelig å avslutte medisinsk behandling som er krevende, farlig, uvanlig eller uten forhold til det forventede resultat. Dette er å avvise "terapeutisk trass". Man ønsker ikke dermed å fremkalle døden; man godtar at man ikke kan forhindre den. En slik beslutning bør tas av pasienten dersom han eller hun er skikket eller i stand til det; hvis ikke, av de pårørende, under forutsetning av at pasientens fornuftige vilje og rimelige interesser ivaretas.

2279. Selv om man anser at døden er nær forestående, er det ikke lov å avbryte den pleie som vanligvis gis en syk. Bruk av smertestillende midler for å lette den døendes smerter, selv om dette kan korte livet, kan moralsk sett være i samsvar med menneskeverdet dersom døden ikke er villet, hverken som mål eller middel, men bare forutsett som uunngåelig. Smertelindring utgjør en særlig form for uegennyttig nestekjærlighet. Slik sett bør den oppmuntres.

Selvmord

2280. (2258) Hver enkelt må svare for sitt liv for Gud som har gitt ham det. Det er Han som alene råder over det. Vi må ta imot det i takknemlighet og ta vare på det til Hans ære og vår sjelefrelse. Vi forvalter og eier ikke det liv Gud har gitt oss til låns. Vi kan ikke skalte og valte med det.

2281. (2212) Selvmord strider mot menneskets naturlige trang til å bevare og forsette sitt liv. Det står i alvorlig motsetning til kjærligheten til en selv. Det krenker også nestekjærligheten fordi det urettmessig bryter solidaritetsbåndet til familien, det nasjonale og menneskelige samfunn vi har forpliktelser overfor. Selvmord strider mot den levende Guds kjærlighet.

2282. (1735) Dersom selvmord blir begått i det øyemed å tjene til eksempel, særlig for de unge, blir det i tillegg til anstøt. Frivillig medvirkning til selvmord strider mot moralloven.

Alvorlige psykiske lidelser, angst og alvorlig frykt for prøvelse, lidelse eller tortur kan minske selvmordskandidatens ansvar.

2283. (1037) Man skal ikke fortvile angående den evige frelse for dem som har tatt livet av seg. Gud kan, ad veier Han alene kjenner, lage det slik at en frelsende anger blir mulig. Kirken ber for dem som har tatt seg selv av dage.

II. Aktelse for menneskeverdet

Aktelse for medmenneskers sjel: anstøt

2284. (2847) Anstøt er en holdning eller en oppførsel som får et medmenneske til å handle ille. Den som er til anstøt, gjør seg til frister for sin neste. Han krenker dyd og rettsindighet; han kan føre sin bror til åndelig død. Anstøt er en alvorlig synd dersom det ved gjerning eller unnlatelse leder en annen til alvorlig synd.

2285. (1903) Anstøtet blir særlig alvorlig når de som er årsak til det, sitter inne med myndighet, eller når de som er utsatt for det, er svake. Dette fikk vår Herre til å uttale følgende forbannelse: "Den som blir årsak til fall for en av disse små som tror på meg, for ham hadde det vært bedre å få hengt en kvernsten om halsen og bli senket i havets dyp" (Matt 18, 6).434 Anstøtet er alvorlig når det forårsakes av noen som av natur eller funksjon har plikt til å undervise og oppdra andre. Jesus bebreider de skriftlærde og fariseerne for dette: Han sammenligner dem med ulver i fåreklær.435

2286. (1887, 2498) Anstøt kan vekkes av lover og institusjoner, av moter eller offentlig opinion.

Slik gjør de seg skyldige i å vekke anstøt som innfører lover eller samfunnsmessige strukturer som fører til sedelig forfall og ødeleggelse av det religiøse liv, eller skaper "samfunnsforhold som, enten det nå er med vilje eller ikke, gjør det vanskelig og praktisk talt umulig for kristne å leve etter budene".436 Det forholder seg på samme måte med bedriftsledere som lager reglementer som oppfordrer til bedrag, med lærere som "undertrykker" barna437 og med dem som villeder den offentlige opinion og ødelegger dens moralnormer.

2287. Den som benytter seg av makt han sitter inne med under forhold som fører til uriktige handlinger, gjør seg skyldig i anstøt og ansvarlig for det gale han, direkte eller indirekte, har forårsaket. "Det er ikke til å unngå at forførelser kommer, men ve den som de kommer fra" (Luk 17, 1).

Omsorg for helse

2288. (1503, 1509) Liv og fysisk helse er goder som er gitt av Gud. Vi må ta vare på dem på en fornuftig måte, under hensynstagen til andres behov og det felles beste.

Omsorg for borgernes helse forutsetter støtte fra samfunnet til å skape livsvilkår som gjør det mulig å vokse opp og nå moden alder: mat og klær, bolig, helsetjenester, grunnskole, arbeid, sosialtrygd.

2289. (364, 2113) Selv om moralen krever omsorg for det legemlige liv, gjør den det ikke til en verdi i seg selv. Den forkaster den nyhedenske oppfatning som gjør kroppen til gjenstand for dyrkelse, ofrer alt for den og gjør fysisk fullkommenhet og idrettsprestasjoner til avguder. En slik innstilling kan forvrenge forholdet mellom mennesker ved den selektive utvelgelse den foretar mellom sterke og svake.

2290. (1809) Måteholdenhetens dyd gjør det mulig å unngå all overdrivelse, misbruk av bordets gleder, av alkohol, tobakk og medisiner. De som setter andres og egen sikkerhet i fare på veiene, til sjøs eller i luften, i påvirket tilstand eller på grunn av overdreven fartslyst, er skyldige i alvorlig synd.

2291. Bruk av narkotika medfører meget alvorlige skader for menneskets liv og helse. Det er en alvorlig synd, bortsett fra når det foreligger strengt medisinske indikasjoner. Illegal fremstilling og handel med narkotiske stoffer er anstøtelig; slikt er en direkte oppfordring og medvirkning til adferd som strider alvorlig mot den moralske lov.

Aktelse for mennesket og vitenskapelig forskning

2292. Vitenskapelige eksperimenter på det medisinske eller psykologiske område kan bidra til helbredelse av syke og fremskritt innenfor det offentlige helsevesen.

2293. (159, 1703) Vitenskapelig grunnforskning og anvendt forskning er meningsfylte uttrykk for menneskets herredømme over skaperverket. Vitenskap og teknikk utgjør verdifulle ressurser når de stilles i menneskets tjeneste og fremmer dets fulle utvikling til beste for alle; alene kan de imidlertid ikke gi noen forklaring på meningen med livet og med menneskets fremskritt. Vitenskap og teknikk er rettet mot mennesket som de kommer fra og vokser ut av; det er altså i mennesket og dets moralverdier de finner angitt sin egen målsetning og bevisstheten om sin egen begrensning.

2294. (2375) Det er fåfengt å hevde at vitenskapelig forskning og anvendelsen av den er moralsk nøytrale. På den annen side kan retningsgivende kriterier hverken utledes av ren teknisk effektivitet eller av den nytte enkelte, til forskjell fra andre, kan ha av dem, eller enda verre, av fremherskende ideologier. Vitenskap og teknikk krever ifølge sitt vesen ubetinget aktelse for moralens grunnkriterier; de må tjene mennesket, dets umistelige rettigheter, dets sanne og hele vel, i samsvar med Guds plan og vilje.

2295. (1753) Forskning og eksperimenter utført på mennesker kan ikke rettferdiggjøre handlinger som i seg selv strider mot menneskeverdet og moralloven. Eventuelt samtykke fra forskningsobjektene rettferdiggjør ikke slike handlinger. Eksperimentering med mennesker er ikke moralsk tillatt dersom den medfører uforholdsmessig og uunngåelig risiko for forskningsobjektenes liv eller fysiske og psykiske integritet. Eksperimentering med mennesker er ikke i samsvar med menneskeverdet dersom den i tillegg finner sted uten forskningsobjektets bevisste samtykke eller samtykke fra de pårørende.

2296. Transplantasjon av organer er i samsvar med moralloven såfremt den fysiske og psykiske risiko giveren løper, står i forhold til den gunstige virkning som forventes oppnådd hos mottageren. Donasjon av organer etter at døden er inntruffet er en edel og fortjenstfull handling og oppfordres til som et uttrykk for generøs solidaritet. Det er ikke moralsk akseptabelt dersom giveren eller vedkommendes rettmessige stedfortreder ikke har gitt uttrykkelig samtykke til det. Videre er det moralsk utillatelig å direkte foreta invalidiserende kvestelse eller forårsake død hos et menneske, selv om hensikten er å utsette andres død.

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er bevart.)

Aktelse for kroppens integritet

2297. Kidnapping og gisseltagning fører til terrortilstander, og trussel utsetter ofrene for et utålelig press. Dette er moralsk utillatelig. Terrorisme truer, sårer og dreper i blinde; den er en alvorlig handling mot rettferdighet og kjærlighet. Tortur som benytter seg av fysisk eller moralsk vold for å oppnå tilståelser, straffe skyldige, skremme motstandere, tilfredsstille hat, strider mot aktelsen for mennesket og menneskets verdighet. Med unntak av strengt terapeutiske og medisinske indikasjoner, strider amputasjon, kvestelse eller sterilisering av uskyldige mot moralloven.438

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er bevart.)

2298. (2267) I tidligere tider har lovlige myndigheter benyttet seg av grusomme fremgangsmåter for å opprettholde lov og orden, ofte uten protest fra Kirkens hyrders side, som også selv i sine egne domstoler antok romerrettens forskrifter angående bruk av tortur. Ved siden av disse beklagelige kjensgjerninger har Kirken alltid undervist om plikten til mildhet og barmhjertighet; den forbød klerker å utgyte blod. I nyere tid er det blitt klart at slik grusom fremgangsmåte hverken er nødvendig for å opprettholde den offentlige orden eller er i samsvar med menneskets lovlige rettigheter. Slik handlemåte fører tvertimot til de verste utskeielser. Man må arbeide for at den går av bruk. Vi må be for ofrene og deres bødler.

Aktelse for de døde

2299. (1525) De døende må gis omsorg og pleie slik at de kan få hjelp til å leve sine siste dager i verdighet og fred. De må støttes av sine nærmestes bønner. Disse må passe på at de syke i tide mottar sakramentene som forbereder dem til å møte den levende Gud.

2300. (1681-1690) De avdødes lik må behandles med aktelse og kjærlighet i troen på og håpet om oppstandelsen. Begravelsen er en fysisk kjærlighetsgjerning;439 den er en æresbevisning mot Guds barn, templer for Den Hellige Ånd.

2301. Obduksjon kan være moralsk tillatelig av hensyn til juridisk undersøkelse eller vitenskapelig forskning. Gratis donasjon av organer etter at døden er inntruffet, er tillatt og kan være fortjenstfull.

Kirken tillater kremasjon så fremt den ikke er uttrykk for tvil angående legemets oppstandelse.440

av Webmaster publisert 03.12.2007, sist endret 03.12.2007 - 11:17