Sykesalvingens sakrament

Sykdom og omsorg

Døden hører med til livet. Ikke noe er sikrere enn at vi en gang skal dø. Det samme kan vi også si om sykdommene. Likevel oppleves både sykdom og død ofte fullstendig meningsløse: Et uskyldig menneske blir invalidisert i en trafikkulykke, et barn dør av kreft, o.s.v. Selv om det ikke alltid er slik, blir sykdom og død noe vondt. Savn og smerte kommer ingen utenom. Men vondt er det. Egentlig er det bare når døden erstatter noe ennå smertefullere, at vi kan oppleve den befriende.

Dette betyr enormt mye for veldig mange mennesker. Og det betyr noe for Gud. Han elsker oss. Alle fortellingene i Det nye testamente om hvordan Jesus hjalp og helbredet syke, sier at vår kristne religion har med dette livs problemer å gjøre, og ikke bare med evigheten. I Det gamle testamente het det om Messias som skulle komme: «Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han... Ved hans sår har vi fått legedom» (Jes 53, 4-5).

Gud hjelper oss ved at han lar oss gå gjennom døden inn til det evige liv. Han hjelper oss ved at vi har fått en kropp som langt på vei selv bekjemper sykdommer. Men også gjennom legers, sykepleieres og andre medmenneskers hode, hender og hjerte hjelper han oss. Ja enkelte ganger hjelper han oss t.o.m. på mirakuløs måte.

Dette har alltid vært en viktig del av vår katolske tro. Ordenssøstrenes enorme sykehusinnsats i Norge i mer enn hundre år må vi se fra denne synsvinkel.

Omsorgens sakramentale høydepunkt

En egen hellig handling utgjør på et vis høydepunktet i markeringen og formidlingen av Guds hjelp til sine lidende barn. Det er sykesalvingens sakrament. Tidligere ble det kalt «den siste olje». Men det skapte misforståelser. Derfor brukes ikke den betegnelsen lenger.

Sakramentet meddeles med ordene:

Herren bistå deg
med Den Hellige Ånds nåde
ved denne hellige salving
og ved sin rike barmhjertighet.
Han fri deg fra alle dine synder,
frelse deg,
og gi deg lindring.

Bruk

Sykesalving skal vi be om så tidlig som mulig når vi er rammet av en alvorlig sykdom. «Er det en som er syk, må han kalle til seg kirkens presbytere; de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn. Da skal bønnen, bedt i tro, frelse den syke, og Herren skal reise ham opp igjen. Og er han skyldig i noen synd, skal den bli ham tilgitt. Så bekjenn deres synder for hverandre, og be for hverandre, for å bli friske.» (Jak 5, 14-16)

I dag er det prestene som meddeler sykesalvingens sakrament.

Økumenisk utblikk

I 1984 foreslo Den norske kirkes liturgikommisjon å innføre et ritual med bl.a. salving av syke og lidende. Forslaget ble støttet av Menighetsfakultetet, men ble i 1987 lagt til side av biskopene, etter at det hadde møtt massiv kritikk fra en del sykehusprester og fra Norsk Kommuneforbund. En sykehusprest så f.eks. for seg at det i neste omgang måtte føre til ritual for «oppvekking av døde». Likefullt praktiseres sykesalving litt i Den norske kirke, og mer i frikirkene, særlig hos pinsevennene. De ortodokse har omtrent samme syn som vi katolikker på sykesalvingen. Men de gjør bruk av mange flere former for salving.

 
av Webmaster publisert 31.03.2006, sist endret 16.03.2011 - 18:08