Torsdag 26. februar holdt biskop Erik Varden sin åttende refleksjon i fasteretretten for Den romerske kurie, med temaet «Guds engler». Samme kveld holdt han sin niende refleksjon med temaet «Bernhard, realisten», etterfulgt av sakramentstilbedelse og vesper.
I årets åndelige øvelser for paven og kurien, med det overordnede temaet «Opplyst av en skjult herlighet», tar biskop Varden utgangspunkt i Den hellige Bernhard av Clairvaux (ca. 1090–1153) og hans utlegning av Salme 91 (90 i Vulgata). Refleksjonene holdes to ganger om dagen i Det paulinske kapell i Det apostoliske palass.
«Guds engler»
Her følger et sammendrag av den åttende refleksjonen, som kan leses på biskop Erik Vardens hjemmeside Coram Fratribus:
«Under Kristi førti dagers opphold i ørkenen kom Satan til ham og siterte Salme 90 [91], nærmere bestemt to vers om englene. «Djevelen», leser vi i Matteusevangeliet, «tok ... ham med til den hellige byen [og] stilte ham ytterst på tempelmuren». Han utfordret Kristus til å bevise at han var Guds sønn ved å kaste seg ned. «For det står skrevet: Han skal gi englene sine befaling om deg. Og: De skal bære deg på hendene så du ikke støter foten mot noen stein» [Matt 4,5–6].
Bare Gud kan be oss hoppe fra en tinde. Hans kall vil imidlertid være: «Hopp i mine armer», ikke: «Kast deg ned».
Englers inngripen er ikke alltid betryggende. Englene er ikke der for å føye oss i våre innfall. I en populær bønn som kan spores tilbake til Bernhards samtidige Reginald av Canterbury, ber vi vår verneengel om å opplyse, lede og verne oss [jf. En liten katolsk bønnebok]. Dette er kraftige verb. En engel er en vokter av hellighet.
Klosterlivet ble tidlig forstått og fremstilt som engleaktig på grunn av dets endelige mål om lovprisning, men også fordi munken er kalt til å brenne av Guds kjærlighet og være et sendebud som bringer denne kjærligheten til andre.
Kristi ene «lovsang», som Sacrosanctum Concilium omtaler i et vakkert avsnitt [nr. 83], gir gjenlyd fra jordens ender til himmelens høyder gjennom en pulserende kjede av formidling. Englene er uunnværlige i denne kjeden, som vi bekrefter i den siste delen av hver prefasjon i messens kanon [«Derfor synger vi med engler og erkeengler...»].
Bernhard understreker englenes rolle som formidlere av Guds forsyn. Formidling er ikke alltid nødvendig. Gud kan berøre oss direkte, men han gleder seg over å la sine skapninger være kanaler for nåde til hverandre.
Han formaner oss til å se på hva en engel gjør og gjøre det samme: «Stig ned og vis barmhjertighet mot din neste; deretter, i en annen bevegelse, la den samme engelen løfte dine begjær, bruk all din sjels cupiditas til å stige mot den høyeste og evige sannhet». Cupido nevnes sjelden i våre dager i samme åndedrag som «den høyeste og evige sannhet». Bernhards ordvalg er talende. Det forteller oss at alle naturlige menneskelige lengsler, inkludert de som er kroppslige, trekkes mot fullendelse i Gud og derfor må ledes mot det.
Englenes siste, mest avgjørende kjærlighetsgjerning vil skje når de, i vår dødstime, bærer oss gjennom denne verdens slør inn i evigheten. Da vil de vise sine kjennetegn: «De kan ikke beseires eller forføres, og enda mindre kan de forføre». Ethvert skinn vil falle bort i den timen. Retorikken vil svikte. Bare sannheten vil bestå og lyde, i harmoni med barmhjertigheten.
Bernhard forkynte varsomt om disse tingene i 1139. 726 år senere skulle en mann med et helt annet temperament, men lignende intelligens, gjøre hans intuisjoner uttrykkelige i et utsøkt dikt om å dø [«The Dream of Gerontius»].
John Henry Newman tenkte mye på engler. Han så på prestens tjeneste som engleaktig. Presten er hjemme i denne verden, uredd for å gå inn i mørke skoger på leting etter de bortkomne. Samtidig holder han sitt indre øye løftet mot Faderens ansikt, og lar dets stråleglans opplyse hele den nåværende virkelighet. Opplysning er alltid en todelt prosess: intellektuell og vesentlig, sakramental og pedagogisk.
Newman, som nå er kirkelærer, inviterer oss til å gjenoppdage også læreren som en engleaktig opplyser. Det er en profetisk utfordring, gitt hvor mye såkalt «utdanning» nå overlates til digitale, kunstige medier, mens unge mennesker lengter etter å møte lærere som er verdige tillit, som kan formidle ikke bare ferdigheter, men visdom.
Et engleaktig møte er alltid personlig. Det kan ikke erstattes av en nedlasting eller en chatbot.»
Les mer
«Bernhard, realisten»
Her følger et sammendrag av den niende refleksjonen, som kan leses på biskop Erik Vardens hjemmeside Coram Fratribus:
«Cistercienserbevegelsens identitet smis i skjæringspunktet mellom det ideelle og det konkrete, det poetiske og det pragmatiske. Dens hovedpersoner prøves og renses av spenningene som oppstår.
Jeg har snakket om Bernhards høye idealer, om hans forkjærlighet for å utarbeide en handlingsplan i sinnet og deretter følge den litt nådeløst. Å sitte høyt til hest falt ham naturlig. Dette strenge, uforsonlige aspektet forlot ham aldri. Men det mildnet med tiden. Det er denne prosessen vi nå må snakke om. Den gjorde idealisten til en realist.
Psykoanalytikeren Jacques Lacan sa at «det virkelige» er det vi støter mot. Bernhards mange bestrebelser innenfor realpolitikk førte til mange sammenstøt. Men han ble realist ikke bare i den forstand at han aksepterte tingene slik de er. Han lærte fremfor alt at den dypeste virkeligheten i alle menneskelige anliggender er et rop om nåde.
Jo mer han gjenkjente dette ropet i menneskers hjerter, i bitre tårer, i verdslige konflikter, i vanvittige felttog mot anstendighet og sannhet, og i suset fra trærne i skogen, jo mer ble han seg bevisst Guds nådige svar. Han hørte det i Jesu hellige navn, som ble usigelig kjært for ham. I Jesus åpenbarer Gud sin frelsende hensikt og utøser den over menneskeheten som en velduftende, legende og rensende olje.
«All næring for sinnet», sa Bernhard til munkene sine, «er tørr hvis den ikke dyppes i denne oljen; den er smakløs hvis den ikke krydres med dette saltet. Skriv hva dere vil, jeg vil ikke ha glede av det hvis det ikke taler om Jesus. Snakk eller diskuter om hva dere vil, jeg vil ikke ha glede av det hvis dere utelater Jesu navn. For meg er Jesus honning i munnen, musikk i øret, en sang i hjertet.»
Bernhard visste hvilke underverk Guds nåde i Jesus kan utrette. Dette ga hans hengivenhet en affektiv dybde. Begrepet affectus er sentralt for ham. Det har et vidt spenn og viser at nåden beveger oss som sansende vesener. Men Bernhard betraktet også Jesus, sannhetens inkarnasjon, som et hermeneutisk prinsipp. Han tolket situasjoner, personer og relasjoner resolutt i Jesu lys. Dette synet har skaffet ham trofaste beundrere langt utenfor den katolske fold, fra Martin Luther til John Wesley.
Først når vår natur blir overnaturlig opplyst, vil den avsløre sin fullkomne form, sin forma formosa. Først da vil den glede som jordelivet er i stand til, bli synlig. Først da vil herligheten som er skjult i oss og rundt oss, skinne i håndfaste glimt og lære oss hva vi – og andre – kan bli, og gi et paradigme på en fornyet verden.
Slik er realismen som Bernhard modnet mot. Den gjorde ham i stand til å bli ikke bare en høysinnet reformator, en uovertruffen retoriker, en høvding i Kirken; kunnskapen om Kristi kjærlighets fulle virkelighet og om dens kraft til å forandre alt, gjorde Bernhard til kirkelærer og helgen. Og det er derfor vi elsker og ærer ham.
«Han var», forteller Vita Prima oss, «fri med seg selv». Det var det livet hadde lært ham. En mann eller kvinne som er virkelig fri, er et herlig syn.»
Les mer
