Katolske overhyrder og erkesetet i Nidaros

Av pastor Torbjørn Olsen


År 2003 blir i Trondheim det store jubileumsår for opprettelsen av erkestolen i Nidaros i 1153. Hovedmarkeringen blir omkring olsok, og den vil nok foregå både på luthersk og katolsk hold, men i tillegg i god økumenisk regi.

Opprettelsen av erkstolen og Den norske kirkeprovins var det organisatoriske resultat av kardinal Nicholas Brekespears besøk i Trondheim tidlig på året. (Brekespear ble senere pave og tok Hadrian IV som navn. Han er historiens eneste engelske pave.) Kirkeprovinsen inkluderte på det meste ni suffraganbispedømmer: Oslo, Bergen, Hamar, Stavanger, Hólar, Skalholt (Island), Færøyene, Gardar (Grønland) og Man. Den bestod frem til erkebiskop Olav Engelbrigtsson måtte flykte fra Trondheim i forbindelse med den kongelige lutherske reformasjon i 1537.

Erkestolen må forstås i en videre historisk og kirkelig kontekst. Den viktigste kirkelige kontekst var at Trondheim alt var et katolsk bispesete og derved sentrum for en eksisterende katolsk "partikularkirke" (for å bruke et litt mer moderne uttrykk). Og det har Trondheim også senere vært sete for. Etter katolsk oppfatning er en "nasjonalkirke" og en kirkeprovins helt underordnede størrelser i forhold til partikularkirkene. Helt fra tidlig i oldkirkelig tid levde de kristne i menigheter eller lokalkirker med hver sin "hyrde" eller biskop.

Dette må likevel ikke forringe vår oppfatning av den historiske betydning av kirkeprovinsen med Trondheim/Nidaros som metropolitansete. Sett i et europeisk perspektiv innebar det at vi fikk våre egne kirkeprovinser i hhv. Lund (1103) og Nidaros (1153) at den tyske keisers kirkelige innflytelse ble svekket i forhold til pavens. Det bidro til å knytte den unge kirke i nord mye sterkere sammen med paven og resten av Den katolske kirke enn tilfellet hadde vært tidligere.

For Norge og de norske besittelser i Vesterhavet betydde provinsdannelsen større nasjonal enhet og var derfor positivt for våre konger.

Men det betydde også mye sterkere kirkelig samling og selvstendighet hos oss, spesielt i forhold til "statsmakten", representert ved kongen. Heri ligger en av de viktigste forutsetninger for at Kirken kunne bli styrt etter sin egen rett (den kanoniske rett) og i mindre utstrekning var henvist til de førkristne rettsordninger og den eldste kristenrett som egentlig var en "statlig" kirkerett.

Erkestolens fall i 1537 danner en viktig forutsetning for at den gamle Kirke i Norge falt ut av Den katolske kirkes store og fulle fellesskap og for at statskirkesystemet kunne bli etablert her.

Å gi en helt korrekt og nøyaktig oversikt over samtlige av Trondheims katolske overhyrder gjennom tidende er umulig. Men en liste vil likevel være uttrykk for den grunnleggende katolske kontinuitet i Trondheim. I utgangspunktet baserer vi oss på de gamle bisperekker. En suksesjonsliste vil nok langt på vei se slik ut:

1015-
Sigurd III, den første biskop i Trondheimen
Grimkjell, biskop i Trondheimen
Jon, biskop i Trondheimen
Rudolf, biskop i Trondheimen
1028-1030
Sigurd IV, hirdbiskop hos Håkon Jarl og kong Svein
Ragnar, biskop i Trondheimen
Kjetil, biskop i Trondheimen
Åsgaut, biskop i Trondheimen
Sigurd V, biskop i Trondheimen
Tjodolf, biskop i Trondheim by
1070
Sigurd VI OSB, biskop i Trondheimen
1080
Adalbrikt, den første biskop i Nidaros
-1139
Simon, biskop av Nidaros
1140
Ivar Skrauthanske, biskop av Nidaros
1140-1151
Reidar, den første erkebiskop i Norge 1151
1153-1157
Jon Birgersson, erkebiskop i Trondheimen
1161-1188
Eystein Erlendsson, erkebiskop av Nidaros
1189-1205
Eirik Ivarsson, erkebiskop av Nidaros
1205-1214
Tore I den vikverske, erkebiskop av Nidaros
1215-1224
Guttorm, erkebiskop av Nidaros
1225-1226
Peter av Husastad, erkebiskop av Nidaros
1227-1230
Tore II den trønderske, erkebiskop av Nidaros
1231-1252
Sigurd Eindridesson, erkebiskop av Nidaros
1253-1254
Sørle, erkebiskop av Nidaros
1255-1263
Einar Smørbak, erkebiskop av Nidaros
1267
Håkon, erkebiskop av Nidaros
1268-1282
Jon Raude, erkebiskop av Nidaros
1287-1309
Jørund, erkebiskop av Nidaros
1311-1332
Eiliv Korte, erkebiskop av Nidaros
1333-1346
Pål Bårdsson, erkebiskop av Nidaros
1346-1349
Arne Vade, erkebiskop av Nidaros
1350-1370
Olav I OSB, erkebiskop av Nidaros
1371-1381
Trond Gardarsson, erkebiskop av Nidaros
1382-1386
Nikolaus Rusare, erkebiskop av Nidaros
1387-1402
Vinald, erkebiskop av Nidaros
1404-1428
Eskild, erkebiskop av Nidaros
1430-1450
Aslak Bolt, erkebiskop av Nidaros
1452-1458
Henrik Kalteisen OP, erkebiskop av Nidaros
1459-1474
Olav II Trondsson, erkebiskop av Nidaros
1475-1510
Gaute Ivarsson, erkebiskop av Nidaros
1510-1522
Erik Valkendorf, erkebiskop av Nidaros
1523-1538
Olav III Engelbriktsson, erkebiskop av Nidaros
1932-1945
Cyprian Witte SSCC, ap. prefekt for Midt-Norge 1935
1946-1953
Antonius Deutsch SSCC, ap. prefekt for Midt-Norge
1953-1974
Johannes Rüth SSCC, ap. vikar for Midt-Norge
1974-1988
Gerhard Schwenzer SSCC, biskop-prelat av Trondheim 1979-83
1988-
Georg Müller SSCC, biskop-prelat av Trondheim 1997

Det katolsk-kirkelige ansvar for Trondheim (og resten av erkebispedømmet) hvilte den første tid etter 1538 på de apostoliske nuntiuser i hhv. Köln og Brussel. Siden gikk det over på den apostoliske vikar for Norden som vekslet med å holde til i Hannover, Münster, Hamburg, Schwerin, Hildesheim, Osnabrück og Paderborn. Fra 1814 til 1868 hvilte ansvaret på den apostoliske vikar i Stockholm og fra 1869 til 1932 på overhyrdene i Christiania/Oslo.

Det bør i eller utenfor St. Olav kirke settes opp noe som tydelig markerer denne katolske kontinuitet i Trondheim.

av Webmaster publisert 10.05.2003, sist endret 10.05.2003 - 16:30