Katolske overhyrder og erkesetet i Nidaros
Av pastor Torbjørn Olsen
År 2003 blir i Trondheim det store jubileumsår for opprettelsen av erkestolen i Nidaros i 1153. Hovedmarkeringen blir omkring olsok, og den vil nok foregå både på luthersk og katolsk hold, men i tillegg i god økumenisk regi.
Opprettelsen av erkestolen og Den norske kirkeprovins var det organisatoriske resultat av kardinal Nicholas Brekespears besøk i Trondheim tidlig på året. (Brekespear ble senere pave og tok Hadrian IV som navn. Han er historiens eneste engelske pave.) Kirkeprovinsen inkluderte på det meste ni suffraganbispedømmer: Oslo, Bergen, Hamar, Stavanger, Hólar, Skalholt (Island), Færøyene, Gardar (Grønland) og Man. Den bestod frem til erkebiskop Olav Engelbrigtsson måtte flykte fra Trondheim i forbindelse med den kongelige lutherske reformasjon i 1537.
Erkestolen må forstås i en videre historisk og kirkelig kontekst. Den viktigste kirkelige kontekst var at Trondheim alt var et katolsk bispesete og derved sentrum for en eksisterende katolsk "partikularkirke" (for å bruke et litt mer moderne uttrykk). Og det har Trondheim også senere vært sete for. Etter katolsk oppfatning er en "nasjonalkirke" og en kirkeprovins helt underordnede størrelser i forhold til partikularkirkene. Helt fra tidlig i oldkirkelig tid levde de kristne i menigheter eller lokalkirker med hver sin "hyrde" eller biskop.
Dette må likevel ikke forringe vår oppfatning av den historiske betydning av kirkeprovinsen med Trondheim/Nidaros som metropolitansete. Sett i et europeisk perspektiv innebar det at vi fikk våre egne kirkeprovinser i hhv. Lund (1103) og Nidaros (1153) at den tyske keisers kirkelige innflytelse ble svekket i forhold til pavens. Det bidro til å knytte den unge kirke i nord mye sterkere sammen med paven og resten av Den katolske kirke enn tilfellet hadde vært tidligere.
For Norge og de norske besittelser i Vesterhavet betydde provinsdannelsen større nasjonal enhet og var derfor positivt for våre konger.
Men det betydde også mye sterkere kirkelig samling og selvstendighet hos oss, spesielt i forhold til "statsmakten", representert ved kongen. Heri ligger en av de viktigste forutsetninger for at Kirken kunne bli styrt etter sin egen rett (den kanoniske rett) og i mindre utstrekning var henvist til de førkristne rettsordninger og den eldste kristenrett som egentlig var en "statlig" kirkerett.
Erkestolens fall i 1537 danner en viktig forutsetning for at den gamle Kirke i Norge falt ut av Den katolske kirkes store og fulle fellesskap og for at statskirkesystemet kunne bli etablert her.
Å gi en helt korrekt og nøyaktig oversikt over samtlige av Trondheims katolske overhyrder gjennom tidende er umulig. Men en liste vil likevel være uttrykk for den grunnleggende katolske kontinuitet i Trondheim. I utgangspunktet baserer vi oss på de gamle bisperekker. En suksesjonsliste vil nok langt på vei se slik ut:
- 1015–
- Sigurd III, den første biskop i Trondheimen
- Grimkjell, biskop i Trondheimen
- Jon, biskop i Trondheimen
- Rudolf, biskop i Trondheimen
- 1028–1030
- Sigurd IV, hirdbiskop hos Håkon Jarl og kong Svein
- Ragnar, biskop i Trondheimen
- Kjetil, biskop i Trondheimen
- Åsgaut, biskop i Trondheimen
- Sigurd V, biskop i Trondheimen
- Tjodolf, biskop i Trondheim by
- 1070
- Sigurd VI OSB, biskop i Trondheimen
- 1080
- Adalbrikt, den første biskop i Nidaros
- –1139
- Simon, biskop av Nidaros
- 1140
- Ivar Skrauthanske, biskop av Nidaros
- 1140–1151
- Reidar, den første erkebiskop i Norge 1151
- 1153–1157
- Jon Birgersson, erkebiskop i Trondheimen
- 1161–1188
- Eystein Erlendsson, erkebiskop av Nidaros
- 1189–1205
- Eirik Ivarsson, erkebiskop av Nidaros
- 1205–1214
- Tore I den vikverske, erkebiskop av Nidaros
- 1215–1224
- Guttorm, erkebiskop av Nidaros
- 1225–1226
- Peter av Husastad, erkebiskop av Nidaros
- 1227–1230
- Tore II den trønderske, erkebiskop av Nidaros
- 1231–1252
- Sigurd Eindridesson, erkebiskop av Nidaros
- 1253–1254
- Sørle, erkebiskop av Nidaros
- 1255–1263
- Einar Smørbak, erkebiskop av Nidaros
- 1267
- Håkon, erkebiskop av Nidaros
- 1268–1282
- Jon Raude, erkebiskop av Nidaros
- 1287–1309
- Jørund, erkebiskop av Nidaros
- 1311–1332
- Eiliv Korte, erkebiskop av Nidaros
- 1333–1346
- Pål Bårdsson, erkebiskop av Nidaros
- 1346–1349
- Arne Vade, erkebiskop av Nidaros
- 1350–1370
- Olav I OSB, erkebiskop av Nidaros
- 1371–1381
- Trond Gardarsson, erkebiskop av Nidaros
- 1382–1386
- Nikolaus Rusare, erkebiskop av Nidaros
- 1387–1402
- Vinald, erkebiskop av Nidaros
- 1404–1428
- Eskild, erkebiskop av Nidaros
- 1430–1450
- Aslak Bolt, erkebiskop av Nidaros
- 1452–1458
- Henrik Kalteisen OP, erkebiskop av Nidaros
- 1459–1474
- Olav II Trondsson, erkebiskop av Nidaros
- 1475–1510
- Gaute Ivarsson, erkebiskop av Nidaros
- 1510–1522
- Erik Valkendorf, erkebiskop av Nidaros
- 1523–1538
- Olav III Engelbriktsson, erkebiskop av Nidaros
- 1932–1945
- Cyprian Witte SSCC, ap. prefekt for Midt-Norge 1935
- 1946–1953
- Antonius Deutsch SSCC, ap. prefekt for Midt-Norge
- 1953–1974
- Johannes Rüth SSCC, ap. vikar for Midt-Norge
- 1974–1988
- Gerhard Schwenzer SSCC, biskop-prelat av Trondheim 1979–83
- 1988–2009
- Georg Müller SSCC, biskop-prelat av Trondheim 1997
- 2009–2020
- Bernt Eidsvig Can.Reg,, biskop av Oslo, ap. administrator av Trondheim
- 2020–
- Erik Varden OCSO, biskop-prelat av Trondheim 2019
Det katolsk-kirkelige ansvar for Trondheim (og resten av erkebispedømmet) hvilte den første tid etter 1538 på de apostoliske nuntiuser i hhv. Köln og Brussel. Siden gikk det over på den apostoliske vikar for Norden som vekslet med å holde til i Hannover, Münster, Hamburg, Schwerin, Hildesheim, Osnabrück og Paderborn. Fra 1814 til 1868 hvilte ansvaret på den apostoliske vikar i Stockholm og fra 1869 til 1932 på overhyrdene i Christiania/Oslo.
Det bør i eller utenfor St. Olav kirke settes opp noe som tydelig markerer denne katolske kontinuitet i Trondheim.