Katolske overhyrder og erkesetet i Nidaros

Av pastor Torbjørn Olsen

År 2003 blir i Trondheim det store jubileumsår for opprettelsen av erkestolen i Nidaros i 1153. Hovedmarkeringen blir omkring olsok, og den vil nok foregå både på luthersk og katolsk hold, men i tillegg i god økumenisk regi.

Opprettelsen av erkstolen og Den norske kirkeprovins var det organisatoriske resultat av kardinal Nicholas Brekespears besøk i Trondheim tidlig på året. (Brekespear ble senere pave og tok Hadrian IV som navn. Han er historiens eneste engelske pave.) Kirkeprovinsen inkluderte på det meste ni suffraganbispedømmer: Oslo, Bergen, Hamar, Stavanger, Hólar, Skalholt (Island), Færøyene, Gardar (Grønland) og Man. Den bestod frem til erkebiskop Olav Engelbrigtsson måtte flykte fra Trondheim i forbindelse med den kongelige lutherske reformasjon i 1537.

Erkestolen må forstås i en videre historisk og kirkelig kontekst. Den viktigste kirkelige kontekst var at Trondheim alt var et katolsk bispesete og derved sentrum for en eksisterende katolsk "partikularkirke" (for å bruke et litt mer moderne uttrykk). Og det har Trondheim også senere vært sete for. Etter katolsk oppfatning er en "nasjonalkirke" og en kirkeprovins helt underordnede størrelser i forhold til partikularkirkene. Helt fra tidlig i oldkirkelig tid levde de kristne i menigheter eller lokalkirker med hver sin "hyrde" eller biskop.

Dette må likevel ikke forringe vår oppfatning av den historiske betydning av kirkeprovinsen med Trondheim/Nidaros som metropolitansete. Sett i et europeisk perspektiv innebar det at vi fikk våre egne kirkeprovinser i hhv. Lund (1103) og Nidaros (1153) at den tyske keisers kirkelige innflytelse ble svekket i forhold til pavens. Det bidro til å knytte den unge kirke i nord mye sterkere sammen med paven og resten av Den katolske kirke enn tilfellet hadde vært tidligere.

For Norge og de norske besittelser i Vesterhavet betydde provinsdannelsen større nasjonal enhet og var derfor positivt for våre konger.

Men det betydde også mye sterkere kirkelig samling og selvstendighet hos oss, spesielt i forhold til "statsmakten", representert ved kongen. Heri ligger en av de viktigste forutsetninger for at Kirken kunne bli styrt etter sin egen rett (den kanoniske rett) og i mindre utstrekning var henvist til de førkristne rettsordninger og den eldste kristenrett som egentlig var en "statlig" kirkerett.

Erkestolens fall i 1537 danner en viktig forutsetning for at den gamle Kirke i Norge falt ut av Den katolske kirkes store og fulle fellesskap og for at statskirkesystemet kunne bli etablert her.

Å gi en helt korrekt og nøyaktig oversikt over samtlige av Trondheims katolske overhyrder gjennom tidende er umulig. Men en liste vil likevel være uttrykk for den grunnleggende katolske kontinuitet i Trondheim. I utgangspunktet baserer vi oss på de gamle bisperekker. En suksesjonsliste vil nok langt på vei se slik ut:

1015-

Sigurd III, den første biskop i Trondheimen

Grimkjell, biskop i Trondheimen

Jon, biskop i Trondheimen

Rudolf, biskop i Trondheimen

1028-1030

Sigurd IV, hirdbiskop hos Håkon Jarl og kong Svein

Ragnar, biskop i Trondheimen

Kjetil, biskop i Trondheimen

Åsgaut, biskop i Trondheimen

Sigurd V, biskop i Trondheimen

Tjodolf, biskop i Trondheim by

1070

Sigurd VI OSB, biskop i Trondheimen

1080

Adalbrikt, den første biskop i Nidaros

-1139

Simon, biskop av Nidaros

1140

Ivar Skrauthanske, biskop av Nidaros

1140-1151

Reidar, den første erkebiskop i Norge 1151

1153-1157

Jon Birgersson, erkebiskop i Trondheimen

1161-1188

Eystein Erlendsson, erkebiskop av Nidaros

1189-1205

Eirik Ivarsson, erkebiskop av Nidaros

1205-1214

Tore I den vikverske, erkebiskop av Nidaros

1215-1224

Guttorm, erkebiskop av Nidaros

1225-1226

Peter av Husastad, erkebiskop av Nidaros

1227-1230

Tore II den trønderske, erkebiskop av Nidaros

1231-1252

Sigurd Eindridesson, erkebiskop av Nidaros

1253-1254

Sørle, erkebiskop av Nidaros

1255-1263

Einar Smørbak, erkebiskop av Nidaros

1267

Håkon, erkebiskop av Nidaros

1268-1282

Jon Raude, erkebiskop av Nidaros

1287-1309

Jørund, erkebiskop av Nidaros

1311-1332

Eiliv Korte, erkebiskop av Nidaros

1333-1346

Pål Bårdsson, erkebiskop av Nidaros

1346-1349

Arne Vade, erkebiskop av Nidaros

1350-1370

Olav I OSB, erkebiskop av Nidaros

1371-1381

Trond Gardarsson, erkebiskop av Nidaros

1382-1386

Nikolaus Rusare, erkebiskop av Nidaros

1387-1402

Vinald, erkebiskop av Nidaros

1404-1428

Eskild, erkebiskop av Nidaros

1430-1450

Aslak Bolt, erkebiskop av Nidaros

1452-1458

Henrik Kalteisen OP, erkebiskop av Nidaros

1459-1474

Olav II Trondsson, erkebiskop av Nidaros

1475-1510

Gaute Ivarsson, erkebiskop av Nidaros

1510-1522

Erik Valkendorf, erkebiskop av Nidaros

1523-1538

Olav III Engelbriktsson, erkebiskop av Nidaros

1932-1945

Cyprian Witte SSCC, ap. prefekt for Midt-Norge 1935

1946-1953

Antonius Deutsch SSCC, ap. prefekt for Midt-Norge

1953-1974

Johannes Rüth SSCC, ap. vikar for Midt-Norge

1974-1988

Gerhard Schwenzer SSCC, biskop-prelat av Trondheim 1979-83

1988-

Georg Müller SSCC, biskop-prelat av Trondheim 1997

Det katolsk-kirkelige ansvar for Trondheim (og resten av erkebispedømmet) hvilte den første tid etter 1538 på de apostoliske nuntiuser i hhv. Köln og Brussel. Siden gikk det over på den apostoliske vikar for Norden som vekslet med å holde til i Hannover, Münster, Hamburg, Schwerin, Hildesheim, Osnabrück og Paderborn. Fra 1814 til 1868 hvilte ansvaret på den apostoliske vikar i Stockholm og fra 1869 til 1932 på overhyrdene i Christiania/Oslo.

Det bør i eller utenfor St. Olav kirke settes opp noe som tydelig markerer denne katolske kontinuitet i Trondheim.