LESETIPS

– De er korte, de begynner med «s», og de skaper krøll.

Pater Rory Mulligan SM om «5 små ord til besvær»: synd, skyld, skam, sinne og sorg.

Les mer
 

Den hellige Andreas Bessette (1845-1937)

Minnedag: 6. januar

Den hellige Andreas Bessette (1845-1937)

Den hellige Andreas (fr: André) ble født som Alfred Bessette den 9. august 1845 i den lille landsbyen Saint-Grégoire-d'Iberville fire mil sørvest for Montréal i det som da het Canada East (fr: Canada-Est), den sørlige delen av det som siden 1867 har vært provinsen Québec. Han var den åttende av tolv barn av tømmermannen Isaac Bessette og hans hustru Clothilde Foisy. Den nyfødte gutten var så svak at man fryktet for hans liv, så jordmoren foretok straks en nøddåp. Dagen etter mottok han kondisjonell dåp i kirken (dåp i tilfelle den første var ugyldig).

Høsten 1849 solgte Isaac Bessette sin eiendom i Saint-Grégoire og kjøpte et stykke land femten kilometer lenger sørøst, i Farnham nær Rivière Yamaska. Dit flyttet han sammen med familien. Som en familiefar som levde i fattigdom, arbeidet han i ulike yrker: som snekker, tømmermann, bøkker (tønnemaker) og vognmaker. Han arbeidet også som tømmerhogger. Men den 20. februar 1855 omkom han da et tre han felte, falt oppå brystet hans. Hans hustru satt igjen som førtiårig enke med ti barn (to var døde). Hun sørget for at de fikk en kristen oppdragelse og innpodet dem den tradisjonelle kanadiske andakten for Jesus, Maria og Josef. Men hun kom seg aldri av sjokket etter mannens død, og den 20. november 1857 døde også hun av tuberkulose.

Barna ble da spredt blant slektninger, og den tolvårige Alfred kom til sin mors søster, Marie-Rosalie Foisy, og hennes mann Timothée Nadeau, som bodde i Saint-Césaire. Han fikk katekismeundervisning og ble fermet (konfirmert) av den første biskopen av Saint-Hyacinthe, Jean-Charles Prince, den 7. juni 1858. Men på grunn av dårlig helse og familiens svake økonomi ble det ikke mer skolegang, og han var bare i stand til å skrive sitt eget navn og lese trykte bokstaver.

Det var nødvendig at Alfred tidlig fant seg et arbeid for å kunne betale for seg hos onkelen og tanten, og med onkelens medvirkning prøvde han seg i mange yrker. Først arbeidet han med å transportere byggematerialer. Da hans onkel Timothée dro av gårde til California i jakt på gull i 1860, tok borgermesteren i Saint-Césaire, Louis Ouimet, den unge gutten inn for å arbeide på sin gård. Etter det prøvde Alfred seg i forskjellige fag i Farnham, Saint-Jean (Saint-Jean-sur-Richelieu), Waterloo og Chambly. I 1862 var han tilbake i Saint-Césaire som skomaker- og bakerlærling. Men denne store variasjonen i arbeidserfaring gjorde ingenting for å forbedre hans fysiske tilstand. Han var ikke i stand til å fordøye noe, på grunn av de kroniske magesmertene hadde han ikke noe hell med seg i noen av sine yrkesforsøk.

Men hos tanten ble hans religiøse fundament, som var lagt av hans fromme mor, enda dypere, og han ba hele tiden. Marie-Rosalie ble imidlertid forskrekket da hun oppdaget hvilke botsøvelser han påla seg selv. Han spiste aldri dessert og bar et lærbelte med jernpigger rundt livet. Han knelte ofte i bønn, intenst og i lang tid av gangen, og han kunne finnes med hendene strukket ut til siden, foran et krusifiks, i kirken, i sitt rom eller i en låve. Han hadde en stor hengivenhet for den hellige Josef. Det undret derfor ingen at man ofte så gutten i bønn foran den vakre Josef-statuen i sognekirken.

Alfred håpet å finne et arbeid som kunne forenes med hans fysiske tilstand, så i oktober 1863 tok han toget til New England i det nordøstre USA. Tusenvis av hans landsmenn hadde allerede dratt dit, tiltrukket av velstanden, inkludert noen av hans brødre, søstre og venner. I New England gikk fabrikkene for fullt for å dekke behovene til nordstatshæren i den amerikanske borgerkrigen. Alfred lærte seg engelsk, men han fant fabrikkarbeidet nesten mer enn han kunne klare og byttet mellom arbeid på tekstilfabrikker og på gårder i New England. Han var hyret i Connecticut (Moosup, Putnam, Hartford og Killingly), Massachusetts (North Easton) og Rhode Island (Phoenix). Alfred var reservert av natur, og utslitt etter en hard dags arbeid, pleide han å stenge seg inne på sitt rom og be.

Alfred kunne knapt lese og skrive og skulle komme til å være sykelig hele livet. Også i New England måtte han gi opp. Etter forgjeves å ha lett etter passende arbeid i fire år uten suksess, vendte han tilbake til hjemlandet da den nye kanadiske føderasjonen ble dannet i 1867. Han slo seg ned i Sutton, hvor hans søster Léocadie og hans bror Claude bodde. Men han dro snart tilbake til Farnham, hvor den lokale presten Édouard Springer ansatte ham til å ta vare på sin hest og hage og utføre vanskelige oppgaver rundt på prestegården. Da Springer flyttet til et nytt sogn i 1868, dro Alfred tilbake for å bo i hjemmet til Louis Ouimet i Saint-Césaire.

Ouimet la merke til hans fromhet og nevnte den for sin helgenaktige sogneprest, André Provençal. Han mente at den unge mannen hadde ordenskall, selv om Alfred selv mente at han var alt for uvitende. Abbé Provençal overvant hans nøling ved å forsikre ham om at han ville finne det bønnefylte miljøet han trengte samt nyttig arbeid i kongregasjonen «Brødrene av Det hellige Kors» (Congregatio a Sancta Cruce – CSC), som sognepresten hadde gitt ansvaret for en skole i sitt sogn i 1869.

Den 22. november 1870 dukket Alfred Bessette opp i Collège Notre-Dame i Côte-des-Neiges i Montréal, hvor kongregasjonen nylig hadde åpnet sitt novisiat. P. Provençal skrev søknaden for ham og sendte med ham et introduksjonsbrev til novisemester Julien-Pierre Gastineau, hvor det sto: «Jeg sender dere en helgen». Den 8. desember utpekte den salige pave Pius IX (1854-78) den hellige Josef til skytshelgen for Universalkirken. Den 27. desember tok Alfred Bessette ordensnavnet Andreas (fr: André) i takknemlighet mot sogneprest André Provençal, da han og en annen postulant ble ikledd ordensdrakten.

Mot slutten av novisiatet nølte de overordnede med å akseptere broder Andreas' inntreden i ordenslivet på grunn av hans svake helse. Andreas fryktet at han ville bli avvist, og han ba da den hellige Josef om hjelp og lovte at han ville bygge en helligdom til ham dersom han fikk avlegge løftene. På den tiden avla biskop Ignace Bourget av Montréal et besøk hos patrene av Det hellige kors, som han selv hadde fått til Canada. Broder Andreas overkom da sin naturlige ydmykhet og ba om en samtale med ham. Han fortalte biskopen om sin store bekymring for å bli avvist, om sin hengivenhet for Josef og om løftet han hadde avlagt om å bygge en helligdom for ham på høyden tvers overfor kollegiet. Biskopen ble rørt over denne store hengivenheten til Josef, som han selv delte, og han planla selv å bygge en kirke til ære for Josef og gjøre den til senteret for et stort valfartssted. Det var for å virkeliggjøre denne planen at Patrene av Det hellige kors var kommet fra Le Mans i Frankrike.

Biskopen insisterte på at broder Andreas måtte få avlegge løftene, og den nye novisemesteren, Amédée Guy, anbefalte ham også med ordene: «Dersom denne unge mannen blir ute av stand til å arbeide, vil han i det minste være i stand til å be godt». Dermed fikk Andreas likevel lov til å avlegge løftene som legbror den 22. august 1872. Han avla sine endelige løfter den 2. februar 1874, 28 ½ år gammel.

Etter at novisiatet var over med avleggelsen av de første løftene, ble «Frère André», som han ble kjent som, utnevnt til portner for kollegiet Notre Dame du Sacré-Coeur. Det var en skole for gutter mellom syv og tolv år. Stillingen som portner hadde han i nesten førti år, til midten av juli 1909. Hans jobb var å være dørvakt, ønske gjester velkommen, finne menneskene de skulle besøke, vekke dem som gikk på skolen og levere post. Senere spøkte han: «Ved slutten av novisiatet viste mine overordnede meg døren, og der ble jeg i førti år».

Han hadde også andre oppgaver, som å holde området rent og gjøre innkjøp, og han var også barberer, gartner og sykepasser for elevene, og noen ganger fulgte han dem på turer på fridagene deres. Alt sitt arbeid utførte han med stor nestekjærlighet og tålmodighet, og han ble en hjelper og trøster for mange elever ved kollegiet. En annen av hans oppgaver var almisseutdeler, og han tok seg villig av de fattige og syke som kom til porten for å få trøst, råd og hjelp. To sider av hans spiritualitet var karakteristiske: Hans dype hengivenhet for St. Josef og hans engasjement for de fattige og lidende.

Hans store tillit til St. Josef inspirerte ham til å anbefale kulten for denne helgenen til alle dem som var plaget på et eller annet vis. På sine mange besøk til de syke i deres hjem, pleide han å anbefale dem i bønn til St. Josef, gi dem en Josefsmedaljong og et par dråper olje fra lampen som alltid brant foran alteret for St. Josef i kollegiets kapell, som han anbefalte dem å salve seg med i stor tillit til St. Josef. Etter fem år som portner begynte broder Andreas å utvikle er stadig større ry som undergjører, og historier om hans helbredende evner begynte å versere i Montreal. Folk hevdet at de var blitt helbredet gjennom bønnene til den gode broder og St. Josef, og de var takknemlige over at deres bønner var blitt hørt. Broder Andreas nektet hardnakket å ta noen ære for disse helbredelsene, og selv om han vanligvis var en mild mann, var han kjent for å bli rasende på dem som antydet at han hadde helbredende evner.

Den første kjente beretningen om helbredelser ble skrevet av Désiré-Michel Giraudeau med ordensnavnet broder Aldéric, som fortalte om sin egen helbredelse i tillegg til flere andres. Den ble utgitt i Paris i 1878 i annalene til Association de Saint-Joseph. Den lille broderens ry – han var knapt 150 centimeter høy – som en hellige undergjører spredte seg fra munn til munn. Skolens myndigheter begynte etter hvert å bekymre seg for den voksende strømmen av besøkende. Foreldre, kollegaer og til og med skolelegen klaget til byens religiøse og helsemessige myndigheter om nærværet av syke personer så nær studentene. Noen kalte broder Andreas en sjarlatan og kvakksalver.

Som ung mann hadde broder Andreas hatt en drøm hvor han så en kirke i uvanlige omgivelser. Senere gjenkjente han stedet som toppen av Mont Royal, som ligger tvers overfor kollegiet Notre-Dame i sentrum av Montréal og har gitt byen sitt navn. Det var opprinnelig en bratt høyde bevokst av tett skog. I mange år hadde ledelsen for Brødrene av Det hellige Kors prøvd å kjøpe en tomt der, men eierne nektet å selge. Da klatret broder Andreas og andre opp og plantet Josef-medaljonger der, og snart ga eierne etter og en tomt ble kjøpt i 1896. Dette er årsaken til at mange i engelskspråklige land som ønsker å kjøpe eller selge sitt hjem, nå påkaller St. Josef.

Rundt år 1900 ble broder Andreas bedt om å begynne å møte de syke i et skur som var blitt bygd tvers overfor skolen for studentenes foreldre ved et trikkestopp. Han tok med de besøkende for å be foran en statue av St. Josef som han hadde satt opp i en nisje på Mount Royal. Tomten som var kjøpt i 1896 av Collège Notre-Dame, fikk navnet Parc Saint-Joseph. Den nedre delen ble dyrket, mens den øvre delen ble brukt til rekreasjon.

Broder Andreas' store plan var å bygge et kapell for St. Josef på denne høyden, og i 1904 overrasket den 59-årige Andreas erkebiskop Paul Bruchési av Montréal ved å be om tillatelse til dette. Ved hjelp av støtte fra sine venner – mange av dem hadde blitt bønnhørt etter å ha bedt sammen med ham – fikk han til slutt tillatelse til å bygge. Men erkebiskopen nektet å pådra seg gjeld, og han og skolens myndigheter ville bare tillate at broder Andreas bygde for de pengene han hadde. I mange år hadde han samlet inn penger ved å klippe elevene på kollegiet for 5 cent stykket, og i tillegg hadde han småpenger fra en liten boks han hadde satt opp i et piknikskur på toppen av høyden ved siden av en statue av Josef med et skilt: «Donasjoner til St. Josef». Takket være spontane donasjoner i penger og gjenstander som statuer, vaser, liturgiske klær og en klokke, fikk han til slutt noen hundre dollar. Dem brukte han til å bygge et lite trekapell som målte 4 ½ x 5 ½ meter. og den rudimentære helligdommen ble åpnet den 16. oktober 1904. Dette kapellet står i dag som det var i 1908.

Broder Andreas fortsatte å samle inn penger og kom tilbake til erkebiskopen for å be om tillatelse til mer bygging. Erkebiskopen ga ham tillatelse til å bygge så lenge han hadde penger. Andreas startet med å bygge et tak for alle menneskene som kom for å høre messe ved kapellet, og senere kom vegger, oppvarming og en brolagt vei opp høyden, et herberge for pilegrimer og til slutt et sted hvor broder Andreas og andre kunne bo og ta seg av helligdommen og pilegrimene som kom dit.

Fra 1905 til 1908 ble begynnelsen og slutten på valfartssesongen markert med seremonien på Kristi Himmelfartsdag og en prosesjon i september. Etter å ha møttes flere ganger i 1907 konstituerte de nidkjære tilhengerne av St. Josefs oratorium seg som en komité den 9. september 1908 og ga den navnet Comité de l'Oratoire Saint-Joseph de la Côte-des-Neiges. Strømmen av pilegrimer var så stor at kapellet måtte utvides fire ganger mellom 1908 og 1912. Hver gang gjorde offentlighetens sjenerøsitet det mulig å betale for arbeidet fullstendig og i tide. Komiteen fungerte til midten av juli 1909, da myndighetene ved Collège Notre-Dame tok over administrasjonen av oratoriet og utnevnte broder Andreas til guardian for helligdommen. Samtidig sluttet han i embetet som portner og flyttet over til helligdommen.

Snart var han opptatt på heltid der. Hans omsorg for dem som trengte åndelig legedom og støtte, fikk ham til å tilbringe åtte til ti timer daglig med å ta imot klienter. En religiøs forening, Confrérie de Saint-Joseph du Mont-Royal, ble offisielt konstituert av erkebiskop Bruchési den 21. november 1909, og den inkluderte legfolk, både menn og kvinner, venner av broder Andreas og bidragsytere til St Joseph's Oratory og dets arbeid. De ble innkalt av rektor for oratoriet, provinsialsuperior Georges-Auguste Dion, til en times bønn på den tredje søndagen hver måned klokken 15. Dette var anledningen hvor det ble rapportert om helligdommens affærer: mottatte brev, anmodninger om bønner eller messer, helbredelser samt ulike småsaker oratoriets utvikling og aktiviteter. Broder Andreas ble etter hvert så kjent at det i 1910 måtte ansettes sekretærer for å svare på de 80.000 brevene han fikk hvert år.

Statue av broder André på området til St. Joseph's Oratory nær Montreal i provinsen Québec i Canada

I 1912 ble styret for St Joseph's Oratory etablert, bestående av tre prester og tre brødre fra Det hellige kors, inkludert broder Andreas. Det månedlige magasinet Annales de Saint-Joseph begynte å utgis i Montréal samme år. Dets formål var å fremme venerasjonen av St. Josef, publisere oratoriets arbeid og kongregasjonens misjon i Bengal samt kommentere tidens sosiale spørsmål. En engelsk utgave kom til i 1927. Et team av prester og brødre skrev artikler og spalter, mens en gruppe utvalgte forfattere, som Félix Leclerc, Guy Mauffette, Alfred DesRochers, Françoise Gaudet-Smet [Gaudet] og Marie-Antoinette Grégoire-Coupal, i tillegg til illustratørene Edmond-Joseph Massicotte, Jacques Gagnier og Gui Laflamme, skulle senere komme til å bidra. Magasinet ble fortsatt utgitt på begynnelsen av 2000-tallet under navnet L'Oratoire. Fra 3 600 i 1912 økte opplaget til 122 000 i 1932.

Det var en voksende strøm av besøkende til helligdommen. Mennesker fra hele Canada kom til broder Andreas for åndelig veiledning eller for å bli helbredet. Tusenvis av helbredelser er tilskrevet ham, men selv sa han alltid at det var St. Josef som sto for miraklene. Til tross for økonomiske vanskeligheter mistet broder Andreas aldri motet eller troen.

I 1913 var det så store menneskemengder som kom for å besøke Andreas og be til St. Josef, at det ble bestemt å bygge en stor kirke (basilika) for å møte deres behov. Beslutningen ble tatt under press fra legfolket og med oppmuntring av erkebiskop Bruchési. Et forslag ble laget av arkitektene Alphonse Venne og Dalbé Viau. Det ble bestemt å begynne med krypten og deretter bygge en basilika oppå den. Pengene til byggingen av krypten, rundt $ 80 000, hadde allerede blitt samlet inn gjennom de troendes donasjoner. Byggingen startet i 1914, og den 16. desember 1917 ble den nye kryptkirken med plass til tusen personer åpnet. Den brukes fortsatt til daglige hverdagsmesser.

Men etter mindre enn et år viste denne kirken seg å være for liten. Antallet besøkende fortsatte å stige gjennom 1920-tallet, og i denne tiden ble helligdommen i tråd med ønskene til erkebiskopen og hans koadjutor, biskop Georges Gauthier, senteret for den religiøse aktiviteten i erkebispedømmet. Foreninger av alle slag, sosiale bevegelser, katolske fagforeninger, religiøse brorskap, fikk for vane å foreta valfarter og holde samlinger der, noe som trakk tusenvis av mennesker. Årlige besøk til oratoriet ble organisert i menigheter og utdanningsinstitusjoner.

Besøkende kom ikke bare fra Quebec, men også fra Ontario, New Brunswick, det vestlige Canada og USA. Broder Andreas mottok dem hver dag fra ni om morgenen til fem om ettermiddagen. Om kvelden kjørte venner ham til hjemmene til mennesker som var for syke til å reise. I 1920 innførte broder Andreas en times tilbedelse i krypten hver fredag kveld klokken åtte, noe som snart ble fulgt av en korsvei. Hundrevis og tusenvis av troende kom til disse kveldene. Ideen om soning, som ble fremsatt av de religiøse myndighetene for å møte trusselen fra sosialisme og kommunisme samt krigene i Europa, ga støtet til ulike leg-initiativ. Fra 1926 begynte for eksempel Édouard-L.-H. Barsalo å organisere en valfart til fots for å delta i årets første messe i oratoriet, og hundrevis og senere tusenvis fulgte dette kallet.

I 1915 begynte broder Andreas' overordnede å la ham ta en kort ferie to ganger i året. Han brukte denne tiden til å besøke slektninger og venner i Sutton, Saint-Césaire og Quebec City, men også i USA, spesielt i New England, og i Ontario (Toronto, Sudbury og Ottawa). Hans ry som undergjører gikk foran ham. Stasjonsmestere annonserte hans ankomst, og folkemengder samlet seg da han kom av toget og ved dørene til de hotellene eller prestegårdene hvor han bodde. Hver gang ble det meldt om eksempler på helbredelser i de lokale avisene. Han kom alltid tilbake med gaver som var gitt i takknemlighet for de bønnesvar som var gitt. Det var et voksende folkelig krav om at planene om en basilika skulle gjennomføres, og i 1927 ga Gauthier tillatelse til en økonomisk kampanje for å samle inn de nødvendige midlene. I mellomtiden fortsatte arbeidet på området ved at veier og parkeringsplasser ble bygd, og det ble sørget for servicefasiliteter.

Miraklene som skjedde ved St Joseph's Oratory vakte pressens interesse, spesielt de engelskspråklige avisene. I 1922 publiserte George Henry Ham, en lobbyist for The Canadian Pacific Railway Company, i Toronto-magasinet Maclean's en rapport han hadde skrevet etter å ha besøkt broder Andreas og møtt mennesker han ble sagt å skulle ha helbredet. Artikkelen vakte så stor interesse at Ham straks fulgte den opp ved å utgi i Toronto den første biografien om broder Andreas, The miracle man of Montreal, som straks ble oversatt av Raoul Clouthier og utgitt i Montreal som Le thaumaturge de Montréal. Samme år fikk Arthur Saint-Pierre i oppdrag å skrive helligdommens historie, L'Oratoire Saint-Joseph du Mont-Royal, som kom ut i Montreal og skulle komme i utallige utgaver.

Etter først å ha vist en god del tilbakeholdenhet overfor broder Andreas' prosjekt ble hans overordnede til slutt vunnet over av hans oppriktighet, enkelhet og overbevisningen til en mann som ikke baserte seg på angivelige mirakler eller visjoner, men på sin venerasjon for St. Josef. I tillegg til denne venerasjonen kom kjærligheten til Gud, konstant lesning av evangeliet og kulten for Den hellige familie og Jesu hellige hjerte. Han pleide å fortelle historien om Jesu lidelse til sine nærmeste venner med slik følelse at de ble beveget og forvandlet av den. Han ba og gikk gjennom korsveiens stasjoner med dem og ba dem alle om å be. Blant dem som fulgte ham flittig, var Jules-Aimé Maucotel, som han kalte sin rådgiver og som aktivt hjalp til med å organisere seremonier, Azarias Claude, en velstående kjøpmann som ble hans høyre hånd og sjåfør, og Joseph-Olivier Pichette, som da han var 25 år gammel, var blitt fortalt av sin lege at han snart ville dø, og som tilskrev sin tilfriskning lange bønner sammen med mirakelgjøreren.

Arbeidene med å bygge en basilika på høyden ble satt i gang, men den økonomiske depresjonen stanset arbeidet i 1931. I 1936 innkalte kongregasjonen til et ekstraordinært møte for å avgjøre om prosjektet skulle fortsette, spesielt siden snø og frost truet med å skade den uferdige og takløse basilikaen. Provinsialen tilkalte den nittiårige Andreas og ba om hans mening. Til forsamlingen sa han: «Dette er ikke mitt verk, men den hellige Josefs. Sett en statue av ham i midten av bygningen. Hvis han ønsker tak over hodet, vil han ta hånd om det». To måneder senere hadde kongregasjonen fått nok penger til å fortsette arbeidet. Andreas var så syk at han måtte bæres opp på høyden for å se statuen i sitt nye hjem. På slutten av sitt liv ble den sykelige Andreas spurt hvordan han hadde klart å bli så gammel. Leende svarte han: «Ved å spise så lite som mulig og arbeide så mye som mulig».

I flere år før sin død var broder Andreas allerede den symbolske skikkelsen for St Joseph's Oratory. Hans karisma, hans smilende ansikt, rynkete og strålende av godhet, og hans enkle humor kunne vinne over selv den mest likegyldige. Han viste god dømmekraft overfor sine besøkende, men også ubegrenset nestekjærlighet, og han ønsket velkommen alle som kom, uansett sosial stilling eller religion. Selv om han likte å le, hadde han også øyeblikk av utålmodighet, spesielt når noen ga ham æren for bønnesvar. Da pleide han å si mens tårene rant: «Det er ikke jeg som helbreder. Det er St. Josef».

I 1936 falt han i koma etter et akutt angrep av magekatarr, og deretter fikk han et slag. Han hadde fryktelige smerter, men klarte likevel å prise Gud for alt det vakre han hadde opplevd i livet. De siste månedene av sitt lange liv tilbrakte han i nonneklosteret Vår Frue av Håp (Notre-Dame-de-l'Espérance) i Ville Saint-Laurent i Montréal. Frère André døde der den 6. januar 1937 i en alder av 91 år. Hans legeme lå på lit-de-parade i oratoriet, som ble holdt åpent dag og natt, inntil 12. januar, og det ble anslått at nærmere en million mennesker kom til oratoriet for å vise ham den siste ære. I tillegg til halve befolkningen i Montreal kom mennesker med spesialtog fra Maine, Massachusetts, Connecticut, Rhode Island, New Hampshire og Vermont. En innledende begravelsesseremoni ble holdt i katedralen i Montréal og en ny i St Joseph's Oratory. Hans legeme ble gravlagt i en alkove i et lite minnekapell. Hans hjerte ble fjernet fra kroppen og utstilt i et relikvar i kirken. Hjertet ble stjålet i mars 1973, men ble funnet igjen i desember 1974.

Skritt for skritt hadde den beskjedne legbroren Andreas klart å reise en praktfull basilika, 115 meter lang, 70 meter bred og 60 meter høy innvendig – 97 meter fra golvet til toppen av korset på kuppelen. Det er den største St. Josef-kirken i verden med plass til 2.200 mennesker. Selv fikk han ikke oppleve å se sitt oratorium ferdig. Kirken er kanskje verdens viktigste St. Josefs-helligdom, og den ble høytidelig vigslet i 1955 og gitt rang av en mindre basilika (Basilica minor). I 1967 var byggearbeidene endelig ferdige.

Broder Andreas ligger i dag i en enkel grav i basilikaen. Mursteinsbuen over graven ble tegnet av arkitekten Dom Paul Bellot OSB, og det samme ble den svarte marmorsarkofagen donert av Maurice Duplessis, statsminister i Quebec og en venn av Frère André. Fresken bak graven ble malt av kunstneren Henri Charlier og viser broder Andreas' troskap mot Vår Herres lidelse. Den bærer inskripsjonen: Pauper, servis et humilis, «en fattig og ydmyk tjener». På den andre siden står en byste av denne apostelen for St. Josef. Under den er en åpen bok hvor pilegrimer kan slutte seg til de millioner av andre som har skrevet inn sitt navn til støtte for broder Andreas' helligkåring.

Allerede i 1941 begynte Brødrene av Det hellige Kors prosedyren for broder Andreas' saligkåring. Den 11. september 1963 ble hans grav åpnet av det kirkelige tribunalet som drev hans saligkåringsprosess for å verifisere autentisiteten av hans jordiske rester. Den 12. juni 1978 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av pave Paul VI (1963-78), og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 27. november 1981 undertegnet den ærverdige pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Det gjaldt helbredelsen i 1958 av Giuseppe Carlo Audino, som led av kreft. Han ble saligkåret den 23. mai 1982 av pave Johannes Paul II på Petersplassen i Roma som den første fra sin kongregasjon.

Den 19. desember 2009 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et nytt mirakel på hans forbønn, noe som åpnet veien for en snarlig helligkåring. Dette miraklet skal ha skjedd i USA på Andreas' minnedag den 6. januar 1998, da en familie ba om hans forbønn for deres sønn, som var skadet i en trafikkulykke. Få spesifikke detaljer er offentliggjort ettersom familien har bedt om anonymitet, men medisinske eksperter har stadfestet at helbredelsen ikke kunne forklares av tradisjonell medisin.

Broder Andreas ble helligkåret sammen med fem andre søndag den 17. oktober 2010 i St. Peter i Roma av pave Benedikt XVI. Hans minnedag er dødsdagen 6. januar. Han er den første helgen fra sin kongregasjon.