Den hellige Aloisius Guanella (1842-1919)

Minnedag: 24. oktober

Den hellige Aloisius Guanella (it: Luigi) ble født den 19. desember 1842 i Fraciscio di Campodolcino i provinsen Sondrio og bispedømmet Como i regionen Lombardia i Nord-Italia, som da var en del av det østerrikske kongeriket Lombardia-Venetia. Han var den niende av tretten barn av Lorenzo Guanella og hans hustru Maria Bianchi, hvorav de fleste vokste opp. De var en fattig, men from bondefamilie hvor faren var streng og autoritær, mens moren var vennlig og tålmodig. Faren var tjenestemann under det østerrikske herredømmet, men etter uavhengighetskrigen i 1859 da Lombardia ble forent med kongeriket Sardinia og etter at det forente kongeriket Italia var blitt utropt i 1861, ble han borgermester i Campodolcino. Som tolvåring fikk Aloisius en friplass ved Collegio Gallio i Como som ble drevet av somaskerfedrene (Ordo Clericorum Regularium a Somascha – CRS), hvor han studerte i seks år. Deretter begynte han i 1859 på seminaret i Como for å studere til prest.

I seminaret ble han kjent med biskopen av Foggia, Bernardino Frascolla, som satt i fengsel Como, deretter i husarrest på seminaret (1864-66), og han innså den fiendtligheten som dominerte forholdet mellom det forente kongeriket Italia og Kirken. I mye av p. Guanellas levetid var Italia preget av stor politisk uro. Utallige lover ble vedtatt av liberale og antiklerikale politikere som begrenset og stanset Kirkens arbeid. Biskop Frascolla presteviet Aloisius den 26. mai 1866. Han gikk med entusiasme inn i det pastorale livet i Valchiavenna, først i Prosto i 1866 og deretter i Savogno (1867-75). Der bygde han en grunnskole og begynte å undervise. Han organiserte forskjellige typer hjelp for de fattige i menigheten og grunnla en underavdeling av «Ung katolsk aksjon», en bevegelse grunnlagt i 1867. Men Aloisius’ aktiviteter og skrifter gjorde ham til en fiende av antiklerikale politikere og de lokale frimurerne. Han måtte gi opp skolen og hans navn ble svartelistet av myndighetene slik at han ikke kunne bli sogneprest.

På grunn av denne motstanden bestemte han seg for å oppgi vanlig menighetsarbeid, og i 1875 dro han til Torino for å slutte seg til den hellige Johannes Don Bosco (1815-88), siden han i lengre tid hadde beundret hans arbeid. Han gikk inn i den nye kongregasjonen Salesianerne og avla treårige løfter. De kalles oftest Salesiani di Don Bosco – SDB; «Salesianere av St. Johannes Don Bosco», men det offisielle navnet er Societas S. Francisci Salesii. Aloisius ble utnevnt som leder av et av oratoriene og begynte å skrive for en katolsk avis. I 1878 ble han stilt overfor et vanskelig valg da hans tidligere biskop kalte ham tilbake til bispedømmet. Til tross for motstand fra Don Bosco lystret han biskopen og vendte tilbake til sognearbeid.

Først var han i sognet Valtellina i Traona (1878-81), deretter et par måneder i Olmo og til slutt i Pianello Lario i Como (1881-90). Igjen åpnet han en skole av salesiansk type for fattige barn, denne gang i Traona, men i 1881 måtte han igjen stenge den på grunn av motstand fra frimurere. Han ble tvunget til å flytte til en liten menighet i fjellene, hvor de sivile myndighetene trodde han ville være ute av veien og ikke kunne gjøre noen skade.

Men dette trekket syntes styrt av forsynet. For i området var det et barnehjem og et hospits for eldre og syke drevet av en religiøs kommunitet som akkurat hadde blitt grunnlagt i 1878 av Don Coppini (1827-81). Coppini selv hadde vært en revolusjonær i 1848 og sekretær for den legendariske Mazzini før han ble prest. Aloisius ble svært imponert av kongregasjonens arbeid og følte at han måtte gjøre alt han kunne for å kultivere «dette sennepskornet». En uvurderlig samarbeidspartner i dette foretakendet var en søster Marcellina Bosatta, en av nonnene fra Coppinis opprinnelige grunnleggelse. Hennes søster Klara Bosatta (1858-1887) ble saligkåret i 1991.

I 1886 flyttet de foretaket til Como, hvor de fant større lokaler, og kalte det «Det lille huset av Det guddommelige Forsyn» etter eksempel av den hellige Josef Benedikt Cottolengo (1786-1842), som hadde åpnet et lignende hus i Torino i 1828 og som var en av Aloisius’ viktigste inspirasjoner i hans omsorg for syke og handikappede. I 1890 tok huset seg av over 200 mennesker, og en søsterkongregasjon ved navn «Marias døtre av Forsynet» (Figlie di Santa Maria della divina Provvidenza – FSMP) ble etablert for å drive arbeidet. Den ble godkjent av Den hellige Stol i 1917 og kalles også Guanelliane etter grunnleggeren.

I 1895 hadde Aloisius også mottatt en rekke menn som hadde kall til å slutte seg til hans arbeid. Han sendte dem til forskjellige seminarer for utdannelse, og etter hvert grunnla han en ny kongregasjon for brødre, «Kjærlighetens tjenere» (Congregatio Servorum a Charitate [Servi della Carità] – SdC). Den kalles også Opera Don Guanella. Han avla sine egne løfter sammen med de første medlemmene i 1908. Denne kongregasjonen ble godkjent i 1928 og 1935. Kongregasjonen spredte seg snart ut over Como: i provinsene Milano (1891), Pavia, Sondrio, Rovigo, Roma (1903), i Cosenza og andre steder, i Sveits og i USA (1912), alt under den hellige pave Pius Xs beskyttelse og vennskap. I arbeidet med denne kongregasjonen fikk han god hjelp fra sine ledsagere, don Aurelio Bacciarini, senere biskop av Lugano, og don Leonardo Mazzucchi.

Aloisius insisterte på at hjelp ble gitt til de funksjonshemmede «uten noe unntak». I 1905 og 1908 tilbød han ly til dem som hadde blitt hjemløse etter jordskjelv, og til tross for at han var 73 år gammel, dro han i 1915 personlig for å hjelpe dem som var rammet av jordskjelvet i Marsica og sørget for hjelp til de foreldreløse og skadede i kongregasjonens hus i Roma. I 1913 bestemte han seg for å organisere et verdensomspennende bønnekorstog for de døende, og dermed etablerte han «Erkebrorskapet av St. Josef for de Døende», som på 1960-tallet hevdet å ha ti millioner medlemmer over hele verden.

I tillegg til sitt karitative arbeid opprettholdt Aloisius sin interesse for utdannelse, og han åpnet dag- og kveldsskoler og yrkesskoler. Han var spesielt hengiven til Jomfru Maria, som han ga tittelen «Vår Frue av Arbeidet». Han var spesielt interessert i arbeidsforhold og i å forberede unge mennesker på arbeidslivet. Han var virkelig en mann full av ideer og initiativ. Han var involvert i planene om å gjenvinne en del av Spagna-sletten, et område som hadde vært hardt plaget av malaria, og han etablerte et institutt for funksjonshemmede der.

Et annet initiativ var å sende noen fra sin kongregasjon til de sveitsiske grensetraktene til Italia for å se hva som kunne gjøres for å gjenetablere katolsk nærvær i de protestantiske dalene. Han sto på vennskapelig fot med p. Scalabrini og imponert over det arbeidet han gjorde for den åndelige omsorg for de mange tusen italienere som emigrerte av økonomiske grunner i disse årene. Han sendte en av sine prester til USA for å hjelpe med dette arbeidet etter at han hadde reist dit selv i 1912 for å se hvordan situasjonen var. Med hjelp fra den hellige pave Pius X bygde han basilikaen San Giuseppe al Trionfale i Roma (1909-12).

Don Guanella skrev over femti korte arbeider, noen av dem andaktsbøker, andre om historie, sosiale saker og forsvar av Kirken mot antiklerikalisme. Han var en venn av alle som på den tiden utviklet en sosial katolisisme gjennom bevegelser som Opera dei Congressi og ulike former for Katolsk aksjon. I 1915 ble han tildelt en gullmedalje av de sivile myndighetene i Como for sitt arbeid med de krigsskadede.

I september 1915 fikk han slag, og han døde søndag den 24. oktober 1915 klokken 12.20 i Como, 73 år gammel. Begge hans kongregasjoner blomstret og åpnet et stort antall hospitaler og hjem. Disse er den solide arven etter en person som til fulle levde etter evangeliets anvisninger og ga et fremragende eksempel på personlig hellighet og involvering i den moderne verdens problemer, til tross for at han levde i et samfunn hvor motstanden mot religion og særlig mot Kirken var svært sterk, og hvor mange katolikker foretrakk å ligge lavt og vente på bedre tider. Hans kult startet straks etter hans død og utviklet seg raskt.

Pave Pius XI (1922-39) kalte Aloisius «Nestekjærlighetens Garibaldi». Hans informasjonsprosess på bispedømmenivå ble åpnet i 1923 og avsluttet i 1930, og hans saligkåringsprosess ble innledet i Roma den 15. mars 1939. Den 6. april 1962 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av den hellige pave Johannes XXIII (1958-63) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 15. juli 1964 undertegnet pave Paul VI (1963-78) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret for sin menneskekjærlighet den 25. oktober 1964 av pave Paul VI.

Den 1. juli 2010 undertegnet pave Benedikt XVI Helligkåringskongregasjonens dekret som godkjente et nytt mirakel som skjedde i 2002 på forbønn av den salige Aloisius, noe som åpnet veien for en snarlig helligkåring. Han ble helligkåret av pave Benedikt på misjonssøndagen den 23. oktober 2011, sammen med de hellige Bonifatia Rodríguez Castro (1837-1905) og Guido Maria Conforti (1865-1931). Hans minnedag er dødsdagen 24. oktober og hans navn står i Martyrologium Romanum.

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (X), Ball (1), Schauber/Schindler, Index99, Patron Saints SQPN, Heiligenlexikon, santiebeati.it, it.wikipedia.org, Abbaye Saint-Benoît, luigiguanella.com, cgfsmp.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 1. september 2000

av Webmaster publisert 24.08.2005, sist endret 28.12.2015 - 12:05