De hellige diakoner
Minnedag: 6. januar
Det er flere grupper som kalles De hellige diakoner. Den mest kjente er De syv hellige diakoner i Apgj 6,1-7. I den første kristne menigheten i Jerusalem var det oppstått en tvist mellom de greske jødene, som hadde kommet til Jerusalem fra de andre regionene av det romerske imperiet, og de innfødte hebreere, hvor grekerne klaget over at deres enker ble forbigått ved matutdelingen. Da ble «Syv mann, folk med godt rykte, åndsfylte og forstandige» valgt av menigheten for å stå for «tjenesten ved bordene», det vil si den sosiale omsorgen for familiene til de hellenistiske jødene. Dermed kunne apostlene utføre sin egentlige oppgave, «bønnen og forkynnelsen av Ordet».
De syv var: De hellige Stefan, Filip av Hierapolis, Prokhoros, Nikanor, Timon, Parmenas og Nikolas, en proselytt fra Antiokia ved Orontes. Disse syv hellenistiske diakonene var ikke diakoner i den forstand som det senere kirkelige embetet, men «tjenere» i følge den opprinnelige betydningen av det greske ordet diakonos.
En annen gruppe var De fire hellige diakoner, som består av de hellige Stefan, Laurentius av Roma, Euplus av Catania og Romanus av Caesarea.
På 1300-tallet oppsto gruppen De tre hellige diakoner: Stefan, Laurentius av Roma og Vincent av Zaragoza.
