Den hellige Desiderius av Vienne (~550-607)

Den hellige Desiderius (fr: Didier, Dizier, Désiré) ble født en gang midt på 500-tallet i Autun i Burgund i Gallia (Frankrike). Ingenting er kjent om hans tidlige liv, men han skal ha kommet fra en kristen familie og fått sin utdannelse i Vienne. Han levde i merovingernes urolige tid – et frankisk kongelig dynasti som hadde sitt navn etter en viss Meroveus (Merowech), som skal ha deltatt i slaget mot hunerne på De katalauniske marker.

Desiderius ble erkediakon av Vienne under den hellige biskop Verus III, og etter å ha avslått flere bispeseter etterfulgte han Verus som biskop av Vienne rundt 594. Desiderius er også kjent som en av flere biskoper som den hellige pave Gregor I den Store (590-604) sendte brev til for å beskytte den hellige Augustin av Canterbury og hans ledsagere på deres reise til England. Det ble gjort forsøk på å diskreditere biskop Desiderius i pave Gregors øyne på grunn av hans sans for klassisk litteratur, men paven frikjente ham fullstendig.

Austrasias kong Sigebert (561-75) hadde i 567 giftet seg med den vakre Brynhilda (534-613), datter av visigoternes konge Athanagild. Hans bror, kong Kilperik av Neustria, tok Brynhildas søster Galsvinta til ekte. Kilperik hadde forstøtt sin elskerinne Fredegunda, men hun klarte å fange ham inn i sitt garn på ny, og innen kort tid ble Galsvinta myrdet i sin seng. Brynhildas hevnlyst førte til krig mellom brødrene. Sigebert vant, men Fredegunda lot en snikmorder drepe ham med en forgiftet dolk. Det lyktes Brynhilda å flykte til sin mindreårige sønn, Austrasias blivende konge Kildebert II (575-96). I hans navn hersket hun siden, i en stadig kamp mot et konspirerende aristokrati. Med glede mottok hun i 597 budskapet om Fredegundas død.

Kong Kildeberts etterfølger som konge av Burgund var Theoderik (Thierry) II. Biskop Desiderius irettesatte ham for hans løsaktige liv og for at han holdt konkubiner i stedet for å gifte seg med en dronning – det samme gjorde for øvrig den hellige Kolumban. Men kongens bestemor, den mektige enkedronning Brynhilda, som lenge hadde vært regent, fryktet at en dronning ville minske hennes egen makt, så hun støttet sønnesønnen. Kongen diktet opp en falsk beskyldning mot biskopen, som angivelig skulle ha et umoralsk forhold til en kvinne ved navn Justa.

Det var en tid med mye slapphet blant presteskapet, og Desiderius tvang gjennom klerikal disiplin og bekjempet simoni og korrupsjon. Han fordømte også umoralen ved hoffet, og påkalte seg dermed dronning Brynhildas vrede. Hun fikk et konsil i Chalon-sur-Saône til å landsforvise biskop Desiderius etter falske anklager i år 602 eller 603, og han måtte forlate og dra i eksil.

Etter fire år kunne han vende tilbake, men han fortsatte sin kritikk av kongehuset. Han gjorde til slutt Brynhilda rasende med en utilslørt preken om kyskhet foran henne og Theoderik. Hun skal da ha leid tre attentatsmenn til å myrde ham, men trolig var mordet et rovmord som skjedde på soldatenes eget initiativ, og ikke etter oppdrag fra kong Theoderik. Alle kildene er enige om at Desiderius ble myrdet i landsbyen som nå kalles Saint-Didier-sur-Chalaronne, men de spriker når det gjelder tidspunktet. Butler's Lives of the Saints sier at han ble myrdet den 23. mai 607, kilden Benedictines skriver at det skjedde i 608 og Schauber/Schindler rundt 611, de.wikipedia.org skriver rundt 606, en.wikipedia.org skriver 611 og 612 i ulike artikler mens fr.wikipedia.org helgarderer med 608 (ou 607 ou 612?).

I 610 ga kongen også ordre om at Kolumban skulle deporteres hjem til Irland sammen med alle munkene som var irskfødte, men de dro i stedet til Sveits og senere til Nord-Italia.

Dronning Brynhilda selv gikk en fryktelig skjebne i møte. Aristokratiet avskydde henne som den fremmede og maktsyke kvinnen hun var, og hun ble tvunget til å flykte til Burgund, der Fredegundas sønn Klotar II beseiret og fengslet henne. Alle hennes etterkommere ble drept, og i tre dager gjennomgikk den 80-årige damen en utspekulert tortur. Til slutt ble hun bundet med den ene hånden og den ene foten til halen på en vill hest, for så å bli knust av hestehovene når dyret galopperte av sted. Dette skjedde i 613. Fredegundas sønnesønn Dagobert I (628-39) ble enekonge over frankernes rike, som i tiden etter Klodvig mer og mer hadde delt seg i tre mindre riker: Austrasia, Neustria og Burgund. Etter Dagoberts død i 638 gikk det raskt tilbake med dynastiet, til karolingerne overtok i 751.

I likhet med alle de 45 første biskopene av Vienne til og med den hellige Wilicarius (d. 765) regnes han som helgen. Desiderius æres som martyr fordi han ble drept i utøvelsen av sine plikter som biskop. Hans biografi ble skrevet like etter hans martyrium, og hans relikvier ble skrinlagt i 620 i kirken St. Peter i Vienne. Hans minnedag er dødsdagen 23. mai, men 11. februar og 25. mai nevnes også. Hans navn står i Martyrologium Romanum. I kunsten avbildes han som biskop mens han holder et tau, eller kvalt. Han påkalles mot feber. Mange steder bærer hans navn, fremst av dem er stedet for hans martyrium Saint-Didier-sur-Chalaronne (01140).