Den hellige dronning Eleanor av England (1222-1291)

Den hellige Eleanor (Eleonora; fr: Eléonore) ble født i 1222 i Aix-en-Provençe i departementet Bouches-du-Rhône i regionen Provençe-Alpes-Côte d’Azur i Sør-Frankrike. Hun var nest eldste datter av grev Raimund IV Berenguer (Ramon) av Provençe (1198-1245) og Beatrix av Savoia (1205-67), datter av Thomas I av Savoia og hans andre hustru Margareta av Genève. Alle deres fire døtre ble dronninger. Hennes eldste søster Margareta (fr: Marguerite) (1221-95) var gift med kong Ludvig IX den Hellige av Frankrike (1214-1270), søsteren Sanchia ble gift med kong Henriks bror Richard av Cornwall, senere tysk konge, og den yngste søsteren Beatrix ble gift med Ludvigs bror Karl av Anjou, senere konge av Napoli. Deres bestefar var den salige grev Humbert III av Savoia (1136-88), den første helgen fra huset Savoia.

I likhet med sin mor og bestemor og sine søstre var Eleanor berømt for sin skjønnhet. Hun var en mørkhåret brunette med vakre øyne. Den 22. juni 1235 ble Eleanor forlovet med kong Henrik III av England (1216-72) og dro til sitt nye hjemland. Hun hadde aldri sett verken kongen eller landet før. Bryllupet sto den 14. januar 1236 i Canterbury Cathedral, og den hellige erkebiskop Edmund Rich forrettet. Hun var kledd i en skinnende gyllen kjole som var smal om livet og hadde lange og hermelinkantede ermer. De red til London samme dag, hvor en prosesjon av borgere hilste brudeparet, og hun ble kronet til dronning i Westminster Abbey, fulgt av en praktfull bankett med hele adelen til stede. Den nye dronningen var ennå ikke fylt fjorten år, mens kongen var 28.

Eleanor og Henry fikk med sikkerhet fem barn: 1) Edward I (1239-1307), som giftet seg med Eleanor av Castilla (1241-90) i 1254 og ble engelsk konge (1272-1307). 2) Margaret (1240-75), som giftet seg med kong Alexander III av Skottland (1249-86). 3) Beatrice (1242-75), som giftet seg med hertug Johannes II av Bretagne. 4) Edmund Krokrygg, første jarl av Lancaster (1245-96), som giftet seg med Aveline de Forz i 1269, og etter hennes død fire år senere, giftet han seg med Blanche av Artois i 1276. 5) Katharine (1253-57). I tillegg opptrer fire til i listene, men deres eksistens er tvilsom ettersom det ikke finnes noen samtidige nedtegnelser om dem: 6) Richard (1247-56), 7) John (1250-56), 8) William (1251-56), 9) Henry (1256-57).

Eleanor var berømt for sin lærdom, dyktighet og evner til å skrive poesi i tillegg til sin skjønnhet. Hun var også kjent som moteskaper ved at hun hele tiden importerte klær fra Frankrike. Hun ser ut til å ha vært spesielt hengiven til sin eldste sønn Edward. Da han var dødelig syk i 1246, ble hun hos ham i klosteret Beaulieu i Hampshire i tre uker, mye lenger enn det monastiske regler tillot. Det var hennes innflytelse som gjorde at kong Henry ga hertugdømmet Gascogne til Edward i 1249. Hennes yngste datter Katharine synes å ha hatt en degenerativ sykdom som gjorde henne døv. Da den lille jenta døde tre år gammel, var begge foreldrene overveldet av sorg.

I de vanskelige og urolige årene som England da gjennomlevde, ga dronningen sin mann råd i regjeringsanliggender, noe som ikke alltid falt heldig ut. Hun var fullstendig hengiven til sin mann, men hun brakte med seg i sitt følge et stort antall fettere, som var kjent som «savoierne», og hennes innflytelse hos kongen og hennes upopularitet hos de engelske baronene skapte friksjon i Henrys regjeringstid. Opprørerne mot Henry samlet seg rundt den karismatiske Simon de Montfort, og i slaget ved Lewes den 14. mai 1264 ble Henry beseiret og tatt til fange sammen med sønnen Edward.

Eleanor, som hadde reddet seg unna, samlet tropper i Frankrike for mannens sak. Da hun den 13. juli 1263 seilte ned Themsen på en lekter, ble den angrepet av Londons innbyggere. Hun hatet londonerne intenst, og de gjengjeldte hatet. Hun fryktet for livet da det haglet steiner, brosten, tørket søle, råtne egg og grønnsaker over henne, men hun ble berget av Thomas Fitzthomas, borgermester av London, og søkte tilflukt i biskopen av Londons hjem. Etter at kongen hadde sittet femten måneder i husarrest, klarte kronprins Edward, som hadde blitt frigjort av sin fetter Roger Mortimer, å lede rojalistene til seier over de Montfort i slaget ved Evesham i 1265. Etter seieren ble det tatt en grusom hevn over opprørerne.

Eleanor hjalp kongen med å gjenskape orden gjennom utstedelsen av gode lover. Disse lovene fremmet hun fremfor alt hvis de var til gunst for kirke og klostre. Hun brukte av sin egen formue til å hjelpe klostre, slik at lærere og misjonærer kunne utdannes. Hun delte personlig ut brød og suppe til de fattige og syke, men hun fremmet også litteratur og vitenskap.

Etter tunge regjeringsår døde kong Henrik den 16. november 1272, 65 år gammel. Den 33-årige sønnen Edward overtok som kong Edvard I (1272-1307). Eleanor var aktiv i politikken enda en tid som medregent for sønnen, til han vendte tilbake fra et korstog. Samtidig oppdro hun flere av sine barnebarn – Edwards sønn Henry og datter Eleanor og Beatrices sønn John. Da hennes sønnesønn Henry døde i hennes varetekt i 1274, sørget Eleanor dypt, og hans hjerte ble gravlagt i prioriet i Guildford som hun grunnla til hans minne.

Deretter tok hun sløret i benediktinerklosteret (Ordo Sancti Benedicti – OSB) St. Mary and St. Melor i Amesbury, tolv kilometer nord for Salisbury, men hun beholdt kontakten med sønnen Edward og søsteren, dronning Margareta av Frankrike.

Eleanor døde etter et fromt liv som klosterkvinne den 25. juni 1291. Hun ble gravlagt den 11. september i klosteret Amesbury. Det er ikke kjent noen salig- eller helligkåring fra kirkelig side. Likevel æres hun i mange områder i Tyskland og fremfor alt i England som folkehellig. Hennes minnedag er dødsdagen 25. juni [kildene Heiligenlexikon og santiebeati.it sier 21. februar]. Mange navn er avledet fra hennes, som Leonora, Ellen, Nelly og Nora.

Gjennom to tusen år med kristendom er mange legfolk salig- og helligkåret, og flere av dem er kronede hoder i Europa. Mange herskere har blitt hyllet av sitt folk og den hellige kirke har ratifisert den kulten som har blitt dem til del. Betydelige kvinnelige eksempler er de franske hellige dronningene Klothilde (ca 474-545), Radegunde (ca 518-87), Bathild (ca 630-80), Blanka (1188-1252) og Johanna (1464-1505), samt Mathilde av Tyskland (ca 895-968), Elisabeth av Portugal (1271-1336), Margareta av Skottland (ca 1045-1093), Gwladys av Wales (d. 500), Bertha av Kent (ca 565-612) og Ethelburga av Northumbria (d. 647). Som salige æres Beatrix av Schwaben (ca 1200-ca 1235), Gisela av Ungarn (985-ca 1065), Katarina av Bosnia (1424-78) og Hildegard av Kempten (756-83), hustruen til den salige keiser Karl den store, og den salige dronning Claudia av Frankrike (1499-1524), g.m. kong Frans I (1515-47). I Det gamle testamente finner vi dronning Ester, nå også hedret av Martyrologium Romanum. Den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) helligkåret dronning Hedvig av Polen (1374-99) og pave Frans saligkåret dronning Maria Kristina av Savoia, dronning av De to Sicilier.

Som «ærverdige» har Kirken anerkjent Maria Klothilde av Sardinia. Nylig har det blitt introdusert prosesser for Isabella den katolske, berømt dronning av Castilla, og Helena av Montenegro, hustruen til kong Vittorio Emanuele III av Savoia. Ingen dronninger ble saligkåret under pavene Johannes Paul II (1978-2005) og Benedikt XVI (2005-13), men det har blitt åpnet en undersøkelsesprosess for en eventuell saligkåring av dronning Josefine av Sverige og Norge (1807-76), den katolske hustru til kong Oscar I av Sverige og Norge.

Kilder: Schauber/Schindler, Melchers, Patron Saints SQPN, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 27. mai 2014