Den hellige Faustina Kowalska (1905-1938)

Den hellige Faustina (pl: Faustyna) ble født som Helena Kowalska den 25. august 1905 i landsbyen Glogowiec i området Swinica mellom Wloclawek og Lódz i Polen. Hun var den tredje av ti barn av den fattige småbonden og tømmermannen Stanislas Kowalski og hans fromme og arbeidsomme hustru. Deres to sønner og åtte døtre ble alle tidlig vant med bønn og arbeid. Helena gikk på skole i Swinica, men på grunn av familiens fattigdom måtte skolegangen avsluttes etter tre år slik at hun kunne komme i arbeid for å bidra til familiens underhold. Som 16-åring dro hun hjemmefra og arbeidet som tjenestejente i Aleksandrów, Lódz og Ostrówek.

Tidlig våknet det et kall hos Helena om å gå i kloster, men faren motsatte seg dette, siden han ikke kunne skaffe den summen som var nødvendig som «medgift». Da Helena en dag sammen med en av sine søstre deltok på en dansetilstelning, så hun plutselig ved siden av seg den lidende Frelser, dekket av sår, som sa til henne: «Hvor lenge skal jeg ennå holde ut at du holder meg for narr?» Denne visjonen forvirret den unge kvinnen stort. Hun flyktet inn i en kirke, hvor hun spurte Herren hva han forlangte. Da fornemte hun ordene: «Dra til Warszawa og gå i kloster der!»

Allerede samme kveld reiste hun fra Lódz til Warszawa og bega seg på jakt etter et kloster som ville ta henne inn. Men hun ble avvist overalt, inntil hun den 1. mai 1924 banket på porten til kongregasjonen «Søstre av Guds hellige Mor av Barmhjertigheten», Zgromadzenia Sióstr Matki Bozej Milosierdzia, (Congregatio Sororum B. M. V. a Misericordia). Kongregasjonens medlemmer vier seg til omsorg og utdannelse for vanskeligstilte unge jenter. Etter innledende avvisning fra klosterets superior ble hun til slutt opptatt.

Knapt tyve år gammel trådte hun inn den 1. august 1925 i Kraków. Den 30. august 1926 påbegynte hun novisiatet og ble ikledd drakten. Hun fikk klosternavnet Maria Faustina, og hun la selv til «av det helligste Sakrament», noe som var tillatt etter kongregasjonens skikker. Den 30. april 1928 avla hun sine første løfter og den 1. mai 1933 sine høytidelige løfter. Hun ble kokk, gartner og portner i ulike kommuniteter i Kraków, Plock og Vilna (nå Vilnius i Litauen). Hun ble flere ganger hjemsøkt av sykdom og førte et enkelt og lite oppsiktsvekkende ordensliv.

Men i virkeligheten var hun en helt spesielt begavet ordenskvinne og hadde store mystiske nådegaver, med visjoner, sårmerker, profetiske gaver og åpenbaringer. Den 22. februar 1931, mens hun var stasjonert i et kloster i Plock, mottok hun en visjon hvor Jesus Kristus viste seg for henne og ba om at det måtte innføres en spesiell feiring av Den guddommelige barmhjertighet på søndag etter påske, og at hun skulle spre dette budskapet i hele verden. Faustina så et bilde av Kristus kledd i hvitt og med røde og lyse stråler som stråler ut fra hjerteregionen (de symboliserer blodet og vannet som fløt fra hans side); den ene hånden er hevet til velsignelse og med den andre berører han sitt hjerte.

Det første bildet som ble utført i tråd med denne visjonen, ble laget i Vilna (Vilnius) fra mars til juni 1934 av den akademiske maleren Eugen Kazimierowski. Dette bildet, som kalles Bildet av den barmhjertige Gud, har siden 1953 med tillatelse fra den polske bispekonferansen blitt berømt over hele verden etter hvert som Faustinas berømmelse spredte seg, først i Polen og deretter i USA og så til resten av verden.

Faustina ble bedt om å bli apostel og ambassadør for Guds barmhjertighet, en modell for hvordan man skulle være barmhjertige mot andre, og et instrument for å på nytt understreke Guds plan om barmhjertighet for verden. Dette var ikke noen glamorøs oppgave. Hele hennes liv, i imitasjon av Kristi liv, skulle bli et offer - et liv levd for andre. På Kristi anmodning ofret hun villig sine personlige lidelser i forening med Ham for å gjøre bot for andres synder. I sitt dagligliv skulle hun bli en utøver av barmhjertighet og bringe glede og fred til andre. Ved å skrive om Guds barmhjertighet skulle hun oppmuntre andre til å stole på Ham og slik forberede verden på Hans gjenkomst.

Faustina var overbevist om sin egen uverdighet og vettskremt ved tanken på å forsøke å skrive noe som helst, men likevel begynte hun å føre dagbok i 1934 i lydighet til det uttrykkelige ønsket til hennes åndelige veileder og deretter etter Kristi eget ønske. I fire år skrev hun ned guddommelige åpenbaringer og mystiske erfaringer sammen med sine innerste tanker, innsikt og bønner. Resultatet er boken «Guddommelig barmhjertighet i min sjel» på rundt 600 trykte sider som i et enkelt språk gjentar og klargjør evangelienes historie om Guds kjærlighet til sitt folk og legger fremfor alt vekt på nødvendigheten av å stole på Hans kjærlighetsgjerninger i alle aspekter av våre liv. Den gir også et usedvanlig eksempel på hvordan man kan svare på Guds barmhjertighet og manifestere den for andre.

En dårlig oversettelse av boken nådde Roma i 1958, og den ble stemplet som heretisk. Etter at Karol Wojtyla (den senere pave Johannes Paul II) ble erkebiskop av Kraków, fikk han mengdevis av anmodninger om å revurdere boken. Han ga ordre om at det skulle gjøres en bedre oversettelse, og bare måneder før han ble pave hadde han etter flere års arbeid lyktes i å få hevet fordømmelsen av Faustinas skrifter.

Det fulgte flere åpenbaringer hvor Faustina fortalte at Jesus hadde bedt om resitering av Den guddommelige barmhjertighets rosenkrans, inkludert bønner for dem som er skyldige i alvorlige synder, og andre bønner som er spesifikke for denne festen. Klokken 15 er de som praktiserer denne andakten, bedt om å be for syndere og å meditere over Jesu død, som skjedde i den timen på dagen.

I sine åpenbaringer for Faustina ba Kristus om at festen for Den guddommelige barmhjertighet ble etablert på søndag etter påske, Barmhjertighetssøndagen, og da vil hans nåde bli tilgjengelig på en ekstraordinær måte for alle som ber om den. Festen ble etter hvert feiret i tusenvis av menigheter i USA, og den ble også innført som liturgisk fest i Den katolske kirke i Polen. I 1999 innførte paven Barmhjertighetssøndagen også i Italia.

I USA er det særlig kongregasjonen Marianerne eller «Marians of the Immaculate Conception» (Congregatio Clericorum Marianorum sub titulo Immaculatae Conceptionis Beatissimae Virginis Mariae - MIC) som har spredt denne andakten. Kongregasjonen ble grunnlagt i Polen i 1673 og kom til USA i 1913. I 1939 slapp en prest fra kongregasjonen ut av det naziokkuperte Polen med et bilde av Kristus slik han åpenbarte seg for Faustina og informasjon om åpenbaringene hun hadde hatt. Etter en dramatisk flukt kom han til USA. Innen få år hadde nyheten om hennes budskap spredt seg i hele landet.

Faustinas åndelige liv var basert på dyp ydmykhet, rene tanker og kjærlig lydighet til Guds vilje i en etterligning av Jomfru Marias dyder. Hennes spesielle hengivenhet til Den uplettede Maria og til eukaristiens og forsoningens sakrament ga henne styrke til å bære alle sine lidelser som et offer til Gud på vegne av Kirken og dem som var i spesiell nød, særlig store syndere og de døende. Hun skrev og led i hemmelighet, og det var bare hennes åndelige veileder og noen av hennes overordnede som var klar over at det skjedde noe spesielt i hennes liv.

Faustina døde av tuberkulose den 5.oktober 1938 i klosteret Jozefow Lagiewniki ved Kraków, 33 år gammel, noen måneder etter at hun fikk en siste åpenbaring angående observansen av festen for Den guddommelige barmhjertighet. Hennes legeme befinner seg i det klosteret i Kraków hvor hun døde, sammen med bildet av Jesus som hun så ham, som gjenstand for venerasjon.

Etter hennes død ble til og med hennes nærmeste blant søstrene forbløffet etter hvert som de oppdaget hvilke store lidelser og dype mystiske erfaringer som hadde blitt gitt til deres medsøster, som alltid hadde vært så munter og ydmyk. Hun hadde tatt dypt inn i sitt hjerte Guds evangeliums bud om «å være barmhjertig likesom deres himmelske far er barmhjertig» i tillegg til sin skriftefars direktiv at hun skulle handle på en måte som gjorde at alle som kom i kontakt med henne, skulle gå glade bort.

Prosessen med å samle informasjon om hennes liv foregikk i Kraków fra 1965 til 1967, og i 1968 ble hennes saligkåringsprosess innledet i Roma. Etter at Maureen Digan fra Lee i Massachusetts i USA i mars 1981 ble helbredet for Milroy's Disease, en arvelig form for lymfødem som hadde kostet henne et ben, ble dette i desember 1992 anerkjent av Helligkåringskongregasjonen som et mirakel på Faustinas forbønn. Deretter ble hun saligkåret den 18. april 1993 av pave Johannes Paul II. Pave Johannes Paul II foretok en valfart til Faustinas grav den 7. juni 1997 og kalte henne «den største barmhjertighetens apostel i vår tid», og han sa ved hennes grav at «budskapet om guddommelig barmhjertighet har alltid vært nært og kjært for meg, og på en måte formet bildet av dette pontifikatet».

Den 20. desember 1999 anerkjente Vatikanet den mirakuløse helbredelsen i 1995 av den amerikanske presten Ron Pytel fra Baltimore i Maryland i USA. P. Pytel hadde en medfødt hjertesykdom, og en massiv kalkkonsentrasjon i hans hjerteklaff førte i 1995 til en permanent skade i venstre hjertekammer - en tilstand som sjelden leges, og da først etter lang tid. Hans lege, en verdenskjent kardiolog, sa at han ikke ventet at p. Pytels hjerte noen gang skulle bli normalt, og at den da 48-årige presten sannsynligvis aldri kunne gjenoppta sin prestetjeneste på heltid.

Den 5. oktober 1995, på årsdagen for Faustinas død, samlet medlemmer av p. Pytels menighet og noen venner seg for en dag i bønn for å søke hans helbredelse gjennom sr. Faustinas forbønn. Idet han æret en relikvie av den salige, falt han sammen på gulvet, ute av stand til å røre seg i 15 minutter, selv om han forble ved bevissthet. Ved hans neste legesjekk en måned senere oppdaget legen en plutselig forandring i hjertets tilstand - det var nå helt normalt. I den medisinske prosessen erklærte legene at det ikke fantes noen vitenskapelig forklaring på helbredelsen, og teologkommisjonen slo fast at dette var et mirakel på Faustinas forbønn.

Faustina ble helligkåret den 30. april 2000 av pave Johannes Paul II på Petersplassen i Roma. Både saligkåringen og helligkåringen skjedde på søndag etter påske - Søndagen for Guds barmhjertighet. Samtidig foreskrev paven feiringen av denne dagen til hele Verdenskirken. Hennes minnedag er dødsdagen 5. oktober. På sitt besøk i Polen i august 2002 vigslet paven «Helligdommen for Den guddommelige barmhjertighet» i Lagiewniki i utkanten av Kraków.

Les mer:

• Pavens preken ved helligkåringen