Den hellige Gildas den Vise (~500-~570)

Minnedag: 29. januar


Den hellige Gildas ble født rundt år 500 (493?) (516?), sannsynligvis ved elven Clyde i Skottland, muligens i Dumbarton. Han kalles ofte «den Vise» (Sapiens). Han kalles på bretonsk Gweltas eller Gueltas, og en prototype Uuiltas eller Wiltas kan korrespondere med de to formene av navnet. Det kan imidlertid også være snakk om to forskjellige personer.

Det finnes to biografier om Gildas, den ene er skrevet av en ukjent bretonsk munk fra klosteret i Rhuys på 1000-tallet, muligens basert på materiale fra 800-tallet, og denne biografien kalles Vita Gildae auctore monacho Ruiensi. Den andre biografien, Vita Gilde, ble skrevet mellom 1130 og 1150 av waliseren Caradoc av Llancarfan, en venn og samtidig av kronikøren Geoffrey av Monmouth (ca 1100-ca 1155). De to biografiene har en rekke forskjeller, men de er også sammenfallende i en rekke påtakelige detaljer.

Biografien fra Rhuys forteller at Gildas kom fra en fornem britisk familie. Han ble født i distriktet Arecluta (Alt Clut eller Strathclyde) i det nåværende Skottland og var en av fem sønner av Caunus (Caw, Cau eller Nau). En av disse sønnene var krigeren Cuillus (Cuil, Huail, Huel), de andre tre, Mailocus, Egreas og Alleccus, var alle eremitter og geistlige, det samme var deres søster Peteova (Peithien).

Gildas flyttet tidlig i livet til Wales og fikk sin utdannelse under den hellige Illtud (Illtyd, Hildutus) i Llanilltud Fawr [Llanilltyd] (nå Llantwit Major) i South Glamorgan helt sør i Wales, men hans historie er dunkel. Han hadde muligens først vært gift og senere blitt enkemann. Illtud hadde vært en disippel av den hellige Germanus av Auxerre. Gildas ble lært opp sammen med de hellige Samson av Dol og Paulus Aurelian, selv om han var mye yngre enn dem. Han ble en viktig person i det walisiske monastiske liv.

Gildas' biografi forteller om hvordan de fire elevene Paulus, Samson, Gildas og den hellige David av Wales (selv om det er usannsynlig at David var Illtuds elev), foreslo at Illtud økte størrelsen på «dette svært begrensede området, omringet av sjøen». Illtud tok de unge mennene inn i kirken for å be for dette, og da de hadde sagt «Amen!», kom de ut, «og se, øya var gjort større på alle kanter og strålende blomster blomstret alle steder». Biografien om Paulus gir en mer detaljert rapport.

Senere reiste Gildas over til Iren (Irland) for å fortsette sine studier, og der ble han presteviet (i 518?). Han skal ha levd en tid i Armagh i Nord-Irland og deretter seilt over til det nordlige Britannia for å forkynne for de uomvendte, og der skal hans undervisning ha blitt stadfestet av mirakler. Den hellige Brigida av Irland (d. 525) ba om et minne om ham, og han laget da en klokke som han sendte til henne (han hadde åpenbart utdannet seg til klokkestøper i Wales). Han dro deretter tilbake til Irland (men kronologien tyder på at dette skjedde langt senere, rundt 565).

Berømte irske munker ble hans disipler for en tid, trolig inkludert den hellige Finnian av Clonard (d. ca 549). Finnian var fremstående blant de irske helgenene i perioden etter den hellige Patrick, og etter tradisjonen var det han som startet den monastiske bevegelsen i streng forstand i Irland. Han dro til Wales, hvor han studerte det tradisjonelle klostervesenet til de hellige David av Wales, Cadoc og Gildas den Vise, som understreket betydningen av lærdom og hevdet det monastiske livs overlegenhet over det verdslige liv. Professor David N. Dumville (f. 1949) ved universitetet i Aberdeen har påpekt at Gildas dermed var lærer for Finnian, som i sin tur skal ha vært lærer for flere fremtredende irske helgener som kalles «De tolv apostler av Irland», blant dem de hellige Kolumba av Iona og Brendan Sjøfareren. Gildas skal også ha vært lærer for den hellige Canice av Aghaboe (Kenneth), som en tid var munk under Cadoc i Llancarfan i Wales, og den salige Bieuzy av Bretagne.

Biografien forteller at han så foretok en valfart til Roma og deretter besøkte Ravenna. På veien hjem kom han til Bretagne eller Armorica. Hans kjærlighet til ensomheten fikk ham til å trekke seg tilbake til en liten øy i Golfe du Morbihan nær Rhuys i Bretagne, i dag kjent som Île aux Moines. Der levde han et liv i studier, bønn og askese. Men da hans retrettsted ble kjent, overtalte bretonerne ham til å etablere et kloster i Rhuys på fastlandet, hvor en mengde mennesker strømmet til.1

Gildas skal ha vært tretti år gammel da han slo seg ned i Bretagne, og det skal ha skjedd under kong Kilderik I (458-82), sønn av merovingerdynastiets stamfar Meroveus (Merovech) (447-58) og far til frankernes første kristne konge, Klodvig I (fr: Clovis) (482-511). Dette stemmer imidlertid ikke med kronologien, det er mer trolig at frankerkongen var kong Klotar I (511-61).

Gildas' kapell ved elven Blavet

Gildas bygde et kapell (oratorium) ved elven Blavetum (nå Blavet). Det var i Rhuys han skrev sin berømte epistel til de britiske kongene. Han skrev den ti år etter at forlot Britannia, forteller biografien. Ifølge en troverdig bretonsk tradisjon tilbrakte Gildas det meste av sine siste dager i Bretagne. Han døde i Rhuys en 29. januar rundt 570, etter tradisjonen på øya Houat utenfor Bretagne, men dette er usikkert. I tråd med hans eget ønske ble hans legeme plassert på en båt som ble skjøvet ut på vannet. Tre måneder senere, den 11. mai, fant menn fra Rhuys båten i en bukt med Gildas lik fortsatt intakt. De tok det med til Rhuys og gravla det der. Her slutter den første biografien. Noen forskere mener at han kan ha dødd så tidlig som 554.

Caradoc av Llancarfan, influert av Geoffrey av Monmouth og hans normanniske beskyttere, tegner et noe annet bilde av Gildas. Han bygger blant annet på biografien om den hellige Cadoc av Llancarfan og andre kilder og hevder at Gildas fikk sin utdannelse i Gallia. Da han kom tilbake til Wales, ble han midlertidig abbed i Llancarfan og ledet Cadocs skoler mens denne reiste nordover for å forkynne evangeliet. Til gjengjeld ba Gildas Cadoc om å bygge et kloster over hans far Caws grav i Cambuslang. Da Cadoc kom tilbake, flyttet Gildas til Flatholm Island (Ynys Echni) i Bristolkanalen, hvor han i noen år skal ha vært eremitt og kanskje skrev De excidio og angivelig en tapt Historias de Regibus Brittaniae samt kopierte et missale for Cadoc. Cadoc selv bodde en tid på Barry Island (Ynys Barren), og de to møttes ofte for å be sammen.

Etter å ha vært en tid i Irland, trakk Gildas seg tilbake til en eneboerhytte viet til den hellige Treenighet i Street (Llantokay) nær Glastonbury (Ynys-Witrin) i Somerset. Han døde i Street den 29. januar 570 og ble gravlagt i Glastonbury Abbey. Noen forskere som har studert teksten, mistenker at den er et stykke propaganda fra Glastonbury.

Caradoc forteller om hvordan Gildas meglet mellom kong Arthur og en viss kong Melwas av «Sommerlandet» som hadde bortført Guinevere og brakt henne til sitt støttepunkt i Glastonbury, hvor Arthur snart kom for å beleire ham. Den fredsskapende helgenen overtalte imidlertid Melwas til å løslate Guinevere, og de to kongene sluttet fred. Caradoc sier også at Gildas brødre gjorde opprør mot Arthur og nektet å anerkjenne ham som sin hersker. Arthur forfulgte Huail ap Caw, den eldste broren, og drepte ham. Gildas forkynte i Armagh i Irland på den tiden og sørget dypt da han fikk nyheten om brorens død.

Caradoc nevner ikke noen forbindelse med Bretagne. Derfor er det mange forskere som mener at Gildas av Britannia og Gildas av Rhuys (Gweltas på bretonsk) er to forskjellige personer. Biografiene kompletterer imidlertid hverandre når det gjelder andre detaljer.

Gildas er mest berømt som forfatteren av et verk med tittelen De excidio et conquestu Britanniae, «Om Britannias undergang og erobring», eller De excidio et conquestu Britanniae ac flebili castigatione in reges, principes et sacerdotes, eller Gildae Sapientis de excidio Britanniae liber querulus. Det ble skrevet rundt 540 med det formål å gjøre kjent «Britannias elendighet, feiltakelser og undergang». I det trekkes advarende lærdom av Britannias historie under romerne.

Selv om voldsomheten i verkets retoriske skjellsord har blitt kritisert, var forfatteren av De excidio opplagt en velutdannet mann med en omfattende kjennskap til Bibelen, Virgil og Ignatius av Alexandrias brev. Han var også en mester når det gjaldt bistre skjellsord, beveget av oppriktig moralsk indignasjon. Nå heller noen vitenskapsmenn til teorien om at De excidio ikke i sin helhet er skrevet av Gildas, men at en del av den er føyd til like etter hans dager.

Verket deles vanligvis i tre deler: 1) Et forord hvor Gildas forklarer sitt verk. 2) En kort fremstilling av britisk historie fra den romerske invasjonen til hans egen tid. 3) En epistel bestående av en grundig utskjelling av verdslige og geistlige myndigheter i hans samtid. Fem samtidige konger, med deres folk og presteskap, blir voldsomt fordømt for sin lastefullhet.

Blant de historiske hendelsene som beskrives i den andre delen, er innføringen av kristendommen under keiser Tiberius (14-27) [Gildas refererer ikke til innføringen av kristendommen i Britannia, men det faktum at solen gikk opp for Britannia som for resten av verden med Jesu Kristi oppstandelse, og han bygger åpenbart på den latinske versjonen av Eusebius av Caesareas Chronicon], forfølgelsene under Diokletian, spredningen av det arianske kjetteri, valget av Maximus til keiser av legionene i Britannia og hans senere død i Aquileia, pikternes og skottenes inntrengninger i det sørlige Britannia, den midlertidige hjelpen romerne ga til de plagete britene, romernes oppgivelse av Britannia, saksernes komme og deres velkomst av Guortigern (Vortigern), og til slutt konfliktene blant britene, ledet av en romersk adelsmann, Ambrosius Aurelianus, og de nye erobrerne.

Dessverre er Gildas på nesten alle punkter vag og obskur. Ingen datoer angis, og hendelsene er ikke alltid beskrevet kronologisk. Disse manglene er av mindre betydning i den perioden hvor greske og romerske forfattere beskriver hendelsene i Britannia, men de blir mer alvorlige i perioden fra begynnelsen av 400-tallet til Gildas' død, da han er så å si den eneste kilden for Britannias historie i denne perioden. Han er den eneste kilden, men i dette tilfellet muligens troverdig, til opplysningen om det berømte brevet som ble sendt i 446 til Roma av de desperate britene og som begynner: «Til Agitius (Aetius), konsul for tredje gang, britenes stønning».

I den tredje delen, som er mindre viktig, men den desidert lengste, avslører og kritiserer Gildas voldsomt livene til Britannias herskere og prester. Han bebreider deres moralske slapphet og legger skylden for de angelsaksiske erobrerens triumf på deres egne synder. Denne delen av verket åpner med ordene «Britannia har konger, men de er tyranner; det har dommere, men de oppfyller ikke sine plikter». Deretter følger en grundig utskjelling av fem britiske småkonger – den hellige Konstantin av Cornwall (Dumnonia) (Custennin ab Cado) (ca 530-ca 560; High King til ca 540), Cynan Wledig (Aurelius Caninus) av Gwent eller Powys (ca 540), Vortipor av Demetae (Gwrthefyr av Dyfed) (ca 475-540), Cyneglas av Rhos (Cuneglasus, Cynlas Goch ap Owain) (517-ca 540), og Maelgwn Hir (Maglocunus) av Gwynedd (517-49), High King. Han rettet konkrete beskyldninger mot hver og en av dem, Konstantin (mord, ekteskapsbrudd), Cynan Aurelius (fadermord, ekteskapsbrudd, generell plyndring), Vortipor (mord, ekteskapsbrudd, incestuøs voldtekt), Cyneglas (forføring av en nonne, hans hustrus søster som var blitt enke) og Maelgwn, hvis mange synder han utbroderte omfattende og detaljert.

I den samme epistelen adresserer og irettesetter han også presteskapet, som han beskylder for dovenskap og simoni; «Britannia har prester, men de er tåper; utallige pastorer, men de er skamløse; klerikere, men de er svikefulle utplyndrere». Gildas fortsetter sin jeremiade mot samtidens presteskap, men han nevner ikke eksplisitt noen navn i denne seksjonen, og dermed kaster han ikke noe lys over periodens kirkehistorie.

Gildas verk er av stor betydning for historikere, fordi selv om det ikke primært er skrevet som et historisk verk, er det nesten den eneste bevarte kilden skrevet av en nær samtidig til britiske begivenheter på 400- og 500-tallet. Vanligvis er verket datert til en gang på 540-tallet, men det betraktes nå som muligens tidligere, fra første fjerdedel av 500-tallet, eller muligens enda tidligere.2

Det bildet som presenteres i denne boken av et land lagt øde av plyndrende angripere og vanstyret til korrupte tjenestemenn, har vært villig akseptert av forskere i århundrer, for ikke bare passet det med den aksepterte oppfatningen om invaderende, destruktive barbarer som ødela den romerske sivilisasjonen innenfor grensene av det tidligere imperiet, men det bortforklarte også det vanskelige spørsmålet om hvorfor Britannia var en av de få delene av det romerske imperiet som ikke fikk et romansk språk, slik som Frankrike og Spania. Imidlertid må det huskes at Gildas hensikt med å skrive er å forkynne for sine samtidige i stilen til en gammeltestamentlig profet, ikke å skrive en beretning for ettertiden. Mens Gildas gir en av de første beskrivelsene av Hadrians mur – riktignok historisk svært unøyaktig – utelater han også detaljer når de ikke bidrar til hans budskap. Uansett forblir det et viktig verk ikke bare for middelalderhistorien, men for engelsk historie, ettersom det er et av de få verker skrevet i Britannia på 500-tallet som er bevart.

Gildas avhandling ble først utgitt i 1525 av Polydore Vergil, men med mange vedkjente endringer og utelatelser. I 1568 ga John Josseline, sekretær for erkebiskop Parker, ut en ny utgave mer i samsvar med manuskriptene, og i 1691 ble en enda mer omhyggelig revidert versjon utgitt i Oxford av Thomas Gale. Den kom i hyppige opplag på kontinentet på 1500-tallet og en eller to ganger siden. Den neste engelske utgaven, beskrevet av August Potthast som Editio pessima, var den som ble utgitt av The English Historical Society i 1838 og redigert av Rev. J. Stevenson. Gildas' tekst basert på Thomas Gales utgave og sammenlignet med to andre manuskripter, med utførlige introduksjoner, er inkludert i Monumenta Historica Britannica. En annen utgave finnes i Arthur West Haddan og Will Stubbs, Councils and ecclesiastical documents relating to Great Britain and Ireland (Oxford, 1869).

Gildas betraktes som den første britiske historikeren, og hans «Britannias historie» fra de eldste tider til hans egen samtid gir historikere for denne forvirrede perioden noen nyttige informasjoner. Verket var en verdifull kilde for den hellige Beda den Ærverdiges kirkehistorie Historia Ecclesiastica gentis Anglorum, «Den Engelske Kirke og det Engelske Folks Historie» (fullført i 731). Beda bygger helt på Gildas i sin beskrivelse av de angelsaksiske invasjonene. Han bygger på Gildas tese om britenes tap av den guddommelige gunst når han antyder at denne gunsten senere gikk over til de kristnede angelsakserne. I den senere gammelengelske perioden er Gildas skrifter en viktig modell for den salige Alkuin av Yorks behandling av vikinginvasjonene, spesielt hans brev som behandler plyndringen av Lindisfarne i 793. Påkallingen av Gildas som et historisk eksempel tjener til å antyde ideen om en moralsk religiøs reform som et middel mot invasjonene.

Andre arbeider som tilskrives Gildas, er enten falske, bearbeidete eller tvilsomme. To manuskriptkopier av hans skrifter er bevart i Universitetsbiblioteket i Cambridge. Gildas er en av de få samtidige kilder som finnes til det som kalles«det sub-romerske Britannia», det vil si perioden fra romerne trakk seg ut i 407 og til 597, da Augustin av Canterbury steg i land og begynte kristningen av England.

Gildas' besøk til Irland bekreftes av Annales Cambriae, som antyder at han seilte til Irland i 565 og døde i 570, mens annalene fra Tighernach sier at han døde i 569. Han vendte tilbake til Irland på invitasjon av high king Ainmire (Ainmericus eller Ainmere macSátnai O'Néill) (566-69), som ba ham om å gjenskape Kirkens orden, noe han gjorde. Han styrket troen til mange og bygde klostre og kirker. Han ser ut til å ha korresponderte med fjerntliggende klostre og ha hatt en betydelig innflytelse på utviklingen av den irske Kirken.

De irske annalistene assosierer Gildas med de hellige David og Cadoc i å gi en spesiell liturgi eller messe til det som kalles «den andre orden av irske helgener». De tre ordenene er 1) Sekularprestene fra den hellige Patricks tid, som reiste rundt i landet som misjonærer det første hundreåret etter Patricks ankomst. 2) Monastiske prester som de neste hundre årene kultiverte kristendommen fra sine monastiske grunnleggelser og klosterskoler. 3) Eremittene som kultiverte Kristus i avsondretheten på øde øyer, på ville fjelltopper og i den ugjennomtrengelige villmarken.

«Den andre ordenen» blomstret i den irske Kirken på 500-tallet og er også kjent som «Tolv Apostler av Irland». De var for det meste utdannet i Britannia eller ble opplært av dem som hadde vokst opp under innflytelse fra de britiske skolene. De var grunnleggere av de store irske monastiske skolene og bidro mye til å spre klostervesenet i den irske Kirken.

Det var ikke noe merkelig i at det fantes en liturgi eller missa i Britannia som var forskjellig fra den romerske. Flere bevarte galliske former viser at det hersket et stort mangfold i Gallia og Germania før den salige keiser Karl den Stores tid, og et tilsvarende mangfold må ha eksistert i Britannia og Irland på 500-tallet. I den anonyme Catalogue of Irish Saints beskrives «Den andre ordenen» (ca 599-665) som å ha diversae missae, og også å ha «mottatt en missa fra britene biskop David, Gillas (Gildas) og Docus».3 Dessverre er det ikke bevart noen dokumenter fra denne spesielle keltiske liturgien.

Moderne forskere ser ut til å være enige om at Gildas aldri forlot Irland etter sitt andre besøk, og at den andre delen av biografien er om en annen helgen, muligens en bretonsk helgen ved navn Gueltas, født rundt 427, noe som ville stadfestes av en ellers gåtefull notis i krøniken for Mont Saint-Michel (S. Michaelis in periculo maris): «Ann. 421 – Natus est S. Gildas». Mange mener at grunnleggeren av klosteret i Rhuys derfor ikke var Gildas, men Gueltas.

Gildas kalles ofte Badonicus, fordi han etter eget utsagn (i De excidio et conquestu Britanniae) var født det året britene vant en berømt seier over sakserne på Mons Badonicus (Mount Badon) ved Bath i Somersetshire, det vil si i 493 eller i 516. Begge hans biografier inneholder ukronologisk og misledende opplysninger, noe som har fått noen kritikere til å avvise biografiene som fullstendig verdiløse. Ussher, Ware, Bale, Pits og Colgan prøver å forklare motsigelsene med at det var minst to hellige ved navn Gildas, og derfor har de funnet opp slike forklarende tilnavn som Gildas Albanicus, Badonicus, Hibernicus, Historicus og lignende. Den mer alminnelige mening, som følges av Lanigan, Leland, Healy, Stingfleet, Mabilon, Bollandus og O'Hanlon, er imidlertid at det var bare en Gildas. Motsigelsene kan forklares med det faktum at biografiene ble skrevet i ulike land og flere århundrer etter at den hellige levde. Når det gjelder Caradocs påstand om at Gildas døde i Glastonbury, bemerker O'Hanlon at Glastonbury annekterte flere helgener enn Gildas.4

Gildas' skrifter er viden kjent, og de ble brukt av erkebiskop Wulfstan av York tidlig på 1000-tallet, i hans berømte Sermon of the Wolf («ulvepreken») til det engelske folk under det katastrofale regimet til Ethelred den Rådville. Gildas tilskrives en hymne ved navn Lorica («Brystharnisk»), en bønn om å bli fridd fra det onde, som inneholder interessante eksempler på hiberno-latin. Et ordspråk tilskrives også Gildas mab y Gaw i Englynion y Clyweid.5

Thomas Stephens (1821-75), som oversatte den hellige skalden Aneirins viktigste episke dikt Y Gododdin til engelsk, kom frem til at Gildas antakelig var Aneirins far, men denne teorien er forlatt. Det samme er teorien fra sent på 1700-tallet om at Aneirin og Gildas var en og samme person. I Bonedd y Saint fortelles det at Gildas hadde tre sønner og en datter. Gwynnog ap Gildas og Noethon ap Gildas er navngitt i de tidligste dokumentene sammen med deres søster Dolgar. En annen sønn, Tydech, er navngitt i et senere dokument. Den upålitelige Iolo Morganwg legger til den hellige Kyned (Cenydd) til listen over Gildas' sønner.

I det nordlige Wales forteller en seiglivet tradisjon at Gildas' bror Huail ble halshogd i Ruthin, hvor det man mener er den autentiske henrettelsessteinen, er bevart på byens torg. En annen bror av Gildas, Celyn ap Caw, hadde sin base i Garth Celyn på nordkysten av Gwynedd sammen med det området overfor Copper Mountain på Anglesey.

Allerede på begynnelsen av 700-tallet ble Gildas feiret som helgen. Hans minnedag er 29. januar. Noen irske martyrologier minnes ham på denne dagen, og det gjør også Leofric-missalet fra rundt 1050 og ulike andre angelsaksiske kalendere fra 800-1000-tallet. Sentret for hans kult ble klosteret han hadde grunnlagt i Rhuys. Bispedømmet Vannes i Bretagne feirer fortsatt hans fest. En annen fest den 11. mai minnes translasjonen av hans relikvier. I kunsten er hans attributt en klokke.

Hans relikvier ble æret i Rhuys frem til 800-tallet. Dom Guy-Alexis Lobineau forteller6 at «da tvang normannernes ødeleggelser biskopene og abbedene til å berge fra disse barbarenes plyndring og profanering de hellige skattene som beriket deres kirker. Abbed Dajoc av Rhuys gjemte under sitt alter, i den hellige abbedens grav, åtte av hans større knokler, som fortsatt er bevart samme sted, og tok resten med seg ut av provinsen, det vil si til Bourg-Déols i Berry (Berri), hvor det er en kirke som bærer navnet Saint-Gildas, som ble bygd for munkene fra Rhuys og Locminé av Ebbo, hersker i denne kantonen».

Dette skjedde rundt 920. Bourg-Déols er i dag Déols i departementet Indre. Dom Guy-Alexis Lobineau forteller i Vies des saints de Bretagne (Rennes 1725) at klosteret der ble nedlagt i 1622. Men det var fra klosteret Floriac i Saint-Benoît-sur-Loire i Loiret det på 1000-tallet kom munker som restaurerte klosteret i Rhuys. Gildas' relikvier skal på 1700-tallet ha vært oppbevart i katedralen i Vannes. Gildas er skytshelgen for flere kirker og klostre i Bretagne og andre steder.

Les Gildas' De excidio et conquestu Britanniae på latin og engelsk. Les en engelsk oversettelse av De excidio et conquestu Britanniae.


1
Marius Sepet, St. Gildas de Rhuys, Paris, s.d.
2
Richard Fletcher, Who's Who in Roman Britain and Anglo-Saxon England (Shepheard-Walwyn 1989), s 21-22
3
Haddan og Stubbs, Councils, II, s 492-93
4
O'Hanlon, Lives of Irish Saints, I, 493
5
Llanstephan MS 27
6
Dom Guy-Alexis Lobineau, Vies des saints de Bretagne, Rennes 1725
av Webmaster publisert 15.06.2008, sist endret 22.02.2016 - 10:10