Den hellige David av Wales (~520-601)

Minnedag: 1. mars

Den hellige David av Wales, glassmaleri fra Jesus College Chapel i OxfordNasjonalhelgen for Wales

Den hellige David (Avit, Avy, Davi, Davidagius, Davit, Davy, Devi, Devy, Divi, Divy, Degui, Evy, Ewy, Thé; wal: Dewi, Dewydd, Dafydd; lat: Davidus) ble født rundt 520 (?) (ifølge tradisjonen i 487) i Henfynyw i Ceredigion (Cardiganshire; lat: Ceretica) i Wales. Det er stor usikkerhet om dateringen, selv om det ikke er noen tvil om at David var en virkelig person. Han var ifølge legenden sønn av høvdingen Sant (Xantus, Sandde) av Ceretica eller Cardiganshire og den hellige Non, barnebarn av den berømte, halvlegendariske hellige kongen Brychan av Brycheiniog (Brecknock) (4/500-t?), konge av det kristne kongeriket Brecknock i det sørlige Wales. En legende sier at han var fetter av den hellige Cadfan. Det fortelles at Non hadde gått i kloster i Ty Gwyn nær Whitesands Bay. Imidlertid gjorde hennes skjønnhet at høvdingen Sant ble oppmerksom på henne da han reiste forbi. Hans tilnærmelser ble selvsagt avvist på det mest bestemte, men høvdingen tok ikke nei som et svar og tvang sin lidenskap på den uheldige Non, som ble gravid med David.

David ble oppdratt av sin mor i Henfynyw (Vetus Rubus) nær Aberaeron, og i ung alder ble han døpt av onkelen på morssiden, den hellige Eilfyw. David kan ha blitt utdannet av den hellige Colman av Dromore, men dette virker usannsynlig. Han fikk trolig sin utdannelse først i Vetus Rubus, og deretter i Llanilltyd Fawr eller Llantwit Major i South Glamorgan helt sør i Wales, under den hellige Illtud. Dette var en av de mest innflytelsesrike skolene i Sør-Wales. Deretter studerte David i ti år som prest Skriften under den hellige Paulinus Skriveren, som skal ha vært en elev av den hellige Germanus av Auxerre, på en øy kalt Wincdi-Lantquendi som ikke er identifisert, muligens Whitland, andre sier Isle of Wight (Vecta). David sies å ha gitt sin lærer synet tilbake, etter at han hadde blitt blind av for mye gråting under bønn.

Den hellige David, treskulptur fra ca 1800 i Chapelle Saint-David i Quimperlé i BretagneDavid grunnla tolv klostre fra Croyland til Pembrokeshire, inkludert Mynyw, latinisert til Menevia (nå St. David’s) og Glastonbury, blir det påstått med mindre troverdighet. I virkeligheten er flere av dem senere grunnleggelser. De muligens genuine grunnleggelsene inkluderer Glasgwm (Elfael), Colfa (Elfael), Llangyfelach (Gwyr), Llanarthne (Ystrad Tywi) og Betws (Ystrad Tywi). I disse klostrene etablerte han et kommunitetsliv som var strengt og fullt av studier, arbeid og bønn. Han besøkte også hoffet til kong Proprius av Ergyng (trolig kong Peibio Clafrog) og helbredet også hans blindhet.

David vendte tilbake til Henfynyw, hvor han møtte sin slektning, biskop Gwestlan. De to var naboer og ledsagere en stund, før David flyttet til nærliggende Rhoson Uchaf (Rosina Vallis) nær Mynyw (St. David’s). Han ble fulgt av en rekke disipler, inkludert de hellige Aidan av Ferns (ca 550-626), Teilo av Llandaff (500-t) og Ismael av Wales (500-t), og sammen grunnla de klosteret i Mynyw. En irsk høvding ved navn Bwya som bodde i nærliggende Castell Penlan, var ikke spesielt fornøyd med denne invasjonen av munker og planla å drive dem ut. Hans hustru sendte sine tjenestejenter for å bade nakne i elven Alun og friste David og hans disipler, men klerikerne var langt fra imponerte. Ulykke rammet snart det irske paret og David kunne slå seg ned uten mer trakassering.

På denne tiden hadde Davids berømmelse som en åndelig leder spredt seg over hele Britannia. Livet i hans klostre var ekstremt strengt, og det kunne nesten sammenlignes med ørkenfedrenes. Han og hans menn spiste bare en gang om dagen og da bare brød, salt og grønnsaker, drakk bare vann, noen ganger tilsatt litt melk, og fastet ofte. De fikk bare snakke i ytterste nødsfall. Manuelt arbeid var obligatorisk, og de pløyde jorden uten hjelp av okser –«Hver mann sin egen okse», sa David. De holdt seg våkne i bønn fra solnedgang på fredag til soloppgang på søndag. Kandidater måtte vente ved porten i ti dager og ble utsatt for hard behandling før de ble opptatt. David fritok ikke seg selv fra den samme strenge disiplinen. Han var tradisjonelt kjent som «Vannmannen», David Aquaticus (Dewi Dyfyrwr), fordi han oppmuntret sine ledsagere til å drikke og bade i kaldt vann. Tilnavnet betydde kanskje også at han og hans menn var totalavholdsmenn. Lenge etter vesper, da den siste av hans munker hadde gått til sengs, fortsatte han å be alene hele natten gjennom. David viet seg til barmhjertig arbeid og praktiserte ofte knebøyninger og total neddykking i kaldt vann i timevis som sin favoritt innen askesen. Den hellige Gildas kritiserte sterkt Davids regel for å være mer asketisk enn kristen.

nullDavid tiltrakk seg disipler av mange slag, inkludert tilbaketrukne monarker som den hellige Konstantin av Cornwall (ca 520-576). Fra Mynyw spredte de Guds ord, reiste over hele landet og spesielt til Irland. Aidan krysset Irskesjøen og grunnla klosteret Ferns, hvor en forutanelse advarte ham om at David skulle til å bli forgiftet. Han sendte sin ledsager Ysgolan for å redde David fra å bli myrdet, noe han gjorde. Det var munkene so gjorde et forsøk på å forgifte ham, kanskje på grunn av for mye for askese. Etter å ha overlevd mordforsøket bestemte David seg for å dra på valfart til Jerusalem sammen med Teilo og den hellige Paternus av Wales (400/500-t). Der skal de ha blitt konsekrert til biskoper av patriarken av Jerusalem og fått en alterstein av ham. De kom tilbake til Wales rundt 545.

I Brefi (Llanddewi Brefi) i Cardiganshire ble det rundt 550 holdt en synode med rundt tusen deltakere. Men David som holdt seg borte fra verdslige affærer, ble værende i Mynyw. Men synoden insisterte på å sende bud på ham, og han ble overtalt til å komme av de hellige Dyfrig (Dubricius), biskop av Ergyng og angivelig erkebiskop av Wales, og Deiniol, biskop av Bangor Fawr. Synoden var innkalt for å diskutere disiplinen innen Kirken og å utrydde det pelagianske kjetteri. Folkemengden var så stor og spenningen så intens at stemmen til den aldrende og avgående erkebiskop Dyfrig knapt kunne høres da han utnevnte David til sin etterfølger som primas for Wales. David, som først nektet, kom motvillig frem. Den gamle Gildas skal ha gått mot utnevnelsen, men de hellige Cadoc av Llancarfan (497-580) og Finnian av Clonard (ca 470-ca 549) stemte for David. Det blir sagt at da han skulle tale, hevet grunnen seg under hans føtter slik at han kunne ses, og en snøhvit due satte seg på hans skulder, og på mirakuløst vis sørget for at hans stemme ble som en sølvtrompet og kunne høres av alle.

Davids betingelse for å bli erkebiskop var at han fikk flytte setet fra Caerleon til Mynyw, som var et rolig og avsidesliggende sted. Legenden sier at synoden vedtok at siden skal «alle som styrer hans kloster regnes som erkebiskop». Det siste kravet og historien om at han ble konsekrert biskop i Jerusalem, er rene fabler. I følge legenden kalte David også sammen en synode i Caerleon. Der ble ediktene fra Brefi ratifisert, og der skal Pelagius ha blitt fordømt, etter at hans kjetteri vokste frem igjen i Britannia for andre gang, og derfor kalles den Seierssynoden. Men det er ikke noe spor etter diskusjoner om pelagianismen i dekretene som sies å ha blitt vedtatt på synoden. Det er også usannsynlig at det eksisterte noe erkebispesete i Wales på denne tiden.

nullDet var trolig rundt denne perioden at David skal ha besøkt Glastonbury i Somerset. Han hadde hørt om klosterets store hellighet og ønsket å vigsle bygningen. Men da han kom dit, hadde han åpenbart en drøm hvor Herren viste seg for ham og erklærte at han allerede hadde vigslet kirken til ære for sin mor Maria. Så David bestemte seg for i stedet å utvide den såkalte «Old Church» reist av den hellige Josef av Arimatea og reiste en mer omfattende bygning mot øst.

Selv om han er nevnt i dokumenter fra 700- til 900-tallet, bygger det meste av historien om David på en biografi skrevet rundt 1090 av Rhygyfarch (Ricemarch), sønn av biskop Julien av St. David’s. Han var opptatt av å holde frem kravet fra det walisiske bispesetet St. David’s om å være uavhengig av Canterbury, men liten vekt kan legges på dette dokumentet. Biografien er svært fantasifull og ligner på biografien om den hellige Benedikt. Men selv om det er propaganda, kan det inneholde noen elementer av sann tradisjon. Rhygyfarch hevder å ha brukt eldre skriftlige kilder, og det kan godt stemme, men han har også tatt med rent oppdiktede elementer.

Den hellige David, prosesjonsfane fra ca 1850 (?).Église St-Fiacre i Guengat i BretagneDet fortelles at David var av en elskelig og glad natur og at han var en tiltrekkende og overtalende predikant. Det var kanskje hans mor Non, som hadde næret ham omhyggelig i den kristne tro, som han skyldte så mange av hans fine kvaliteter. Gerald av Wales (Giraldus Cambrensis) (d. ca 1220), som skrev en parafrase over Rhygyfarch, sier at David var sin tids store pryd og eksempel, og at han fortsatte å styre sitt kloster til han var en svært gammel mann. David levde i gullalderen for keltisk kristendom, da det levde mange helgener, mange av dem kongelige, konger, prinser og høvdinger, som levde et monastisk liv, bygde oratorier og kirker og forkynte evangeliet. Cadoc grunnla det store klosteret i Llancarfan, Illtud vendte ryggen til et liv som soldat for å bli mystiker og etablerte klosteret Llantwit, hvor tradisjonen knytter hans navn til Sir Galahads. Men størst av dem alle var David.

Hans hovedkloster, der han presiderte som abbed og biskop, var helt sikkert på det stedet som nå kalles St. David’s lengst vest i Pembrokeshire. Det kan hende at hans opprinnelige kloster var Henllan, som han hadde arvet fra sin far, før han flyttet til Mynyw, og derfra kan han ha grunnlagt flere klostre østover, og han kan ha reist til Bretagne og Cornwall etter pesten i 547.

Den siste søndagen før sin død og etter at han hadde mottatt sakramentet, ga han folket sin velsignelse og sa: «Vær glade, brødre og søstre. Hold fast ved troen og gjør de små tingene som dere har hørt og sett meg gjøre. For dere vil ikke se meg mer i denne verden». Han døde tirsdag 1. mars 589 (601?), ifølge Geoffrey av Monmouth i sitt kloster i Mynyw. Munkene ropte ut sine kvaler: «Hvem skal hjelpe oss nå? Hvem skal be for oss nå? Hvem skal være en far for oss som David var?» Den hellige Kentigern i Llanelwy så hans sjel bli båret til himmelen av engler. I kildene varierer hans fødeår mellom rundt 454 og 520, og hans dødsår mellom 560 og 601. Han skal ha vært over nitti år gammel da han døde.

Den hellige David, glassmaleri fra ca 1970 (?) i Église Notre Dame de Folgoët i Le Folgoët i Finistère i BretagneDavid ble gravlagt i sin katedral St Andreas og hans grav ble et stort valfartsmål, noe den fortsatt er. Selv kongene Vilhelm I Erobreren og Henrik II besøkte graven for å vise den sin ære. Relikviene ble overført fra klosterkirken til katedralen i St. David’s i 1131. Biskop Richard Carew av St. David’s gjenoppbygde katedralen hovedsakelig for offergavene til skrinet, og relikviene ble overført til sitt nåværende hvilested nord for koret i 1275. Hans tomme grav kan fortsatt ses i katedralen. Det sies at relikviene ble flyttet til Glastonbury i 966, men de var åpenbart i St. David’s i 1346.

Flere irske helgener hevdes å ha vært disipler av David eller å ha besøkt Mynyw, og han ser ut til å ha hatt en viss innflytelse på den monastiske utviklingen i Irland. Den eldste skriftlige kilden om ham kommer fra Irland, hvor Helgenkatalogen fra rundt 730 sier at de «mottok messe fra biskop David og britene Gillas (= St. Gildas) og Teilo», og det eldste irske martyrologiet fra Tallaght fra før 800 legger festen til 1. mars, hans tradisjonelle dødsdato, og stedfester hans kloster til Menevia (Mynyw eller St. David’s). Han opptrer også i Leofrics kalender, som ble samlet i Glastonbury rundt 970. Senere kalendere vitner om spredningen av hans kult til andre regioner i sør utenom Wales. David finnes også i et helgenlitani i Salisbury Psalter fra 900-tallet.

Det finnes over femti gamle kirker eller steder som bærer Davids navn, alle i Sør-Wales og tallrike i det sørvestlige hjørnet. Det finnes også dedikasjoner i Devon, Cornwall og Bretagne. Litanier fra 900- og 1000-tallet i Wessex nevner ham, noe som skyldtes spredningen av hans kult gjennom kong Alfreds biskop Asser. Glastonbury hevder ham også som skytshelgen.

Assosiasjonen mellom purreløk og St David’s day, for eksempel i Shakespeares King Henry V (IV, 1), har ikke fått noen tilfredsstillende forklaring. Legenden forteller at David vant en stor seier over sakserne, da han instruerte de walisiske soldatene om å bære en purreløk i hodeplagget for å kjenne igjen hverandre på slagmarken, også i mørket på grunn av aromaen. Opprinnelsen til St. David’s Day daffodils eller bare Daffy (= påskeliljer) er ukjent; hans emblem er en due som minner om hans synode i Brefi. Påskeliljen er i dag en av Wales’ nasjonale symboler. Purreløken og senere påskeliljen ble valgt som walisiske symboler på grunn av bladenes farge, grønne over jorden og hvite under, som tilsvarer fargene på nasjonalflagget med den røde dragen. Hans navn staves ofte Dafydd, derfor kjælenavnet Taffy på en waliser.

nullHans minnedag er 1. mars. Fra 1100-tallet har han vært regnet som skytshelgen for Wales. Han er også den eneste walisiske helgen som er blitt dyrket i den vestlige kirke. Kulten ble godkjent i 1120 av pave Callistus II (1119-24), og han erklærte at to valfarter til St. David’s tilsvarte én til Roma. David dyrkes spesielt i Pembrokeshire.

I kunsten avbildes David ofte som keltisk biskop med langt hår og skjegg, i bispedrakt med en due på skulderen mens han står på en haug. Han kan også holde en modell av sin katedral i hånden.

St. David’s Cathedral ligger i et dalsøkk på den kuperte halvøya Goewer, den vestligste delen av Storbritannia. Katedralen har et ujevnt gulv og en liten eikekiste som inneholder relikviene til David og Justinian, hans skriftefar og «sjelefrende». Alle pilegrimer skulle gå opp de par kilometerne langs den smale landeveien til St. Non’s kilde og kapell med utsikt til den steinete kystlinjen med sine små øyer, for dette er angivelig Davids fødested.

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Jones, Bentley, Hallam, Butler, Butler (III), Benedictines, Delaney, Bunson, Pennick, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, celt-saints, britannia.com, earlybritishkingdoms.com, CB, CIN, pitt.edu, Ecole, Rosminians, zeno.org, heiligen-3s.nl - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet:24. februar 2000

av Webmaster publisert 24.02.2000, sist endret 22.02.2016 - 10:09