Den hellige David av Wales (~520(?)-601(589?))

Nasjonalhelgen for Wales

Den hellige David (Dafydd, Degui, walisisk: Dewi) ble født ca 520 (?) i Henfynyw i Cardigan i Wales. Han var i følge legenden sønn av høvdingen Sant (Xantus) av Ceretica (Cardiganshire) og den hellige Non, barnebarn av Brychan av Brecknock. Han fikk først sin utdannelse i Vetus Rubus (Henfynyw), deretter i ti år som prest i studier av Skriften under den hellige Paulinus Skriveren, som skal ha vært en elev av den hellige Germanus av Auxerre, på en øy som ikke er identifisert. David sies å ha gitt sin lærer synet tilbake, etter at han hadde blitt blind av for mye gråting under bønn.

David grunnla tolv klostre fra Croyland til Dyfed (Pembrokeshire), inkludert Mynyw (Menevia, St. David's) og, blir det påstått med mindre troverdighet, Glastonbury. Han dro på valfart til Jerusalem og skal der ha blitt konsekrert til biskop.

I Brefi (Llandewi Brefi) i Cardigan ble det ca 550 holdt en synode med rundt 1000 deltakere. David holdt seg borte fra verdlige affærer og ble værende i Mynyw. Men synoden insisterte på å sende bud på ham, og han ble overtalt til å komme av de hellige Dyfrig (Dubricius) og Deiniol. Folkemengden var så stor og spenningen så intens at stemmen til den aldrende og avgående erkebiskop Dyfrig knapt kunne høres da han utnevnte David til sin etterfølger som primas for Wales. David, som først nektet, kom motvillig frem. Det blir sagt at da han skulle tale, hevet grunnen seg under hans føtter slik at han kunne ses, og en snøhvit due satte seg på hans skulder, og på mirakuløst vis sørget for at hans stemme ble som en sølvtrompet og kunne høres av alle.

Davids betingelse for å bli erkebiskop var at han fikk flytte setet fra Caerleon til Mynyw, som var et rolig og avsidesliggende sted. Legenden sier at synoden vedtok at siden skal «alle som styrer hans kloster regnes som erkebiskop». Det siste kravet og historien om at han ble konsekrert biskop i Jerusalem, er rene fabler. I følge legenden kalte David også sammen en synode i Caerleon. Der ble ediktene fra Brefi ratifisert, og der skal Pelagius ha blitt fordømt, etter at hans kjetteri vokste frem igjen i Britannia for andre gang, og derfor kalles den Seierssynoden. Men det er ikke noe spor etter diskusjoner om pelagianismen i dekretene som sies å ha blitt vedtatt på synoden.

Det meste av denne historien, og mer, bygger på en biografi skrevet ca 1090 av Rhygyfarch (Ricemarch), sønn av biskop Julien av St. David's. Han var opptatt av å holde frem kravet fra det walisiske bispesetet St. David's om å være uavhengig av Canterbury, men liten vekt kan legges på dette dokumentet. Men selv om det er propaganda, kan det inneholde noen elementer av sann tradisjon. Rhygyfarch hevder å ha brukt eldre skriftlige kilder, og det kan godt stemme, men han har også tatt med rent oppdiktede elementer.

David kan godt ha blitt født i Henfynyw i Cardiganshire. Hans hovedkloster, der han presiderte som abbed og biskop, var helt sikkert på det stedet som nå kalles St. David's lengst vest i Dyfed (Pembrokeshire). Det kan hende at hans opprinnelige kloster var Henllan, som han hadde arvet fra sin far, før han flyttet til Mynyw, og derfra kan han ha grunnlagt flere klostre østover, og han kan ha reist til Bretagne og Cornwall etter pesten i 547.

Livet i hans klostre var ekstremt strengt, og det kunne nesten sammenlignes med ørkenfedrenes. David var tradisjonelt kjent som Aquaticus, «Vannmannen», noe som kanskje betydde at han og hans menn var totalavholdsmenn. De spiste bare brød, salt og grønnsaker, drakk bare vann, noen ganger tilsatt litt melk, og fikk bare snakke i ytterste nødsfall. Manuelt arbeid var obligatorisk, og de pløyde jorden uten hjelp av okser og de holdt seg våkne i bønn fra solnedgang på fredag til soloppgang på søndag. Kandidater måtte vente ved porten i ti dager og ble utsatt for hard behandling før de ble opptatt.

David viet seg til barmhjertig arbeid og praktiserte ofte knebøyninger og total neddykking i kalt vann i timevis som sine favoritt innen askesen. Den hellige Gildas kritiserte sterkt Davids regel for å være mer asketisk enn kristen.

Gerald av Wales (Giraldus Cambrensis), som skrev en parafrase over Rhygyfarch, sier at David var sin tids store pryd og eksempel, og at han fortsatte å styre sitt kloster til han var en svært gammel mann. David døde i 589 (601?), i følge Geoffrey av Monmouth i sitt kloster i Mynyw. Hans siste ord var: «Vær glade, brødre og søstre. Hold fast ved troen og gjør de små tingene som dere har hørt og sett meg gjøre». Den hellige Kentigern i Llanelwy så hans sjel bli båret til himmelen av engler. I kildene variere hans fødeår mellom ca 454 og 520, og hans dødsår mellom 560 og 601.

Flere irske helgener hevdes å ha vært disipler av David eller å ha besøkt Mynyw, og han ser ut til å ha hatt en viss innflytelse på den monastiske utviklingen i Irland. Den eldste skriftlige kilden om ham kommer fra Irland, hvor Helgenkatalogen fra ca 730 sier at de «mottok messe fra biskop David og britene Gillas (= St. Gildas) og Teilo», og det eldste irske martyrologiet fra Tallaght fra før 800 legger festen til 1. mars, hans tradisjonelle dødsdato, og stedfester hans kloster til Menevia (Mynyw eller St. David's). Han opptrer også i Leofrics kalender, som ble samlet i Glastonbury rundt 970. Senere kalendere vitner om spredningen av hans kult til andre regioner i sør utenom Wales. David finnes også i et helgenlitani i Salisbury Psalter fra 900-tallet.

Det finnes over femti gamle kirker eller steder som bærer Davids navn, alle i Sør-Wales og tallrike i det sørvestlige hjørnet. Det finnes også dedikasjoner i Devon, Cornwall og Bretagne. Litanier fra 900- og 1000-tallet i Wessex nevner ham, noe som skyldtes spredningen av hans kult gjennom kong Alfreds biskop Asser. Glastonbury hevder ham også som skytshelgen.

Assosiasjonen med purreløk til St. David's day, for eksempel i Shakespeares King Henry V, har ikke fått noen tilfredsstillende forklaring. Legenden forteller at David vant en stor seier over sakserne, da han instruerte de walisiske soldatene om å bære en purreløk i hodeplagget for å kjenne igjen hverandre på slagmarken. Opprinnelsen til St. David's Day daffodils (= påskeliljer) er ukjent; hans emblem er en due som minner om hans synoden i Brefi. Påskeliljen er i dag en av Wales' nasjonale symboler. Hans navn staves ofte Dafydd, derfor kjælenavnet Taffy på en waliser.

Hans minnedag er 1. mars. Fra 1100-tallet har han vært regnet som skytshelgen for Wales. Han er også den eneste walisiske helgen som er blitt dyrket i den vestlige kirke. Kulten ble godkjent av pave Callistus II i 1120, og han erklærte at to valfarter til St. David's tilsvarte én til Roma. Relikviene ble overført fra klosterkirken til katedralen i St. David's i 1131 og igjen i 1275 av Richard Carew, biskop av St. David's, som bygde om katedralen, hovedsakelig av det som ble ofret ved graven. Engelske konger som gjorde denne valfarten inkluderer Vilhelm I og senere Henrik II på sin vei til og fra Irland. Hans tomme grav kan fortsatt ses i katedralen. Det sies at relikviene ble flyttet til Glastonbury i 966, men de var åpenbart i St. David's i 1346.

David avbildes ofte som keltisk biskop med langt hår og skjegg, i bispedrakt mens han står på en haug med en due på skulderen. Han kan også holde sin katedral i hånden.