LESETIPS

AdventslysAdvent – Kirkens: "Kom, Herre!"

Pater Arnfinn Haram om advent og viljen til å gjenoppdage Kirken som en motkultur i samfunnet.

Les mer
Advent

4. uke i advent

 

Den hellige Paulus Aurelian av Léon (~480-~573)

Minnedag: 12. mars

Skytshelgen for Saint-Pol-de-Léon

Den hellige Paulus Aurelian (fr: Paul Aurélien, Pol; bret: Paol; wal: Pawl; lat: Paulus, Paulinus) ble født rundt 480 (470?) (492?) i Glamorgan i Wales [kilden celt-saints sier at han ble født i Cornwall]. Stavemåten Pol stammer først fra 1500-tallet, tidligere skrev man Paul eller Paoul. Han var trolig av walisisk-romansk opphav som sønn av en britisk keltisk høvding i familien «Aurelianus». Hans biografi sier at han var sønn av en greve («en tjenestemann av høy verdighet») ved navn Perphirius (Perphir), og at han kom fra Penychen i det sørøstre Glamorgan. Han bodde i et distrikt som ble kalt «Brehant Dincat», som den anglikanske presten Gilbert Hunter Doble (1880-1945), en kornisk historiker og hagiograf og forfatter av 48 hefter kjent som The Cornish Saints Series (1923-45), identifiserer med Llandingat, det vil si Llandovery. Paulus hadde åtte brødre, blant dem Nautel, Pautel og Bana, og han skal også ha hatt tre hellige søstre, Juthwara (Aude Wyry), Sidwell (Sadfyl) og Weluela (Wulvela), men dette er høyst omdiskutert.

Identifikasjonen av Paulus Aurelian med den «Poul Pennichen» som nevnes i Vita Sancti Codoci (biografien om den hellige Cadoc av Llancarfan), er ansvarlig for beskrivelsen av Paulus' opphav i Penychen. En videre identifikasjon av Paulus med den hellige Paulinus av Wales fra Carmarthenshire fikk Paulus' biograf Wrmonoc til å knytte til Paulus tradisjoner fra distriktet Llandovery som egentlig angår den walisiske helgenen.

Paulus' mor skal ha dødd mens flere av barna ennå var i tenårene. Deres far giftet seg igjen, og familien flyttet til det østre Dumnonia (Dorset og Devon), hvor de slo seg ned i Halstock i Dorset. Paulus kan ha flyttet sammen med familien, for han synes å ha grunnlagt kirken St. Paul's i Caer Uisc i Exeter.

I sin biografi presenteres Paulus som en disippel av den hellige Illtud (Illtyd), og den samme opplysningen står i biografien om Illtud (kapittel XI) og biografien om Gildas den Vise fra Rhuys (kapittel III). Foreldrene skal ha sendt ham i svært ung alder for å få sin utdannelse i Illtuds kloster i Llanilltud Fawr [Llanilltyd] (nå Llantwit Major) i South Glamorgan helt sør i Wales. Der skal noen av hans medelever ha vært den hellige Samson av Dol, som skal ha vært hans fetter, og de hellige David av Wales og Gildas den Vise. Han lære ikke bare av bøker, men også av det manuelle arbeidet som hele kommuniteten var forventet å ta del i.

Siden landområdene til klosteret i Llantwit var svært begrenset, foreslo de fire guttene at Illtud skulle be om at sjøen ville trekke seg tilbake og på den måten utvide klosterets eiendom. Illtud ba hele natten og påbød sine disipler om å gjøre det samme. Neste dag ved lavvann da sjøen trakk seg tilbake rundt åtte miles (tretten kilometer), tok Illtud med seg sine elever til vannkanten og trakk en linje med staven sin i sanden. Aldri siden har vannet krysset denne linjen, og klosterets område kunne utvides med et stort område av rikt, fruktbart land. Paulus tilbrakte mye av sin tid med å skremme måker for å hindre dem i å spise opp klosterets avlinger. Men han brydde seg lite om sine plikter og avlingen ble ødelagt. Han var redd for den straffen han ville få, så han ba om guddommelig inngripen. Neste dag var han og hans tre venner i stand til å sanke alle måkene sammen som sauer og stenge dem inne i en låve!

Illtud vitner om hans enestående glød og hans fremgang i alle dyder og alle øvelser innen det monastiske liv, og ytterligere bevis er unødvendige. Mot sin fars ønsker bestemte Paulus seg for å gå i Kirkens tjeneste, og på Illtuds råd forlot han som sekstenåring klosteret for å leve et enda mer perfekt eremittisk liv. Han kan ha bodd en stund på Ynys Byr (Caldey Island) utenfor kysten av Wales. Han bygde seg en liten eneboerhytte i Llanddeusant i Ystrad Tywi og tilbrakte mange år i bønn og studier. Han ble presteviet der av en ukjent biskop, trolig den hellige Dyfrig av Wales, angivelig «erkebiskop av Caerleon» (kilden Infocatho sier at han ble presteviet av biskopen av Winchester, 22 år gammel). Etter at han ble presteviet, sluttet tolv andre unge menn seg til ham som hans ledsagere, og de levde i celler nær hans egen og betraktet ham som sin leder.

Historier om Paulus' hellighet og gode arbeid nådde også kong Markus av Cerniw (Cornwall), og han inviterte Paulus til å komme til sitt palass i «Caer Banhed» for å grunnfeste den kristne tro bedre i hans kongerike. Paulus aksepterte og tilbrakte noen år med å undervise folket der. Markus var ivrig etter at Paulus skulle påta seg embetet som biskop av Cerniw, siden hans folk var av blandet rase og «ettersom han snakket fire språk», men Paulus avslo og deres forhold surnet. Til slutt toppet det hele seg da Paulus spurte kong Markus om han kunne få en av de syv fine keltiske klokkene som han brukte for å kalle sine gjester til middag. Da monarken nektet, forlot den fornærmede helgenen hans hoff.

Paulus dro for å besøke sin søster på kysten av Cornwall, hvor hun hadde etablert et kloster nær Penzance, muligens i Newlyn. Hans biograf erklærer at denne kvinnen var Sadfyl (Sitofolla, Sitafolia), men hun var den eneste søsteren han kjente navnet på. I virkeligheten ser det ut til å ha vært den hellige Weluela, en eneboernonne som levde i Gulval. Selv om det ikke finnes noen spor av Sitofollas eksistens eller hennes kloster, er det en landsby ved navn Paul ved Penzance nær vestsiden av Mount's Bay, og den gamle kirken i Paul er viet til ham. Der er det to gamle keltiske kors, et av dem i veggen på kirken, som skryter av å ha det nest høyeste tårnet i Cornwall. Det heter at søsteren klagde til sin bror over sjøens inntrengning, og han ba henne da om å merke tidevannslinjen med noen småstein. Deretter vokste de på hans bønn til store steiner, som dannet en naturlig mur mot sjøen.

Rundt 511 fikk den unge mannen vite i en drøm at det landet hvor han skulle undervise, ikke var det landet hvor han befant seg, men over havet. Takket være farens rikdom skaffet Paulus seg en båt for å forlate sitt land som Peregrinus pro Christo («pilegrim for Kristus»), og han satte seil for Llydaw (Bretagne). En historie, som kanskje ikke er så svært gammel, forteller imidlertid at en storm tvang ham opp den britiske kysten, og han seilte opp elva Dart til Staverton, i utkanten av Dartmoor. Der bestemte han seg for å bygge en kirke, men hver morgen fant han at det arbeidet han hadde gjort dagen før, var forsvunnet om natten. Siden Herren syntes å mislike hans valg av byggested, flyttet han dit hvor den nåværende sognekirken står, og der kunne byggearbeidet skje uhindret.

Kart over øya Ushant (Ouessant)

Paulus dvelte ikke lenge i Staverton, for han satte snart seil igjen og dro over kanalen. Han gikk ifølge sin biografi rundt 517 i land på øya Ushant (Île d'Ouessant), i havnen som nå heter Porz-Pol i Baie de Lampaul. Paulus og hans ledsagere kalte den imidlertid Porz-Ezumet, «Oksehavna». Ushant (fr: Ouessant; bret: Enez Eusa) er en øy i Den engelske kanal som utgjør det nordvestligste punktet av Frankrike. Det finnes bare et tettsted av betydning på øya, nemlig landsbyen Lampaul/Lambaol [Lampol], som har sitt navn etter Paulus, og det var dette stedet han gjorde til sitt nye hjem sammen med sine tolv disipler. Han bygde et kloster som besto av en liten kirke og tretten hytter av torv og stein. På øya fortsatte Paulus sitt strenge eremittliv. Bønn og kontemplasjon var hans eneste beskjeftigelse, og brød og vann hans eneste føde, bortsett fra på store festdager, da han spiste noen få små fisker sammen med brødet.

På kysten av kysten av Armorica bodde den galliske stammen Osismii (fr: Ossismes), et barbarisk og avgudsdyrkende folk. Paulus sørget over blindheten til de hedenske innbyggerne på kysten, og ettersom det ikke var noen å evangelisere på Ushant, flyttet han sammen med sine tolv ledsagere til fastlandet, hvor han instruerte folket i troen. Han gikk i land i Portsall nær en klippe ved navn Amachdu i regionen Ach i det vestre Domnonia (Domnonée), i dag arrondissementet Brest i departementet Finistère. Han grunnla Ploutemedou (plebs talmedonia), som senere het suksessivt Ploue telmedou, Ploue telmedzo og i dag Ploudalmézeau (bret: Gwitalmeze). Paulus grunnla sitt kloster i Lanna Paulé (i dag Lampaul-Ploudalmézeau), hvor hans disippel Vivian hadde prøvd å bygge en eneboerhytte inntil han ble plaget av en omstreifende bøffelokse. Der kristnet hans munker noen av de hedenske menhirene (keltiske bautasteiner) ved å hogge dem til i form av kors. Det gamle sognet Ploudalmézeau består i dag av områdene Ploudalmézeau, Saint-Pabu og Lampaul-Ploudalmézeau.

Paulus følte at han trengte sanksjon fra de sivile myndighetene, så han dro for å finne den lokale herskeren i området. Det viste seg å være grev Withur, en from kristen som var en slektning av ham («fetter») fra Gwent og som styrte området under overherredømme av kong Judual (Judwal, Judikaël, Iudwal ap Ionas) av Domnonia (Domnonée) (540-ca 550/560-85). Withur var da på øya Batz, som kildene også kaller Bas eller Ynys Battham, på nordkysten av Finistère, hvor han noen ganger dro for å tilbringe litt tid alene. Da Paulus kom til hans hus, var han akkurat ferdig med å transkribere en kopi av evangeliene, og denne ga han som gave til sin gjest. Under middagen fortalte Paulus sin fetter om sine vanskeligheter ved hoffet til kong Markus, før de gikk løs på en fin laks, og da den ble skåret opp, ble den klokken som Markus hadde nektet å gi til Paulus, på mirakuløst funnet inne i laksen! Hir Glaz, den røde, hamrede kopperklokken med sølvsiseleringer, er bevart i katedralen i Saint-Pol-de-Léon. Den ble brukt til å kurere døvhet og migrene. Seks lignende klokker av samme opphav er bevart i ulike deler av Europa.

Etter anmodning fra grev Withur befridde Paulus med hjelp fra en ung kriger fra Cléder ved navn Nuz øya Batz fra en fryktelig drage som hadde terrorisert innbyggerne der, og et stort hull på øya pekes fortsatt ut som dens hule. For å takke dem ga Withur til Nuz et område som det sies hadde navnet Ker-gour-na-deac'h («huset til mannen som ikke flykter»), mens Paulus fikk hele øya Batz, hvor han grunnla et lite kloster, hvor han plasserte visse lidenskapelige munker som hadde fulgt ham fra Wales og Cornwall. Selv pleide han å bruke dette klosteret som et sted å trekke seg tilbake.

Withur hadde sin hovedstad på fastlandet sør for øya Batz, på et sted som i kildene kalles Ocismor, Occismor, Ocsimor eller Ouismor. Stedet hadde i gallo-romansk tid hatt navnet Legio, fordi en romersk legion hadde sin base der. Stedet het også pagus Leonensis, og dette navnet gikk over til hele regionen, som fikk navnet Léon. På dette stedet fikk Paulus et stort område av Withur samt hans palass, som han gjorde til sin hovedgrunnleggelse. Den romerske ruinen ble til byen som i dag heter Saint-Pol-de-Léon (29250) eller på bretonsk Kastell Paol («Paulus' slott»), som de lokale innbyggerne ganske enkelt kaller Kastell. Paulus og hans ledsageres ankomst til den nesten forlatte byen Ocismor er ofte fremstilt på glassmaleriene i bretonske kirker, for eksempel i katedralene i Quimper og Saint-Pol-de-Léon.

Paulus' tjeneste for den lokale befolkningen ble satt stor pris på. Withur forsto at statusen til en abbed, som var anerkjent blant de britiske, ikke var akseptabel for folket i Gallia, så akkurat som Markus ønsket han at Paulus skulle bli sitt folks biskop. Da Withur hadde hørt hans innvendinger, spurte han ham ikke direkte, men grep til triks for å få sin vilje. Han sendte Paulus til Paris og kong Kildebert I (511-58) med et viktig, forseglet brev. Det viste seg at brevet inneholdt en anmodning til frankerkongen om å gjøre Paulus til biskop, enten han gikk med på det eller ikke. Til tross for at Paulus gråt sine modige tårer tvang kongen ham til å motta bispevielsen i katedralen i Paris av tre biskoper. Deretter sendte kongen ham tilbake til Léon, og dermed ble han den første biskopen med sete i den delen av Bretagne. Dette skjedde rundt 530.

Gammel bretonsk kronologi er svært usikker, men Paulus' biografi som ble skrevet i 884, viser at de bretonske munkene mente at bispesetet Léon hadde blitt grunnlagt i den merovingiske epoken. Den katolske kirkehistorikeren Louis Marie Olivier Duchesne (1843-1922) aksepterer som sikkert at klosteret i Léon ble grunnlagt av Paulus Aurelian på 500-tallet. Når det gjelder bispesetet, synes det som om den galliske stammen Osismii, som territoriet Léon tilhørte, var representert på konsilet i Angers (453) og i Vannes (ca 465) av en biskop. Men deres viktigste by, senere kjent som Carhaix, ble snart etter innlemmet i bispedømmet Quimper, og stammens gamle bispesete ble overført til Saint-Pol-de-Léon på et usikkert tidspunkt. Det er i det minste sikkert at det finnes historiske spor av et bispedømme i Léon så langt tilbake som midten av 800-tallet.

Sammen med sine munker begynte biskop Paulus på arbeidet med å evangelisere den innfødte befolkningen, som var nesten fullstendig hedensk. Han viet seg fullstendig til sine pastorale funksjoner, og hans flittighet i å utføre enhver detalj i sine forpliktelser var like stor som hans innsikt i tyngden av dem.

Da han hadde fullført omvendelsen av landet, prøvde Paulus på sine gamle dager å trekke seg tilbake fra embetet ved å få ordinert en koadjutor-biskop. Først utnevnte han sin nevø, den hellige Joavan (Joevin, Joévin, Jaoua, Jouva, Jaouen, Yaouen), som etter å ha vært abbed på Batz hadde vært abbed i Daougloas og rektor i Brazpars i Cornouaille. I den anledning samlet han alle sine kanniker i salen i bispegården, og i deres nærvær overga han sitt bispedømme til Joavan. Etter å ha sendt nevøen til Dol for å bli vigslet av Samson, som da var metropolitt for Bretagne, trakk han seg tilbake til Batz, til stor glede for munkene og innbyggerne der. Det var i 553.1

Men Joavan hadde vært biskop i bare ett år da han døde den 2. mars 554 i Brazpars. Paulus reiste da ned fra Batz til Ocismor og ledet valget av en ny biskop. Valget falt på Tigernomaglus (Tigernomagle, Tigermaglus, Tiernomallus, Tiernomaël, Tiernmaël, Tiernvael, Ternvael, Tiarmail), som var kannik i Léon. Paulus dro igjen tilbake til sitt kloster på Batz.

Imidlertid døde Tigernomaglus kort etter sin bispevielse, og Paulus var igjen nødt til å komme ned fra Batz til Ocismor/Léon. Han presiderte ved biskop Tigernomaglus' begravelse og deretter ledet han på nytt møtet som skulle velge ny biskop. Forsamlingen tryglet ham om å gjenoppta ledelsen av bispedømmet, og etter sterkt press fra presteskapet ga han til slutt etter. På bispelistene for Léon står han for denne perioden oppført som «Paulus II».

Til slutt følte Paulus at hans krefter minket for hver dag, så for andre gang la han av de tyngende byrdene av sitt embete. I sitt sted fikk han valgt Cetomerinus (Cetomerin, Keveren), en av sine tolv prester og disipler og kannik ved katedralen, en from og lærd mann, som ble høytidelig konsekrert i 566. Den dagen han ble konsekrert, besøkte kong Judual av Domnonia katedralen. Da han hadde gjenetablert seg på den bretonske tronen, ga han Paulus i gave det stedet hvor han hadde vunnet den avgjørende seieren over den onde tronraneren kong Conmor (Conomor) (ca 550-60). Der grunnla Paulus klosteret Gerber, som deretter ble kalt Le Relecq på grunn av det store antallet knokler etter de falne i slaget. Han satte klosteret under ledelse av sin botferdige bror, Tangwy (alias Bana).

Deretter kunne Paulus trekke seg tilbake til sitt kloster på Batz for godt. Gammel og skrøpelig levde han der i noen år før han døde en 12. mars rundt 573, selv om en rekke andre dødsår angis (ca 575, 580 eller 594). Han skal ha vært svær gammel, etter tradisjonen var han 104 år, og i alle fall over nitti år gammel. På dødsleiet kalte han til seg biskop Cetomerinus, som kom sammen med mange kanniker og stormenn. Til biskopen sa han at han ikke skulle sørge, for Gud ville sende ham en hellig etterfølger ved navn Goulven (Golven), som ganske riktig ble den neste biskopen av Léon i 602.

Det oppsto en viss tautrekking om den hellige biskopens legeme, for munkene og befolkningen på Batz ville nødig gi slipp på det – de mente at han skulle gravlegges der hvor han hadde utåndet. Men biskop Cetomerinus og kannikene understreket at han hadde vær deres biskop, og det avgjørende argumentet var at han selv hadde uttrykt ønske om å bli gravlagt i sin katedral. Derfor ble hans legeme ført til Ocismor/Léon og høytidelig gravlagt i koret i katedralen. Den hellige biskop Goulven fikk senere relikviene skrinlagt i et rikt dekorert skrin.

Paulus skal ha hatt profetiske evner og hans biograf sier at han forutså vikingenes herjinger. Dominikanerpateren og hagiografen Albert den Store2 forteller at de plyndret landet, vanhelliget kirker og brente relikvier, så i 878 bestemte biskop Liberalis av Léon seg for å bringe relikviene av sin store forgjenger i sikkerhet. De ble derfor brakt til benediktinerklosteret Saint-Florent i Fleury-sur-Loire i bispedømmet Orléans (senere Saint-Benoît-sur-Loire). Dom Lobineau3 sier at hans legeme ble brakt dit rundt 960 (954) av biskop Mabbo av Léon. En kilde sier at det var Paulus' relikviers opphold i bispedømmet Orléans som ga ham tilnavnet «Aurelian».

Albert den Store sier at Paulus' relikvier hvilte i fred til under reformasjonen, da de i 1567 [andre kilder sier rundt 1562] ble ødelagt av hugenotter som plyndret kirken. Hans hode, et helt ben av hans høyre arm og en intakt finger ble imidlertid oppbevart i den gamle katedralen i Saint-Pol-de-Léon i et skrin med inskripsjonen «Doet de M.S. Paul, évêque et patron de Léon». Disse relikviene ble visitert og identifisert den 6. juli 1809 av M. Dombidau de Crousheilles, biskop av Quimper. Disse relikviene og hans klokke er fortsatt i katedralen, mens hans stola kan ses på Batz. Under høyalteret i katedralen er hans grav nå under en plate av svart marmor, og dit ble relikviene brakt med stor pomp og prakt i 1897. Dom Lobineau og abbé Tresvaux forteller at tidligere ble en del av hans tunika oppbevart i klosteret Saint-Victor i Paris, mens den andre delen var i Saint-Magloire i samme by.

Kart som viser de ni historiske provinsene i Bretagne

Paulus' bispesete Léon er nå oppkalt etter ham, Saint-Pol-de-Léon. Det var bispedømme til Den franske revolusjon. Med loven av 12. juli 1790 ble bispedømmegrensene revidert for å overensstemme med de nye departementene, og i 1801 ble grensene stadfestet gjennom konkordatet mellom Napoleon og Den hellige Stol. Det var det ikke plass til to bispedømmer i departementet Finistère, så derfor ble bispedømmene Cornouaille og Léon slått sammen til Quimper et Léon, som omfatter departementet Finistère. Quimper ble valgt til bispesete på grunn av deres støtte til revolusjonære tiltak på bekostning av Saint-Pol-de-Léon, som tradisjonelt var frommere og mer monarkistisk.

Paulus er en av de få britiske keltiske helgener som har en bevart biografi skrevet før senmiddelalderen. Den første versjonen av Paulus' biografi (Vita Sancti Pauli Episcopi Leonensis in Britannia Minori) ble fullført i 884 av en bretonsk munk i Landévennec i Bretagne ved navn Wrmonoc eller Gourmenoc. Denne biografien er bevart i to tidlige manuskripter, og teksten er publisert i henholdsvis Revue Celtique og Analecta Bollandiana. Biografien er delt i to bøker, hvorav den første beskriver Paulus' liv i Sør-Wales, mens bok to beskriver hans arbeid i Bretagne. Manuskriptet er bevart i Bibliothèque Nationale.

Wrmonoc skriver at han baserte sitt verk på en tidligere biografi, men han kunne ikke ha funnet mye materiale til bok I fra en slik kilde. Det bevarte dokumentet ser også delvis ut til å være i strid med andre biografier, og mye forblir uvisst. Biografien er detaljert, men inneholder også legendarisk eller tvilsomt materiale, selv om det ikke er noen tvil om at Paulus var en mektig misjonær i Finistère.

Biografien innarbeider noen tradisjoner hvis opphav er walisisk eller kornisk (= fra Cornwall). Det er betydelige spor etter en helgen ved navn Paulinus i Wales, og Wrmonoc lånte trolig sine detaljer om Paulus' tidlige liv i området rundt Llandovery fra tradisjonen om den hellige Paulinus av Wales. Om Paulus Aurelian virkelig er den samme som Paulinus av Wales, er tvilsomt, sier David Emanuel Hywel (1921-70) i artikkelen om Paulinus i Dictionary of Welsh Biography, mens den anglikanske presten Gilbert Hunter Doble (1880-1945), en kornisk historiker og hagiograf og forfatter av 48 hefter kjent som The Cornish Saints Series (1923-45), mener de er den samme.

Den hellige Paulus Aurelian, glassmaleri i kirken Saint-Pol-Aurélian i landsbyen Lampaul på Ouessant

Det religiøse liv på øya Ushant (Île d'Ouessant) er preget av de messene som feires i kirken viet til Saint-Pol Aurélien og dessuten i kapellene Kerber, også kalt Notre-Dame d'Espérance, og Saint-Gildas, også kalt Notre Dame du Bon Voyage. Seksten kirkebygninger var viet til ham, de fleste i Léon. Selv om kirken Saint-Pol på øya Batz er i ruiner, er det seks andre sogn som er trofaste mot hans patronat: katedralen i Saint-Pol-de-Léon, kirkene i Lampaul-Guimiliau, Lampaul-Plouarzel, Lampaul-Ploudalmézeau, Lampaul på Ouessant og Tréglonaou. Kapellene som var viet til Paulus eksisterer fortsatt i Brignogan, Garlan og Plouguerneau. Forsvunnet er kapellene i Le Drennec, Le Faou, Guimaëc og Plougonvelin. I Cornwall har sognet Paul helt vest på halvøya vært viet til Paulus helt siden 900-tallet. Sognet Paule i øvre Cornouaille er også viet til Paulus.

Paulus' minnedag er dødsdagen 12. mars, som oppgis av det gamle breviaret i Nantes og de fleste andre kilder. Men i det gamle breviaret i Léon minnes han den 10. oktober, som noen kilder mener kan være en dag som minnes translasjonen av hans relikvier, og denne subsidiære festen overskygget nesten den originale festen. Festen den 10. oktober har trolig oppstått gjennom en sammenblanding med den hellige Paulinus av York. Paulus' navn står i Martyrologium Romanum. Han fest var veletablert i Bretagne og Loiredalen, men den står ikke i noen engelsk kalender. Han fremstilles i kunsten med en klokke i hånden og en drage ved føttene. Han fremstilles også med en vannmugge og et brød som tegn på hans askese.

Kart over Tro Breizh («Bretagne rundt»)

Fra 447 til 632 ble syv munker betraktet av befolkningen i Armorica som de viktigste helgenene og grunnleggerne av det bretonske landet (De syv hellige grunnleggerne av Bretagne). I tillegg til Paulus Aurelian var det de hellige Brioc av Bretagne (ca 420-520), Tudwal av Tréguier (fr: Tugdual) (ca 528-ca 564), Paternus av Vannes (fr: Patern) (ca 440-ca 500), Corentin av Quimper (ca 375-ca 460), Samson av Dol (ca 490-ca 565) og Malo av Aleth (ca 520-ca 640). Av dem er utvilsomt Paulus den best kjente og mest populære i Bretagne, nest etter Samson.


1
Albert le Grand, La Vie des saints de la Bretagne armoricaine (1636)
2
Frère Albert Le Grand – Religieux, Prêtre de l'Ordre des Frères Prêcheurs de Morlaix – Vie des Saints de la Bretagne Armorique (1636)
3
Dom Guy-Alexis Lobineau, Vies des saints de Bretagne, Rennes 1725, komplettert av abbé Tresvaux i ny utgave av Lobineaus verk i 5 bind (1836-38)