La oss gå opp til Jerusalem

En meditasjon over Den stille uke av sr. Anne Elizabeth Sweet OCSO.

Les mer
 

Den hellige Brioc av Bretagne (~420-520)

Minnedag: 1. mai

Skytshelgen for Saint-Brieuc; for veskemakere

Den hellige Brioc (Brioch, Briock, Briach, Bryan, Bru; fr: Brieuc; bretonsk: Brieg; lat: Briocus, Briomaglus, Brigomalos) (keltisk: bri = æret; mael = prins) ble født rundt 420, flere kilder nevner 417 som fødeår. Han var kelter, og den anglikanske erkebiskopen av Armagh James Ussher (1581-1656) sier at han var av irsk bakgrunn. Men trolig kom han som hans biografi forteller, fra en hedensk adelig familie i det historiske grevskapet Cardiganshire i Wales. Toponymi (stedsnavnsforskning) gjør det mulig å stedfeste hans fødested til like i nærheten av Aberystwyth, det gamle kultursenteret i Wales.

Fra 1974 var Cardiganshire (under navnet distriktet Ceredigion) slått sammen med de historiske grevskapene Pembrokeshire og Carmarthenshire og utgjorde det nye grevskapet Dyfed. Men med The Local Government (Wales) Act av 1994 ble Dyfed avskaffet den 1. april 1996, og Cardiganshire oppsto som nytt grevskap, et av de 22 administrative områdene i Wales (unitary authorities). Dagen etter, den 2. april, tok grevskapet igjen navnet Ceredigion.

Briocs foreldre het ifølge legenden Cerpus og Eldrude (Eldrud). Ifølge tradisjonen viste en engel seg for Eldrude da hun ventet Brioc og annonserte at hun skulle føde en sønn, og engelen krevde at hun og hennes mann ga opp hedendommen. Etter at visjonen hadde gjentatt seg, ga foreldrene opp sine hedenske tradisjoner, men uten å gå over til den kristne tro. De ga opprinnelig sønnen navnet Briafel (Briafael, Briavel), men etter råd fra en engel tok han i stedet kjælenavnet Brioc.

På den tiden var det pelagianske kjetteri utbredt i Britannia, oppkalt etter den britiske kjetteren Pelagius (~354-~419), som opprinnelig het Morgan, men som ble kjent under kjælenavnet Pelagius («havets mann»). Han var bekymret for den åpenbare infiltrasjonen av manikeisk pessimisme i Kirken, så han benektet arvesynden og hevdet at Adam hadde en naturlig rett til det overnaturlige liv, og at mennesket kunne oppnå frelsen i kraft av sin frie vilje og sine naturlige evner. Dermed blir nåden overflødig. Denne læren, som gikk mot grunnleggende kristne sannheter, møtte naturligvis sterk opposisjon, og spesielt ble den angrepet av den hellige Augustin av Hippo.

For å bekjempe det pelagianske kjetteriet i grunnleggerens hjemland sendte den hellige pave Celestin I (422-32) i 429 en delegasjon ledet av de hellige Germanus av Auxerre og Lupus av Troyes til Britannia. Lupus hadde tidligere vært munk i Lérins, og Storbritannia kan trolig takke denne delegasjonen for utbredelsen av klostervesenet i landet.

Under de to biskopenes korte opphold i Britannia skal engelen igjen ha vist seg for Eldrude i en drøm og pålagt henne å betro sin sønn til Germanus. Briocs middelalderske biografi inneholder en rekke detaljerte opplysninger og eventyrlige fortellinger, men dens historiske verdi er svært liten. Den forteller for eksempel at før Brioc var ti år gammel, ble han sendt til Gallia sammen med de hellige Patrick og Illtud for å få sin utdannelse av en uidentifisert hellig Germanus, som altså kan være Germanus av Auxerre, som døde i 448. Andre kilder sier imidlertid at Brioc var disippel av den hellige biskop Germanus av Paris (496-576), og de sier at han ble født i 517 og skal ha blitt presteviet i 549 i kirken Notre-Dame i Paris. Denne versjonen er imidlertid langt mindre utbredt.

Brioc fikk muligens sin utdannelse i Irland og deretter i Frankrike, ifølge hans biografi fra 1100-tallet. Hvis Brioc fulgte Germanus til Frankrike, er det trolig at den unge mannen ganske enkelt ble omvendt av den hellige biskopen og bestemte seg for å følge ham. Brioc ble munk og presteviet, og deretter dro han tilbake til sitt hjemlige Wales. Der grunnla han et kloster som ble kalt Grande-Lann eller Landa Magna i Ceredigion, nå Llandyfriog (bret: Landebrieg = Briocs landsby), hvor han samlet en rekke disipler.

Legenden forteller at Brioc ble mottatt med stor glede av sin familie, og de arrangerte en stor fest til hans ære. Ingen brydde seg om hans formaninger til sine foreldre om å motta dåpen, og festen utviklet seg etter hvert til en ren orgie. Utskeielsene endte med at en av gjestene brakk foten, men den ble straks leget av Brioc. Slått av dette miraklet gikk foreldrene med på å bli døpt, og deres hjemvendte sønn sto for seremonien. Deretter ble han værende i femten år som misjonær i hjemlandet. Det virker som han virket i det sørvestre England før han dro over Kanalen til Bretagne, siden det finnes et sted ved navn Saint Breock eller Breoke i Cornwall, og stedsnavnet Saint Briavels i The Forest of Dean har samme opphav.

En historie forteller at han dro av gårde til Italia i et skip sammen med 168 munker. Mein seilasen var hard og den ble ikke lettere da de fikk sin fremdrift hindret av et enormt sjømonster som man mente var djevelen. Til slutt havnet skipet i Cornwall, muligens i Padstow Harbour nær St. Breock, hvor de møtte en hedensk konge ved navn Conan. Brioc konverterte snart kongen og resten av kongehoffet før han krysset kanalen til Bretagne. En annen versjon sier at det var i Tréguier han omvendte en rik adelsmann ved navn Conan, som finansierte byggingen av et kloster i det nordre Armorica.

Det var trolig den saksiske invasjonen av Britannia som fikk Brioc til å dra over kanalen. Dom Guy-Alexis Lobineau forteller1 med Vita Briocii som kilde, at Brioc en pinsenatt var lettere søvnig etter å ha tilbrakt natten i bønn og etter å ha sunget dagens matutin sammen med kommuniteten. Da så han en engel som ga ham ordre om å dra umiddelbart til Armorica, hvor Gud ville sende ham for å frelse mange.

Brioc gikk i land helt nord i Bretagne, og derfra dro han og hans ledsagere ned elven Jaudy, forbi det nåværende Tréguier og til dagens Landebaeron i arrondissementet Guingamp, hvor han grunnla et kloster i den nå forsvunne landsbyen Kergollet. Der erstattet han trolig en gallo-romansk bygning. Men da han hørte at en pest herjet i hans hjemlige Wales, bestemte han seg for å dra dit. Han etterlot ansvaret til sin «nevø», den hellige Tudwal, og han reddet sine landsmenn fra pesten ved å gi folket det råd å bekjenne sine synder.

Etter å ha reddet folket i Wales fra pesten, skal han ha vendt tilbake til Bretagne. Han bestemte seg for å prøve lykken i et nytt territorium. Sammen med 84 munker som var hans disipler, dro han til munningen av elva Gouet. Den lokale fyrsten av Domnonea (fr: Domnonée), Rigald (Rigual, Riwall, Riwal) (ca 500-20), var ikke glad for disse fremmede som kom til hans kongerike, men da han møtte dem, innså han at deres leder, Brioc, var hans egen fetter. Da ga fyrsten ham sitt eget hjem, «Hallen i Champ du Rouvre», og flyttet sitt hoff til nærliggende Licelion i sognet Hillion. Brioc var nødt til å dra til Paris og frankerkongen Kildebert I (511-58) for å bekrefte denne gaven, og dit reiste han sammen med den hellige Samson av Dol og andre biskoper. Langsomt bygde Briocs menn opp et monastisk kompleks rundt sin nye hall, og dette ble til det store klosteret som snart fikk navnet Saint-Brieuc (Saint-Brieuc-des-Vaux). Med hjelp fra sin slektning Rigald bygde Brioc kirken St. Stefan, den senere katedralen (Cathédrale Saint-Étienne de Saint-Brieuc).

Brioc misjonerte i Bretagne og regnes som Bretagnes apostel. Han grunnla kapeller og to klostre, et nær Tréguier og det andre der hvor byen Saint-Brieuc nå ligger. Han ble ifølge tradisjonen utnevnt til biskop, men dette er ikke sikkert – det er mer trolig at han var en abbed av den irske typen som hadde en biskop i sitt kloster som en av sine undersåtter. Ingen legender hevder at noen var Briocs etterfølger i bispesetet Saint-Brieuc – den første biskopen av Saint-Brieuc er ikke kjent før flere århundrer senere.

Brioc satt ved Rigalds dødsleie, men han døde selv like etter på en 1. mai, angivelig i en alder av hundre år, trolig i 510, mens de kildene som støtter sen senere kronologien, sier 614. Han døde i sitt kloster, og han ble gravlagt i sin katedral St. Stefan. Stedsnavnet Saint-Brieuc (22000) minner om ham.

Det er vanskelig å slå fast nøyaktig når Brioc levde. Germanus av Paris var biskop der mellom 555 og 576. Germanus av Auxerre døde i 448. Conan Meriadog var konge av Dumnonia (inkludert Cornwall) midt på 300-tallet. Tudwal levde midt på 500-tallet (ca 528-ca 564). Rigald var konge av Domnonia i Bretagne tidlig på 500-tallet. Patrick levde sent på 400-tallet og Illtud levde tidlig på 500-tallet. Samson levde midt på 500-tallet. Kong Kildebert regjerte fra 511 til 558. En livstid som dekker første halvdel av 500-tallet synes sannsynlig for Brioc. I likhet med kong Rigald synes Tudwal å ha vært Briocs fetter snarere enn hans nevø, siden han i virkeligheten var sønn av kong Rigalds søster. Familieforbindelsene indikerer at Briocs mor Eldruda var en prinsesse fra kongehuset i Domnonia.

Briocs biografi ble skrevet på 1000-tallet og omarbeidet på 1400-tallet. Det er trolig at den ble påvirket av den muntlige tradisjonen på den tiden og at biografiene om andre helgener har vært brukt som modell for hans biografi. Det forhindrer imidlertid ikke at noen av detaljene i biografien kan ha en kjerne av sannhet.

Briocs kloster Saint-Brieuc-des-Vaux ligger nær havet og var derfor svært sårbart for vikingenes invasjoner. Derfor ble Briocs relikvier i 865 brakt til klosteret Saint-Serge i Angers av kong Heruspee (Erispoé; lat: Herispoius, Herispogius, Respogius) (851-57), sønn av Nominoe (Nomenoe; fr: Nominoë; bret: Nevenoe) (d. 851), den første hertugen av Bretagne. I 1166 fant det sted en translasjon, hvor kong Henrik II av England (1154-89) var til stede. I 1210 dro biskop Pierre av Saint-Brieuc til Angers for å be om å få en del av relikviene tilbake. Han fikk da en arm, to ribben og deler av nakkebena, som han tok med tilbake til katedralen i Saint-Brieuc sammen med hans ring. En del av relikviene som ble oppbevart i kirken Saint-Jacques du Haut-Pas, ble på samme tid gitt sammen med relikviene av seksten andre helgener til klosteret i Boquen. Dominikanerpateren og hagiografen Albert den Store2 forteller at på en marmorplate som fulgte med relikviene i 1210, ble Brioc kalt biskop: Hic iacet corpus beatissimi Confessoris Brioci Episcopi Britanniae, quod detulit ad Basilicam istam (quae tunc temporis erat Capella sua) Ylispodius Rex Britannorum. Kirker ble viet til ham i Cornwall (St. Breock), Cardigan (Llandyfriog) og Gloucestershire (St. Briavels) i tillegg til i Bretagne.

Briocs minnedag er 1. mai med en translasjonsfest den 18. oktober. 17. desember nevnes også som minnedag, men det er nok snakk om den hellige Briarch (Briac). I 1804 ble Briocs fest, som fremdeles markeres i Bretagne, lagt til Andre søndag i påsketiden. En hellig Briavel som er registrert fra 1000-tallet, og som kan ha vært feiret den 17. juni eller 2. juli, menes vanligvis å være identisk med Brioc, som opprinnelig het Briafel, anglifisert til Briavel.

Det legendariske aspektet av hans biografi gjør ham kjent for sine helbredende evner. På bakgrunn av legendene om hans store nestekjærlighet blir han ofte avbildet med tre pengepunger, og dette gjør at han er skytshelgen for veskemakere og dem som lager portemoneer. I kunsten avbildes han som biskop med en flammende søyle over seg. Denne søylen skal ha vist seg ved hans bispevielse. Han avbildes også sammen med ulver, og det skyldes historien om et spesielt populært mirakel:

 

En kveld vendte Brioc tilbake til sitt kloster etter å ha besøkt et datterkloster langt borte. Han satt i sin vogn og sang Davidssalmer, mens munkene gikk foran ham og intonerte antifonene. Mørket senket seg, og plutselig ble munkene helt stille, og deretter flyktet de skrekkslagne. I stedet for sine munker så abbeden seg omgitt av en flokk ulver som hadde stilt seg i en sirkel rundt ham, klare til angrep. Da hevet bare Brioc sine hender, og ulvene falt ydmykt ned på sine knær som for å be om hans velsignelse. Da munkene hadde bekjempet panikken og kom for å slutte seg til sin mester, nektet ulvene å la dem passere. Om morgenen dro en gruppe immigranter forbi, og deres høvding Conan stanset for å betrakte miraklet. Da så han et tegn på himmelen som krevde at han og hans menn skulle motta dåpen. Brioc ga da ulvene ordre om å dra bort, og han påla katekumenene en syv dager lang faste. I denne perioden underviste han dem, og på den åttende dagen døpte han dem.
Kart som viser de ni historiske provinsene i Bretagne

Saint-Brieuc ble ikke bispedømme før like før år 850 under Nominoe (Nomenoe; fr: Nominoë; bret: Nevenoe) (d. 851), den første hertugen av Bretagne i 846. Han ønsket å bli salvet til konge, men møtte motstand fra prelatene i Bretagne. Da forsøkte han å bli kvitt dem ved å anklage dem for simoni, men den hellige pave Leo IV (847-55) bestemte at anklagen om simoni måtte avgjøres av et kompetent tribunal av tolv biskoper og attesteres av 72 vitner, og dermed bestred han Nomenoes krav på kunne avsette biskoper. Men Nomenoe avsatte likevel de fire biskopene av Vannes, Aleth, Quimper og Saint-Pol-de-Léon, og det på en brutal måte, og av deres bispedømmer skapte han syv nye, et av dem hadde sete i klosteret i Dol og ble umiddelbart et erkebispedømme. De øvrige to nye bispedømmene fikk sine seter i klostrene i Saint-Brieuc og Pabu-Tutual (Tréguier). På slutten av 850 eller begynnelsen av 851 skrev biskopene i de fire provinsene Tours, Sens, Reims og Rouen et reprimandebrev til Nomenoe og truet ham med ekskommunikasjon. Han brydde seg imidlertid ikke om brevet og døde dessuten den 7. mars 851.

Med loven av 12. juli 1790 ble bispedømmegrensene revidert for å overensstemme med de nye departementene, og i 1801 ble grensene stadfestet gjennom konkordatet mellom Napoleon og Den hellige Stol. Siden da har Bretagne bestått av fem bispedømmer med samme grenser som departementene, nemlig Quimper et Léon (departementet Finistère), Saint-Brieuc et Tréguier (departementet Côtes d'Armor), Vannes (departementet Morbihan), Rennes (departementet Ille-et-Vilaine) og Nantes (departementet Loire-Atlantique). Bispedømmene Cornouaille og Léon ble slått sammen (Quimper et Léon), det samme ble bispedømmene Saint-Brieuc og Tréguier (Saint-Brieuc et Tréguier), bispedømmet Dol ble innlemmet i Rennes og Saint-Brieuc og bispedømmet Saint-Malo i bispedømmene Rennes, Saint-Brieuc og Vannes.

Kart over Tro Breizh («Bretagne rundt»)

Fra 447 til 632 ble syv munker betraktet av befolkningen i Armorica som de viktigste helgenene og grunnleggerne av det bretonske landet (De syv hellige grunnleggerne av Bretagne). I tillegg til Brioc var det de hellige Tudwal av Tréguier (fr: Tugdual) (ca 528-ca 564), Paulus Aurelian av Léon (fr: Pol) (ca 480-ca 573), Paternus av Vannes (fr: Patern) (ca 440-ca 500), Corentin av Quimper (ca 375-ca 460), Samson av Dol (ca 490-ca 565) og Malo av Aleth (ca 520-ca 640).


1
Dom Guy-Alexis Lobineau, Vies des saints de Bretagne, Rennes 1725
2
Frère Albert Le Grand – Religieux, Prêtre de l'Ordre des Frères Prêcheurs de Morlaix, Vie des Saints de la Bretagne Armorique (1636)