Den salige Johannes Josef Lataste (1832-1869)

Den salige Johannes Josef (fr: Jean-Joseph) ble født som Alcides Vitalis Lataste (fr: Alcide-Vital) den 5. september 1832 i Cadillac sur Garonne i arrondissementet Bordeaux i departementet Gironde i regionen Aquitania i Sør-Frankrike. Han var den yngste av syv barn av Vital Lataste og Jeanne Grassiet, begge fra regionen, som eide noen få hektar med vinstokker og en tekstilhandel. Hans far var en fritenker, men han hadde ingen innvendinger mot fromheten til sin kone, som oppdro sine barn som kristne.

Alcides ble døpt dagen etter sin fødsel, og hans gudmor var søsteren Rosy, som senere sluttet seg til kongregasjonen Visdommens døtre (Filles de la Sagesse) som sr. Saint-Crescentien. Som et resultat av alvorlige helseproblemer måtte han forlate Cadillac for å bo i Loupiac, hvor han ble værende i tre år. Han kom frisk tilbake og tilskrev senere denne helbredelsen sine dype og mange bønner til Jomfru Maria.

Etter å ha gått i barnehage og barneskole som ble drevet av Visdommens døtre og Brødrene av Den Hellige Ånd, ble Alcides sendt av sine foreldre i gutteseminaret i Bordeaux, hvor han begynte den 3. november 1841, ni år gammel. På gutteseminaret mottok han sin første kommunion og fermingens sakrament (konfirmasjonen). Der møtte han Henri Lacordaire for første gang.

Helt fra han var liten så han frem til å bli prest, og prestekallet vokste i Alcides sinn, men av ydmykhet følte han en stadig større frykt for å være uverdig for et slikt høyt kall. I 1846 ble han tatt opp ved kollegiet i Pons for å fortsette sine studier på den verdslige seksjonen, etter ordre fra sin far, og hans overordnede oppmuntret ham ikke å utdype sitt kall. Bare hans søster Rosy støttet ham og hindret ham fra å gi opp og bli likegyldig til alle former for religiøst liv. Den 6. august 1850 tok han eksamen som bachelor i teologi, nesten atten år gammel. Deretter vendte han tilbake til sine foreldre, hvor han bodde i et år mens han skrev poesi og viet mye tid til å lese. Etter å ha skrinlagt ideen om å bli prest, levde han et normalt liv som de fleste unge menn på hans alder.

Oppmuntret av sin far bestemte Alcides seg for å arbeide for det offentlige, så han tok en stilling som skattekontrollør. Han arbeidet for skatteetaten fra 1851 til 1857. Sammen med sin venn Léon Leyer deltok han Fénelon-kretsen, en gruppe av unge kristne. Der oppdaget han for første gang den nattlige tilbedelse av Det hellige sakrament. Det var også der, og alltid gjennom Léon Leyer, at han ble kjent med St. Vincent de Paul-selskapet.

Den 4. august 1852 ble Alcides formelt presentert for St. Vincent de Paul-konferansene, hvor han enstemmig ble ønsket velkommen. I de neste seks årene var han et svært aktivt medlem av konferansene, både i Privas, Pau og Nerac, hvor han praktiserte sitt yrke. I hver by han flyttet til ble han en aktiv deltaker i eksisterende konferanser, eller han grunnla en ny hvis det ikke var noen der hvor han var basert. Innenfor disse karitative gruppene og veldedige organisasjoner ble grunnlaget dannet for det kristne liv som han levde resten av sine dager: fellesliv, omsorg for de fattige og tilbedelse av eukaristien. Alcides og hans ledsagere deltok i nattlig tilbedelse, grunnlaget for og styrken i deres veldedige arbeid.

I februar 1853 ble den tyveårige Alcides Lataste forflyttet til Privas. Der møtte han Léonide Cécile de Saint-Germain, som var bare seksten år gammel, svært from og med en dyp beundring for Alcides veldedighet, mens han på sin side satte pris på Céciles opphøyede karakter. Han ble forlovet med denne gode katolske jenta, og hans liv syntes å falle inn i et ordinært mønster. Men hans far syntes at de var alt for unge og motsatte seg forlovelsen, og han fikk overført sønnen til Pau, vekk fra jenta. Farens holdning fikk ham til å be mye, og han tryglet Gud om å la ham vite hva han skulle gjøre, ettersom han bare ønsket å oppfylle Guds vilje. Svaret var både plutselig og endelig: Céline døde av tyfus den 17. november 1855 før han fikk sjanse til å se henne igjen.

Hans høyt elskede søster Rosy, som nå var Soeur Saint-Crescentien, døde den 14. oktober 1855 i Missiac-Morvan i Vendée. Dette doble tapet førte til en dyp sorg som ledet ham inn i en fundamental indre krise. Til tross for sorgen fortsatte Alcides sine aktiviteter i konferansene mens han reflekterte enda dypere over den religiøse orientering av sitt unge liv og lurte på sin indre motivasjon. Til slutt, overbevist om at Gud kalte ham til å bli prest til tross for hans uverdighet, gjenopptok han sine studier. Etter en lang og dyp indre ransakelse og mange spørsmål bestemte Alcides seg for å følge det kallet som ble stadig sterkere i ham. Onsdag den 4. november 1857 presenterte han seg ved novisiatet hos dominikanerne (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP) i deres kloster i Flavigny.

Prekenbrødrenes orden hadde blitt avskaffet av revolusjonen. Dens restaurering skyldtes hovedsakelig den stridbare unge advokaten Henri Lacordaire, som ble prest og som hadde bestemt seg for å bidra til å gjenopplive den hellige Dominikus’ orden i Frankrike. Ham hadde Alcides møtt på gutteseminaret i Bordeaux.

Alcides kandidatur ble akseptert av klosterrådet den 8. november. Den 11. november 1857 trådte han inn i klosteret i Flavigny. Den 13. november mottok han ordensdrakten, påbegynte novisiatet og fikk ordensnavnet Johannes Josef (fr: Jean-Joseph) – egentlig Maria Johannes Josef (fr: Marie-Jean-Joseph). Men hans entusiasme ble raskt kjølnet på grunn av et alvorlig helseproblem, nemlig blodforgiftning på grunn av en infeksjon i et sår på en finger som ikke grodde. Dette krevde langvarig behandling, noe som forsinket hans løfteavleggelse. Men han gjennomgikk alt med stor tålmodighet og mot. Etter en kur i Barèges og en ny i Arcachon ble han sendt til klosteret Saint-Romain i Toulouse, hvor han studerte teologi.

Den 10. mai 1859 kunne han endelig avlegge sine enkle løfter i Toulouse, i nærvær av sin far og to brødre. Dagen etter dro han til studiehuset i klosteret i Chalais i nærheten av Grenoble. Oppholdet der ble imidlertid kortvarig. Faktisk bestemte p. Lacordaire i 1859 å overføre kommuniteten til Saint-Maximin-la-Sainte-Baume. Den 5. juli 1859 trådte de yngre brødrene inn i sitt nye kloster.

I 1279 oppdaget Karl av Anjou de angivelig ekte relikviene av den hellige Maria Magdalena i den lille byen Saint-Maximin-la-Sainte-Baume, og sammen med hennes grav fant man også graven til den hellige Maximinus, den første biskop i Aix. Karl av Anjou fikk bygd den gotiske katedralen der for å ha et verdig oppbevaringssted for disse relikviene. Han bygde også et tilstøtende kloster, hvor han installerte dominikanerne som voktere av graven. Klosteret fikk navnet «Det kongelige kloster» (Le Couvent Royal). Under revolusjonen ble dominikanerne utvist fra klosteret, som nå er omgjort til et hotell. Det var der broder Jean-Joseph Lataste skulle utdype sitt åndelige liv og bli kjent med Maria Magdalena, som ble inspirasjonen for hans rolle som grunnlegger.

Den 20. mai 1860 ble det holdt en stor fest i anledning translasjonen av Maria Magdalenas relikvier. P. Lacordaire var dessverre fraværende på grunn av sykdom, og broder Jean-Joseph fikk æren av å kysse helgenens hodeskalle, noe som for ham skulle bli en dyp og betydelig åndelig erfaring. Den tanken ble naglet fast i hans sinn at stor kjærlighet kan sone for stor synd, og han adopterte Maria Magdalene som en spesiell skytshelgen for sitt fremtidige arbeid blant syndere.

Den 22. mai 1860 mottok han tonsuren og de lavere vielser. Den 10. mai 1862 avla han sine høytidelige løfter. Den 20. september 1862 ble han viet til subdiakon og den 20. desember 1862 til diakon. Den 8. februar 1863 ble han presteviet av biskop Petagna i Marseille. Han feiret sin første høytidelige messe den 10. februar 1863, og hans første offentlige preken ble holdt langfredag 1863 i et nabosogn til Saint-Maximin-la-Sainte-Baume. Etter flere måneder med studier og et opphold i Barèges, ble han den 31. juli 1863 sendt til klosteret i Bordeaux, og nå var hans helse endelig forbedret og han var helbredet for infeksjonssykdommen osteomyelitt.

I sitt første år i tjeneste var Père Lataste utpekt til misjonsarbeid i Bordeaux. Han fikk i oppdrag å holde mange prekener, lede retretter, høre skriftemål og etablere evigvarende tilbedelse. Allerede under sitt opphold i Pyreneene ble han klar over situasjonen for kvinner i vanskeligheter, lenge før det som skulle bli det avgjørende møtet med innsatte i Cadillac.

I september 1864 sendte hans overordnede ham på det som så ut som en fruktesløs misjon, nemlig å holde en retrett for fangene i det nærliggende kvinnefengselet i Cadillac, det tidligere slottet til hertugene av Épernon. Han formet hele sin retrett rundt ideen som hadde fascinert ham slik i Saint-Maximin: at Maria Magdalene sonet for sin store synd med en enda større kjærlighet. Da han med stor veltalenhet la ut om dette temaet, så han at det forherdede publikumet lyttet nøye. Samtidig hørte han lenge på de innsattes skriftemål, og i løpet av disse dagene fra 14. til 18. september 1864 oppdaget han i dem den fantastiske effekten av nåden. I noen av dem skimtet han også et ekte kall til å vie seg til Herren i et vigslet liv. Det var i dette fengselet, foran det utstilte sakramentet, at han fikk inspirasjon til å grunnlegge en ny religiøs familie som besto av rehabiliterte fanger, hvor alle søstrene, uavhengig av sin fortid, skulle forenes i den samme kjærlighet og hengivenhet, for å vise at Gud ikke ser hva vi har vært, men hva vi er. På retrettens siste dag så han att 340 av de 380 fangene mottok Den hellige kommunion.

I sin ungdoms entusiasme (han var 32 år gammel), og med den faste overbevisning at dette var et verk villet av Gud, kastet p. Lataste seg umiddelbart ut i prosedyrene for å grunnlegge en kongregasjon som vil ønske de innsatte velkommen etter soningen, slik at de fant veien til bønn og tilgivelse, i et miljø av andre religiøse. Betenkelighetene var mange, for det var ikke i tidsånden å forestille seg noen frelse for disse kvinnene som samfunnet anså som definitivt tapt. De innsatte kvinnene var entusiastiske til planen, men det var ikke erkebiskopen. I en tid bearbeidet Père Lataste planen i sitt hode og diskuterte den med mennesker som var interesserte i prosjektet. Det tok lang tid, men til slutt ble hindringene overvunnet, og han hadde den lykke å se sin drøm bli realisert.

I mellomtiden fortsatte p. Lataste sin intense aktivitet som predikant. I desember 1864 holdt han adventsprekener i Villefranche, og i april 1865 holdt han fasteprekener i Cannes. Dette var midt i problemene som var forårsaket av restaureringen av dominikanernes provins Toulouse og forskjellene mellom tilhengere av p. Lacordaires ideer og de andre dominikanske tenkere. Den 4. juli 1865 ble provinsen Toulouse gjenopprettet, men p. Lataste valgte provinsen Frankrike. Fra 14. til 17. september 1865 holdt han den andre retretten i kvinnefengselet i Cadillac. Holdningen til kvinnene i tilbedelse og de skriftemål han hørte, gjorde at han enda mer intenst så alvoret i den grunnleggelsen han ville gjøre for dem.

Men i september 1865 ble han forflyttet til klosteret i Flavigny som viseprior, assistent til novisemesteren og mester for novisene som hadde avlagt løfter. Alle hans pastorale plikter ved klosteret Flavigny ga ham ikke noen fritid. I denne perioden redigerte han en biografi om den salige Imelda Lambertini, som han alltid hadde en stor hengivenhet for. Den ble utgitt den 6. januar 1866. Han publiserte flere andre hefter, det viktigste var om prosjektet med grunnleggelsen av Betania med tittelen Les Réhabilitées, utgitt i den 19. mars 1866.

Det fantes allerede noen få institusjoner som ønsket velkommen de kvinner som forlot fengselet, som for eksempel tilfluktsstedene drevet av Søstrene av Den gode hyrde av Angers, men selv om disse kvinnene fant et sted for bønn, kunne de aldri bli ordenssøstre. P. Lataste ville ha en fusjon av religiøse og rehabiliterte, uavhengig av historien til hver enkelt. Det var ikke lett å få aksept for denne innovative ideen, finne lokaler og etablere det religiøse grunnlaget for institusjonen. Med selvtillit og kampvilje sendte Père Lataste sitt temahefte om Les Réhabilitées til mange personligheter. Det var basert på skrifter av p. Lacordaire, men også på dem av Victor Hugo, som med den nylige utgivelsen av Les Misérables hadde merket den offentlige opinion.

Da var da moder Henri-Dominique (1822-1907), en ordenssøster som allerede var oppmerksom på problemene med rehabilitering av kvinnelige fanger, etter råd fra sin åndelige veileder, p. Sudreau, møtte p. Jean-Joseph Lataste i Flavigny. Dette var begynnelsen på et nært samarbeid, og hun regnes som medgrunnlegger av kongregasjonen.

Etter mange vanskeligheter med å finne et sted for å etablere grunnleggelsen, kunne kongregasjonen flytte til Frasne-le-Château i bispedømmet Besançon. Den 14. august 1866 ble klosteret offisielt etablert og de to første postulantene installerte seg sammen med tre søstre fra en eksisterende kongregasjon. Den 26. oktober 1866 ble p. Lataste forflyttet til klosteret i Dijon. Den 20. november 1866 mottok Père Lataste løftene fra moder Henri-Dominique og søster Marguerite-Marie. Dagen etter ble huset i Frasne-le-Château velsignet av stedets sogneprest, og moder Henri-Dominique ble innsatt som priorinne. Samme dag, den 21. november 1866 ble kommuniteten godkjent av biskopen av Besançon. I desember 1866 holdt p. Lataste adventsprekener i Saint-Dézert, og i april 1867 holdt han fasteprekener i Nîmes.

Kongregasjonen kalles «Dominikanersøstre av Betania (Soeurs Dominicaines de Béthanie), og søstrene bruker forkortelsen O.P. bak sine navn. Den offisielle betegnelsen på latin er Sororum Tertio Ordinis Sancti Dominici a Bethania. Père Lataste satte kongregasjonen under beskyttelse av den hellige Maria Magdalena. De kalte verket Betania (fr: Béthanie) for å gjennomføre ideen om Kristi vennskap. Jesu venner, søsknene Lasarus, Marta og Maria bodde i Betania, og på denne tiden ble Maria Magdalena identifisert med denne Maria.

I mai 1867 talte grunnleggelsen allerede tolv søstre, inkludert fire rehabiliterte. På festen for Maria Magdalena den 22. juli 1868 ga p. Lataste ordensdrakten til de to første rehabiliterte. Det grunnleggende prinsippet i kongregasjonen er at det ikke er noe skille mellom rehabiliterte og andre søstre. For grunnleggeren var Betania ikke hans arbeid, men var alltid Guds.

Père Lataste satte i gang med å få en regel og konstitusjoner skrevet og godkjent. Livet til søstrene i Betania besto av bønn, offentlig resitasjon av Det lille Mariaofficiet, utøvelse av bot og arbeid i fellesskap. Huset skulle bli karakterisert av en endeløs og ubegrenset hengivenhet til Kristus, den store kjærlighet som skulle sone for store feil.

Akkurat på denne tiden, da han må ha ønsket høyest å leve, skrev Père Lataste til den salige pave Pius IX (1846-78) og tilbød sitt liv som offer for at den hellige Josef skulle utropes til skytshelgen for Universalkirken. Paven bemerket til dominikanernes ordensgeneral, som hadde gitt ham brevet, at han hadde mottatt mer enn 500 brev som ba om denne tjenesten, men bare Père Lataste hadde tilbudt sitt liv til gjengjeld.

Gud tok ham på ordet, for den 21. juli 1868 ble han alvorlig syk med en lungeinfeksjon. Utmattet og syk ble han i januar 1869 nødt til å diktere til moder Henri-Dominique starten på konstitusjonene for Betania, som ikke kunne fullføres før senere av p. Boulanger. Den 21. februar 1869 mottok han den siste olje (sykesalvingens sakrament). Da han kjente at døden nærmet seg, ba han for sine døtre, takket for det livet som han hadde fått, mens han tilga dem som hadde kjempet mot. Den 10. mars 1869 døde han i Frasne-le-Château, bare 36 år gammel. Begravelsesmessen ble feiret den 12. mars. Et år senere ble Josef utropt til skytshelgen for Universalkirken.

I januar 1870 flyttet Betaniasøstrene fra Frasne-le-Château til Montferrand-le-Château og tok med seg de jordiske restene av p. Lataste, som gravlagt på kirkegården i det nye klosteret. I 1884 ble Betania en formell kongregasjon. Den 1. november 1888 ble den formelt tilsluttet dominikanernes tredjeorden. Kongregasjonen mottok sitt Decretum laudis («rosende dekret») fra Rituskongregasjonen den 12. april 1902. Deres konstitusjoner ble definitivt approbert av Den hellige stol den 17. juni 1931.

Hans levninger ble overført til søstrenes kapell ved åpningen av saligkåringsprosessen i 1937. Hans legeme viste da ingen tegn til korrupsjon. Han hviler nå i generalhuset, som ligger i Saint-Sulpice-de-Favières i departementet Essonne i regionen Île-de-France i det nordlige Frankrike, ikke langt fra Paris, hvor han er omgitt av sine døtres ærbødighet. På hans grav står det: Parvenu à la perfection en peu de temps, il a connu la plénitude des longues vies («Han nådde perfeksjon på kort tid, men fikk kjenne fylden av et langt liv»).

Prosessen for saligkåring av p. Lataste ble åpnet i Besançon den 10. mars 1937, på årsdagen for hans død. Den 1. juni 2007 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av pave Benedikt XVI og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 27. juni 2011 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn.

Han ble saligkåret søndag den 3. juni 2012 i katedralen Saint-Jean i Besançon i Frankrike. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Angelo Amato SDB, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Hans minnedag er dødsdagen 10. mars.

Dominikanersøstrene av Betania teller nå mer enn 200 søstre og har grunnleggelser i Frankrike, Østerrike, Belgia, Nederland, Italia og Sveits. De har sitt hovedkvarter i Saint-Sulpice-de-Favières. Sr. Hildegard Koch OP på Lunden kloster var tidligere medlem av denne aktive dominikanske kongregasjonen før hun ble kontemplativ dominikanerinne i Norge.

Kilder: Dorcy, Index99, santiebeati.it, fr.wikipedia.org, nominis.cef.fr - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 2. juni 2012