Den hellige Johannes av Gud (1495-1550)

Minnedag: 8. mars

Skytshelgen for Granada; bokselgere og boktrykkere, sykehus, sykepleiere og syke

Den hellige Johannes av Gud (sp: Juan de Dios) het opprinnelig Johannes Ciudad (port: Xuan) og ble født den 8. mars 1495 i Montemór o Novo i bispedømmet Evora ved Lisboa i Portugal. Hans foreldre var fattige, men han fikk en from kristen oppdragelse. Men allerede som åtteåring fant den eventyrlystne gutten livet hos foreldrene for kjedelig, så han lot seg lokke til Spania av en besøkende prest med uklare motiver. Rundt 14 dager senere døde hans mor, det ble sagt at det var av sorg, og faren ble senere legbror i fransiskanerordenen.

I mellomtiden fant han en ny familie i Oropesa i Castilla, ikke langt fra grensen mellom Spania og Portugal, hvor presten hadde etterlatt ham. Han ble gjeter hos en spansk godseier og greve av Oropesa, som sørget for at Johannes fikk en grunnleggende utdannelse og instruksjon i troen. Johannes var en god og pålitelig gutt, og i en alder av 14 år fikk han ansvaret for flokken. Senere ble han overlatt ansvaret for hele eiendommen.

I 1517 hadde den 22-årige Johannes utviklet seg til en så staselig ung mann at godseieren ville at han skulle gifte seg med hans datter, som han elsket som en søster. I stedet rømte Johannes og sluttet seg til hæren. Hans biograf mener at det var et ønske om frihet og en lengsel etter å se verden som fikk Johannes til å velge den karrieren, uten å forstå hvor mange anledninger for synd det kunne vise seg å bli. Keiser Karl V (1519-56) var i krig med kong Frans I av Frankrike (1515-47) og hadde sendt ut en appell til de lokale adelsmennene om å reise en hær. Greven av Oropesa ba om soldater, og Johannes sluttet seg til hans leietropper i 1522 og sloss for Spania mot franskmennene.

En dag dro Johannes ut på en hest som var tatt fra franskmennene for å finne mat. Han var uvant med dyret og lot det ta sine egne veier, og fant seg plutselig på vei mot den franske leiren. Et forsøk på å snu hesten tilbake resulterte i at han ble kastet av. Sjokkert og skadet påkalte han hjelp fra Jomfru Maria, som han alltid hadde vært hengiven, og fant til slutt veien tilbake til den spanske leiren.

Han ble deretter gitt ansvaret for byttet som var tatt av hæren. Da det ble funnet at noe av det manglet, ble Johannes anklaget og dømt til å henges. En offiser som var overbevist om at Johannes var uskyldig, foreslo at han til gjengjeld for å redde livet skulle forlate det militære. Johannes ble satt fri, og der er sagt at han tilbrakte to dager i bønn foran et krusifiks som sto ved veien og at han var så svak at han ikke klarte å gå. Da dukket det opp vin og brød, og styrket av det, vendte han tilbake til Oropesa, hvor han tilbrakte fire år.

Da Johannes hørte at greven skulle til å reise til Ungarn for å kjempe mot tyrkerne, glemte han sine tidligere uheldige opplevelser, og han bestemte seg for å bli med greven. Denne gangen slapp han bra fra det og deltok ivrig i forsvaret av Wien. I hæren ga han opp all praktisering av religion og han levde et utsvevende liv som soldat. Da hæren ble oppløst, følte Johannes en viss nostalgi for landsbyen der han hadde blitt født, og han bestemte seg for å vende tilbake dit. Der fortalte en gammel onkel ham hva som hadde skjedd med foreldrene, og han tilbød seg å adoptere ham som sin egen sønn.

Dette kan ha vært øyeblikket for Johannes' totale omvendelse og han angret sitt utsvevende liv. Han fortalte onkelen at han ville etterligne sin far og reise langt av gårde for å tjene Gud og dermed gjøre bot for sine synder. Han dro til Andalucía i Spania og arbeidet som tjener for en kvinne på et gods der. Men han var svært ulykkelig, og husket hvordan han selv da han arbeidet for greven av Oropesa pleide å tenke at dyrene som han passet med slik omsorg, ble bedre behandlet enn de fattige som kom for å tigge om almisser.

Han bestemte seg da for å reise til Nord-Afrika, hvor de kristne ble forfulgt av maurerne. Han ville prøve å redde de kristne slavene, og var villig til å bli martyr der. I Gibraltar, som var utskipingshavnen, møtte han en portugisisk familie som var dømt til eksil i den portugisiske enklaven Ceuta på Barbarkysten. Han ble med dem og begynte dermed sin tjeneste med å tjene andre. I Ceuta ble mannen i familien syk, og Johannes leide ut seg selv som arbeider for å brødfø familien, og han utførte de daglige gjøremålene om natten.

Men en av hans arbeiderkollegaer rystet ham helt inn i sjelen ved å slutte seg til maurerne og avsverge sin tro. Han tryglet en fransiskaner om å gi ham råd: skulle han prøve å få fatt i apostaten? Hans rådgiver var ikke i tvil: Johannes ville helt unødig sette søkelyset på seg selv, og uansett var hans håp om martyrium en smule romantisk. Han rådet Johannes til å reise tilbake til Spania.

Da han vendte tilbake til Gibraltar, ble han en omvandrende selger av hellige bøker og bilder der. Dermed kunne han kombinere et apostolat med å tjene til livets opphold. Han reiste fra by til by med varene sine. Det fortelles at han på en slik reise møtte et barføtt barn, og han tilbød gutten sine egne sko, selv om de åpenbart var alt for store til å kunne brukes. Han tilbød seg da å bære gutten på ryggen. Trett og svett stoppet han for å drikke ved en elv, og fant seg selv stå overfor Jesusbarnet, som i hånden holdt et halvt åpent granateple med et kors oppå og sa: «Johannes av Gud, Granada vil bli ditt kors». Granateplet er både symbol for nestekjærlighet og på byen Granada. Johannes forsto at han ville finne sitt arbeidsfelt i Granada, så i 1536 åpnet han en butikk der for hellige bøker og bilder. Men han visste ennå ikke hva han skulle gjøre.

Den 20. januar 1537, den hellige Sebastians dag som ble feiret som en stor fest i byen, hørte han en preken av den salige Johannes av Ávila, en berømt predikant som var på besøk. Prekenen var om den glede som oppleves av dem som lider for Kristus og de belønningene som ventet dem. Dette gjorde så stort inntrykk på Johannes at han fylte kirken med sine skrik, slo seg for brystet og ba om nåde. Tilsynelatende var han rammet av galskap og sprang formålsløst omkring i gatene mens han rev seg i håret og angret sine synder. Han oppførte seg så vilt at folk kastet kjepper og steiner på ham og brakt hjem som en ynkverdig skikkelse.

Der ga han bort lageret sitt av bøker og begynte igjen å streife sanseløs rundt i gatene, inntil en vennlig person brakte ham til Johannes av Ávila, som lovte å bli hans åndelige rådgiver. Johannes var rolig en tid, men vendte snart tilbake til sin ekstravagante oppførsel og ble sperret inne i et sinnssykehus. I tråd med tidens praksis ble han der i månedsvis utsatt for pisking og perioder med isolat. Johannes av Ávila hørte om dette og dro for å treffe ham. Han fortalte Johannes av Gud at det nå måtte bli slutt på hans underlige botsøvelser og at han måtte begynne å gjøre noe mer nyttig. Johannes av Ávila roet ham ned og overtalte ham til å vie sin energi i fremtiden til omsorg for syke og fattige. Til vokternes forbløffelse ble Johannes av Gud øyeblikkelig som forvandlet, men han ble på sykehuset for å ta seg av de andre pasientene.

I oktober 1537 forlot han sykehuset, sjokkert over forholdene der, men han hadde i det minste lært hvordan sinnssyke ikke skulle behandles. Johannes av Ávila foreslo at han foretok en valfart til Vår Frue av Guadalupe for veiledning. I en visjon så han henne med Jesusbarnet mens hun holdt frem noen klær til ham som han skulle bruke for å kle på barnet. Han forsto hva det betydde: Han skulle kle på den nakne Kristus, gi mat til den sultne Kristus og hjelpe den nødlidende Kristus. En dag mens Johannes ba foran et krusifiks i kirken, følte han Vår Frues nærvær igjen. Hun ga ham Kristi tornekrone og sa: «Det er gjennom torner, arbeid og lidelser du må gjøre deg fortjent til den kronen min sønn har forberedt for deg». Da han forlot kirken, så han et skilt utenfor en bygning: «Hus til leie for å huse de fattige». Han leide huset, uten å vite hvordan han skulle få betalt leien.

Johannes besluttet seg å hellige seg de syke og nødlidende, mens han tjente til livets opphold ved å selge tre til brensel. I 1538 startet han sitt første hospital. Han leide et hus hvor han på en eller annen måte fikk råd til å kjøpe 46 senger, madrasser og puter. I løpet av kort tid var alle sengene opptatt. Det hersket perfekt orden på sykehuset: Alle hadde sin egen seng, noe som var sjeldent på den tiden. Sykerommene ble luftet regelmessig, alt var skinnende rent og måltider ble servert punktlig til fastsatte tidspunkter. Johannes var en forløper for moderne metoder for mental terapi og pleie av syke. Han anstrengte seg for først å lege ånd og sjel før han behandlet kroppens fysiske symptomer.

Materiell velvære var viktig, men ikke det viktigste. Johannes ba inntrengende alle nykommere om å bringe sin samvittighet i orden, og han hentet inn prester for å høre skriftemål og gi de siste sakramentene om nødvendig. Han vekket beboerne for å be morgenbønn sammen. Etter messen vasket han selv de syke og kledde på dem. Når pasientene var gått til ro for natten, dro han av gårde til byen med sine tomme kurver for å tigge fra innbyggerne som sto i døråpningene eller på plassene i de kjølige ettermiddagene. De fortalte ham at han aldri kunne drive et sykehus bare med slike ressurser han fikk gjennom å tigge, men logikken i situasjonen sa seg selv: Hvis Johannes ikke kunne klare det bare ved å tigge, måtte de gjøre noe selv. De kom med penger, brød eller andre matvarer, og leger, apotekere og sykepleiere tilbød sine tjenester gratis. Når Johannes kom hjem, forberedte han grønnsakene for dagen etter. Resten av natten tilbrakte han i bønn og unnet seg bare en times sønn på en matte rett på gulvet og med en stein som pute.

Huset ble for lite og Johannes ble tvunget til å finne et nytt. Han flyttet selv alle de syke. Med mer plass kunne han organisere ting enda mer effektivt, og han samlet de alvorlige tilfellene i én sykesal og de mindre alvorlige i én, krøplinger i en egen sykesal, og han skilte også personer som led av smittsomme infeksjonssykdommer fra de andre pasientene. Pleien var nøye tilpasset den enkelte pasient, noe som ofte blir oversett i institusjoner. Denne gangen kunne han åpne en egen avdeling som tilbød nattely for vagabonder og de hjemløse. Han glemte heller ikke de prostituerte, og han åpnet et hjem hvor de kunne bo og overlot dem i varetekt til kvinner i byen.

Biskopen av Túy, som også var president for Det kongelige kammer i Granada, hørte om Johannes og ønsket å møte ham. Like før samtalen hadde Johannes gitt sine egne klær til en tigger og møtte for prelaten i tiggerens klær. Biskopen spurte ham ut lenge og fikk lokket ut av ham historien om visjonen av Jesusbarnet som ledet ham til Granada. Biskopen foreslo at han skulle ta det navnet som Jesusbarnet da ga ham, «Johannes av Gud», og at han som et tegn på sitt hengivne liv skulle bære en munkedrakt. Biskopen skaffet selv drakten og velsignet den, og Johannes beholdt den hele livet.

I mellomtiden ekspanderte arbeidet hele tiden. Johannes drev det først alene, men etter hvert tiltrakk hans heroisme seg mange hengivne hjelpere. Hans første to hjelpere, Antonio Martín og Pedro Velasco, var svorne fiender og begge ute etter å ødelegge den andre. Johannes fikk forsonet dem, og de sluttet seg til ham i hans arbeid. Dette var den egentlige begynnelsen til hans kongregasjon, som ble organisert først etter hans død.

Johannes ble i blant kritisert, men han fikk støtte av mer opplyste mennesker og ble høyt aktet i Granada for sin fordringsløse karakter og oppofrende innsats. Hans ustanselige energi ble balansert av bønn og askese. Han var stadig fri for penger, og på kveldene og nettene kunne man ofte møte hans utmagrede skikkelse i munkedrakt i Granadas gater, mens han rakte frem sin kollektpose med ordene «Gjør det gode, broder». Hele byen kjente ham. Han sov svært lite, for han syntes han allerede hadde mistet for mye tid med unyttige sysler. Han skrev også tiggerbrev til rike kvinner. Til en av dem skrev han: «Vi tar her imot alle slags tilfeller; krøplinger, lamme, spedalske, døve og stumme, gale, mennesker med hudsykdommer, gamle og barn, pilegrimer og landstrykere».

Men det var fortsatt noen som var fiendtlig innstilt overfor ham. En Simón de Ávila bakvasket ham i det uendelige, og en gang fulgte han etter ham inn i huset til en enke i håp om å kunne diskreditere ham. Han kikket gjennom en sprekk i døren, men det han så, var en liste over sine egne synder skrevet opp på veggen og et flammende sverd over seg. Han besvimte og falt baklengs ned trappen og ble liggende bevisstløs ved foten av den. Johannes fikk liv i ham igjen og vant dermed en ny rekrutt.

På et tidspunkt Johannes var uten penger og hadde et desperat behov for midler, appellerte han til Piola, en rik italiener, om et lån på tretti dukater. Men han nektet å hjelpe ham med det påskudd at Johannes ikke kunne stille noen sikkerhet. Da trakk Johannes frem krusifikset sitt og erklærte: «Her er din sikkerhet!» Krusifikset utstrålte slike blendende lysstråler at Piola straks ga Johannes den summen han ønsket, og seks måneder senere, etter sin hustrus død, viet han seg selv og hele sin formue til hospitalets arbeid.

En brann som raste gjennom det kongelige hospitalet og Johannes' inngripen kan ha sikret ham en gang for alle hele byens kjærlighet og beundring. Brannmennene turte ikke å gå inn i bygningen på grunn av flammene, men da Johannes hørte at de syke var fanget inne i bygningen, gikk han inn og fikk berget dem ut. I et forsøk på å redde så mye han kunne kastet han senger og møbler ut av vinduene. En tilknyttet bygning sto i fare for å begynne å brenne, og det ble gjort forberedelser for å skille den fra den brennende bygningen ved hjelp av et kanonskudd. Johannes stanset disse forberedelsene og gikk selv opp med en øks og hogde løs taket og bjelkene med en avsindig og overmenneskelig styrke inntil bygningen var skilt fra den andre. Deretter syntes han å forsvinne inn i flammene. Mengden stønnet, men få minutter senere sto han blant dem, og bare øyenbrynene var svidd av. Det vokste aldri ut igjen.

På denne tiden hadde Johannes vunnet erkebiskopen av Granadas støtte, og han støttet hospitalet både moralsk og materielt. Det andre hospitalet hadde også blitt for lite, og erkebiskopen selv kalte sammen de ledende borgerne for å avgjøre hva som skulle gjøres. Et kloster som ikke var i bruk, ble kjøpt, og der startet Johannes et hospital for tredje gang. Han fulgte alltid de samme prinsippene, bare at nå bestemte de offentlige myndighetene seg for å betale utgiftene ved legebesøk og medisiner.

Johannes avgrenset ikke sin nestekjærlighet til sitt eget hospital, og han hjalp alle i nød. Dette ble sterkt mislikt av noen som mente at hans veldedighet var uskjønnsom. Kanskje fordi han gapte over for mye med sin veldedighet fant han seg i stadig dypere gjeld. Han bestemte seg for å reise rundt og tigge i Andalucía. Denne reisen innbrakte sårt tiltrengt hjelp, men han måtte prøve igjen. Denne gangen ble det foreslått at han dro til hoffet i Valladolid. Hans ry hadde løpt foran ham, og han ble mottatt med ære. Han fikk mange gaver i fanget, men siden det var like mange fattige i Valladolid som i Granada, ble alle gitt bort igjen. Han vendte tilbake med kredittbrev for å betale sin gjeld i Granada.

I tretten år hadde Johannes arbeidet, bedt og gjort bot. Han hadde gitt mat til de sultne, klær til de nakne, ly til de hjemløse og omvendt syndere uten tanke på sin overarbeidede og utslitte kropp. Den klarte snart ikke mer, men skulle bli satt på enda en overmenneskelig prøve. En natt i februar 1550 fikk han høre at elven Ximel gikk over sine bredder og tok med seg ved som han vanligvis samlet inn til brensel for de fattige. Han tok med seg en annen broder og en ung gutt som arbeidet på sykehuset. De samlet sammen all den veden de kunne, men plutselig så Johannes at den unge gutten ble tatt av den flomstore elva. Han løp ut i elven for å redde gutten, men han var utenfor rekkevidde og selv ble han overmannet. Han klarte bare så vidt å vende tilbake, overveldet av sorg, utmattelse og kulde.

Han måtte møte en siste kritikk før alt var over. Erkebiskopen sendte bud på ham for å undersøke en klage over at han huset landstrykere og kvinner av dårlig karakter. Johannes falt på kne for prelatens føtter og sa: «Menneskesønnen kom for syndere, og vi er forpliktet til å søke deres omvendelse. Jeg er troløs mot mitt kall fordi jeg forsømmer dette, men jeg bekjenner at jeg ikke kjenner til noen dårlig person i mitt sykehus bortsett fra meg selv. Jeg er i sannhet uverdig til å spise de fattiges brød». Erkebiskopen sendte ham bort.

Sjokket etter redningsforsøket i den ville elva ga Johannes en alvorlig feber, og han visste at han var alvorlig syk. Likevel gikk han gjennom inventarlistene i sykehuset og sjekket regnskapene. Han reviderte de administrative reglene, timetabellene og fromhetsøvelsene som skulle utføres. Mens han stadig ble svakere, spredte nyheten om hans sykdom seg i byen. Ana Ossorio, som hadde hjulpet ham i mye av hans gode arbeid, klarte å få erkebiskopen til å gi Johannes ordre om å dra til hennes hus og bli pleid der. Hun fant ham på matten sin med sin tiggerkurv under hodet og en gammel frakk som teppe. Han ville ha foretrukket å dø blant sine pasienter, men han ville ikke være ulydig nå: «Guds Sønn adlydde sin Far til døden, ja døden på et kors, og hans mest uverdige tjener, Johannes av Gud, skal til det siste øyeblikket i livet ved sin blinde lydighet tilbe og ære sin frelsers lydighet». Han innsatte Antonio Martín som leder for brødrene, og før han dro, besøkte han Det aller helligste sakrament. Han ble der så lenge at den myndige Ana sørget for at han ble brakt med makt inn i hennes vogn og kjørt hjem til henne.

Han visste når han skulle dø og ba om å få være alene. Han sto opp fra sengen, tok på seg drakten og knelte foran alteret som var reist i sitt rom og hvor erkebiskopen nylig hadde lest messe. Der døde han på kne foran alteret den 8. mars 1550, på sin 55-årsdag. Hans legeme forble knelende også etter døden, og den forbløffede erkebiskopen fant ham slik da han kom for å vise sin respekt. Prelaten var også forbløffet over den vellukten som fylte ikke bare sykerommet, men hele huset. Det ble også sagt at kirkeklokkene ringte av seg selv, noe som også skulle ha skjedd da han ble født.

For å oppfylle anmodningene fra alle som ønsket å be foran den avdøde, ble han båret ned og satt på en plattform foran huset, fortsatt i den knelende stillingen han hadde dødd. Kapellet i Johannes' hospital var ikke egnet for begravelser, så hele Granada fulgte hans legeme i prosesjon til Minorittkirken Vår Frue av Seieren, hvor han ble gravlagt av erkebiskopen. Hans legeme ble vekselvis båret av fransiskanere og minoritter. Legemet ble utstilt for de troende i ni dager.

I 1570 ble Johannes' legeme funnet intakt, bortsett fra nesetippen, men ved en senere åpning av graven ble bare skjelettet funnet. Mange av knoklene ble plassert i små relikvarer og distribuert til kirker på fem kontinenter, men spesielt til Hospitalsbrødrenes hus og hospitaler. Hodeskallen og de største knoklene hviler nå i basilikaen San Juan de Dios, ordenskirke for hans Barmhjertige brødre i Granada. De ligger i en trekiste inne i en sølvurne, som i 1757 ble plassert på et gullalter. Det står i et lite rom kalt en camarin, som i seg selv er et relikvar, siden veggene inneholder små krystallbeholdere med relikviene av nesten 200 helgener.

Johannes hadde aldri tenkt å grunnlegge noen orden, men seks år etter hans død ble det satt opp regler for hans disipler, som i 1570 avla løfter og ble organisert i en hospitalsorden, «Barmhjertige brødre av St. Johannes av Gud» (Ordo Hospitalarius Sancti Joannis de Deo – OH) eller (Ordo Sancti Joannis a Deo – OSJ(d)D), som regner ham som sin grunnlegger. Kongregasjonen ble anerkjent i 1572 av den hellige pave Pius V (1566-72) – den formelle godkjennelsen ble gitt i 1586 av pave Sixtus V (1585-90). I Italia har De barmhjertige brødre alltid siden vært kjent som Fatabene-fratelli. Deres virke spredtes vidt og bredt, til Italia, Spania, Frankrike og Sentral-Europa. Kongregasjonen har siden 1878 hatt sitt hovedsete på Tiberøya i Roma over det gamle tempelet for legeguden Æskulapius. De fleste av De barmhjertige brødre er legfolk.

Johannes av Gud er også skytshelgen for flere fellesskap av ordensbrødre som Alexianerne (Congregatio Fratrum (Cellitarum Sanctum) Alexianorum – CFA); Trierbrødrene (Fratres Misericordiae Mariae Auxiliatricis – FMMA) og Montabaurerbrødrene (Fratres de Misericordia de Montabaur – FMM).

Johannes ble saligkåret den 21. september 1630 av pave Urban VIII (1623-44) og helligkåret den 16. oktober 1690 av pave Alexander VIII (1689-91) – helligkåringsbullen er datert 15. juli 1691, og hans minnedag er 8. mars. I 1886 utropte pave Leo XIII (1878-1903) ham til skytshelgen for hospitaler og syke, sammen med den hellige Camillus de Lellis, mens pave Pius XI (1922-39) i 1930 satte alle sykepleiere under hans beskyttelse. Men han er også skytshelgen for bokselgere og trykkere. Han fremstilles i kunsten i ordensdrakt med tornekrone, krusifiks, almissekurver og hjerte. Han fremstilles også sammen med Jesusbarnet med et granateple som symbol på Granada.

av Webmaster publisert 26.12.2005, sist endret 22.02.2016 - 10:09