Rouen 2014

Feiringen av tusen­års­minnet for Olav den Helliges omvendelse i Rouen.

OBS: Økumenisk guds­tjeneste flyttet til lørdag den 18. oktober.

Les mer
 

Den hellige Katarina Volpicelli (1839-1894)

Minnedag: 22. januar

Den hellige Katarina Volpicelli (1839-1894)

Den hellige Katarina Volpicelli (it: Caterina) ble født den 21. januar 1839 i Napoli i regionen Campania i Sør-Italia. Hennes foreldre var Pietro Volpicelli og Teresa de Micheroux, som formidlet sin dype tro til datteren. Familien tilhørte det høyere borgerskapet i Napoli og Katarina fikk en solid allmenn og religiøs dannelse. Hun fikk sin første undervisning i hjemmet og deretter på Det kongelige utdanningsinstituttet San Marcellino. Der var en av lærerne Margherita Salatino, som senere sammen med den salige p. Ludvig av Casoria grunnla «Fransiskanersøstrene av St. Elisabeth», kjent som Grå Elisabethsøstre. Under veiledning av henne fikk Katarina undervisning i litteratur, språk og musikk, noe som sjelden var kvinner forunt på den tiden.

Katarina hadde forsøkt å overstråle sin søster i samfunnet og gikk ofte i teateret og balletten. Men hun fikk tidlig et ønske om å tre inn i en religiøs orden. Som femtenåring møtte hun den 19. september 1854 tilfeldigvis Ludvig av Casoria i La Palma i Napoli, og han fikk henne til å slutte seg til fransiskanertertiarene. Han viste henne også at andakten til Jesu Hellige Hjerte skulle være målet for hennes liv, men han ba henne om å bli værende i samfunnet for å bli en «sjelefisker».

Veiledet av sin skriftefar, barnabittpateren Leonardo Matera, gikk den tyveårige Katarina den 28. mai 1859 inn i kongregasjonen Adoratrici perpetue di Gesù Sacramentato («Evige tilbedere av Jesus i Sakramentet»). Men hun måtte tre ut igjen etter bare seks måneder på grunn av sin delikate helse. Hun forble imidlertid dypt hengiven til eukaristien og kunne tilbringe timer foran tabernaklet i tilbedelse.

I 1871 bestemte den salige Bartolomeus Longo (1841-1926) seg for å gi opp arbeidet som advokat og vende tilbake til hjembyen Napoli for å vie seg til et liv med nestekjærlig arbeid i slummen der. Han arbeidet sammen med flere prester samt med Katarina Volpicelli, og i hennes hus i Napoli traff Bartolo den unge enkegrevinnen Maria Anna Farnararo de Fusco (1836-1924), et møte som skulle avgjøre hele hans fremtid. Hun hadde betydelige eiendommer, inkludert i Valle di Pompeii, og gjennom forvaltningen av disse eiendommene skulle Bartolomeus starte sitt arbeid i Pompeii og grunnlegge den berømte Rosenkransbasilikaen.

Etter å ha hørt fra sin skriftefar p. Enrico Ramière om det franske Jesu Hjerte-apostolatet som var kjent som «Bønnens apostolat», kom Katarina i kontakt med dem og oppdaget i denne foreningen det hun behøvde for sitt åndelige liv. Deretter viet hun seg ivrig til å fremme bønnens apostolat, og etter sine foreldres død kunne hun vie enda mer tid til dette. Hun samlet om seg andre unge og la dermed grunnlaget for en egen kongregasjon.

Den franske foreningen ble tilknyttet den nyopprettede kongregasjonen «Misjonærer av Jesu helligste Hjerte» (Missionarii Sacratissimi Cordis Iesu – MSC), som var grunnlagt av Jean Jules Chevalier (1824-1907). Den ble kalt «Det hellige Hjertes tredjeorden» og ble ledet av Louise-Thérèse de Montaignac.

Den 1. juli 1874 grunnla Katarina det nye instituttet «Tjenerinner av Jesu hellige Hjerte», Ancelle del Sacro Cuore de Gesù, som en oppfyllelse av sin aspirasjon om «å gjenopplive kjærligheten til Jesus Kristus i hjerter, i familier og i samfunnet». Kongregasjonen følger regelen til den hellige Frans av Assisis tredjeorden, og ved siden av en klostergren har de også en gren av ugifte og gifte kvinner som har ønske om å fullkommengjøre sitt liv gjennom å ære Jesu hellige Hjerte og utøve nestekjærlige gjerninger.

Erkebiskopen av Napoli, kardinal Sisto Riario Sforza (1810-77), anerkjente at den nye napolitanske grunnleggelsen var forskjellig fra den franske til Louise-Thérèse de Montaignac, og han tillot at de institusjonene ble separert. Men Katarinas institutts innovasjoner og originalitet, og det at det søkte godkjennelse som et autentisk religiøst institutt med offentlig avleggelse av løfter, skapte ikke lite perpleksitet og til og med åpent fiendskap, spesielt hos de romerske kirkelige autoriteter. Men den 13. juni 1890 ble Katarinas institutt godkjent av pave Leo XIII (1878-1903) da det fikk Decretum laudis («rosende dekret») fra Rituskongregasjonen, og det uten at dets innovative former måtte modifiseres.

Katarina var opptatt av ungdommens skjebne og åpnet et barnehjem, grunnla et utlånsbibliotek og etablerte «Foreningen for Marias døtre» med klok veiledning fra den ærverdige Moder Rosa Carafa Traetto (d. 1890).

I løpet av kort tid åpnet den nye kongregasjonen nye hus: først i Palazzo Sansevero i Napoli og deretter nær kirken Chiesa della Sapienza i samme by, deretter i Ponticelli, hvor søstrene utmerket seg i pleien av koleraofrene i 1884, i Minturno, Meta di Sorrento og i Roma. Den 14. mai 1884 konsekrerte den nye erkebiskopen av Napoli, kardinal Guglielmo Sanfelice OSB, helligdommen viet til Jesu hellige Hjerte som Katarina hadde fått reist ved siden av kongregasjonens moderhus.

Katarina ledet sin kongregasjon helt frem til sin død den 28. desember 1894 i Napoli, bare 55 år gammel. Hun etterlot det unge instituttet i dyp usikkerhet, og det ville ha hatt bruk for hennes karismatiske nærvær mye lenger.

Prosessen for hennes saligkåring pågikk på bispedømmenivå i Napoli mellom 1896 og 1902, og den ble offisielt åpnet av den daværende Rituskongregasjonen den 11. januar 1911. Den 25. mars 1945 proklamerte pave Pius XII (1939-58) hennes heroiske dyder, noe som ga henne tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Den 28. juni 1999 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Hun ble saligkåret av paven den 29. april 2001 på Petersplassen i Roma.

Den 6. desember 2008 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjenner et nytt mirakel på hennes forbønn. Hun ble helligkåret den 26. april 2009 i Roma sammen med fire andre. Hennes minnedag er 22. januar, mens noen kilder angir dødsdagen 28. desember.