Den salige Ludvig av Casoria (1814-1885)

Den salige Ludvig (it: Ludovico) het opprinnelig Archangelus Palmentieri (it: Arcangelo) og ble født den 11. mars 1814 i Casoria ved Napoli i Sør-Italia. Han var tredje sønn av vinbonden Vincenzo Palmentieri og Candida Zenga og ble døpt dagen etter. Han begynte som lærling hos en snekker i Napoli. Men han ville bli prest, så han avbrøt læretiden og begynte å studere. Men hans foreldre var fattige og kunne ikke betale for studiene, så derfor trådte han den 17. juni 1832 som attenåring inn hos alkantrinerne eller barfot-fransiskanerne (Ordo Fratrum Minorum Discalceatorum – OFMDisc eller Ordo Fratrum Minorum Alcantarinarum – OFMAlc), som var grunnlagt av den hellige Peter av Alcántara.

Han påbegynte sitt novisiat i klosteret San Giovanni del Palco i Taurano ved Nola i Avellino, og der ble han til sin løfteavleggelse den 12. mars 1834 og sin prestevielse den 4. juni 1837 i Napoli. Han tok ordensnavnet broder Ludvig (fra Ludovico). Han underviste yngre medlemmer av provinsen i kjemi, fysikk og matematikk i flere år. På grunn av sin store intellektuelle begavelse fikk han embetet som dosent i filosofi. Men i 1847 hadde han en mystisk erfaring som han senere beskrev som en renselse. Etter det viet han sitt liv til de fattige og syke. Han hadde en spesiell kjærlighet til de syke, og for dem innrettet han en sykeavdeling og et apotek i klosteret. I tillegg til syke medbrødre tok han seg av syke sekularprester, som han vant for den hellige Frans' tredjeorden.

I 1854 inspirerte ordenspresten Nikola Giovanni Battista Olivieri fra Genova Ludvig til å engasjere seg for løskjøping og kristen oppdragelse av negerbarn som var blitt slaver. Med begeistring viet han seg deretter denne oppgaven. Han brakte de to første løskjøpte svarte barna ved navn Giuseppe Rab og Giuseppe Morgian til klosteret Palma i Scudillo ved Napoli. Den kristne oppdragelse og dannelse var vellykket hos begge. Denne suksessen brakte Ludvig på den tanken å utdanne slike frikjøpte svarte gutter til misjonærer for Afrika under slagordet: «Afrika må omvende Afrika».

Denne planen ble godkjent av ordensgeneral Venanzio av Celano og bekreftet i generaldefinitoriet den 16. mars 1858. Det ble bestemt at klosteret Palma ved Napoli skulle være hovedsete for presteutdannelsen av løskjøpte unge afrikanere og for omvendelse av de svarte i Afrika. I august 1856 hadde p. Ludvig allerede innkvartert ni negergutter i Palma; fem av dem ble høytidlig døpt den 12. oktober 1856 av kardinalerkebiskopen av Napoli. Den 9. februar oppnådde Ludvig at kong Ferdinand av Napoli kjøpte fri tolv svarte gutter, som Ludvig selv hentet i Kairo og brakte til Napoli. I 1858 var antallet løskjøpte afrikanske gutter som var brakt til Palma, allerede steget til 38.

Et lignende arbeid planla p. Ludvig for negerjenter. I det arbeidet fikk han hjelp av grunnleggeren av «De fattige døtre av St. Frans av Assisis sårmerker» (Stimmatini), sr. Anna Maria Fiorelli-Lapini. For disse svarte jentene ble Collegio delle Morette åpnet i Capodimonte ved Napoli. Kjærligheten til Kristus gjorde at Ludvig stadig ville arbeide videre for misjon i Afrika. Han reiste i november 1865 selv til Egypt for å åpne en stasjon i Scellal. Han la planer om å opprette en annen misjonsstasjon i Assab.

Men p. Ludvigs barmhjertighetsgjerninger kom ikke bare frikjente negerbarn til gode. Han var en 1800-tallets Frans av Assisi, og de som fremfor alt lå ham på hjertet, var de fattige, gamle og syke, og for dem grunnla han utrettelig sykehus, gamlehjem, hospitser, hjem og skoler. Han opprettet også et institutt for barn fra adelen og en institusjon for foreldreløse, de døve og de stumme, i tillegg til andre institutter for de blinde, for de gamle og for reisende. Han satte i gang flere tiltak for å bøte på napolitanernes lidelser og tidens åndelige armod. Han åpnet også veldedige institusjoner i Napoli, Firenze og Assisi.

I en tid hvor mange strømninger var mot Kirken, brakte han den hellige Frans' tredjeorden til ny styrke. For å klare alle sine karitative oppgaver grunnla han kongregasjoner for regelbundne fransiskanertertiarer, «Barmhjertige brødre» eller «Brødre av Nestekjærligheten» eller «Grå brødre» (Bigi) (Congregatio Fratrum a Caritate (vulgo «Bigi») – CFC) og søsterkongregasjonen «Søstre av St. Elisabeth», som er kjent som Grå Elisabethsøstre (Bigie). Han grunnla også tidsskriftet La Carità. Gjennom sin innsats reddet han hospitalordenen fra opphevelse.

Han døde den 30. mars 1885 i Napoli etter ni års lidelser, 71 år gammel. Fem måneder senere begynte arbeidet for å gjøre ham til helgen, og hans saligkåringsprosess ble innledet i 1907. På et ukjent tidspunkt ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 11. juli 1992 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret av paven den 18. april 1993 i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 30. mars.