Den hellige Polykarp av Smyrna (~69?-~155?)

Minnedag: 23. februar

Skytshelgen mot øreverk

Den hellige Polykarp (lat: Polycarpus) ble født rundt 69 (mellom 75 og 80?) i Smyrna (i dag Izmir i Tyrkia). Hans biografi gir ham en romantisk barndom som en slavegutt kjøpt fri av en rik kvinne, men dette synes å være ren fiksjon. Han var enten kristen fra fødselen av eller omvendt av evangelisten Johannes rundt år 80 og ble en disippel av Johannes. Han overførte senere den johanittiske tradisjon til sin disippel, den hellige Ireneus av Lyon.

Polykarp ble biskop av Smyrna rundt år 96 (rundt 100?), da han var i trettiårene, et embete han hadde i mellom femti og seksti år. Angivelig ble han bispeviet av Johannes selv. Han må i sitt lange liv ha vært en viktig kristen skikkelse i det vestlige Lilleasia. Ireneus av Lyon som hadde kjent Polykarp som gutt, priser hans verdighet, fromhet og majestetiske fatning, forteller at han hadde «kjent Johannes og de andre som har sett Herren».

Da den hellige Ignatius av Antiokia (ca 37-ca 107) var på sin siste reise til Roma og sitt martyrium sammen med Zosimus og Rufus, dro han gjennom Smyrna. Biskop Polykarp møtte ham da og kysset hans lenker. Ignatius skrev et spesielt brev til Polykarp for å oppmuntre ham. Han anbefalte også sin kirke i Antiokia til hans omsorg, for han betraktet Polykarp som en apostolisk mann og en sann hyrde. Et brev fra evangelisten Johannes til Polykarp er bevart. Det er også Polykarps brev til menigheten i Filippi i Makedonia, hvor han siterer 1.Joh 4,3 og advarer filipperne mot Markions falske lære. Dette brevet var så høyt aktet at det ble lest i kirker ennå i Asia i den hellige Hieronymus' levetid (ca 342-420).

Polykarp forsvarte den ortodokse kristne tro mot kjetteriene til Markion og Valentin, de mest innflytelsesrike gnostikerne. Han var en frittalende mann som ikke gikk av veien for å titulere annerledes tenkende «Satans førstefødte», noe han kalte Markion da de møttes på gaten i Roma. Det er sagt at han sa at han heller ville holde seg for ørene enn å høre på og argumentere mot kjetterske doktriner – derfor anropes han ved øreverk. Gjennom sitt verk De scriptoribus ecclesiasticis bevarte han en uvurderlig viten om Det nye Testamentets utspring og de første kristne skribentene for ettertiden. Som direkte øyenvitne kunne han fortelle mange rørende hendelser fra Johannes' siste år.

Polykarp var to ganger i Roma, første gang i 115 eller 116, da pave nr 7, den hellige Sixtus I (115-25) ble valgt. I høy alder dro han igjen til Italia for å rådslå med den hellige pave Anicetus om en felles dato for feiring av påsken. På denne tiden fulgte de østlige kristne tradisjonen fra de hellige apostlene Johannes og Filip og feiret festen for Herrens oppstandelse på den 14. dag av den jødiske måneden nisan, uansett hvilken ukedag den falt på. De vestlige kristne (og en del av østkirken) feiret på sin side festen for oppstandelsen på søndagen etter 14. nisan. Mot Johannes' og Filips autoritet hevdet vesten tradisjonen fra apostelfyrstene Peter og Paulus.

Polykarp hadde vært disippel av Johannes og ville følge skikkene han hadde lært av sin mester, og mente at den kristne påske skulle følge den jødiske og feires den 14. nisan. Anicetus følte seg forpliktet til å følge sine forgjengeres skikk med å feire Kristi oppstandelse hver søndag, og mente derfor at også påskedag hvert år måtte falle på en søndag. Ingen av dem kunne akseptere den annens syn, og når man tenker på den strid dette senere skulle vekke i Kirken, er det merkelige ved forholdet at paven og Polykarp ikke lyste hverandre i bann, men tvert imot skiltes som venner. Siden dette var et spørsmål om disiplin og ikke om doktrine, tillot paven den ærverdige gamle biskopen å vende tilbake til Smyrna og fortsette å feire påsken som han hadde lært av Johannes. Ved denne anledning inviterte Anicetus Polykarp til å feire eukaristien i det pavelige kapell. Den store påskestriden i Kirkens historie pågikk rundt år 270. Anicetus' og det romerske syn vant frem, og ble fastslått som bindende kirkelig ordning på konsilet i Nikea (i dag Iznik i Tyrkia) i år 325.

Dette var mens keiser Markus Aurelius' (161-80) kristenforfølgelser pågikk. Like etter at Polykarp hadde kommet tilbake til Smyrna i 155, ble en kristen ungdom ved navn Germanikus drept ved en hedensk festival ved å kaste seg for villdyrene i sirkus. Folket krevde da: «Bort med ateistene!», som betydde de kristne som nektet å tilbe statens guder, og de krevde Polykarps blod. Han ble advart om at myndighetene ville arrestere ham, og han lot seg overtale til å trekke seg tilbake til en gård utenfor Smyrna.

Men han ble forrådt av en av sine egne tjenere, som var blitt truet med tortur, og en kveld ble han arrestert. Han verken provoserte frem eller flyktet fra martyriet, men ventet rolig. Han inviterte de som kom for å hente ham, på et måltid mens han selv ba alene i en time. Han ble satt på et esel og tatt med inn til byen og ført til amfiteatret hvor den romerske stattholderen satt til doms. Han hadde medlidenhet med den gamle mannen og ga ham anledning til å avsverge sin kristne tro: «Avlegg en ed ved keiserens skytsånd og avsverg Kristus». Polykarp svarte: «I 86 år har jeg tjent Herren, og aldri har han gjort meg noe ondt – hvordan skal jeg kunne svikte min konge og frelser?» Stattholderens lokking og trusler hadde ingen virkning.

Da folket som var samlet til lekene i amfiteatret hørte at Polykarp hadde tilstått at han var kristen, ropte de opp etter blodet til den mannen som «ødelegger våre guder». Først ropte de at han måtte kastes til løvene, deretter at han måtte brennes. Han ble sannsynligvis drept ved å bli stukket med sverd og deretter brent sammen med tolv av sine disipler. Dette skjedde etter tradisjonen klokken 14 lørdag den 23. februar i år 155.

Men legenden forteller at stattholderen beordret at Polykarp skulle brennes levende, som han allerede hadde forutsagt. Det fortelles at han tok av seg sine ytterklær, løsnet beltet på sin tunika og tok av skoene, slik man gjorde når man kom hjem. Så brøt han ut i bønn med lov og pris til Gud, og da han hadde sagt Amen, ble han øyeblikkelig grepet og kastet på bålet. Men flammene formet seg som et hylster om ham og utsendte en duft av røkelse og krydder. Bøddelen drepte ham da med et spyd, og blodet slukket ilden.

Polykarps relikvier ble samlet sammen av kristne og gravlagt. De ble bevart av hans menighet «som mer dyrebar enn edelstener og herligere enn gull». Hans grav befinner seg på fjellet Mustasia ved Smyrna, og kirken Sant'Ambrogio della Massima i Roma har noen av hans relikvier.

Etter Polykarps martyrium skrev hans menighet i Smyrna en lang beretning om hans død til menigheten i Filomelion i Pisidia, og teksten til dette brevet er bevart. Dette Martyrium Polycarpi er den første autentiske beretning om et kristent martyrium etter den hellige Stefan. Den årlige festen for Polykarp, som ennå feires, er den første regelrette minnefest for en martyr som det finnes beretning om.

Det er nylig blitt satt spørsmålstegn ved den tradisjonelle dateringen av Polykarps martyrium til rundt år 155, og alternativene 166 og 177 er blitt foreslått, men det er fortsatt vektige grunner for å holde fast på den opprinnelige dateringen. Hans utsagn at han hadde vært kristen i 86 år gjør det sikkert at han ble døpt som barn. Han er et svært viktig bindeledd mellom apostlenes tid og de tidligste kristne fedre. Beretningen om hans martyrium er verdifullt bevis for helgenkult så tidlig som på 100-tallet.

Han var en av De apostoliske fedre, en gruppe hellige som levde mellom år 60 og 150 og var blant apostlenes disipler. Han har aldri vært regnet blant Jesu 70 (72) disipler, men i Østkirken står han på en liste over andre tidlige «apostler». Han kalles av den hellige Simeon Metafrastes i hans biografi om Ignatius av Antiokia for en «hellig apostel».

Polykarps minnedag er 23. februar, som feires av syrerne, bysantinerne og kopterne. Datoen er nevnt i brevet fra kirken i Smyrna og skrevet inn i martyrologiet i Nikomedia i Bithynia i Lilleasia (i dag Izmit i Tyrkia) (361). I den vestlige kirken går hans kult tilbake til 500-tallet og ble spredt vidt på 1200-tallet. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Før 1969 ble hans minnedag feiret den 26. januar, men i dag feires han samme dag som i Østkirken. Han blir fremstilt med krone og palme, bål og flammer, med et sverd i kroppen.

av Webmaster publisert 18.08.2006, sist endret 22.02.2016 - 14:41