De hellige apostlene Simon Seloten og Judas Taddeus (~1-71?)

Minnedag: 28. oktober

Workshop of Simone Martini: Saint Simon, probably c. 1320, tempera on panel, National Gallery of Art, Washington
Simon skytshelgen for Goslar; for fargere, garvere, lærarbeidere, vevere, murere, tømmerhoggere, skogsarbeidere og treskjærere.

Judas skytshelgen for Goslar; for de desperate situasjoner og i ytterste nød.

Den hellige Simon har i Lukasevangeliet tilnavnet Seloten, noe som kan tyde på at han før han ble kalt til Jesu disippel var tilhenger av den strenge jødiske sekten selotene, som senere var ansvarlige for det opprøret mot romerne som førte til Jerusalems ødeleggelse. Hos Matteus og Markus har han tilnavnet Kananaios, «Kananéeren» (begge tilnavnene betyr «den nidkjære»). Dette har ført til at den hellige Hieronymus og andre feilaktig trodde at han var fra Kana (da burde han ha vært kalt Kanaios), og legendene har gjort ham til brudgommen i bryllupet i Kana.

Den kan være at han var nidkjær av natur, og at han derfor fikk dette tilnavnet, ikke fordi han tilhørte selotene. Mange hevder også at han etter all sannsynlighet er identisk med den hellige Simon, biskop av Jerusalem, som feires den 18. februar. Dette gjør ham til en av Jesu «brødre» som Jakob den Yngre og Judas Taddeus. (Vi har valgt å gi biskop Simon en egen biografi). Simon kalles også Simon den Yngre (minor), for å skjelne ham fra Simon Peter.

Etter pinsedag forsvinner Simon ut av historien, som flere andre av apostlene. En østlig kilde angir Edessa i Mesopotamia (i dag Urfa i Sørøst-Tyrkia) som stedet for hans martyrium, mens den vestlige tradisjonen, som vi finner den i det romerske Missale og Martyrologium, sier at han først prekte evangeliet i Egypt og Persia og ble martyrdrept i Sufian eller Siani i Persia, noen sier sammen med Judas. Han skal ha blitt saget i to, og er derfor skytshelgen for tømmerhoggere og skogsarbeidere. Denne tradisjonen stammer fra 500-tallet, men kulten går mye lenger tilbake. Andre overleveringer sier at Simon led martyrdøden 1. juli år 47.

Den hellige Judas kalles «Judas, Jakobs sønn» hos evangelisten Lukas (Luk 6,16 og Apg 1,13), mens Johannes kaller ham «Judas, ikke Iskariot» (Joh 14,22). Hos Matteus og Markus kalles han Taddeus (Matt 10,3; Mark 3,18) eller Lebbeus. Vi vet ikke hvordan han ble kalt av Jesus, og vi vet heller ikke noe om hans tidligere yrke. Han identifiseres etter tradisjonen med forfatter av Judas' brev, den korteste boken i Det Nye Testamentet, hvor han kaller seg «Judas, Jesu Kristi tjener og Jakobs bror», men forskerne heller mer og mer til den oppfatning at brevforfatteren og apostelen er to forskjellige personer, siden apostlene omtales i fortid: «Men dere, mine kjære, må huske det som er forutsagt av vår Herre Jesu Kristi apostler, da de sa til dere: 'I den siste tid skal det komme folk som spotter og følger sine egne ugudelige lyster'». (Jud 1,17-18).

Men dersom de er identiske, var han altså apostelen Jakobs den Yngres bror, og i så fall en av Jesu «brødre», det vil si nær slektning, da deres far Kleofas eller Alfeus etter overleveringen var en bror av Josef, Jesu fosterfar, og deres mor Maria, som sto ved Kristi kors, en nær slektning av Jomfru Maria. Noen vitenskapsmenn mener at Judas' brev ble skrevet på 100-tallet til gnostikerne, og dette støttes av forsiktigheten i den tidlige Kirken; brevet var nevnt blant Antilegomena, de omtvistede bøker. Brevet er skrevet til en ukjent menighet som hadde blitt influert av gnostisk vranglære.

Mer vet vi ikke med sikkerhet om ham. Den apokryfe Simon og Judas' lidelseshistorie forteller at da apostlene etter pinsedag delte verden mellom seg, fikk Simon Egypt og Judas Mesopotamia som misjonsmark. Legenden forteller videre at de to apostlene senere møttes og forkynte evangeliet i Persia, hvor de skal ha lidd martyrdøden, Judas ble slått i hjel med en kule (en annen tradisjon snakker om korsfestelse), mens Simon ble saget i to. Andre overleveringer sier at Judas ble drept av Mithras-prester rundt år 70, men det kan godt være at de to døde sammen, og derfor har fått en felles dag. Den østlige tradisjonen sier at Simon døde fredelig i Edessa.

Legenden forteller at Simon Seloten og Judas Taddeus var brødre. Judas dro til kong Abgarus og helbredet ham for en sykdom og virket som misjonær i hans rike, mens Simon var misjonær i Egypt. De møttes i Persia, hvor de ble utsatt for to trollmenn, Zaroes og Arfaxat, som tryllet frem giftige slanger. Men de to apostlene svarte med å dra frem kobraer og huggormer fra sine klær og kastet dem på trollmennene. På grunn av all sytingen og klagingen måtte de imidlertid få slangene til å suge opp giften igjen fra sine bitt. Senere, da de to apostlene raserte et hedensk tempel, kom en rasende folkehop ledet av de to trollmennene. Men da måtte forsynet stå de to bi med voldsomme lynnedslag så hopen ble drept. Kongen forsto at det var klokest å la seg kristne først som sist, og lot seg døpe med hele sitt folk. Men tross all suksess ble de begge martyrdrept i år 71.

Denne tradisjonen er fra 500-tallet, men kulten for de to apostlene sammen er betydelig eldre enn det. Begges antatte relikvier ble overført til Peterskirken i Roma på 600/700-tallet, og der hviler de fortsatt. Reims og Toulouse hevder også å ha betydelige relikvier av dem. Köln og Hersfeld hevder å ha Simon-relikvier.

Simons vanligste attributt i kunsten er en båt, som antakelig henviser til en sannsynlig fortid som fisker. Han fremstilles også med et sverd, som han i følge legenden ble hogd i hjel med av hedenske prester (gjengitt i Legenda Aurea), eller en sag. Han kan også ses med en bok (apostelsymbol).

Den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea (ca 260-340) forteller en historie om to sønnesønner av Judas, Zoker og Jakob, som ble brakt for keiser Domitian (81-96) for å bli forhørt, fordi han hadde hørt at de hevdet å være av Davids kongelige ætt. Da han så at de var fattige bønder, opptatt av et kongedømme som «ikke var av denne verden», sendte han dem foraktelig bort.

Judas Taddeus var lenge «den glemte apostel» fordi han hadde samme navn som forræderen Iskariot. På enkelte avbildninger av apostlene er han også ganske enkelt byttet ut med Paulus. Han er også forvekslet med apostelkollegaen Simon, som har fest samme dag, en Taddeus som tilhørte Jesu 72 disipler og den hellige Addai i Mesopotamia. Et bevis på at han var glemt, er at det nesten ikke finnes kirker som er viet til ham. Først på 1700-tallet fikk apostelen Judas stor popularitet som virkningsfull forbeder for dem som er i fortvilte vanskeligheter og desperate situasjoner. Dette kan skyldes at navnet Judas var så befengt at man vendte seg til ham først når alle andre muligheter var prøvd.

I kunsten er Judas' vanligste emblem en klubbe, hans martyrinstrument, eller også en kule. Han er ofte avbildet med en fisk, åre eller anker, som viser til en antatt fortid som fisker. Som alle apostler kan han også ses med en bok. Anker er for øvrig symbol på håp, noe som kan være passende for en skytshelgen for desperate situasjoner.

Deres minnedag er 28. oktober og deres navn står i Martyrologium Romanum. Den er også avmerket på den norske primstaven. I øst er deres fest den 1. juli, som er den tradisjonelle datoen for deres død. Judas feires også alene i øst den 19. juni, mens Simon feires alene den 10. mai. Det mest sannsynlige er at 28. oktober er translasjonsdagen til Roma.

Se en side med bilder av Judas.

Se en side med bilder av Simon.

av Webmaster publisert 17.07.2005, sist endret 22.02.2016 - 10:10