Den hellige evangelisten Markus ( -~68?)

Minnedag: 25. april

Den hellige evangelisten Markus ( -~68?)
Skytshelgen for Venezia, Egypt og øya Reichenau; for murere, bygningsarbeidere, glassmestere, glassmalere, kurvmakere, notarer og skrivere, for fanger; for spanske kvegoppdrettere (1951); for markens grøde, mot lyn, uvær og hagl; mot en plutselig død; for en god fødsel

Den hellige Markus (lat: Marcus; gr. Markos) skrev Markus-evangeliet. Han betraktes i vest som identisk med den Markus (Barnabas' nevø) som nevnes av den hellige apostelen Paulus i brevet til kolosserne: «Aristark, min medfange, hilser dere, og det samme gjør Markus, fetter til Barnabas. Dere har fått beskjed om ham; ta godt imot ham hvis han kommer» (Kol 4,10). Han betraktes også som identisk med den Johannes Markus fra Apostlenes gjerninger som omtales flere ganger i Det nye Testamente: «Barnabas og Saulus utførte sitt oppdrag i Jerusalem og tok med seg Johannes med tilnavnet Markus da de drog derfra» (Apg 12,25).

Det blir også ofte sagt at Markus er identisk med den unge mannen som løp naken bort da Kristus ble arrestert i Getsemane (Mark 14,51-52). Men Markus var et vanlig navn på den tiden både i dets greske og latinske form, så noen forskere mener at alle disse kan være forskjellige personer.

Den østlige tradisjonen har alltid hevdet at disse tre mennene (evangelisten Markus, Johannes Markus og Markus, Barnabas' fetter) var tre forskjellige personer og at alle tre var blant Jesu sytti disipler. Evangelisten Markus står som nr. 2 på biskop Dorotheus av Tyrus' liste over «Jesu Sytti disipler» i henhold til Den ortodokse kirkes tradisjon (Johannes Markus er nr 61 og Markus av Apollonia nr 66).

Albrecht Dürer: Johannes og Peter (t.v.); Markus og Paulus (t.h.) (1526), Alte Pinakothek, München

Dersom den vestlige identifikasjonen er riktig, kom Markus fra en velstående jødisk familie. Han var sønn av en kvinne ved navn Maria som hadde eget hus i Jerusalem, hvor apostlene pleide å møtes (Apg 12, 12). Hans barndomshjem var nøyaktig der Dormitio-kirken nå står, for legenden forteller at Maria døde i dette huset. Han var trolig levitt og kanskje en lavere prest i synagogen da han møtte Jesus. Han skal ha hørt den hellige apostelen Peters preken pinsedag og blitt omvendt. Senere tradisjoner kaller hans far for Johannes og hans mor Hanna, den sier at faren var prest og gir Markus tilnavnet Kolobodaktylos («stumpfingret»), fordi han hadde skåret av seg tommelfingrene for å unngå forpliktelsen til å bli prest.

Han ble i år 44 med Paulus og Barnabas (Markus' fetter) til Antiokia (i dag Antakya i Sørøst-Tyrkia), deretter til Salamis på Kypros, og han fulgte dem på deres første misjonsreise, men vendte alene tilbake til Jerusalem da de var i Perga i Pamfylia (Apg 12,25 og 13,13). Vi vet ikke grunnen til dette, men Paulus ble så skuffet over ham at han senere avslo å ta ham med på den andre misjonsreisen. Dette førte til brudd mellom Paulus og Barnabas, som tok fetterens parti. Paulus tok med seg Silas i stedet, mens Markus dro sammen med Barnabas for å fortsette evangeliseringen av Kypros (Apg 15,27-39).

Men Markus ser ut til å ha blitt forsonet med Paulus, for han kom til Roma rundt 61/63 og var hos Paulus der (Kol 4,10). I Roma skrev han sannsynligvis sitt evangelium mellom 65 og 70 (mellom 55 og 59?). Den hellige Klemens av Alexandria og biskop Papias av Hierapolis, som skrev omkring år 140, sa at Markus var Peters tolk, siden den første pave ikke snakket gresk. Peter refererer hengivent til ham som «min sønn» (1.Pet 5,13), noe som stemmer bra med at Markusevangeliet tradisjonelt sies å uttrykke Peters lære og øyenvitneskildring.

Markusevangeliet var det første av evangeliene, og nesten sikkert brukt av både Matteus og Lukas som kilde. Hans stil er levende og observant, og han understreker sterkt Jesu krav til dem som vil følge ham. Han sier at de som følger Jesus må lide som Ham, slik Han uttrykkelig fortalte disiplene. Men det er også klart at de som kan holde ut disse lidelsene, vil bli rikt belønnet. For Markus ville virkelig forkynne Det glade Budskap, som ordet Evangelium betyr.

Legenden forteller at da Neros forfølgelser startet, flyktet apostelfyrstene Peter og Paulus til Umbria. Da ba de romerske kristne Markus om å skrive ned Peters forkynnelse, slik at den kunne bevares for kommende slekter. Markus hadde da tjent Peter så lenge at han kunne hans prekener utenat. Dermed oppsto det eldste evangeliet. I følge Papias leste Peter boken da han kom tilbake, godkjente den og beordret at den skulle leses under gudstjenesten.

At Markus etter at Peter led martyrdøden i 64, dro til Alexandria og forkynte evangeliet der, er mulig, men den tradisjon at han skulle være den første biskop i kirken der og grunnlegger av den koptiske kirken, er mer usikkert. Dette hevdes av den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea (ca 260-340), men verken Klemens av Alexandria eller Origenes nevner det. Tradisjonen hevder at da Markus kom til Alexandria, tok han inn hos en skomaker, den hellige Anianus, og han skal ha etterfulgt Markus og blitt byens andre biskop.

Limbourgh-brødrene: St. Markus' martyrium

Markus skal til slutt ha lidd martyrdøden i år 68 under keiser Nero (54-68). Detaljene om hans martyrium, som også tidfestes til «Neros åttende år», er upålitelige. I følge legenden skal innbyggere som var fiendtlige overfor de kristne ha overfalt ham foran alteret og slept ham med et tau om halsen til han døde. Men da de ville brenne martyrens kropp, kom det et voldsomt uvær som slokte flammene og drev bort menneskemengden. Deretter kunne de kristne gi ham en passende begravelse. Skomakeren Anianus etterfulgte ham som biskop. Etter ham kalles den egyptiske liturgien for Markusliturgien.

Enda mindre å stole på er fortellingene om at han misjonerte i Aquileia, Lorch ved Linz i Østerrike og Venezia.

Utenfor Alexandria var det en helligdom hvor han skal ha vært gravlagt, og dette hadde blitt et valfartssted på 400-tallet. Kirken ble satt i brann av araberne i 644, men senere gjenoppbygd av patriarkene Agatho (Agathon) (662-80) og Johannes av Samanhud (680-89). Markus' navn forbindes ofte med Venezia, fordi de to kjøpmennene Buono da Malamocco og Rustico da Torcello i år 828 røvet hans relikvier fra Alexandria for at de ikke skulle skjendes av de fremstormende muslimene. Legenden forteller at de gjemte den helliges skjelett i en kurv under noe svinekjøtt, som muslimene ikke rørte. De kom til Venezia med sin dyrebare last den 31. januar 828. Relikviene ble skrinlagt i den opprinnelige San Marco-kirken, som dogen Giustiniano Partecipazio straks lot bygge. Den ble vigslet allerede i 832, men ble brent i 976. Den var forløperen for dagens katedral, som ble bygd mellom 1063 og 1073. Markus ble dermed byens skytshelgen, noe han fortsatt er.

Da 1900-årsjublieet for grunnleggelsen av den koptiske kirke ble feiret i 1968, ga pave Paul VI (1963-78) deler av Markus' relikvier tilbake til Egypt og patriarken av Alexandria, og det ble bygd en katedral i Kairo for å huse dem. Hans hode er i en kirke i Alexandria som bærer hans navn, mens resten av relikviene fortsatt er i Markuskatedralen i Venezia.

Den hellige teologen Ireneus sammenlignet hver av de Esekiels fire bevingede vesener (Esek 1,5f og 10,14; jf Åp 4,7-8) med de fire evangelistene: Menneske (Matteus, for hans evangelium begynner med det menneskelige: Jesu stamtre). Løve (Markus, for hans evangelium begynner med Johannes Døperen, som levde i ørkenen: Løvens røst). Okse (Lukas, for hans evangelium begynner med Sakarias' offer i tempelet; oksen som offerdyr). Ørn (Johannes, for hans evangelium begynner «ovenfra»).

Evangelisten Markus' symbol, en løve med vinger, har også blitt Venezias symbol. Han blir også fremstilt med tau rundt halsen eller med oppslått bok og fjær. I boken eller bokrullen står enten begynnelsen på Markusevangeliet: Initium evangelii Jesu Christi filii Dei («Dette er begynnelsen til evangeliet om Jesus Kristus, Guds Sønn») (Mark 1,1), eller det kan stå: Evangelista Beatus Marcus: sicut scripsit Isaia propheta: Ecce ego mitto angelum meum («Den salige evangelisten Markus: Hos profeten Jesaja står det skrevet: Se, jeg sender min budbærer foran deg») (Mark 1,2). Det kan også stå PTMM, som betyr Pax Tibi Marce (Evangelista) Meus («Fred være med deg, Markus, min evangelist»).

I San Marco-katedralen finnes også en praktfull serie mosaikker om Markus' liv, død og translasjon fra 1100/1200-tallet. Relikvier av Markus kom også til Egypt, Albania, Korfu og Valencia. I 830 mottok abbed Erlebald av klosteret på øya Reichenau i Bodensjøen en Markusrelikvie av biskopen av Verona. Murerne har valgt Markus som sin skytshelgen fordi legenden forteller at under byggingen av Markuskatedralen falt en murer ned fra stillaset, men etter en bønn til den hellige Markus kom han fra det uten en skramme. I 1951 erklærte pave Pius XII (1939-58) formelt Markus som skytshelgen for spanske kvegoppdrettere, fordi det lenge hadde vært en stor hengivenhet for ham blant dem.

Markus' minnedag er 25. april. I den katolske verden kalles dagen «Store bønnedag», selv om bønneprosesjonene (Litaniae maiores) opprinnelig ikke var til ære for Markus. Det er nok et eksempel på en hedensk fest som er overtatt og gitt kristent innhold, i dette tilfelle festen Robigalia til ære for den romerske guden Robigus som beskytter av den voksende grøden. Det skal være den hellige pave Gregor I den Store (590-604) som innførte Litaniae maiores på Markus' festdag. Dagen er også avmerket på den norske primstaven. I vesten er hans fest feiret siden 800-tallet. I øst ble han tidligere feiret den 23. september, mens nå feirer både kopterne, syrerne og bysantinerne ham den 25. april. Translasjonsfesten til Venezia er 31. januar. Andre Markusfester feires 25. juni (Venezia), 11. januar (grekerne) og 26. mars (kopterne).

I Venezia velsignes på Markus' festdag de så kalte Markus-brød (Marci panis), som er opphavet til ordet Marsipan.

Noen av de mange bildene av Markus på nettet:

Anonym gresk illuminasjon fra 900-tallet

Mester I.K: Fire evangelister i et scriptorium