St. Ansgar menighet i Kristiansand

Av p. Heinz-Josef Catrein SS.CC. Artikkelen har vært trykket i kirkebladet "Broen", og er en del av serien "Våre menigheter".


Menighetens historie begynner med en dødssyk sjømann på en fransk båt som lå til kai i Kristiansand. Året var 1888 eller 1889. Man sendte bud til en katolsk prest som den gang måtte komme fra Oslo. Da han kom hadde båten dratt, men presten - pastor Wang - fikk forhørt seg om det var katolikker i byen, og det var det -  to tyske håndverkerfamilier. Presten besøkte dem, ble godt mottatt og rapporterte om forholdene til biskop Fallize. I samsvar med tidens misjonsstrategi bestemte han at byen skulle få katolsk menighet. Den lå gunstig til mellom Kristiania og Bergen, der fantes katolikker, og havnen fikk besøk av skip med katolske sjøfolk.

1 1890 ble evighetslampen tent i Kirkegaten 3. Huset var kjøpt av den ene katolske familien, og Wilhelm Hartmann fra Münster ble Kristiansands første sogneprest.

Like etter menighetens grunnleggelse kom St. Josephssøstrene til byen og kjøpte en eiendom ved siden av prestegården. I nesten 100 år var de en uunnværlig støtte for den spinkle nye menigheten.

Da man akkurat hadde satt i gang, rammet en forferdelig katastrofe byen. Bybrannen i 1892 ødela alle kirkelige eiendommer. Utrettelig startet man gjenoppbyggingen. Søstrene kjøpte etterhvert flere tomter i Kongensgate, og her vokste St. Josephshospitalet frem.

I 1935 ble den nåværende kirken reist akkurat på samme stedet hvor pastor Hartmann hadde tent evighetslampen i 1890. Til tross for en imponerende innsats, vokste menigheten ytterst langsomt. Ved krigens slutt telte den ikke mer enn 60 medlemmer.

Etterkrigshistorien ligner på mange måter historien til andre norske menigheter.

Den store innvandringsbølgen fra 1980 sprengte etterhvert alle grenser, så i 1982 ble det bygget menighetslokale og prestegård ved siden av kirken. Likevel - noen få år senere hadde man igjen altfor lite plass. Det var særlig vietnamesere og latinamerikanere som kom til menigheten, og skapte stor vekst. Pastor Haunschild kunne døpe medlem nr. 1000.

I skrivende stund har menigheten vokst frem til nesten 1800 medlemmer fordelt på Vest-Agder og de østlige kommunene i Aust-Agder fylke. Det er regelmessige gudstjenester i Farsund og Flekkefjord.

St. Ansgar har alltid vært en menighet som var preget av ordensfolk. St. Josephssøstrene drev hospital fra 1891-1967. Senere hadde de en liten kommunitet i byen til velsignelse for menigheten. St. Ansgar vil også alltid være knyttet til fransiskanerne. P. Dionysius Boers ledet menigheten under vanskelige krigsår, og mellom 1950 og 1970 fortsatte hans medbrødre med fantastisk iver og kreativitet.

I februar 2003 etablerte picpusfedrene en liten kommunitet med tre prester ved siden av kirken.

Tidligere prester har alltid klart å vekke menighetens ansvarsfølelse. Vi har en Caritasgruppe som støtter blant annet et tuberkulosehospital på Øst-Timor. Kirkekor og sakristangruppe bidrar til liturgien. Damegruppen har bidratt mye til vedlikeholdet. Menighetens leirsted "Stella Maris" styres av en komité. Det er yrende liv blant menighetens 600 vietnamesere.

Men vi har også mange utfordringer. Vi ser med uro på at ungdom blir offer for et sekularisert samfunn. Ungdomsklubben ble etablert i 2001 for å gi et meningsfylt religiøst og sosialt tilbud. Ministrantene er aktive, og åtte kateketer og assistenter gjør en stor innsats. Men vi ser at mange ungdommer ikke kommer til undervisning, at mange barn ikke blir døpt i Kirken og at oppmøte til søndagsmessene er labert (ellers måtte vi ha mer enn to søndagsmesser). En del innvandrere har dessverre også gått over til pinsemenigheter.

En menighet lever ikke bare av ytre aktiviteter. Nærhet til Gud er grobunn for ethvert religiøst engasjement. Tidebønnen har fått en plass i menigheten. Vi ber laudes søndag morgen og vesper daglig før aftenmessen. Det ble innført eukaristisk tilbedelse på Jesu-Hjerte fredag, men den skal utvides og finne sted en gang hver uke.

Vi er litt eldre enn 100 år. Ser man tilbake, oppdager man at mange menneskelige planer ble krysset av uforutsigbare ting, men man ser også at en menighet ikke er menneskeverk. Der hvor den åpner sine hjerter for nye utfordringer, er Gud også nær.

av Webmaster publisert 01.12.2007, sist endret 01.12.2007 - 22:02