Jomfru Marias opptakelse i himmelen

Minnedag: 15. august

 
 
Bartolomé Esteban Murillo (1617-82): Jomfruens opptakelse (ca 1675), Eremitasjen i St. Petersburg i RusslandAssumptio Beatae Mariae Virginis; Marias Himmelfart

 

Vi vet ikke når og hvor Jomfru Maria døde; både Jerusalem og Efesos gjør krav på å være stedet. Men etter gammel tradisjon regnes «Dormitio Mariae» på Sionfjellet i Jerusalem som hennes dødssted, det ligger i nærheten av stedet for den siste nattverd. Som begravelsessted regnes en klippegrav ved Getsemanehagen i Kidron-dalen. Efesos er imidlertid mer sannsynlig, hvis vi skal bygge på privatåpenbaringene til den hellige Birgitta av Sverige og den salige Anna Katarina Emmerick, bekreftet av nylige arkeologiske funn.

Legenden forteller at da tiden for Jomfru Marias død var kommet, fant apostlene at de på mystisk vis var innkalt til Jerusalem, og de samlet seg rundt hennes seng. Et himmelsk lys fylte rommet, apostlene falt på kne og himmelen åpnet seg. Der så de menneskesønnen stå på en lyssky, og mens Marias ansikt strålte av morskjærlighet, sprang hennes sjel inn i sønnens armer. Neste dag hyllet man hennes legeme i en kostbar linduk, og apostlene bar henne på sine skuldre til Getsemanehagen og senket henne i graven. I tre dager våket og ba de sammen med de troende ved graven. Da viste Herren seg med en hærskare engler og hilste dem. Marias sjel forente seg med legemet, hun sto opp av graven og fór opp til himmelen ledsaget av engleskaren. I tilbedelse for Den hellige Treenighet mottok Maria en strålende stjernekrone og ble kronet til himmeldronning.

 Titian (ca 1490-1576): Jomfruens opptakelse (1516-18), Santa Maria Gloriosa dei Frari, Venezia
I den katolske Kirke er det en trossannhet at da Marias liv her på jorden var slutt, tok Gud henne opp i himmelen med både sjel og legeme, hennes opptakelse (Pave Pius XII: Munificentissimus Deus, par. 44, Vatikanet, 1. november 1950). Denne trossannhet hevdes også alminnelig av kristne i de gamle østlige kirker. Dogmet ble ikke offisielt erklært før den 1. november 1950 av den ærverdige pave Pius XII (1939-58) i den apostoliske konstitusjonen Munificentissimus Deus.

Men historien om Marias opptakelse går tilbake til Kirkens første århundrer. Den tidligste beretningen er den såkalte Liber Requiei Mariae («Boken om Marias Hvile»), som bare er bevart i en etiopisk oversettelse (Stephen J. Shoemaker, Ancient Traditions of the Virgin Mary's Dormition and Assumption (Oxford: Oxford University Press, 2002, 2006), s 290-350). Denne tidlige kristne apokryfe beretningen er trolig skrevet på 300-tallet, men muligens så tidlig som på 200-tallet. Ganske tidlig er også de svært ulike tradisjonene i «De seks bøker» med beretninger om Marias innsovning. Den tidligste versjonen av disse apokryfe bøkene er bevart i flere syriske manuskripter fra 400- og 500-tallet, selv om selve teksten trolig stammer fra 300-tallet (William Wright, The Departure of my Lady Mary from this World, The Journal of Sacred Literature and Biblical Record, 6 (1865): 417-48 og 7 (1865): 108-60. Se også Agnes Smith Lewis, ed., Apocrypha Syriaca, Studia Sinaitica, XI, London: C. J. Clay and Sons, 1902). Dette mysteriet feires den 15. august.

Senere apokryfe verker basert på disse tidlige tekstene inkluderer De Obitu Sanctae Dominae, tilskrevet evangelisten Johannes, men trolig et verk fra slutten av 500-tallet som er et sammendrag av fortellingen i «de seks bøker». Historien opptrer også i De Transitu Virginis, et verk fra sent på 400-tallet tilskrevet den hellige Meliton av Sardis som presenterer et teologisk redigert sammendrag av tradisjonen i presents Liber Requiei Mariae. Et armensk brev tilskrevet den hellige Dionysios Areopagita nevner også begivenheten, selv om det er et mye senere verk, skrevet en gang etter 500-tallet. Andre helgener beskriver den også, som de hellige Gregor av Tours, Johannes av Damaskus og Modestus av Jerusalem.

I noen versjoner av historien blir hendelsen sagt å ha skjedd i Efesos, i Jomfru Marias hus, men dette er en mye nyere og lokal tradisjon. Alle de tidligste tradisjonene legger slutten av Marias liv til Jerusalem. På 600-tallet dukket det opp en variant som sa at en av apostlene, ofte identifisert som den hellige Thomas, ikke var til stede ved Marias død, men hans sene ankomst førte til en gjenåpning av graven, som ble funnet tom bortsett fra hennes gravklær. I en senere tradisjon lar Maria sitt belte falle ned til apostelen Thomas fra himmelen som et testamente fra begivenheten (Ante-Nicene Fathers – The Writings of the Fathers Down to A.D. 325, vol. 8 page 594). Denne hendelsen er avbildet i mange senere malerier av Marias opptakelse. Marias klær ble værende igjen i sarkofagen for å styrke de troende, og de vises fortsatt frem som relikvier i Trier, Aachen, Prato og andre steder.

Domenikos Theotokopoulos (El Greco) (1541-1614): Jomfruens innsovning (før 1567), katedralen Jomfruens innsovning i Ermoupolis

Historien om Opptakelsen ble generelt akseptert som et faktum i middelalderens kristenhet, som en naturlig følge av den teologiske påstanden om Marias uplettede unnfangelse. Teologisk debatt om Opptakelsen fortsatte til 1950, da den ble definert som et dogme.

I Ludwig Otts Fundamentals of Catholic Dogma skriver han at «Marias død er akseptert nesten generelt som et faktum av kirkefedre og teologer og er uttrykkelig fastholdt i Kirkens liturgi». Han konkluderer med at «for Maria var døden, som en konsekvens av hennes frihet fra arvesynd og fra personlig synd, ikke en konsekvens av straff for synd. Det er imidlertid passende at Marias legeme, som av natur var dødelig, skulle ble underlagt dødens generelle lov, i likhet med legemet til hennes guddommelige Sønn (Ludwig Ott, Fundamentals of Catholic Dogma, Book III, Pt. 3, Ch. 2, §6). Punktet om hennes legemlige død har ikke blitt ufeilbarlig definert, og mange mener at hun ikke døde i det hele tatt, men ble tatt opp direkte i himmelen. Den apostoliske konstitusjonen som ufeilbarlig erklærer dogmet om Opptakelsen, definerer ikke dogmatisk om hun erfarte legemlig død.

Opptakelsen er viktig for mange katolikker som Jomfru Marias himmelske fødselsdag, den dagen da Maria ble tatt opp i himmelen. Hennes mottakelse i Himmelens herlighet er sett på av dem som symbolet på det løftet gitt av Jesus til alle utholdende kristne at de også vil bli tatt imot i Paradis.

Fra gammelt av er festen for Marias død og opptagelse i himmelen, «Assumptio», den største Mariafesten. Den er offentlig høytidsdag i mange land, som Belgia, Kamerun, Frankrike, Italia, Paraguay, Malta, Polen og Spania. I Guatemala blir den feiret i Guatemala By og i byen Santa Maria Nebaj, som begge har henne som skytshelgen. Mange steder holdes religiøse parader og folkelige festivaler for å feire denne dagen. Hennes fest er Fête Nationale i Acadia i Canada, som hun er skytshelgen for.

Den romersk-katolske festen for Marias Opptakelse feires den 15. august, og de ortodokse feirer «Guds Mors innsovning» samme dag, med en to uker lang fasteperiode forut. Østlige ortodokse kristne tror at Maria døde en naturlig død og sto ikke opp fra de døde før hun ble opptatt i himmelen. Mange katolikker tror også at hun først døde før hun ble opptatt, men de legger til at hun på mirakuløst vis oppsto fra de døde før hun ble opptatt til himmelen. Andre mener at hun ble tatt opp til himmelen uten først å gå gjennom døden, men dette aspektet av Opptakelsen er ikke autorativt definert i katolsk teologi. Katolikker av østlig ritus feirer også festen for Innsovningen.

Når man sammenligner disse festene i øst og vest påpeker mange teologer at i Den romersk-katolske Kirke er Opptakelsen dogmatisk definert, mens i den østlige ortodokse tradisjonen er Innsovningen mindre dogmatisk enn liturgisk og mystisk definert. Slike forskjeller kommer av større mønstre i de to tradisjonene, hvor romersk-katolsk lære ofte er dogmatisk og autorativt definert, delvis på grunn av den mer sentraliserte strukturen i romersk katolisisme, mens i øst er mange doktriner mindre dogmatiske og autorative (Se Three Sermons on the Dormition of the Virgin av den hellige Johannes av Damaskus, fra «The Medieval Sourcebook»).

En forløper for denne festen var «Dagen for Maria, Guds Mor», som står under 15. august i et leksjonarium fra midt på 400-tallet i Jerusalem, bevart i en armensk oversettelse (P. Radó, Enchiridion liturgicum, 2 vols, Roma-Freiburg-Barcelona, 1961, 2:1343, jf O. Heiming, «Literaturbericht», Regensburg: Archiv für Liturgiewissenschaft, 1950-, 3/2 1954, 409-11). Dette var etter at konsilet i Efesos i 431 definerte Maria som Guds Mor, egentlig «Gudefødersken» (Theotókos). Denne festen var temmelig generell, og på 500-tallet ble den erstattet av en fest for Maria under navnet «Guds Mor Marias innsovning», og i 602 ble den lagt til 15. august av den østromerske keiseren Mauritius (588-602), som innførte den for hele Romerriket. Valget av 15. august hang sannsynligvis sammen med en naturfest som lenge var feiret i østen, en fest for vinhøsten. På samme måte som med julen fikk her en før-kristen fest kristent innhold. I øst het dagen fra keiser Mauritius' tid «Innsovning» (gresk: Koimēsis; kirkeslavisk: Uspenie; latin: Dormitio). Maria ble betegnet som Panagia, «den Aller helligste», som første menneske har hun erfart guddommeliggjøringen fordi Kristus straks hentet hennes sjel inn til Paradis.

Den galliske liturgien på 500-tallet hadde en fest for Maria den 18. januar, og på 600-tallet ble den feiret som «Festen for Marias opptakelse» i Bobbio-sakramentariet (M. Righetti, Manuale di storia liturgica 2, Milano, 2.utg, 1955, 2:285). I Roma ble festen alminnelig feiret fra midt på 600-tallet under navnet Natale Sanctae Mariae – «Marias fødselsdag» (i himmelen), det vil si hennes død. I vesten ble festen også kalt Pausatio, som betyr dødsdagen til en bekjenner. På 600-tallet ble festen feiret i Gallia, og den hellige pave Sergius I (687–701), en syrer som gjorde mye for å introdusere østlige Mariafester i Roma, innførte en nattlig lysprosesjon fra kirken Sant'Adriano til Santa Maria Maggiore i Roma. Han innførte også de tre andre Mariafestene Renselsen, Bebudelsen og Fødselen. På 700-tallet ble festdagens navn endret til dagens Assumptio Beatae Mariae Virginis, altså opptakelse. I 813 ble Mariafesten også innført i Tyskland. Den hellige pave Leo IV (847-55) innførte i 847 en vigilie- og oktavfeiring, den siste besto til 1955.

Denne minnedagen er også avmerket på den norske primstaven (Marias Himmelfart). På denne dagen ble to historisk betydningsfulle keisere født: Augustus og Napoleon. I Italia heter dagen fortsatt Ferragosto, det vil si feriae Augustales, Augustus' festdag, og hele måneden har fått navnet august etter keiserens fødselsdag.

Festdagen for Marias opptakelse var lenge en av de minnedagene som ble flyttet til nærmeste søndag i Den katolske kirke i Norge. Men det fikk en slutt fra starten av kirkeåret 2006/07, da biskopene bestemte at Epifani (Herrens Åpenbaring), Allehelgensdag, Festen for apostelfyrstene Peter og Paulus, Olsok og Maria opptakelse i Himmelen igjen skulle feires på sine riktige dager. Unntaket er Tromsø stift, hvor feiringen av Epifani og Marias opptakelse fortsatt skal flyttes til nærmeste søndag.

 

av Webmaster publisert 28.02.2007, sist endret 01.08.2017 - 20:09