Katolsk Akademi

Programmet for Katolsk Akademi høsten 2014.

Les mer
 

Den hellige Dagobert II (652-679)

Minnedag: 23. desember

nullSkytshelgen for Stenay i Lorraine

Den hellige Dagobert II (lat: Dagobertus) ble født i 652 (rundt 650?) i Metz i departementet Moselle i regionen Lorraine i det nåværende Frankrike. Han var sønn av den hellige kong Sigebert III av Austrasia (639-56) og hans hustru Kimnekild (Chimnechild, Hymnehilde, Imnikilde). Austrasia var den nordøstre delen av Frankerriket og besto av deler av det nåværende Øst-Frankrike, Vest-Tyskland og Nederland, med hovedstad tidvis i Metz, Reims og Soissons.

Men Sigebert ble myrdet i Metz i et komplott allerede den 1. februar 656, bare rundt 25 år gammel, og det ble hevdet at hans bror Klodvig II sto bak (noen kilder sier at han kanskje døde så sent som i 660). Regjeringen for den umyndige fireårige gutten ble først overtatt av hushovmesteren (major domus) Grimoald, sønn av de salige Pipin av Landen og Itta av Nivelles. Hushovmestrene var opprinnelig forvaltere av kongsgodset, men etter hvert ble de delrikenes ledende størrelser som en slags pseudo-arvelige førsteministre og de facto herskere; i oversettelser gjerne omtalt som fyrster eller hertuger. Grimoald hadde sørget for at kong Sigebert, da han fortsatt var barnløs, hadde adoptert hans egen uekte sønn (f. 640/45), som fikk merovingernavnet Kildebert (Childebert) (hans opprinnelige navn er ukjent). Han var åpenbart oppkalt etter kong Kildebert II (575-95), som ble adoptert av sin onkel, den hellige kong Guntram av Burgund. Men Grimoalds forhåpninger ble i første omgang skuffet da Kimnekild etter mange års barnløshet plutselig fødte Dagobert.

I tronstriden som fulgte etter Sigeberts død, foretok Grimoald senere i 656 et coup d’état (statskupp). For å sikre tronen for sin egen sønn Kildebert, barberte han håret av Dagobert, det vil si ga ham tonsur, og sendte ham i eksil på en «pilegrimsreise». Gutten ble overlatt til biskop Desiderius (Dido) av Poitiers, hvor det var en katedralskole. Han tok gutten med til et irsk kloster, noen ganger identifisert som Slane ved Dublin, og senere ble han plassert i den hellige biskop Wilfrid av Yorks varetekt og fikk videre utdannelse som pasje ved et angelsaksisk hoff i England. Det heter at Grimoald spredte rykter om at Dagobert var død og at han faktisk holdt en strålende begravelse for ham.

Dette synes imidlertid å være en fantasifull utbrodering av historien, kanskje for å forklare hans mor Kimnekilds taushet. Hun kan ha samarbeidet med Grimoald i å sette Kildebert på tronen, og senere håpet hun på å få en arving til Austrasias trone i slekten ved i 668 å gifte bort datteren Bilihild (Bilichild, Bilichildis, Bilichilde, Blithilde), Dagoberts søster, til kong Kilderik II (f. 653), som var konge av Austrasia fra 662 under formynderskap av Dagobert IIs mor Kimnekild og den nye hushovmesteren Wulfoald (fr: Goufaud) og var konge av Neustria og Burgund fra 673 til sin død i 675 (The Oxford Merovingian Page). Ekteskapet kom i stand til tross for sterk motstand fra så viktige menn som den hellige biskop Leodegar. Ekteskapet ble velsignet med to barn, Dagobert og Daniel, sistnevnte ble senere kong Kilperik II av Austrasia (715-17) og Neustria (715-21). Det har også vært spekulert i at Kimnekild ikke var Dagoberts mor, og at det var årsaken til at hun overga ham. Noen forskere mener at Kildebert egentlig var Sigeberts uekte sønn som Grimoald hadde adoptert for å utelukke Sigeberts enke Kimnekild som en konkurrent i regjeringen.

Kildebert kalles «den adopterte» og står i den frankiske kongekatalogen fra karolingertiden som Childebertus adoptivus eller Hildebertus adoptivus. Noen kaller ham feilaktig og forvirrende Kildebert III, men den tittelen tilhører den senere kong Kildebert III (695-711). Usurpatoren Kildebert fikk ikke sitte lenge på Austrasias trone, for rundt 660 avsatte den lokale adelen ham og hans far Grimoald. Grimoald, hans sønn og muligens svogeren Ansegisel (sønn av den hellige biskop Arnulf av Metz og gift med Grimoalds søster, den hellige Begga av Andenne), ble til slutt tatt til fange og overgitt til vestfrankerkongen Klodvig II av Neustria og Burgund (639-58), som fikk dem drept.

Der er to forskjellige versjoner av hvordan Kildebert den adopterte døde. Enten ble han fanget og henrettet i 657 av kong Klodvig og hans hushovmester Erkinoald (641-58), eller så annekterte kong Klotar III av Neustria (658-73) Austrasia i 661, avsatte den unge tronraneren og henrettet ham og hans far året etter. Klotar III står oppført som konge av Austrasia fra 661 til 662. Han var eldste sønn av kong Klodvig II av Neustria og Burgund og den hellige dronning Bathild. Da hennes lastefulle mann døde i ung alder i 657, og hun ble regent for sin femårige sønn Klotar III. Under regentskapet ba folket i Austrasia om en egen konge, og mellom 660 og 662 ga Neustria Austrasia til en annen sønn av Klodvig II, Klotar IIIs yngre bror Kilderik II (662-75), under formynderskap av Dagobert IIs mor Kimnekild og den nye hushovmesteren Wulfoald (fr: Goufaud).

Ansegisel var død, men familien dukket opp igjen på den politiske arena. Pipin av Landen og Arnulf av Metz regnes nemlig som stamfedrene til det karolingiske dynastiet, for deres barn Ansegisel og Begga ble foreldre til Pipin II av Herstal (Héristal) (frankisk hushovmester 687-714), og hans uekte sønn var Karl Martell (716-41), som igjen ble far til Pipin den Lille (741-68; konge fra 751) og bestefar til den salige keiser Karl den Store (768-814; keiser fra 800).

Da Kilderiks eldre bror Klotar III av Neustria (658-73) døde i 673, bare 21 år gammel, forsøkte Neustrias hushovmester Ebroin å innsette deres yngre bror, den syttenårige Theoderik III (Theoderik; fr: Thierry) (673-91) som konge av Neustria og Burgund. Men stormennene i Neustria, som Ebroin ikke hadde konsultert om arvefølgen, appellerte til Wulfoald og Kilderik II, og de avsatte Theoderik III igjen samme år. Dermed ble den 22-årige Kilderik konge over hele Frankrike. Han var den siste merovingerkongen som forsøkte å utøve autoritet, men han manglet politiske evner. Det vokste frem et parti som var fiendtlig innstilt mot austrasisk styre i Neustria, og kong Kilderik ble drept i 675 under en jakt i Silva Lauconis sammen med sin hustru og sin sønn. Theoderik III ble igjen konge av Neustria og Burgund (675-91).

Den hellige Dagobert II på en medaljong av Solis Virgilius l’Ancien (1514-62)I mellomtiden levde Dagobert inkognito i sitt eksil. Han fikk en mye bedre utdannelse enn han ville ha fått i hjemlandet, først i det irske klosteret, og deretter ved hoffet i Northumbria. Han lærte tre northumbriske prinser å kjenne, og en gammel tradisjon hevder at Wilfrid i 666 arrangerte et ekteskap med den angelsaksiske prinsessen Mathildis (Mechthild) eller Bathildis. Med henne fikk han tre døtre. Men allerede i 670 døde Mathildis da hun fødte deres tredje datter. Men Wilfrid arrangerte et nytt ekteskap året etter, denne gang med Gisela av Razès, datter av grev Béra II av Razès og datterdatter av den spanske visigoterkongen Tulca (Tulga) (640-42). Med henne fikk han tre barn, blant dem sønnen Sigebert. Men historien om at Dagobert giftet seg med denne Gisela (Giselle), synes å ha vært en fullstendig fabrikasjon. Det finnes ingen primærbevis for en slik person eller et slikt ekteskap.

I den kaotiske maktkampen som fulgte etter mordet på Kilderik II, ble riket igjen delt i to. Nå kom kong Theoderik III til slutt på tronen som konge av Neustria og Burgund (675-91), mens adelen i Austrasia ønsket en egen konge av merovingisk blod. De la press på hushovmesteren Wulfoald for å bringe Dagobert II tilbake fra sitt eksil. Men motstandere av Wulfoald utropte en viss Klodvig III (675-76) til konge av Austrasia. Han var muligens en sønn av Klodvig II (og Bathild?). Andre sier at han var en generasjon yngre – en sønn av den da 21-årige Theoderik III, mens de austrasiske stormennene som utropte ham, kalte ham uekte sønn av den 23-årige Klotar III. Ingen kilder sier noe om hvor gammel han var, så det er vanskelig å avgjøre hvor sannsynlig dette er. Han var muligens en inntrenger og ikke en merovinger i det hele tatt. Han kalles da også noen ganger for «falske Klodvig». Blant Klodvigs støttespillere var hertug Waimer av Champagne og hertug Adalricus (Eticho) av Alsace, samt de rhônelandske biskopene Didier (Desideratus, Diddo) av Chalon-sur-Saône og Bobo (Bovo) av Valence, som kanskje var blitt avsatt da Ebroin ble styrtet som hushovmester i Neustria i 673.

Da burgunderne under biskop Leodegar i 673 hadde beseiret Ebroin og kong Theoderik II og sendt Ebroin i eksil til klosteret Luxeuil, overtok den austrasiske hushovmesteren Wulfoald makten i Neustria, men han flyktet tilbake til Austrasia da Kilderik II ble myrdet i 675. Etter Kilderiks død skyndte både Leodegar og Ebroin seg fra Luxeuil. Leodegar dro rett til hoffet, og kong Theoderik gjeninnsatte ham som biskop av Autun. Neustrierne vendte seg til Leudesius, sønn av Erkinoald, som hadde vært Neustrias hushovmester (641-58), og Theoderik III gjorde ham til sin hushovmester (675), støttet av Leodegar.

Ebroin sluttet seg derimot til Klodvig IIIs tilhengere og tok opp kampen mot Leudesius og Theoderik III. Sammen med adelsmennene som støttet Klodvig III, invaderte Ebroin Neustria, og kong Theoderik og Leudesius flyktet med den kongelige skattkisten til Baizieux (Liber Historiae Francorum kaller stedet Bacivo villa). Der tok Ebroin dem igjen, fikk igjen den unge kongen i sin makt og sørget for at Leudesius ble myrdet. Ebroin fikk tilbake sin gamle stilling som hushovmester for Neustria og Burgund. Da sviktet han Klodvig III og gikk over til Theoderik III, og Klodvig III forsvinner ut av historien, og hans skjebne er ukjent – muligens døde han kort tid etter at han ble utropt til konge. Han gjorde uansett aldri noe av egen vilje, og han regnes ikke alltid blant frankernes konger. Dette har ført til at Teoderiks sønn Klodvig IV (691-95) i noen lister kalles Klodvig III.

Etter Klodvigs død klarte Wulfoald å gjennomføre Dagoberts tronovertakelse i 676, delvis ved hjelp av Wilfrid av York, som utstyrte ham med våpen og sendte ham tilbake med en betydelig formue og en standsmessig eskorte. Også den hellige biskop Amatus av Sion/Sitten skal ha hjulpet Dagobert med å få tilbake den austrasiske kongekronen.

I Metz ble Dagobert opphøyd til konge av Austrasia, men den kontinuerlige motstanden fra Ebroin og den delen av adelen som hadde støttet Klodvig, gjorde at han måtte nøye seg med bare en del av sitt rettmessige rike, Alsace ved Rhinen. En from tradisjon vil ha det til at han styrte med den mildhet og fromhet som hans barndoms erfaringer hadde lært ham, men i virkeligheten ble regjeringen ført av den frankiske hushovmesteren Pipin av Herstal (Héristal) (687-714), sønn av Ansegisel og dermed nevø av Grimoald. Selv konsentrerte kongen seg om å grunnlegge klostre. Klostrene Wissembourg (Weißenburg) i Alsace, Surbourg (Surburg) og St. German i Speyer går tilbake til ham. Hertugen av Wissembourg var hans fetter. Han var uten tvil en intelligent, utdannet mann, som var voksen da han ble konge og kunne ikke fullstendig kontrolleres av fraksjoner og hoffmenn.

Dagoberts styre skulle ikke vare lenge, for snart ble den fredselskende kongen av Austrasia trukket inn i en grensekrig mot kong Theoderik III av Neustria og Burgund (675-91), eller i virkeligheten var krigen mellom hushovmestrene Ebroin og Wulfoald. Grensekrigen ble avsluttet rundt 677, og Theoderiks hushovmester Ebroin ser ut til å ha anerkjent det austrasiske delriket grosso modo (grovt sett) innenfor sine gamle grenser. Senest ved avslutningen av feiden må også de austrasiske opposisjonelle ha anerkjent Dagobert som konge.

I henhold til Eddis biografi om Wilfrid av York delte den hellige erkebiskop Theodor av Canterbury i 678 Wilfrids store bispedømme uten hans samtykke. Wilfrid reiste da til Roma for å appellere til paven. Men på grunn av den spente situasjonen kunne han ikke ta den vanlige veien via Quentovic (Boulogne) eller Rouen, fordi han på grunn av sitt vennskap med Dagobert ikke var populær blant Ebroins tilhengere. Han valgte i stedet veien via Rhinen/Maas-deltaet og tilbrakte vinteren 678/79 hos friserkongen Aldgisl og dro deretter i 679 gjennom Dagoberts rike videre til Italia. Han ble mottatt med de største æresbevisninger av kong Dagobert da han besøkte hans hoff på vei sørover. Dagobert ønsket at Wilfrid skulle bli værende og tilbød ham bispedømmet Strasbourg, men da Wilfrid avslo, sendte Dagobert ham avgårde med rause gaver.

Kirken i Strasbourg kan etter legenden takke den hellige kongen for to dyktige og gudfryktige biskoper. Den ene var den hellige Arbogast, som skal ha utført et mirakel ved å vekke kongens døde sønn til live [rent bortsett fra at Arbogast døde rundt 600, lenge før Dagobert ble født – det var nok i tilfelle snakk om hans bestefar Dagobert I (628-39)]. Arbogasts andre etterfølger var Florentius, som ble valgt til biskop av Strasbourg i 678 etter at Wilfrid avslo bispesetet. Legenden vil ha det til at blant Dagobert IIs seks barn var også de hellige abbedisser Irmina av Öhren (Hermine) og Adela av Pfalzel (Adula), men det kan man se bort fra, siden denne legenden stammer fra et forfalsket dokument, muligens produsert for å knytte de hellige grunnleggerskene av disse klostrene til det ærede merovingiske dynastiet.

nullDagobert var sendt i eksil på grunn av intrigene til én hushovmester (major domus), og en annen skulle bli hans bane. Ebroin kunne støtte seg på en austrasisk opposisjon, og for å hjelpe sin herre stilte han seg bak en sammensvergelse mot Dagobert blant denne adelen i Austrasia. Dagobert oppholdt seg på grensen mellom Lorraine og Champagne da han den 23. desember 679 uventet ble drept under en jakt i Woëuvre-skogen ved elven Meuse (Maas) mellom Stenay-sur-Meuse og Verdun i Ardennene i regionen Lorraine. Det ble sagt at hans død skyldtes en jaktulykke, men den lokale tradisjonen hevder at han ble myrdet i et bakhold og at Ebroin sto bak. Hans medsammensvorne forblir imidlertid anonyme. Da Wilfrid i 680 vendte tilbake fra Roma, fant han at kongen ikke lenger var i live og at han selv var i livsfare blant Ebroins tilhengere. En av biskopene som var innblandet i komplottet, truet med å utlevere Wilfrid til Ebroin, muligens var det biskop Reolus av Reims, så han dro nordover så snart han kunne.

Den hellige erkebiskop Audoenus av Rouen (Ouen) sørget for at kongens lik ble tatt med til det nærliggende klosteret Stenay (Satanacum) i Lorraine, som Dagobert hadde fått bygd, og munkene der gravla ham og æret hans relikvier i det kongelige kapell St. Remigius. Som en konsekvens vokste det frem en kult for ham i klosteret. Kulten spredte seg til Alsace og Lorraine, og Dagobert ble nevnt som konge og martyr i martyrologiet i katedralen i Verdun. Kong Karl II den Skallete (843-77) sørget for at Dagobert den 10. september 872 ble helligkåret i Douzy, og erkebiskop Hinkmar av Reims fikk hans jordiske rester skrinlagt i et sølvskrin dekorert med gull-liljer. Klosterkirken i Stenay fikk navnet St. Dagobert og han ble skytshelgen for Stenay, men klosteret ble ødelagt og skrinet forsvant under de hugenottiske opprørene i 1591. Han fikk tittelen martyr fordi han etter et hellig liv døde en urettferdig og voldelig død, men hans kult var bare regional.

Mordet på Dagobert IIDagobert ble i middelalderen og senere ofte forvekslet med sin bestefar kong Dagobert I (628-39), som var den dyktigste av merovingerkongene og utmerket seg gjennom fremragende politisk virksomhet og sørget for en praktfull utrustning av klosteret Saint-Denis i Paris, men som ikke regnes blant helgenene. Dagoberts navn har aldri stått i Martyrologium Romanum. Hans minnedag er dødsdagen 23. desember, som fortsatt feires i bispedømmene Verdun, Metz, Nancy og Strasbourg, men 2. september nevnes også som minnedag, mer sjeldent 6. eller 10. september. Noen steder minnes han sammen med sine angivelige døtre Irmina og Adela den 24. desember.

Dagobert II blir fremstilt med krone og septer, med kirkemodell og en nagle eller lansespiss i hånden til minne om hans martyrium. Skildringene i en billedsyklus forhallen til den nesten helt ødelagte klosterkirken i Wissembourg viser Dagobert I. Dagobert kalles også «Den gode».

Antydninger i Liber historiae Francorum og andre kilder gjør det temmelig klart at Dagobert hadde en sønn, Sigebert («IV»), men han må ha blitt drept på samme tid som faren for å forhindre at han gjorde krav på tronen. Dermed etterlot ikke Dagobert seg noen mannlig arving og ble den siste fra merovingernes dynasti som regjerte et uavhengig Austrasia, med unntak av Karl Martells tvilsomme kandidat Klotar IV (717-20). Om Pipin II tilhørte stormennene som sto bak sammensvergelsen, er vanskelig å si. Uansett brøt han snart etter mordet med Ebroin, og i Austrasia overlevde ikke hushovmester Wulfoald sin konge særlig lenge. Stormennene i Rhinland delte Dagoberts territorium mellom seg, mens hushovmester Pipin II dominerte Austrasia. Etter Dagoberts død ble kong Theoderik III av Neustria og Burgund (675-91) på papiret også konge av Austrasia (679-91) til sin død, men i realiteten sto tronen tom til etter slaget ved Tertry i 687, da Pipin anerkjente Theoderik III.

Dagobert IIs navn fikk ny berømmelse i vår tids populærkultur da det ble knyttet til en utbrodert svindel som prøvde å knytte Dagobert II og hans antatte etterkommere til en hemmelig merovingisk linje av legitim kongelig avstamming, urettmessig fortrengt av monarker fra karolingerne og kapetingerne, men som fortsatte opp til vår tid. Selv om disse påstandene er falske og helt uten historisk grunnlag, er de for tiden av de sentrale mytene som knyttes til den konspirasjonsomhyllede franske landsbyen Rennes-le-Château.

Noen svindlere under ledelse av Pierre Plantard hadde forfalsket to sett av dokumenter for å fabrikkere angivelige bevis på eksistensen av et tusen år gammelt hemmelig selskap, Sion-ordenen. Et sett dokumenter, Dossiers Secrets, ble plantet i Bibliothèque nationale i Paris, mens det andre settet ble publisert på 1960-tallet i den franske boken Le Tresor Maudit de Rennes-le-Château. I boken ble det presentert (forfalskede) latinske dokumenter som angivelig var blitt funnet av en prest på 1800-tallet. Et kodet budskap funnet gjemt i et av de latinske dokumentene avslørte setningen A Dagobert II Roi et a Sion est ce tresor et il est la mort («Til kong Dagobert II og til Sion hører denne skatten, og han er død der»).

Den britiske science-fictionforfatteren Henry Lincoln oppdaget det kodete budskapet i 1967, og uten å være klar over svindelen begynte han å skrive bøker om hva dette budskapet kunne bety. Offentligheten ble oppmerksom på historien gjennom den pseudohistoriske boken The Holy Blood and the Holy Grail (Hellig blod, hellig gral) fra 1982. Boken prøvde å sette frem en hypotese om at Jesus Kristus hadde giftet seg med Maria Magdalena og fått et barn som senere giftet seg inn i den merovingiske kongeslekten, og at den myrdete kong Dagobert i virkeligheten hadde en hemmelig mannlig arving («Sigebert IV») som ikke var drept sammen med sin far, men som etter hans død ble smuglet til «sin mors hjemby» Rennes-le-Château.

Det ble senere oppdaget at mye av forskningen i boken var bygget på de forfalskede dokumentene. Imidlertid fikk den falske hypotesen ny oppmerksomhet da den ble inkorporert i Dan Browns bestselger Da Vinci-koden i 2003. Fordi Brown hevdet at informasjonen om Sion-ordenen var «fakta», resulterte det i en mengde bøker og dokumentarer, noe som brakte det lite kjente navnet Dagobert II inn i den offentlige bevissthet.

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (XII), Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys, KIR, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, no.wikipedia.org, en.wikipedia.org, zeno.org, biographybase.com, mittelalter-genealogie.de, magister-rother.de - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 17. juli 2005