Den hellige Dunstan av Canterbury (~909-988)

Skytshelgen for smeder, låsesmeder, gullsmeder og musikere; for de blinde

Den hellige Dunstan ble født ca år 909 i Baltonsborough ved Glastonbury i en fornem familie med forbindelser til kongefamilien i Wessex. Om hans barne- og ungdomsår er lite kjent, men han fikk sin utdannelse av irske munker i Glastonbury og kom i husholdningen til sin onkel, erkebiskop Athelm av Canterbury. Deretter var han ved hoffet hos kong Athelstan, men ble forvist derfra i 935, anklaget for å ha «studert hedningenes tåpelige dikt og unyttige historier, og for å være en trollmann».

Nå opplevde han en krise i livet. Dunstan var svært begavet som håndverker, og vaklet mellom å gifte seg eller å leve et monastisk liv. Sannsynligvis hadde han slått inn på en verdslig løpebane om ikke en alvorlig hudsykdom, som han feilaktig tok for spedalskhet, hadde ført ham til preste- og munkelivet da han ble frisk. Han avla private klosterløfter og ble presteviet av biskop den hellige Alphegus av Winchester (en forgjenger til den hellige biskop Alphegus som døpte Olav Tryggvason) samme dag som sin venn den hellige Ethelwold. Han vendte tilbake til Glastonbury hvor han bodde som eremitt og delte tiden mellom bønn, studier og håndverksarbeid. Han drev med maling, kopiering eller illustrering av bøker, kunstbroderi av kirketekstiler og metallarbeid, inkludert klokkestøping. Han spilte også harpe og var svært musikalsk.

Etter Athelstans død i 939 ble hans halvbror Edmund I konge av Wessex, og han kalte Dunstan tilbake til hoffet. Like etter trådte Dunstan inn i benediktinerklosteret i Glastonbury. Etter at kongen så vidt ha unnslapp døden mens han var på jakt nær Cheddar Gorge i det som nå er Somerset, utnevnte han allerede i 945 Dunstan til abbed i klosteret og utrustet det med stor generøsitet.

Vikinginvasjonene og fiendtligheten fra de lokale stormennene hadde utslettet det monastiske livet i England. Dunstans store fortjeneste var restaurasjonen av klosterlivet under den hellige Benedikts regel. Den begynte i 940, og fra da og til 1539 blomstret det benediktinske livet i England uten avbrudd. Klosteret Glastonbury ble sentrum for den religiøs reformen. Dunstan tiltrakk seg disipler, utvidet bygningene og ga nytt liv til den gamle institusjonen.

Kong Edmund ble myrdet i 946, men også hans bror og etterfølger kong Edred (946-955) understøttet Dunstans arbeid. Han ble betrodd store deler av den kongelige skatt, som han oppbevarte i Glastonbury. Han ble også etterlatt 200 £ i kongens testamente til folket i Somerset og Devon. I Edreds regjeringstid og senere grunnla eller reformerte Dunstan klostrene Malmesbury, Westminster, Bath, Athelney, Muchelney, Exeter og Ely. Han installerte munker i Winchester, Chertsey i Surrey og Milton Abbas i Dorset. Han var dessuten en av kongens viktigste rådgivere. Han arbeidet også for å forene landet ved å skape forsoning med de danske elementene. han ble den anerkjente lederen for et parti som hadde sin hovedstøtte i East Anglia og i nord, men fikk sterke fiender blant dem han motsatte seg lastene til, og blant de fleste vestsaksiske adelsmennene, som var reaksjonære i sine synspunkter. Kong Edred døde i 955 og ble som Edmund gravlagt i Glastonbury.

Kong Edwy kom på tronen etter sin onkel Edred i 955. Han var 16 år, og på sin kroningsdag forlot han den kongelige banketten for å søke selskapet til en jente ved navn Elgiva og hennes mor. Han ble kraftig refset av Dunstan for denne upassende oppførselen, og ble kraftig såret av kritikken. Med støtte fra opposisjonspartiet sørget han for at abbeden falt i unåde igjen, hans eiendommer ble konfiskert og hans fiender ved hoffet sørget for at han ble forvist til kontinentet. Han besøkte Mont Blandin i Gent i Flandern (Belgia), og der opplevde han for første gang et kloster av den reformerte kontinentale typen, som han hadde hørt om ved kong Athelstans hoff. Dette var den første direkte kontakten mellom britisk og kontinental monastisk fornyelse.

Etter et folkelig opprør ble Edwys yngre bror Edgar konge i nord og øst i 957. Dunstan ble kalt tilbake og samme år utnevnt til biskop av Worcester. I 959 ble han utnevnt til biskop av London, og etter Edwys død i 959, da hele riket ble forent under kong Edgar, ble Dunstan i 960 utnevnt til erkebiskop av Canterbury. Da han dro til Roma for å motta palliet, utnevnte pave Johannes XII ham til legat for Den hellige Stol. I alle anliggender som gjaldt kirke og stat samarbeidet Dunstan nært med kongen. Slik begynte et fruktbart samarbeid som reformerte Kirken i England, for en stor del gjennom klostrene. Etter den normanniske invasjonen i 1066 ble denne perioden kalt «gullalderen». Hans venner, de hellige Ethelwold og Osvald av Worcester, ble gjort til biskoper. Han grunnla et kloster øst for byen samt tre kirker viet til Jomfru Maria, St. Pancras og Ss Peter og Paulus.

På en konferanse ca 970 kunngjorde biskoper, abbeder og abbedisser en nasjonal lov for klosterlivet. Den var i tråd med kontinental skikker og St. Benedikts regel, men hadde egne tillegg om kongelig beskyttelse og viktigheten av daglig kommunion. Denne Regularis Concordia var skrevet av Ethelwold, men var tydelig inspirert av Dunstan. Den ble kunngjort som norm for tretti reformerte klostre i den sørlige halvdelen av England, og markerte suksessen for den bevegelsen Dunstan hadde startet i Glastonbury mange år tidligere. Viktige trekk ved hans klostervesen var dets nære avhengighet av kongemakten for beskyttelse, ikke minst mot de lokale verdslige herskerne, dets liturgiske tilføyelser, inkludert bønner for kongefamilien, og insisteringen på viktigheten av sctriptoriet, skrivestuen, og opplæring.

Dunstans innflytelse rakk ut over klostrene. Han var en nidkjær biskop, insisterte på overholdelse av ekteskapslovene og det klerikale sølibat og på faste, han bygde og reparerte kirker og opptrådte ofte som dommer. Der sekularprester viste seg gjenstridige, ble de kastet ut og erstattet av munker. Han inspirerte også noen av kong Edgars lover, spesielt lovene for Wihtbordecctan og for Andover. Den førstnevnte inneholder en passus hvor erkebiskopen og kongen sammen krever betaling av tiende. Lovene for Andover pålegger betalingen av Peterspenger og andre kirkelige skatter og gir kraftige bøter for å ignorere dem, og de påbød at alle prester skulle praktisere et håndverk. Dunstan, som hadde en betydelig personlig innflytelse på Edgar, utsatte hans kroning i 14 år (muligens for skandaløs oppførsel, se under den hellige Wulfhilda), og han endret ritualet da han kronet Edgar til konge for hele England i Bath i 973. Deler av det er bevart og danner grunnlaget for dagens kroningsrituale.

Ved Edgars død kom hans eldste sønn, Dunstans protesjé Edvard, på tronen. Men han ble myrdet i 978 og snart æret som martyr (den hellige Edvard Martyren). Mordet sto i forbindelse med den anti-monastiske reaksjonen som fulgte Edgars død. Dunstan overførte St. Edvards relikvier til Shaftesbury i 980. Edvards halvbror Ethelred den Rådville overtok tronen, og den aldrende Dunstan trakk seg mer og mer tilbake til sine munker i Canterbury, hvor han helt til sin død var opptatt med undervisning av guttene på katedralskolen, retting av manuskripter og administrering av rettsvesenet. Både nå og tidligere ble han tillagt visjoner, profetier og mirakler. Han var også spesielt hengiven til Canterburys helgener, og han kunne besøke deres graver om natten.

Dunstan betraktes tradisjonelt som håndverker, og noe gullsmedverktøy som er bevart i Mayfield-klosteret i East Sussex, hevdes å være hans. Flere klokker, orgler, verktøy og bilder hevdes også å ha tilhørt ham. Hagiografisk tradisjon gjør ham også til maler og musiker. Han spilte harpe, elsket sang og skrev flere hymner. En samtidig skrev at når han sang ved alteret, «var det som om han snakket med Herren ansikt til ansikt». Tradisjonen som knytter ham til Kyrie rex splendens (Kyrie VII i det vatikanske Graduale) er en senere utvikling av noe hans første biograf hevder, og må anses som tvilsom. I Bodleian-biblioteket i Oxford finnes en bok fra Glastonbury som inneholder utdrag fra Skriften på gresk og latin, en angelsaksisk preken om Korset, og noen svært gamle walisiske gloser, ved siden av et portrett av St. Dunstan liggende for Kristi føtter. Dette kan godt være Dunstans eget verk, som en innskrift fra 1200-tallet påstår. To andre manuskripter i Oxford tilhørte trolig ham. Ingen av de andre litterære arbeidene som tilskrives ham, er ekte: En botsbok, en kommentar til St. Benedikts regel og en avhandling om alkymi kalt Om den vises sten. Men samtidige brev, slik som dem av den hellige Abbo av Fleury, vitner om den respekt som ble ham til del.

Dunstan var aktiv til det siste. På Kristi himmelfartsdag i 988 prekte han tre ganger til folket selv om han var syk, og annonserte sin snarlige død. Om ettermiddagen gikk han igjen til katedralen og valgte seg en begravelsesplass. To dager senere, den 19. mai 988, døde den store erkebiskopen i Canterbury, nesten 80 år gammel. Han ble bisatt i den graven han hadde pekt ut i katedralen i Canterbury.

Etter hans død blomstret kulten opp spontant og nådde raskt store høyder. Allerede før 999, da Ethelred bekreftet Æthelrics testamente, satt opp av en munk i Canterbury, ble han anerkjent som «den viktigste av alle helgener som hviler i Christ Church». Hans fest ble offisielt fastsatt i 1039 og finnes i flere kalendere fra før normannerinvasjonen i 1066. Men da Lanfranc var erkebiskop (1070-89), ble festen strøket. I Monastic Constitutions nevnes ikke Dunstan i det hele tatt, ikke en gang med en fest av tredje rang, mens St. Gregor og St. Alphegus har fester av andre rang.

Men under den hellige Anselm, som i 1093 ble erkebiskop av Canterbury, ble St. Dunstans kult gjenopplivet. Hans fest ble feiret med oktav, og altrene for St. Alphegus og St. Dunstan sto på hver sin side av høyalteret. På en bjelke over høyalteret er det en figur av Kristus Kongen, flankert av statuer av disse to helgenene. På den tiden var Dunstans kult blitt landsomfattende. Canterbury hadde hans legeme, selv om også Glastonbury gjorde krav på det. Denne disputten ble først endelig løst da graven i Canterbury ble åpnet i 1508.

Det sies at 900-tallet ga form til engelsk historie, og at St. Dunstan ga form til 900-tallet. Han blir i kunsten fremstilt i bispeskrud med verktøy, som viser til hans evner som gullsmed. På noen avbildninger klyper han djevelen i nesen med en tang. Ofte blir erkebiskopen også fremstilt med en bok eller skriftrull.

St. Dunstan er den mest berømte av de angelsaksiske helgenene. Hans minnedag er 19. mai, i Canterbury feires også ordinasjonsfesten 21. oktober. Hans navn står i Martyrologium Romanum.