Den salige Frans Palau y Quer (1811-1872)

Den salige Frans Palau y Quer (1811-1872)

Den salige Frans Palau y Quer (sp: Francisco) ble født den 29. desember 1811 i Aytona i bispedømmet og provinsen Lérida i Katalonia i Spania. Han ble døpt samme dag. Han var den syvende av ni barn av José Francisco Palau Miarnau og María Antonia Quer Esteve, bønder i beskjedne økonomiske kår. Frans ble fermet (konfirmert) da han var seks år i 1817, og samme år begynte han på skolen i landsbyen. Han gjorde det bra på skolen, og læreren foreslo for foreldrene at gutten måtte fortsette studiene, men familien hadde ikke råd til å finansiere noen studier.

I 1825 flyttet den 14-årige Frans til sin søster Rosa i Lérida. Hun kjente til brorens ønske om å studere og hadde overtalt faren til å la gutten flytte til henne, øyensynlig for å arbeide på hennes manns eiendom, men med hemmelig intensjon om å studere på seminaret i byen. Han mottok sin første kommunion, og i september 1828 begynte han på seminaret i Lérida. Der studerte han i fire år.

Men han fikk ordenskall, og i 1832 trådte han inn i karmelittordenens reformerte gren (Ordo Fratrum Discalceatorum Beatae Virginis de Monte Carmelo – OCD) i Lérida som postulant. Den 23. oktober 1832 begynte han på ordenens novisiat for Katalonia i huset San José i Barcelona. Den 14. november mottok han ordensdrakten og tok ordensnavnet «Frans av Jesus, Maria og Josef». Etter avslutningen av novisiatet avla han sine høytidelige løfter den 15. november 1833, samme år som kong Ferdinand VII (1813-33) døde.

Kongen hadde ingen mannlig arving, så det brøt ut en dynastisk krig mellom Ferdinands bror Karl og hans enke, Maria Kristina, som fungerte som regent for datteren Isabella II (1833-68; d. 1904). De stridende parter ble støttet av to politiske partier som kjempet om makten: de anti-religiøse og anti-klerikale liberale, som støttet regenten, mens de mer tradisjonelle elementene støttet Karl. Selv om de liberale seiret på lang sikt, delte de seg i to fraksjoner, liberale og moderate, som skiftet på å ha regjeringsmakten. Det var imidlertid lite forskjell på deres holdning til Kirken, som ble tvunget til å oppgi sine eiendommer for å finansiere de dynastiske og koloniale krigene. Ordenshusene ble plyndret, og ved en anledning ble en kommunitet av brødre massakrert i Madrid i 1834.

Frans gjennomførte sine studier på vanlig måte, og i februar 1834 ble han diakonviet. Men den 25. juli 1835 ble han tvunget til å forlate kommuniteten, som ble stengt etter det folkelige opprøret i Barcelona. Kommuniteten ble ikke gjenetablert så lenge han levde. Frans dro til hjembyen Aytona, hvor han virket som diakon før han ble presteviet den 2. april 1836 og begynte sin apostoliske tjeneste i Katalonia. Den 9. november ga biskopen av Orihuela ham tillatelse til å preke og høre skriftemål i to år i bispedømmet Tortosa, hvor han derfor flyttet. Den 19. januar 1840 ble han utnevnt til apostolisk misjonær for bispedømmet Tarragona, og etter noen måneder også for andre bispedømmer.

Frans ble fengslet av liberale sympatisører i borgen Monjuich, men ble sluppet fri. Da de liberale troppene den 6. juli 1840 tok Berga, ble Frans tvunget i langvarig eksil i Frankrike (1840-51). Han krysset grensen den 21. juli, og politiet sendte ham til Perpignan. Der delte han tiden mellom apostolisk aktivitet og perioder med intens avsondrethet, og han skrev noen av sine bøker mens han var i eksil. Mot slutten av 1842 forlot han Perpignan og dro til bispedømmet Montauban, hvor han bodde ved helligdommen Notre-Dame de Livron. Han reiste en tur tilbake til hjemlandet, og i mars/april 1847 vendte han tilbake til Frankrike sammen med sin far, sin svoger og sin nevø. Ved Notre-Dame de Livron ble han åndelig veileder for en gruppe unge mennesker som ønsket å leve et asketisk liv.

Frans vendte tilbake til Spania i begynnelsen av 1851 etter at den spanske regjeringen undertegnet et nytt konkordat med Roma. Han gjenopptok sin apostoliske aktivitet, og i Barcelona grunnla han Escuela de la virtud, «Dydenes skole», som ble en modell for katekeseundervisning. Skolen ble urettmessig anklaget for å være involvert i streikene som ble arrangert av fagforeningene, og den ble brutalt forfulgt og stengt av de sivile myndighetene i 1854.

Som skolens direktør ble Frans sendt i indre eksil til Ibiza (1854-60) i øygruppen Balearene. Der levde han i ensomhet i grotten El Vedra og opplevde må mystisk vis Kirkens omskiftelser. I 1860 ble han renvasket av myndighetene og løslatt, og mens han var på Balearene grunnla han i 1860/61 en kongregasjon for karmelittbrødre, «Skolekarmelittbrødrene», og en for karmelittsøstre, «Misjonskarmelittsøstrene»(CM), som ble grunnlagt i 1861 etter en mystisk opplevelse i katedralen i Ciudadela på Menorca. Skolekarmelittbrødrene ble etter Den spanske borgerkrig innlemmet i de reformerte karmelittene.

Både på Balearene og på fastlandet holdt Frans folkemisjoner, og overalt hvor han dro, fremmet han kjærligheten for Vår Frue, den perfekte modell for den hellige Kirke. Det mest fremtredende trekket ved hans spiritualitet var hans kjærlighet til Kirken. Han verdsatte ensomheten for sjansen til å forene seg med Kirkens mystiske realitet, mens han valgte handling for å kunne tjene Kirken med alle midler som sto til hans disposisjon – prekener, katekese, eksorsisme og pennen som forfatter og journalist. Han etterlot seg flere verker, hvorav noen er pastorale og pedagogiske av natur, mens noen er selvbiografiske og spirituelle.

Frans døde den 20. mars 1872 i Tarragona. Hans relikvier ble i 1947 overført fra kirkegården til hans kongregasjons kirke. Den 10. november 1986 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 8. februar 1988 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret av paven den 24. april 1988 i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 20. mars, men 7. november nevnes også.

Hans idealer lever videre i kongregasjonene han grunnla, som nå arbeider på fire kontinenter. I 1862 ble Misjonskarmelittsøstrenes (CM) andre hus åpnet i Barcelona, og det er nå kongregasjonens moderhus. Denne pavelige kongregasjonen ble godkjent i 1907 og driver misjonsarbeid i Spania, Frankrike, England, Italia, Polen, Portugal og USA og store deler av Latin-Amerika, Afrika og Asia. Deres apostolat er innen utdannelse, helsevesen, katekese og omsorg for de fattige og trengende. Kongregasjonen har delt seg i to – Misjonskarmelittsøstrene og Misjonskarmelittsøstrene av St. Teresa (CMST).