Den salige Frans Palau y Quer (1811-1872)

Den salige Frans Palau y Quer (sp: Francisco; kat: Francesc) ble født den 29. desember 1811 i Aitona i bispedømmet og provinsen Lleida (sp: Lérida) i regionen Catalonia i Spania. Han var den syvende av ni barn av José Francisco Palau Miarnau og María Antonia Quer Esteve, som var bønder i beskjedne økonomiske kår. Han ble døpt samme dag i henhold til familietradisjonen og landets skikk. Familien var tro mot religionen og monarkiet. Det året han ble født, var et år med hungersnød, og livet ble enda hardere på grunn av at den franske invasjonen hadde nådd landsbyen Aitona. Familien arbeidet på gården og etter dagens arbeid pleide de å samles for å be rosenkransen. De var aktivt involvert i menighetens liv. Hans far og alle hans søsken, inkludert ham selv, var medlemmer av koret og mottok sakramentene ofte.

Frans ble fermet (konfirmert) da han var seks år gammel i 1817, og samme år begynte han på landsbyskolen. Han var en flink elev, og læreren foreslo for foreldrene at gutten måtte fortsette studiene, men familien hadde ikke råd til å finansiere noe slikt. Men i 1825 flyttet den fjortenårige Frans til sin søster Rosa i Lleida. Hun kjente til brorens ønske om å studere og hadde overtalt faren til å la gutten flytte til henne, tilsynelatende for å arbeide på hennes manns eiendom, men med hemmelig intensjon om å studere på seminaret i byen. Han mottok sin første kommunion, og han deltok først i undervisningen på seminaret som dagelev. I oktober 1828 trådte han inn i bispedømmets seminar i Lleida, hvor han studerte i fire år. I disse årene fikk han et stipend Porcionista, som betyr at han var fulltidsstudent med gratis kost og losji.

Men da Frans var 21 år gammel i 1832, fikk han ordenskall etter å ha fullført tre år med filosofiske studier og et første kurs i teologi. Det synes som om han på slutten av en novene til ære for den hellige Elias, så profeten gjøre en dekkende gest med sin karmelittiske kappe, noe som han tok som et tegn på Guds vilje i forhold til ham. Derfor frasa han seg formelt stipendet for å tre inn som postulant hos de reformerte eller uskodde karmelittene (Ordo Fratrum Discalceatorum Beatae Virginis de Monte Carmelo – OCD) i Lleida (sp: Lérida), til tross for motstand fra foreldrene og hans foresatte på seminaret, som mente at han ville bli av stor nytte for bispedømmet.

Han begynte den 23. oktober 1832 som novise i ordenens novisiat for Catalonia i huset San José i Barcelona. Den 14. november mottok han ordensdrakten og tok ordensnavnet «Frans av Jesus, Maria og Josef» (Francisco de Jesús, María y José). Etter avslutningen av novisiatet avla han sine høytidelige løfter den 15. november 1833, samme år som kong Ferdinand VII (1813-33) døde.

Kongen hadde ingen mannlig arving, så det brøt ut en dynastisk krig mellom hans bror Karl og kongens enke, Maria Kristina, som fungerte som regent for datteren Isabella II (1833-68; d. 1904). De stridende parter ble støttet av de to politiske partiene som kjempet om makten: de anti-religiøse og anti-klerikale liberale, som støttet regenten Maria Kristina, mens de mer tradisjonelle elementene støttet Karl. Selv om de liberale seiret på lang sikt, delte de seg i to fraksjoner, liberale og moderate, som skiftet på å ha regjeringsmakten. Det var imidlertid lite forskjell på deres holdning til Kirken, som ble tvunget til å oppgi sine eiendommer for å finansiere de dynastiske og koloniale krigene. Ordenshusene ble plyndret, og ved en anledning i 1834 ble en kommunitet av brødre i Madrid massakrert.

Frans var klar over situasjonen med den begynnende religiøse forfølgelsen, men han var modig og tvilte aldri på sitt valg. Han fortsatte sine studier i teologi i huset San José i Barcelona på vanlig måte, selv om han ikke følte noen tiltrekning til prestedømmet. I februar 1834 ble han diakonviet, selv om han ville ha vært fornøyd med å leve sitt karmelittiske liv som en enkel legbror. Men den 25. juli 1835 kom det til et folkelig opprør i Barcelona, og vandalene satte fyr på klostre i byen. Karmelittenes hus San José Convent var et av dem som ble brent ned. Frans hjalp de gamle brødrene med å komme seg trygt ut av det brennende huset. Kommuniteten ble stengt etter brannen, og den ble ikke gjenetablert så lenge han levde.

Han fant tilflukt hos noen andre medbrødre i et nærliggende hus, men etter noen dager ble han ført til byens festning, avkledd sin ordensdrakt og sendt til Lleida utstyrt med et pass. Den nå eksklaustrerte munken, som elsket eneboerlivet høyere enn det aktive, bosatte seg i fjellene i Vic. Først etter flere måneder ble han gjenforent med familien i Aitona, hvor han mer av lydighet til sin provinsial enn av en dyp lengsel, forberedte seg til prestevielsen, som han mottok den 2. april 1836 i Barbastro i fylket Somontano i provinsen Huesca i regionen Aragón i Spania av byens biskop.

Frans fortsatte sitt asketiske liv i hjembyen, hvor han i to år vekslet mellom ensomhet og apostolisk tjeneste, og han bodde i en hule som lå to kilometer fra landsbyen. Han var sporadisk stedfortreder for sognepresten, men han avslo ethvert tilbud om ytelser fra de troende. Men i betraktning av behovene i bispedømmene i Catalonia, som nesten alle forble uten sogneprester, bestemte han seg for å komme ut av isolasjon for med iver å gi seg hen til å preke, ikledd sin karmelittdrakt. Den 9. november 1838 ga biskopen av Orihuela ham tillatelse til å preke og høre skriftemål i to år i bispedømmet Tortosa, og derfor flyttet han dit. Den 19. januar 1840 ble han utnevnt til apostolisk misjonær for bispedømmet Tarragona, og etter noen måneder også for andre bispedømmer i Catalonia og Aragón. Han forkynte overalt, selv for soldatene i brakkene, og iblant ikledde han seg ordensdrakt og kjempet mot blasfemi. Han ble fengslet av liberale sympatisører i borgen Monjuich, men ble sluppet fri.

Men da Berga, hovedkvarteret til troppene som støttet Karl (Don Carlos), den 6. juli 1840 falt i hendene på tilhengere av Isabel II, ble Frans tvunget i eksil ettersom myndighetene så med mistenksomhet på alle prester og klerikere, selv om han aldri egentlig blandet seg inn i politikk. P. Palau var nødt til å komme seg over Pyreneene og krysset den franske grensen den 21. juli 1840. Det franske politiet sendte ham til Perpignan sammen med broren Juan Palau og restene av den beseiret hæren.

Hans eksil skulle i Frankrike vare i elleve år, fra 1840 til april 1851. I Perpignan delte han tiden mellom apostolisk aktivitet og perioder med intens avsondrethet. I begynnelsen av sitt eksil benyttet p. Frans tiden til å skrive sin første bok med tittelen «Sjelens kamp med Gud» (Lucha del Alma con Dios). Han bodde alene i en hule i området, ved siden av hulen til sin bror, i meditasjon, bønn og permanent faste.

Mot slutten av 1842 forlot Frans Perpignan og flyttet til kommunen Caylus i bispedømmet Montauban, hvor han bodde hos visegreven på slottet Mondésir, en del av sognet Saint-Pierre i Livron. Det er ikke usannsynlig at han var kjent for sine velgjørere i enkelte grupper av karlister i Spania. Midt i skogen som omga slottet, levde Frans i fem år som eremitt i en hule der som han gjorde om til et kapell. Med tillatelse fra kurien i Montauban feiret han messe og hørte skriftemål fra dem som strømmet til ham, tiltrukket av ryktet om hans botsliv. I Mondésir ble han områdets «orakel». Hver gang han gikk ut, holdt han et kors i hånden og forkynte de evige sannheter med stor kraft til alle. Men inn i hulen sin ville han imidlertid ikke slippe noen, for han elsket å være alene med Gud. Han pleide å si at han levde i ensomhet som en arv fra profeten Elias. Stedets ordinarius, biskop Jean Doney, besøkte ham den 24. september 1844 for å la ham forstå hvor høyt han satte ham.

I midten av april 1846 slo p. Frans seg ned på et lite stykke land han kjøpte nær helligdommen for Notre-Dame de Livron, som sto ved siden av sognekirken, med åpenbar intensjon om å grunnlegge en stabil institusjon av eremitt-asketisk natur med hjelp av Teresa Christià , en tidligere klarisse fra Perpignan, som hadde forlatt klosteret av helsemessige årsaker og som etter forslag fra p. Palau hadde bestemt seg for å vie seg til tjeneste i helligdommen sammen med to andre ugifte kvinner, Marie Bois og Jeanne Gracias. P. Frans ble deres åndelig veileder.

Etter å ha kjøpt denne tomten ønsket p. Frans å ta en tur til Spania med den hensikt å gjense sin familien. Han hadde med seg sitt siste verk med tittelen Quidditas Ecclesiae i fire bind, som han ikke klarte å få trykt og som senere gikk tapt. Han returnerte til Frankrike i mars/april 1847 sammen med sin far, svoger og en nevø, men biskopen av Montauban var ikke like vennlig stemt som før, fordi Frans’ disipler med deres levemåte vakte mye reserverthet og kritikk fra både de sivile og de kirkelige myndighetene.

Fra kommunen Caylus flyttet Frans deretter til kommunen Loze sammen med sin bror Juan og bosatte seg på et stort og vilt stykke land han hadde kjøpt i Cantayrac, åpenbart for å bevare sin handlefrihet. Biskop Doney fortsatte imidlertid å være fiendtlig innstilt til det nøysomme livet han levde i de fuktige og mørke hulene, til karmelittdrakten som han fortsatte å bære, og spesielt til de mange som kom for å ta delta i hans messe i stedet for den i sognekirken. I regionen visste alle at han sov på halm, ba og mediterte det meste av natten knelende på bakken, levde nesten utelukkende på brød, vann, urter, kokte poteter og litt frukt fra området. Til biskopens motstand svarte han bare med «tålmodighet og bønn». Av alle var han ansett for å være en «ekstraordinær» eremitt.

P. Frans bestemte seg en vakker dag for å flytte til Saint-Paul-de-Fenouillet i bispedømmet Perpignan, hvor han kjøpte et stykke land med trær for å konsolidere sin plan om et ensomt liv for seg selv og for de mannlige og kvinnelige grupper som han hadde dannet. Men biskop Doney fortsatte å nekte ham rett til å feire messe i bispedømmet. For å forsvare seg skrev han bøkene La Vida Solitaria («Eneboerlivet») and El solitario de Cantayrac («Eneboeren i Cantayrac»).

I mellomtiden var den politiske og religiøse situasjonen i Spania forbedret etter at den spanske regjeringen undertegnet et nytt konkordat med Den hellige stol den 16. mars 1851. Da tok Frans beslutningen om å forlate Frankrike for alltid, og han vendte tilbake til Spania den 13. april 1851. Han ønsket å slå seg ned i sitt hjembispedømme Lleida, men biskop Pere Cirilo Uriz i Labaury (1850-61), som personlig var motstander av skinnhellige og av eksklaustrerte brødre, lot ham få vite at hans nærvær i bispedømmet ikke var velkomment på grunn av de ulike grupper av disipler som han hadde, og at han allerede hadde oppløst dem den 2. april 1852. Hans etterfølger, biskop Marià Puigllat i Amigó (1861-70), skulle vise seg å være like lite vennlig i forhold til Frans, og faktisk forbød han ham i mai 1863 å preke i en kirke i hans bispedømme. I stedet for å protestere, svarte den perfekte karmelitten: «Ved å være Deres Eksellense min biskop (...) kan han med autoritet, frihet og uten bedrag, advare, korrigere, straffe, kutte og brenne, og han kan være sikker på at hans advarsler, rettelser og straff alltid skal bli mottatt som et tegn på hans kjærlighet og hans pastorale omsorg for denne presten, hans undersått».

Da p. Frans dermed var avskjediget fra sitt bispedømme, flyttet han til Barcelona, hvor biskop Josep Domingo Costa i Borràs, som kjente og likte ham godt etter å ha vært biskop i Lleida (1848-50), kalte ham til å jobbe for gjenkristningen av dette turbulente bispedømmet. Sonen i periferien var faktisk overfylt av arbeidere fra ulike regioner i Spania som var uten en solid og varig kateketisk formasjon. P. Frans gjenopptok sin apostoliske aktivitet og ble åndelig veileder for de lokale seminaristene i Barcelona. I tillegg til å vie seg til forkynnelse og å være den som satte i gang bygging av nye kirker, grunnla p. Frans i sognekirken San Agustín i Barcelona «Dydenes skole» (Escuela de la virtud), som ble en modell for katekeseundervisning med sin ukentlige søndagsskole for voksne, basert på dydene fra Catecismo de las Virtudes («Dydenes katekisme») og med et program på 52 påstander om de daværende ideologiske bevegelsene. Undervisningen ble fulgt av mer enn 2000 voksne.

De liberale makthaverne protesterte mot skolen, og etter tre års drift (1851-54) ble den urettmessig anklaget for å være involvert i streikene som ble arrangert av fagforeningene. Som en konsekvens ble den brutalt forfulgt og til slutt i 1854 stengt av de sivile myndighetene, presset av Kirkens fiender.

Til tross for sine voldsomme protester både muntlig og skriftlig ble p. Frans som skolens grunnlegger forvist i indre eksil i seks år (1854-60) til Ibiza i øygruppen Balearene, under det falske påskudd at han hadde undergravende ideer. P. Frans mistet ikke motet, men fortsatte å lede sine åndelige døtre som bodde i Lleida, Aitona og Balaguer, og som til tross for ordren om nedleggelse av deres hus, faktisk hadde funnet en måte å fortsette sin type liv.

I to år levde p. Frans i en hule i Es Cubells i sognet San José, som en adelsmann hadde stilt til hans disposisjon sammen med et stykke land for å dyrke de nødvendige matvarer. Senere oppdaget han den lille folketomme klippeøya El Vedra nær Ibiza, med en hule enda mer ensom og utilgjengelig, så han flyttet dit fordi ensomheten utgjorde «hans himmel». P. Frans bodde i grotten der når han hadde behov for ensomhet, og der ba han og søkte Guds vilje. Han etablerte en eneboercelle i Es Cubells, hvor han satte opp en statue av «Vår Frue av Dydene» (Nuestra Señora de las Virtudes), den første Maria-helligdommen på øya, og han fremmet andakten for Jomfru Maria blant innbyggerne på Ibiza.

For å kunne vie seg fullt ut til pastoralt arbeid i hele øygruppen Balearene, søkte han og fikk fra kongregasjonen Propaganda Fide i Roma tittelen og myndigheten til en apostolisk misjonær. Men han ble ansett som uegnet til å utøve en stabil tjeneste, ettersom han ved å leve i mørke og fuktige huler hadde blitt døv og hadde pådratt seg en kronisk sykdom. Likevel, når han forlot ensomheten for å forkynne på øyene Ibiza, Mallorca og Menorca, var kirkene for små til å romme alle de menneskene som strømmet til for å høre ham eller delta i messene, som han feiret med ekstraordinær hengivenhet. Med sin kraftfulle stemme, sin kortvokste og tette skikkelse, hadde han i de troendes øyne utseendet til en profet. Faktisk kunne han vanligvis ikke fullføre sine prekener ettersom hans stemme ble druknet av deres gråt.

Etter tre års eksil sendte p. Frans to begjæringer til dronning Isabella II for å få opphevet den urettferdige dommen som han var blitt offer for. Han var så heldig å få sin frihet tilbake den 1. mai 1860, da det ble gitt amnesti til politiske fanger. I mellomtiden hadde hans sak blitt behandlet av en domstol i Madrid, og han var blitt funnet fri for skyld. For å avklare sin stilling hadde han også dratt nytte av publikasjonen i hovedstaden av sitt skrift med tittelen La Escuela de la Virtud vindicada («Dydens skole hevnet») (Madrid 1859).

I stedet for å vende tilbake til å leve i huler, følte p. Frans seg nå tvunget til å vie seg helt til tjeneste for Kirken, som fra det øyeblikket ble hans «elskede», gjennom å forkynne i hele Catalonia, gjennom eksorsisme, skrifter og grunnleggelse av mannlige og kvinnelige foreninger av karmelittenes tredjeorden. For sitt arbeid fikk han donasjoner av velgjørere samt en liten pensjon som regjeringen ga til alle eksklaustrerte. Stor var den motviljen han følte over å møtte følge det nye slags liv som Gud krevde av ham.

Det er i denne sammenhengen av en dyp mystisk forening med Kirkens mysterium at Frans følte seg kalt til å kjempe mot de onde ånder og til å danne grupper av mannlige og kvinnelige karmelitt-tertiarer for trosopplæring for barn og omsorg for de syke i hjemmene. De skulle leve sammen av egen fri vilje i en privat form, uten legale og kanoniske regler. De kunne ikke ta sikte på andre mål ettersom Kirken og staten i Spania den 25. august 1859 hadde avtalt at institutter med kontemplativt preg ikke var berettiget til statsborgerskap.

Frans Palau var omgitt av kolleger og disipler som delte hans idealer og hans syn på et kontemplativt botsliv, både i Frankrike (Caylus-Livron, 1840-51) og i Barcelona (Vallcarca-Els Penitents, 1851-54), men frem til 1860 mislykte han i å organisere noen kommuniteter med særlig stabilitet. I november 1860 fikk han i oppdrag av biskopen av Mallorca å lede og omorganisere eremittklosteret San Honorato de Randa i Puig de Randa på Mallorca, hvis eremittliv historisk var knyttet til den salige Raimund Lull av Palma (ca 1233-1316). I sitt arbeid som leder og restauratør (1860-61) satte Frans Palau et klart karmelittisk stempel på eremittlivet i denne gamle institusjonen.

I 1860 grunnla han også sin karmelittiske familie og konsoliderte den året etter. Grunnleggeren så for seg og grunnla en religiøs familie består av to avdelinger, en for menn og en for kvinner, grunnlagt henholdsvis i Cubells på Ibiza og i Santa Cruz de Vallcarca i provinsen Barcelona. Søsterkongregasjonen grunnla han i 1861 etter en mystisk opplevelse i katedralen i Ciudadela på Menorca. På grunn av de historiske omstendighetene ble medlemmene juridisk organisert som regelbundne tertiarer i den uskodde karmelittordenen.

Mens San Honorato opprettholdt sin tradisjon med et eremittisk liv, åpnet de to andre seg for et aktivt apostolat, spesielt de i Vallcarca. Denne orienteringen ble pålagt av grunnleggerens vilje i senere kommuniteter. Den første var bare en forlengelse av San Honorato langs den apostoliske linjen. På anmodning fra sognepresten i San Magín i Palma de Mallorca aksepterte Frans Palau å etablere en kommunitet viet til undervisning i en liten skole i forstaden Santa Catalina i Mallorcas hovedstad. Den åpnet den 10. juli 1865 og eksisterte frem til 1923, da den gikk over til de uskodde karmelittene.

Samme oppdrag hadde de to andre mannlige kommunitetene som ble etablert mens grunnleggeren levde. I 1868 etablerte han et annet kollegium med undervisning i Vendrell i provinsen Tarragona, og i 1871 et annet i sin fødeby, Aitona i provinsen Lleida. Ved hans død var det seks hus eller kommuniteter som betraktet ham som deres far og grunnlegger. I dem arbeidet rundt tyve medlemmer, som fulgte den veiledningen de hadde mottatt muntlig fra p. Frans Palau, samt de konstitusjonene han ga dem noen måneder før sin død i 1872.

Både på Balearene og på fastlandet holdt Frans folkemisjoner, og overalt hvor han dro, fremmet han kjærligheten for Vår Frue, den perfekte modell for den hellige Kirke. Det mest fremtredende trekket ved hans spiritualitet var hans kjærlighet til Kirken. Han etterlot seg flere verker, hvorav noen er pastorale og pedagogiske av natur, mens noen er selvbiografiske og spirituelle. På Ibiza begynte han å skrive boken Mis Relaciones Con la Iglesia («Mine forbindelser til Kirken»), en slags selvbiografisk dagbok, delvis skrevet i den idylliske avsondretheten på El Vedra. Der beskrev han sin erfaring av Kirken forstått som Gud og vår neste. Frem til 1865 ledet Frans både de kvinnelige og mannlige tertiarene samt eremittene i San Honorato.

Frans Palaus liv ble fullstendig først da han forsto Kirkens skjønnhet. Det som hadde vært en forvirret svingning fra ensomhet til tjeneste og tilbake til ensomhet igjen, ble forståelig for ham da han innså at den virkelige Kirken er forsamlingen av mennesker i hele Kristus, Gud og nesten sammen er hans «elskede», et mystisk legeme, men også en mystisk person som han kunne forholde seg til. Ingen steder i den kristne historien har vi noen andre med denne kirkesentrerte mystisismen. Han så Kirkens personlighet som mystisk og kirkens levende realitet som et bunnløst mysterium. Et av aspektene ved dette mysteriet er foreningen av hennes synlige strukturer med den høyeste realitet av kjærlighet mellom mennesker og deres kjærlighet til Kristus i Den Hellige Ånd, som gir henne liv og samler henne inn i enhet. Han lærer at Kristus og menneskeheten ikke kan skilles fra hverandre og han ser Kirken som Den hele Kristus, den mystiske Kristus.

Denne intense erfaringen av Kirkens mysterium kom Andre Vatikankonsils visjon i forkjøpet. Hans andre originale intuisjon for det åndelige liv, og senere i overensstemmelse med Vatikan II, er det å tenke på den hellige Maria uavhengig av Kirkens rammeverk, ville forvrenge hennes person og hennes misjon. Maria er den perfekte modell på Kirkens hellighet og renhet og det speilet som alle Kirkens perfeksjoner reflekteres i.

Frans verdsatte nå fortsatt ensomheten for sjansen til å forene seg med Kirkens mystiske realitet, mens han valgte handling for å kunne tjene Kirken med alle midler som sto til hans disposisjon – prekener, katekese, eksorsisme og pennen som forfatter og journalist. Han sa «Jeg lever og vil leve for Kirken, jeg lever og vil dø for henne».

Frans ble den 8. januar 1867 godkjent som grunnlegger og utnevnt til leder for tertiarene og karmelitt-tertiarene i Spania av generalprukorator og kommissær for de uskodde karmelittene, p. Pascal av Jesus og Maria. Denne utnevnelsen gjorde ham i stand til å gi en formell struktur og rettslig status for alle de eksisterende kommunitetene i Spania. De konstitusjonene som han skrev for dem, ble trykt i Barcelona en måned før han døde. I 1868 startet han i Barcelona den ukentlige utgivelsen av El Ermitano («Eremitten»).

P. Frans hjalp de syke og han praktiserte eksorsisme. For fra slutten av 1864 og helt til sin død ble p. Frans overbevist om at han var kalt av en uimotståelig og oppskakende indre kraft for å helbrede de besatte. Han skapte til og med et prosjekt for en religiøs orden som utelukkende skulle vie seg til eksorsisme. For denne sin virkelige eller antatte misjon skrev han ukentlig i El Ermitano å få eksorsismen tilbake på moten i Kirken, men han møtte motstand, ble straffet og til slutt fengslet.

Han praktiserte sine eksorsismer i huset til Santa Cruz i Vallcarca nær Barcelona, nærmere bestemt det kapellet som han bygde for festmesser og som tilhørte det fellesskapet av brødre som da var kjent under navnet Els Penitens. Da han begynte sin virksomhet som eksorsist offentlig, ble senteret i Vallcarca uunngåelig et slags privat tilfluktssted for mange pasienter som på eget initiativ kom til ham for behandling og muligens eksorsisme. Den 13. april 1866 forbød biskop Pantaleón Montserrat Navarro av Barcelona (1863-70) ham å fortsette med eksorsismer, og han adlød. Fra den dagen ba han bare for dem og trøstet dem som fortsatte å strømme til ham, men på samme tid følte han sterkere enn noen gang trangen til å intervenere i saken til øverste myndighet i Kirken.

I Spania skjedde det i september 1868 tragiske hendelser som kulminerte med at dronning Isabella II ble styrtet og utvist. Ved den anledningen ble p. Frans enda mer rotfestet i den tro at det var nødvendig å gjeninnsette den permanente tjenesten eksorsisme, for å motvirke djevelens virkning i samfunnet. Han begynte å spre sin idé igjen gjennom El Ermitano samt ved flere anledninger å heve sin energiske protest mot den provinsielle regjeringen i Barcelona, fordi de hadde beordret nedleggelsen av residensen til Santa Cruz i Vallcarca.

I mellomtiden plukket noen opp tilfeller av besatte som hevdet å blitt frigjort fra demoner og fikk dem sendt til den salige pave Pius IX (1846-78). Brevet ble lest i det pavelige sekretariatet, men de antok at p. Palau var «en drømmer eller en ondsinnet». I 1870 dro han personlig til Roma og Første Vatikankonsil for å presentere for de spanskspråklige konsilfedrene sin erklæring om eksorsistembetet, men den ble ikke fulgt. Den hellige Antonius Maria Claret mente at det var et lite antall galninger i verden.

Så snart p. Frans hadde fått tillatelse fra myndighetene til å gjenåpne komplekset Santa Cruz i Vallcarca, utviklet han et prosjekt for å tilpasse en del av bygningen til et sykehus, ledet av hans bror Juan og av hans disippel Gabriel Brunet, men den 28. oktober 1870 fikk de sivile myndighetene med støtte fra kapitularvikaren av Barcelona, arrestert p. Frans, som fungerte som kapellan og levde i en underjordisk hule, lederne og 39 pasienter. Anlegget var av en strengt privat karakter og ikke i strid med statens lover. De kirkelige autoritetene hadde bare gitt fullmakt til feiring av messen i det tilstøtende kapellet, og P. Frans gjorde ikke annet enn å be for de innlagte som trodde at de var besatt av djevelen, lese avsnitt fra evangeliet og stenke dem med vievann. Etter løslatelsen fra fengselet gikk han til sak mot sine forfølgere. Rettssaken endte den 9. oktober 1871 med full frifinnelse av ham i førsteinstansretten, noe som ble stadfestet av appellretten mens p. Frans var i ferd med å dø.

P. Frans Palau hadde opprinnelig hatt en meget sterk fysikk, men de lange oppholdene i huler med nesten konstant faste, lange våkenetter og hyppige misforståelser fra de sivile og religiøse myndigheter hadde gradvis svekket ham. Mens han var oppslukt av sitt apostoliske arbeid og sin grunnleggervirksomhet, fikk han i februar 1872 det siste og mest alvorlige slag mot sin helse, da han på sykehuset i Calasanz nær Peralta de la Sal i Aragón hjalp noen av sine disipler med pleie av ofre for pesten.

Han dro deretter for å besøke huset til søstrene i Tarragona, hvor han ankom den 10. mars 1872. Men han hadde pådratt seg lungebetennelse og døde den 20. mars 1872 i Tarragona, seksti år gammel og omgitt av sine søstre.

Hans relikvier ble i 1947 overført fra kirkegården til hans kongregasjons kirke. Den 10. november 1986 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 8. februar 1988 undertegnet den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn.

Dette mirakelet skjedde i 1955 i Bogotá i Colombia og besto av en mirakuløs helbredelse av den 47-årige Leoncio Godoy Méndez, en lokomotivfører i landets nasjonale jernbaneselskap. Han ble utsatt for en svært alvorlig jernbaneulykke og ble overført til Clínica Bogotá i Bogotá, hvor Misjonskarmelittsøstrene har sitt apostolat. Leoncio hadde blant annet gjennomgått to store og alvorlige kranieoperasjoner, og under den andre av disse svevde han mellom liv og død. Etter operasjonen stilte kirurgen, dr. Mario Camacho Pinto, en illevarslende diagnose: «Det er ikke mer vi kan gjøre. Bare et mirakel kan redde pasienten, ellers vil han dø». Dette ble kommunisert til familien og til klinikken.

Pasientens slektninger og venner samt misjonssøstrene intensiverte sine bønner til p. Frans Palau og tryglet om en mirakuløs helbredelse av den syke. Og Leoncio ble faktisk helbredet på mirakuløst vis av et «stort post-traumatisk subduralt hematom [blødning mellom hjernehinnene], lokalisert i den venstre frontale isselappen i den intrakraniale regionen [inne i skallen], komplisert av en massiv, ukontrollert blødning, ubetvingelig og i en tilstand av dyp koma». Helbredelsen var øyeblikkelig og total. Undersøkelsen av denne helbredelsen skjedde i 1960 ved den erkebiskoppelige kurie i Bogotá, og i 1980-81 ble verifikasjonsprosessen avsluttet. Begge prosessenes autentisitet ble anerkjent av Helligkåringskongregasjonen i Roma. Den 17. februar 1984 godkjente kongregasjonen validiteten av prosessen for den mirakuløse helbredelsen i Bogotá.

Frans Palau y Quer ble saligkåret av paven den 24. april 1988 på Petersplassen i Vatikanet sammen med tre andre, de salige Peter Bonilli (1841-1935), Kasper Stanggassinger CSsR (1871-99) og Savina Petrilli SdP (1851-1923). Hans minnedag er 7. november, spesielt blant karmelittene, men dødsdagen 20. mars nevnes også. Hans idealer lever videre i kongregasjonene han grunnla. I kunsten fremstilles han i en brun prestetunika (brunt er fargen som brukes av karmelittene) og en kremfarget kappe.

Mens grunnleggeren levde, forble hans karmelittiske familie forent i én kongregasjon eller institutt, etter hans død ble den kvinnelige grenen delt i to, som tilsvarer de nåværende «Misjonskarmelittsøstrene» (Las Carmelitas Misioneras – CM) (Barcelona-grenen), og «Misjonskarmelittsøstrene av St. Teresa» (Las Carmelitas Misioneras Teresianas – CMST) (Tarragona-grenen). I 1862 ble Misjonskarmelittsøstrenes andre hus åpnet i Barcelona, og det er nå kongregasjonen CMs moderhus. Denne pavelige kongregasjonen ble godkjent i 1907 og driver misjonsarbeid i Spania, Frankrike, England, Italia, Polen, Portugal og USA og store deler av Latin-Amerika, Afrika og Asia. Deres apostolat er innen utdannelse, helsevesen, katekese og omsorg for de fattige og trengende.

I den mannlige delen var det også en geografisk og kronologisk splittelse nesten parallelt med den hos søstrene. Etter Palaus død ble den eksklaustrerte karmelitten Juan Nogués utnevnt hans etterfølger som kongregasjonenes leder (1872-79). Han møtte motstand i enkelte kommuniteter som den i Santa Cruz de Vallcarca, Serós og Mallorca, men han klarte å holde sammen og utvikle den «palautianske» familien av brødre. I hans tid ble det åpnet hus Serós i Lleida (1872), Altafulla i Tarragona (1873), Constantí i Tarragona (1875) og Alaró på Mallorca (1875) ved helligdommen for La Virgen del Refugio, som ble bygd i 1879.

Da p. Nogués døde den 28. mars 1879, utnevnte erkebiskopen av Tarragona sekularpresten Joaquín Blanch til ny leder. Men han klarte ikke å vinne brødrenes sympati, og fra 1879 var de delt inn i to separate kongregasjoner.

Den ene var de uskodde tertiarkarmelittbrødrene (Hermanos Carmelitas Descalzos Terciarios) (1879-1923), som besto av husene som var etablert på Mallorca. De ville ikke ha noe med den nye lederen å gjøre og ba om en annen. Biskopen i bispedømmet utnevnte da den eksklaustrerte kapusineren Ignacio Vich. Den nye autonome kongregasjonen ble i årenes løp redusert til ett eneste hus, Santa Catalina i Palma de Mallorca. Når det gjaldt eremittene i San Honorato de Randa, hadde de alltid opprettholdt en viss uavhengighet, men de ble overtatt av grunnleggerens bror, Juan Palau. Da han døde i 1880, ble karmelittenes nærvær gradvis svekket etter vedtak av biskopene av Mallorca, som til slutt gjorde om senteret til et retretthus. Senere ble de vuggen for kongregasjonen Misjonærene av de hellige hjerter (Los Misioneros de los Sagrados Corazones – MSSCC).

Kollegiet Santa Catalina fikk på sin side en meget bemerkelsesverdig utvikling, spesielt siden 1882, da det åpnet en ny bygning i Calle Murillo y Antich. Til tross for sin sterke aktivitet innen utdanning og pastoralt arbeid, i nært samarbeid med sognet San Magín, følte kommuniteten alltid tilknytning til det eremittiske liv som opprinnelig kom fra San Honorato. Da bindingen mellom de to husene ble brutt, grunnla den eremittiske strømningen et hus i nærheten av landsbyen Esporlas. Der bestemte de seg for et eremittisk liv med navnet Monte Carmelo (Karmelberget), gården het Son Ferrá og var en gave fra fru Margarita Roselló. Til de to eremittbrødrene som bodde der permanent, sluttet det i løpet av sommeren andre ledsagere seg til dem som kom fra Palma for å tilbringe noen uker med hvile og retrett.

Den lille kongregasjonen ble redusert til disse to kommunitetene, som ikke spredte seg ut over bispedømmet. Medlemmene var klar over sine begrensninger i fremtiden, så de initierte en tilnærming til de uskodde karmelittene (OCD). De første skrittene i den retningen ble tatt i 1910, men de førte ikke frem før den 24. november 1923, da kongregasjonen ble innlemmet i de uskodde karmelittenes provins Catalonia. Da lukket historien seg for denne grenen av den palautianske familien.

Da husene på Mallorca brøt ut av kongregasjonen i 1879, var kommunitetene som forble værende under p. Joaquín Blanchs ledelse, Es Cubells, Vendrell, Altafulla, Constantí, Aitona i Lleida og Alaró på Mallorca. Es Cubells levde et ganske sløvt liv begrenset til tilstedeværelsen av én bror som hadde ansvaret for Maria-eremitthelligdommen, som var et pilegrimsmål for øyboerne. Det besto frem til 1936.

I de andre husene var det et intenst arbeid med undervisning, og de var alle skoler eller høyskoler. I tillegg til de seks fra 1879 ble et nytt hus åpnet i Tarragona i 1881. Mens det apostoliske og pastorale arbeidet blomstret og ble utvidet i Tarragona og Vendrell, forfalt Altafulla og Constantí og ble stengt mellom 1879 og 1890. Det ble åpnet en grunnleggelse i Cambrils i provinsen Tarragona i 1895, men den varte ikke lenge.

Ramón Guillamet y Coma ble utnevnt til leder av erkebiskopen av Tarragona i 1892, og han bidro sterkt til kongregasjonens konsolidering og utvikling. Ham kan vi også takke for den første biografien om grunnleggeren (Tarragona, 1909). Han begynte sin periode som leder med publiseringen av de nye konstitusjonene (Tarragona, 1892), og der nevnes for første gang instituttets offisielle tittel, «Tertiarkarmelittbrødre for undervisning» (Hermanos Carmelitas Terciarios de la Enseñanza – CTE) (1879-1936). Etter bestemmelsene i dem ble br. José Muntasell y Sala (1846-1910) utnevnt til første generalsuperior. Han hadde kjent grunnleggeren og hadde arbeidet tett med de tidligere lederne. Blant hans prestasjoner vil den pavelige godkjennelsen av instituttet den 17. mars 1902 bli husket. Han hadde sitt verv til sin død i 1910.

I Tarragona lå instituttets generalkurie og novisiatet. I samme hus ble generalkapitlene holdt, det siste fant sted den 2. november 1930 med syv brødre til stede. Der ble general Cosme de Ocerín y Gorostiaga, som var født i Bilbao og etterfulgte br. José Muntasell y Sala i 1910, gjenvalgt. Det var ingen begrensninger på gjenvalg.

Tertiarkarmelittbrødrene ble hardt rammet under Den spanske borgerkrig. De to kommunitetene som eksisterte ved utbruddet av borgerkrigen den 18. juli 1936, led under den religiøse forfølgelsen som ble sluppet løs i den «røde» sonen. De tre medlemmene av kommuniteten i Vendrell ble drept i de første dagene av august. Det var br. Manuel Almanzor Escudero (superior) (1877-1936), br. David Masdeu Poblet (1878-1936) og br. Joaquin Ramí Goatas (1899-1936). Deres saligkåringssak behandles blant martyrene i gruppen fra Panadés.

Av de seks som var bosatt i Tarragona, ble fem arrestert og fengslet på fengselsskipet «Río Segre», og fire av dem ble drept i november samme år, de salige Julius Alameda Camarero (sp: Julio) (1911-36), Ludvig Domingo Oliva (kat: Lluís; sp: Luis) (1892-1936), Isidor Tarsá Giribets (kat: Isidre; sp: Isidro) (1866-1936) og Bonaventura Toldrà Rodon (sp: Buenaventura) (1896-1936). Deres saligkåringsprosess ble åpnet blant martyrgruppen fra erkebispedømmet Tarragona, og de blir saligkåret den 13. oktober 2013 i Tarragona. Generalbroder Cosme Ocerín y Gorostiaga ble hjulpet av en vennlig familie, men døde av lungebetennelse på sykehuset i Tarragona den 5. oktober 1936.

Den eneste som overlevde tragedien, var br. Francisco Navarro Bonilla, som hadde avlagt sine løfter i kommuniteten i Tarragona den 1. november 1935. Han ble fengslet sammen med de andre på fengselsskipet «Río Segre». Han ble løslatt etter inngripen av don José Martínez og hans hustru, som tok imot ham i sitt hus, selv om han var skadet. Deretter ble han innlagt på sykehuset San Pablo y Santa Tecla og ble der til slutten av krigen. De påfølgende årene arbeidet han utrettelig for å berge og gjenopprette kongregasjonens eiendom, spesielt i Vendrell og Es Cubells. Men all hans innsats viste seg forgjeves overfor holdningen til de respektive bispedømmekuriene, som var likegyldige til utryddelsen av Tertiarkarmelittbrødrene, som fulgte i 1947. Br. Francisco ble en uskodd karmelittbror i Barcelona og avla løftene den 8. februar 1954. Han døde i det samme klosteret den 26. januar 1959, 67 år gammel. Dermed forsvant den siste åndelige sønn i den mannlige delen av Frans Palaus familie.

Mange håper på og ber for Frans Palau y Quers snarlige helligkåring. For ved hans saligkåring i 1988 skjedde det en mirakuløs helbredelse av fru Josefa Pardines Cordate, angivelig på den nye saliges forbønn. Denne helbredelsen har senere blitt grundig undersøkt. Hun var nokså tilfeldig blitt med en pilegrimsgruppe fra Barcelona på en valfart til Roma til saligkåringen av Frans Palau. Under saligkåringen på Petersplassen opplevde hun en øyeblikkelig helbredelse av sin hånd. Hun led av Stenosing tenosynovitis (triggerfinger), en smertefull nevrologisk lidelse, i langfingerens fleksorsene på høyre hånd. Denne tilstanden hadde hun lidd av i rundt tre år, og etter at medisinsk behandling ikke hadde ført til noen fordring, hadde legen anbefalt operasjon. Men etter saligkåringen var Josefa Pardines finger helt normal, og lidelsen kom ikke tilbake.

Frans Palau levde i et århundre rikt på eminente katalanske personligheter i presteskapet og det religiøse liv, som den hellige Antonius Maria Claret y Clarà (1807-70), grunnlegger av misjonskongregasjonen «Sønner av Marias uplettede Hjerte» (Cordis Mariae Filii – CMF), kalt Claretinere eller Claretfedrene, den salige Frans Coll Guitart OP (1812-75), grunnlegger av «Dominikanerinnene av Bebudelsen» (Religiosas Dominicas de la Anunciata – DA), den hellige Maria Rosa Molas y Vallvé (1815-1876), grunnlegger av kongregasjonen «Tjenerinner av Vår Frue av Trøsten» (Hermanas de Nuestra Señora de la Consolación – NSC), den salige Henrik de Ossó y Cervelló (1840-96), grunnlegger av «Søstre av den hellige Teresas selskap» (Compañía de Santa Teresa – STJ), den hellige Teresa Jornet y Ibars (1843-1897), grunnlegger kongregasjonen « Små søstre for forlatte gamle menn» (Hermanitas de los Ancianos Desamparados – HAD) (Congregatio Parvarum Sororum Senium Derelictorum) og kjødelig grandniese av Frans Palau, den salige Josef Manyanet y Vivès (1833-1901), grunnlegger av kongregasjonen Hijos de la Sagrada Familia eller «Den hellige Families sønner» (Filii Sacra Familiae Iesu, Mariae et Ioseph – SF) og «Misjonsdøtrene av Den hellige Familie av Nasaret» (Misioneras Hijas de la Sagrada Familia de Nazaret – MN), den salige Manuel Domingo y Sol (1836-1909), grunnlegger av et institutt eller brorskap (sodalium) av sekularprester kalt Hermandad de Sacerdotes operarios Diocesanos del Sagrado Corazón de Jesús, «Prestebrorskapet av bispedømmearbeidere av Jesu hellige Hjerte» (Sodalium Sacerdotum operariorum dioecesanorum Sacro Corde Iesu – OD).