Den hellige Gabriel Possenti (av Den smertefulle Mor) (1838-1862)

Minnedag: 27. februar

Den hellige Gabriel Possenti (av Den smertefulle Mor) (1838-1862) Skytshelgen for studenter, særlig i kollegier eller seminarer, for prester; for unge mennesker i den italienske «Katolsk Aksjon» (1926); for den italienske provinsen Abruzzi (1959)

Den hellige Gabriel (it: Gabriele) ble født som Frans Possenti (it: Francesco) den 1. mars 1838 i Assisi i Italia. Han ble døpt rett etter fødselen i samme døpefont som de hellige Frans og Klara. Han var det ellevte av tretten barn av den velstående og aristokratiske advokaten Sante Possenti og hans hustru Agnes Frisciotti. Flere av hans søsken døde som spedbarn. Han vokste opp i en from og kulturell atmosfære, særlig var moren from. Men hun døde av hjernehinnebetennelse da Frans bare var fire år gammel. Dette var like etter at faren var blitt utnevnt til dommerfullmektig i Spoleto, etter at familien tidligere hadde reist omkring i Kirkestaten, alt etter hvor farens jobb som høyere tjenestemann i Kirkestaten krevde.

Frans Possenti hadde en helt normal barndom. Han var glad i sport, særlig i å gå på jakt. Han var spesielt begeistret for den italienske besettelsen med å skyte små fugler. Da hans far forbød ham å bruke skytevåpen, gikk han over til slynge og sprettert. Han fikk sin utdannelse først som elev på en skole drevet av De kristne Skolebrødre og deretter som student ved jesuittenes kollegium i Spoleto. Han var en temmelig god elev, men ikke alt for seriøs.

Frans var en vakker, intelligent og vittig ung mann, og han var usedvanlig forfengelig under det meste av sin skolegang, og på en litt uskyldig, men lidenskapelig måte sterkt tiltrukket av det verdslige livs fornøyelser, dans og teater. Den begavede unggutten så ikke ut til å være interessert i annet enn å være kledd etter siste mote og å bli beundret av byens jenter, slik at hans venner begynte å kalle ham il damerino («damenes mann»).

Før han avsluttet sin skolegang hos jesuittene, ble han alvorlig syk, og han bestemte seg for at dersom han overlevde, ville han tre inn i en orden. Mens han var syk, ble en relikvie av den hellige jesuittmartyren Andreas Bobola brakt til ham, og dette fikk ham kanskje til å mene at han hadde et kall til å bli jesuitt. Men da han ble frisk, ventet han imidlertid med å oppfylle løftet. Han sluttet seg riktignok til jesuittene da han var 17 år, men det ble ikke noe av det – han begynte ikke engang i novisiatet. Han ba sin far om å få slutte seg til pasjonistene, men faren sa nei.

På denne tiden var syv av de tretten barna i familien Possenti døde. Av de gjenværende seks var en prest, en gift og to gikk på skole borte fra hjemmet. Faren var nå midt i sekstiårene og ønsket å beholde de to siste hjemme så lenge som mulig. På grunn av hans respekt for og kjærlighet til faren, lot Frans temaet falle og fortsatte sitt gamle liv. Han var glad i jenter, men bandt seg ikke til noen spesiell, selv om Maria Pannechetti, datter av noen familievenner, var svært glad i ham. Hennes foreldre og hans far betraktet dem som praktisk talt forlovet, men det var ingen slik avtale mellom de unge.

I 1855 ble Frans igjen syk, og han fornyet da sitt løfte om å tre inn i en orden hvis han ble frisk. Samtidig døde hans favorittsøster Maria Louise i den store koleraepidemien i 1855, noe som bidro sterkt til hans ønske om å endre sitt liv. Han ble frisk også denne gangen, og alle ble forbauset da han også ville oppfylle løftet. Ledet av Jomfru Maria og med støtte av sine jesuittiske lærere skrev han til pasjonistene (Congregatio Passionis Iesu Christi – CP) og ba om å bli opptatt. Men da deres samtykke kom, gjemte faren brevet for sønnen.

Etter å ha ventet en stund bestemte Frans seg for å reise til pasjonistenes novisiat i Morovalle nær Macerata. Ordenen var grunnlagt av den hellige Paul av Korset i 1725. Faren ga til slutt sin tillatelse og sendte Frans av gårde sammen med den eldre broren Aloisius, som var dominikanerprest. Da de til slutt nærmet seg klosteret, ble Frans overveldet av bekymring for at han ikke ville bli akseptert. Men da de kom frem, sa novisemesteren til hans forbløffelse: «Vi hadde praktisk talt gitt opp håpet om å se deg, Frans». Da forsto han og broren at faren måtte ha gjemt brevet fra ordenen.

Frans ble opptatt i ordenen den 6. september 1856. Han ble ikledd drakten den 21. september og fikk ordensnavnet Gabriel – selv la han til «av Den smertefulle Mor» (Gabriele dell'Addolorata), navnet henspiller på Jomfru Marias smerter. Han avla sine løfter den 22. september 1857, og ti måneder senere begynte han på presteutdanningen.

Han var svært begavet og hadde en fantastisk hukommelse. Noe som gjorde stort inntrykk på folk rundt ham, var hans sterke hengivenhet til Herrens lidelse og til Den hellige Eukaristi, og til Jomfru Marias smerter over Kristi lidelser. Han sa: «Jeg vil daglig forsøke å bryte min egen vilje i stykker. Jeg vil følge Guds hellige vilje, ikke min egen!»

Hans religiøse liv var tvers gjennom preget av kjærlighet, en frydefull kjærlighet som ble enda søtere ved botsøvelsene som var foreskrevet i ordensregelen, som han fulgte helt bokstavelig. Hans fromme liv, full av lystig ydmykhet, var ordinært og begivenhetsløst. Det var ikke noe uvanlig ved ham, bortsett hans trofasthet til bønnen, hans kjærlighet til legemlige botsøvelser og ikke minst hans konstant jublende glade ånd, noe en del av bildene av ham overhodet ikke får frem. Noen av hans medstudenter og veiledere drev litt ap med hans trang til perfeksjon. Da han insisterte på å bære en lenke med skarpe kanter mot huden, tillot hans veileder ham bare å bære den utenpå klærne, «slik at alle kan se hvor alvorlig du tar botsøvelsene». Gabriel gjorde som han fikk beskjed om og tok den etterfølgende ertingen med godt humør.

For å studere teologi flyttet han i 1859 til det lille pasjonistklosteret i Isola di Gran Sasso høyt i fjellene i provinsen Abruzzi. Det var stor politisk uro i Italia, og ordensledelsen mente at dette var det tryggeste stedet for de unge prestestudentene. Men langsomt nærmet krigen seg, og oppløsningen av Kirkestaten var begynt. I 1859 sluttet kong Viktor Emmanuel av Sardinia og Piemonte seg sammen med Garibaldi, og tropper fra Piemonte gikk inn i selv små byer for å plyndre, konfiskere, voldta og brenne. Det gikk et rykte om at en bande kom i retning Isola, og mange familier rømte ut i skogene i panikk.

Rektoren for klosteret gjemte verdisakene og låste seg inne på sitt rom, mens studentene fikk beskjed om å ta tilflukt i kirken for å be om at byen ville bli spart. Men soldatene kom, drev bort de få militsmennene i byen og herjet fritt. Ved tanke på denne uretten forsvant Gabriels redsel, og han ble i stedet fylt av sinne. Etter å ha fått tillatelse løp han til byen, hvor rundt tyve soldater var begynt å brenne noen av husene.

En soldat drev og trakk i en uvillig jente, men Gabriel tok lynraskt hans pistol fra beltet hans og truet med å skyte hvis han ikke slapp jenta fri. Da han så en annen soldat, ropte han ut en ordre om å slippe våpenet, noe den forbausede soldaten gjorde. Nå var Gabriel godt bevæpnet, men de to soldatenes rop tilkalte de andre. Da alle var samlet, krevde Gabriel at de la fra seg våpnene. Deres leder, en sersjant, kom med en sarkastisk kommentar om en enkelt liten munk som trodde han kunne stoppe et helt kompani.

Akkurat da kom en firfirsle springende ut i gaten og stoppet et øyeblikk. Nå kom Gabriels tidligere pasjon for jakt til nytte, og nesten uten å sikte skjøt han, og firfirslen falt død om. Deretter rettet han den andre pistolen mot sersjanten og gjentok ordren om avvæpning. De imponerte soldatene gjorde øyeblikkelig som han krevde, og han fikk dem også til å tømme lommene for det de hadde plyndret. Mens han holdt sersjanten som gissel, tvang han de andre til å slokke brannene de hadde startet. Deretter førte han soldatene ut av byen, og utenfor byporten la de på sprang. De gjenværende innbyggerne førte Gabriel i et triumftog tilbake til klosteret.

Men Gabriels helse ble stadig verre. I 1860 fikk han tuberkulose, og han hadde store smerter resten av livet. Men han ofret sine smerter som et soningsoffer for de mange sjelene som hadde falt for ateismen. I håp om at frisk luft ville hjelpe ble han noen ganger sendt for å hjelpe gjeterne ute på markene og å undervise barna i de omliggende byene. Gabriel likte dette arbeidet, og befolkningen ble svært glade i ham. Han rakk så vidt å bli ferdig med studiene som 23-åring, og han la ut på en lang og utmattende reise for å motta tonsuren og de fire lavere vielser (lektor, akolytt, eksorsist og hostiarius).

Etter denne reisen ble Gabriel raskt verre, hostet opp blod og fikk voldsom hodepine. Da folket i Isola så at han ikke var på sin vante plass i kirken, spurte de etter ham. Da de fikk høre at han var syk, brakte de ham smør, fløte, egg og kjøtt. Han hadde beskyttet dem da de var i nød, og nå ønsket de å gjøre gjengjeld på den måten de kunne. Hans klassekamerater og medbrødre skjønte aldri hvor mye han led, for han var alltid munter og smilende. Da en av studentene fikk beskjed om å sitte hos ham om natten, ba Gabriel om unnskyldning for at hans hoste kunne holde ham våken, og han ba superioren om at studenten måtte få sove lenge neste morgen.

Tidlig på morgenen den 27. februar 1862 døde han i Isola del Gran Sasso, helt fortært av sykdom og bare 24 år gammel, i sitt sjette år i ordenen og samme år som han skulle blitt presteviet. Han ble gravlagt i pasjonistkirken (Basilica minor) i Gran Sasso. Noen av hans skrifter, hovedsakelig brev, er blitt utgitt. Mens han lå syk siste gang, sørget han for at alle dokumenter og notater om hans indre åndelige liv ble ødelagt.

Hans saligkåringsprosess ble innledet i 1891 i Terni. Hans levninger ble i 1892 gravd opp og brakt til pasjonistklosteret Madonna della Stella ved Spoleto. Der skjedde det ekstraordinære hendelser ved hans grav, og hans berømmelse eksploderte. Hans gravsted ble et av de mest populære italienske pilegrimsmålene, og der har det skjedd mange mirakler og mange omvendelser på hans forbønn. En av de mest berømte av hans hengivne er den hellige Gemma Galgani, som etter eget utsagn ble helbredet for ryggmargstuberkulose på hans forbønn.

Gabriel ble saligkåret den 31. mai 1908 (dokumentet (Breve) var datert den 3. mai) av den hellige pave Pius X (1903-14). Blant de som var til stede ved saligkåringen, var mange som hadde kjent ham mens han levde, inkludert en av hans brødre, Michele, hans «nesten-forlovede» Maria Pannechetti, den sykepleiersken som pleide ham under hans siste sykdom, hans gamle åndelige veileder og skriftefar p. Norbert CP, som av og til hadde drevet ap med ham, og Domenico Tiberi, som hadde blitt mirakuløst helbredet gjennom hans forbønn. Gabriel skulle egentlig helligkåres i 1913, men seremonien ble utsatt på grunn av politisk uro. Han ble til slutt helligkåret den 13.mai 1920 av pave Benedikt XV (1914-22) sammen med den hellige Margareta Maria Alacoque. Paven holdt ham frem som et mønster for unge mennesker.

Gabriels minnedag er dødsdagen 27. februar. Den ble strøket i Kirkens generalkalender og henvist til lokale og spesielle kalendere i 1969. Han er skytshelgen for studenter, særlig de i kollegier eller seminarer, som han er et forbilde for, for prester og for unge mennesker i den italienske «Katolsk Aksjon» (1926). I 1959 gjorde Den salige pave Johannes XXIII (1958-63) ham også til vernehelgen for den italienske provinsen Abruzzi.

Hans helligdom ved foten av Gran Sasso er Italias tredje største pilegrimsmål, og den besøkes årlig av over to millioner mennesker, spesielt ungdom. Hans grav i helligdommen er full av tusenvis av votivgaver som er brakt dit i takknemlighet av dem som har blitt bønnhørt. Hvert år i begynnelsen av mars besøker 10.000 gymnasstudenter fra Abruzzo og Marche hans grav, hundre dager før sin avsluttende eksamen. I den siste uken av august kommer tusenvis av ungdommer fra hele Italia til en fire dagers leir rundt helligdommen, «teltfestivalen» Tendòpoli.

av Webmaster publisert 13.04.2004, sist endret 22.02.2016 - 10:10