Den salige Hugolina av Novara (1239-~1300)

Den salige Hugolina (it: Ugolina) ble født i 1239 i Novara i provinsen av samme navn i regionen Piemonte i Nord-Italia. Hun kom fra den velstående adelsfamilien De Cassami (De Cassinis ifølge nyere studier). Hun var foreldrenes eneste barn og var en stor nåde for dem, og de omga henne med stor omsorg. Allerede som tiåring utøvde hun beundringsverdig nestekjærlighet, hun praktiserte konstant privat og felles bønn og adlød fullstendig det som hennes foreldre lærte henne. Hun hadde en stor kjærlighet til pilegrimene, som var mange i de dager. Da hun fikk vite at deres mål var Det hellige land, ble hun bekymret og ga dem mat og penger til turen.

Den første store testen kom da jenta var bare fjorten år gammel. Hun hadde utviklet seg til en svært vakker ung kvinne, som samtidig hadde dannet sitt sinn i henhold til de mest noble kristne følelser. Hun ble plaget av uønskede tilnærmelser fra unge menn, men det var verre at hennes far dessverre i bare kort tid behersket trangen til å forføre henne. Men den mest avskyelige av forbrytelsene i hjemmet ble heldigvis aldri fullbyrdet. Herren forlot ikke Hugolina, slik at hun med gode manerer og fremfor alt med bønn, klarte å bringe faren på rett vei. Balansen i familien var imidlertid blitt kompromittert, og nå modnet det kallet Hugolina allerede følte i sitt hjerte. Hennes eneste fortrolige var en kvinne som het Libera, og til henne uttrykte hun sitt ønske om å tjene Kristus gjennom bønn, i et liv tilbaketrukket fra verden. Hun å meditere dypt over denne avgjørelsen og ventet på et himmelsk tegn.

Hugolina besluttet at hun ville gjøre alt klart for å flykte mens hennes far var borte på en forretningsreise, og dette skjedde allerede neste dag, da foreldrene dro til Torino. Ikledd slitte herreklær og en lue forlot jenta palasset. Den ekstraordinære og farlige inspirasjon førte henne til en skog en kilometer fra byen, hvor kapellet Santa Maria av Betlehem en gang sto. Ved siden av kirken var det en celle som nå var tom. En eremitt ved navn Favorinus som kom tilbake fra Det hellige land, hadde bygd den for å leve et hellig liv som eremitt der. Hugolina bestemte at dette skulle bli hennes nye hjem.

Hun forkledde seg som mann og begynte å leve som fransiskanertertiar (Tertius Ordo Franciscanus – TOF). Hun levde i førti år som eneboerske, forkledd som mannen «Hugo» i en hule ved Vercelli, hvor hun levde i stadig bønn i intense samtaler med Gud og mediterte over døden og over kjærligheten til vår Herre Jesus Kristus. Hun levde utelukkende på brød og vann og i bot for å kjempe mot fristelsene som florerte. Hun pisket seg ofte, sov rett på det harde gulvet og på torner. Demoner viste seg for henne i de skrekkeligste skikkelser og slo henne til blods.

Byen var fortsatt bare et lite stykke fra kapellet, som deretter ble et referansepunkt for alle de omkringliggende territoriene, et sted for bønn, trøst og råd for mennesker av ulike sosiale klasser. Hugolina kommuniserte gjennom et vindu uten å vise sitt ansikt. Bare hennes skriftefar og hennes fortrolige Libera visste at hun i virkeligheten var en eneboerske.

En fattig enke fra Vercelli som ble hardt undertrykt av byens onde prokurator, ba Hugolina om hjelp, og eksepsjonelt nok lot hun henne få komme inn i sin celle. Ved midnatt neste dag, i kapellet ved siden av, trøstet en engel dem og sa at forfølgeren ville betale for sine ugjerninger. Etter en stund ble han faktisk dømt. Kvinnen holdt på hemmeligheten og besøkte Hugolina hver dag. Slik tilbrakte de mange år, inntil Hugolina fikk fysiske plager i form av mageproblemer og feber som tvang henne til sengs. Et par dager før hun døde, tilkalte hun p. Valentin for et generalskriftemål og kommunion. Deretter døde hun en 16. august rundt år 1300.

Nyheten spredte seg raskt gjennom byen. Presten gikk til biskopen, Aimone av Challant, som allerede var informert om fakta. I høytidelig prosesjon sammen med presteskapet og folket gikk de for å vise sin hyllest. Hugolina hvilte i Herrens fred på en dårlig seng mens hun holdt krusifikset mot munnen. Biskopen knelte og kysset hennes hender. Alle mennesker defilerte forbi kroppen og oppdaget til slutt hennes sanne identitet, at hun var datter av den velstående De Cassinis. Ifølge hennes egne ønsker ble hun gravlagt i cellen og senere i kirken ved siden av. Graven ble et mål for pilegrimer, og ofte skjedde det mirakler der. Hun var helligforklart ved folkelig anerkjennelse med fest den 8. august. I 1453 bygde fransiskanerne et viktig kloster ved siden av kirken ved navn Santa Maria di Billiemme (av Betlehem) med en vedvarende kult for den hellige. Dit ble hennes levninger overført i 1453. Hennes hodeskallerelikvie ble anerkjent som autentisk av biskop D’Angennes den 26. juni 1832. Under den napoleonske undertrykkelse av religiøse ordener ble det i en kort periode oppbevart av en gudfryktig person, men kom deretter til metropolittkapittelet og deretter satt tilbake inn i kirken. Relikviene av den høyt ærede eneboersken hviler fortsatt i minorittkirken Santa Maria av Betlehem i Vercelli, hvor et eget kapell er viet til henne.

Den første biografen om Hugolina ble skrevet kort tid etter hennes død av hennes skriftefar, dominikanerpateren Valentin. Disse viktige minnene, som var gått tapt i 1700, blir sitert av fransiskaneren Ludovico della Croce, som konsulterte dem da han på midten av 1600-tallet skrev det som nå er den eldste biografi. Dessverre har arbeidet hovedsakelig det formål å formidle helgenens dyder og ikke historisk informasjon om henne, noe som gjør biografien lik dem om andre skikkelser i middelalderen som oppsto i imitasjon av eremittene i øst.

Hugolina kalles oftest salig, men i flere biografier har hun tittelen hellig. Hun kalles «av Novara» eller «av Vercelli». Hennes minnedag i fransiskanernes martyrologium er 8. august, mens hun i ordenens menologium og i tredjeordenens kalender nevnes den 22. september. Dødsdagen 16. august nevnes også som minnedag. Kapellet med sine hvelv var malt med utsøkte fresker på 1500-tallet, men cellen ble ødelagt i beleiringen av 1704. I 1800 oppsto byen kirkegård i Billiemme. I 1996 endte fransiskanernes hundre år lange nærvær, og de ble etterfulgt av maristpatre.

I antikken og middelalderen var historier om kvinner som trådte inn i et kloster forkledd som en mann, et populært tema i helgenberetninger. Disse fortellingene blir i likhet med historier om prostituerte ofte sett bort fra eller redigert bort av biografer. Dette kan være fordi de eldste tradisjonene er muntlige og ikke støttet av samtidige dokumentariske bevis, eller fordi temaet ble betraktet som potensielt skandaløst. I tidligere århundrer fantes det imidlertid ofte situasjoner hvor en kvinne kunne finne det tilrådelig å kle seg som en mann, ganske enkelt av praktiske grunner. Det ga henne frihet til å reise eller å leve alene uten frykt for vold eller seksuell trakassering. Slike kvinner var ikke transvestitter, transseksuelle eller mannsimitatorer, deres adopsjon av mannsdrakt var simpelthen et spørsmål om bekvemmelighet og forsiktighet. Kvinne- og mannsklær var ikke så ulike, legmenn bar lange embetsdrakter eller tunikaer, munker bar drakt og begge bar kapper. Det viktigste kjennetegnet på en kvinne var hennes lange hår og hennes slør, og begge deler kunne man lett kvitte seg med.

I historiene om kvinner som kledte seg som menn, er det aldri noen antydninger om at kvinnene selv skapte noen form for skandale. De levde asketisk, ofte som eneboere eller i en slags monastisk institusjon hvor munkene bare kom sammen til måltider og liturgier. De overholdt regelen og de døde i Troen. Det faktum at de skjulte sitt kjønn (og var i stand til å gjøre det), forteller om en betydelig bluferdighet og fysisk tilknappethet i disse kommunitetene. En kvinne som ønsket å leve i en kristen kommunitet, kan ha vært ute av stand til å finne en kvinnekommunitet hun kunne slutte seg til – den monastiske bevegelsen for menn utviklet seg lenge før den tilsvarende bevegelsen for kvinner. Dersom en kvinne ønsket å leve som eneboer, kunne det å gi inntrykk av at hun var en mann være en åpenbar forsiktighetsregel. I det minste noen av disse kvinnene synes ganske enkelt å ha valgt en levemåte hvor deres kjønn ikke ville være et hinder for religiøs hengivenhet.

Det finnes historiske paralleller med kvinner forkledd som menn. For eksempel var den hellige Frans di Girolamos (1642-1716) mest fremtredende botferdige synder den franske kvinnen Maria Alvira Cassier. Hun hadde myrdet sin far og deretter forkledd seg som mann og tjenestegjort i den spanske hæren. Vi kan også nevne den historiske Pretty Polly Oliver fra 1700-tallet, best kjent fra balladen om henne.

Noen av helgenhistoriene fant veien inn i bollandistenes Acta Sanctorum i andre halvdel av 1600-tallet. Historien om den hellige Anastasia Patricia skal ha vært den første av de mange legendene som forteller om kvinner som levde i forkledning som munker. Ved siden av Hugolina er andre eksempler de hellige Eufrosyne av Alexandria, Eufrosyne den yngre, Marina munken alias Pelagia den botferdige, Theodora av Alexandria, Apollinaris Syncletica av Alexandria, Eugenia av Roma, Hilaria av Egypt, Anna av Konstantinopel, Jakoba av Roma og Hildegund av Schönau.

Kilder: Jones2, Schauber/Schindler, Heiligenlexikon, santiebeati.it, zeno.org, heiligen-3s.nl - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 22. juni 2013