Lesetips

Apostolisk brev fra pave Frans til alle ordensfolk i anledning av det gudviede livs år.

Les mer
 

Den hellige Ibar av Begerin (d. 500)

Minnedag: 23. april

Den hellige Ibar, detalj av glassmaleri v i Church of the Assumption på Our Lady’s Island i grevskapet Wexford i IrlandSkytshelgen for byen Wexford;
En av Quattuor sanctissimi episcopi

Den hellige Ibar mac Lugna (Íbar, Ibhar, Ivor. Ivore; lat: Ibarus, Iberius, Iborus, Hibarus, Yvarus, Ybarus, Yborus, Eburius) ble født tidlig på 400-tallet i den nordlige provinsen Ulster i Irland, på et sted som da var kjent som Cruintain. Hans far Lugna tilhørte Uí Eachach Ulad fra Iveagh i Ulster (i dagens grevskap Down), og han beskrives som prins av Conall Cearnach, et av de nordlige dynastiene. Hans mor kalles Bassar i den hellige Oengus Culdeus’ (d. ca 824) berømte traktat om de irske helgenenes mødre, De Matribus Sanctorum Hiberniae, mens andre kilder kaller henne Basar, Lasair eller Sas. Hun tilhørte Dési Breg i Meath i Midlands, en region som består av grevskapene Laois, Longford, Offaly og Westmeath, alle i den østlige provinsen Leinster. Ifølge denne teksten var Bassar mor til fire helgener inkludert Ibar, en vanlig, men viktig genealogisk fiksjon.

Det er åpenbart at Ibars familie hadde en høyt respektert stilling blant kongehusene i Irland på den tiden, siden noen av dens medlemmer var forbundet gjennom slektskap og ekteskap med de herskende høvdingslektene i landet. For eksempel var Ibars søster Mella gift med Hua-Carbmiac, konge av Hy-Kensellagh, et kongerike som besto av hele dagens grevskap Wexford samt en betydelig del av Wicklow og Carlow. Han kalles noen ganger konge av Leinster, siden hans territorium synes å ha hatt en slags titulær overhøyhet blant stammene i den sørøstre provinsen.

Lite er kjent om Ibars tidlige liv, bortsett fra det faktum at han var student på et av de viktigste hedenske druide-kollegiene som da var de viktigste sentrene for utdannelse og kultur i landet. Han må ha blitt voksen i den perioden da dødsklokkene for druidismen og den hedenske overtro lød over hele Gallia, hovedsakelig under innflytelse av forkynnelsen og miraklene til den store hellige Martin av Tours (ca 316-97) og arbeidet til hans disipler. Da nyheten om denne utviklingen nådde Irland, fortelles det at Ibar forlot sitt hjemland og seilte over til det keltiske Armorica (nå Bretagne) for å finne ut selv årsaken til den forandringen som raskt brøt ned de gamle formene av den hedenske religion. Ibars ekspedisjon kan kanskje også ha vært for å skaffe seg verdslig kunnskap, ettersom noen gamle forfattere forteller at etter hans besøk i Gallia reiste han videre til Aten, som da var sete for den greske litterære berømmelse. Der forbløffet han de lærde og professorer på universitetet som han kom i kontakt med, ved sin allsidighet i kjennskapen til det greske språket. Senere besøkte han Roma, hvor troens lys trengte inn i hans sjel, og han ble overbevist om å gi avkall på sine forfedres overtro og slutte seg til den ene sanne Guds religion. Ved dåpen fikk han navnet Ibar.

Etter å ha forlatt Roma fortsatte han til de lerinske øyer i Middelhavet utenfor den franske kysten. Det var to små øyer, en større som lå nærmere fastlandet og het Lero, nå Sainte-Marguerite. Den mindre øya, som ligger lengre fra land, het Lérins, i dag Saint-Honorat. Der blomstret på den tiden det berømte klosteret til den hellige Honoratus av Arles (ca 350-ca 429). Munkene i dette klosteret var kjent for sin askese, men også for sin lærdom. Noen av fedrene til den tidlige irske kirken tilbrakte en tid der, og etterpå etablerte de for en stor del regelen fra Lérins i de klostrene de selv grunnla i hjemlandet. Mens Ibar var i Lérins, skal han ha møtt de hellige Kieran av Saighir (d. ca 530) og Patrick av Irland (385-461) (Pádraig). Fra Kierans biografi hører vi at han fikk i oppdrag av Patrick å fortsette til Irland og grunnlegge et kloster på et visst sted «midt på øya», som på mirakuløst vis skulle vises ham av Gud, og hvor han selv ville møte ham etter «tretti år». Denne legenden peker på det omtrentlige tidspunktet da misjonen til de pre-patrisiske apostlene begynte i Irland.

Det er indikasjoner på at Ibar ble bispeviet i Roma, og de fire «biskopene» fra Munster som skal ha virket i Irland før Patrick organiserte den irske kristenheten, fikk biografier skrevet som hevdet at de grunnla klostre og forkynte evangeliet i Munster før deres yngre samtidige Patrick (ca 389-461). Disse fire pre-patrisiske helgener av Munster har fra 1600-tallet vært kjent som Quattuor sanctissimi episcopi («De fire helligste biskoper»). Disse fire er Declan, Ailbe, Kieran og Ibar. Ibar er den av de fire pre-patrisiske helgenene fra Munster som ligger mest i skyggen, og noen kilder bytter ham ut på denne listen med hans nevø, den hellige Abban av Moyarney (Adamstown) (av Kill-Abban) (d. 520? 620?). Ibar hadde ingen egen biografi, men det hadde Abban, og det er fra den biografien vi har opplysningen at Ibar var Abbans onkel og lærer. De relevante biografiene finnes alle i den såkalte Dublin Collection, som bærer preg av redigering. I følge noen av disses biografier var Ibar en sterk motstander av Patrick fordi han var utlending, men erkebiskop James F. Usher (1581-1656) skriver tvert imot at han var en disippel av Patrick og at det var han som konsekrerte ham til biskop (Brittanicarum Ecclesiarum Antiquitates, kap 16, 1639). Det mest sannsynlige er nok at han var en av Patricks mange disipler.

Da Ibar vendte tilbake fra Lérins til hjemlandet, ble han fulgt av noen ledsagere, som utgjorde den første kommuniteten som Ibar etablerte på en av Aranøyene i Galway Bay på vestkysten av Irland. Øygruppen Aran besto av tre øyer: Inishmore, Inishmain og Inisheen. Aran Islands må ikke forveksles med den skotske øya Arran eller Arranmore i grevskapet Donegal, som også kalles på engelsk Aran Island. Forvirringen øker ytterligere ved at øya Inishmore før 1900-tallet vanligvis ble kalt Aranmore. Men hans opphold i vest varte ikke så veldig lenge, for han flyttet sitt kloster til sletten Geshille i grevskapet Offaly. Overalt viet han sin dype lærdom og talenter i Kristi tjeneste ved å spre kunnskap om evangeliet og omvende sine hedenske landsmenn.

Men snart finner vi at han hadde flyttet sitt kloster igjen, nå til den sørøstre kysten av Irland. På den tiden var Hua-Carbmiac konge av Hy-Kensellagh, og han var Ibars svoger, gift med hans søster. Dette var trolig grunnen til at Ibar fikk øya Beg-Eire (Beg-Erin, Beg-Eri, Beigéire, Begrin, Becc-Eriu, Becc Ériu, Inis Fáil), nå kjent som Begerin (eller Beggerin, tidligere Beggery Island) i den nordlige delen av havnebassenget i Wexford i sognet Ardcolme i baroniet Shelmaliere East i grevskapet Wexford i den østlige provinsen Leinster i Irland, fire kilometer nordøst for grevskapets hovedstad Wexford. Det irske navnet på øya betyr «Lille Irland». Begerin er ikke lenger en øy. Da de vannblandete elveavsetningene i Wexford Harbour ble drenert på midten av 1800-tallet, ble den rundt nitti mål store øya en del av fastlandet.

På denne øya bygde Ibar et oratorium og en celle. Prins Abbans biografi forteller at Ibars tilfluktssted snart ble befolket av utallige disipler fra alle deler av Irland, og «Aengus-litaniet» påkaller 150 helgener som alle var disipler av Ibar, og også alle de 3 000 bekjennerne som satte seg under hans veiledning. Ibar hadde et slikt ry for lærdom i tillegg helligheten i hans liv, at noen forfattere gir ham tittelen «lærer (doctor) av Beg-Erin» (Doctor Begerensis).

I sin klosterskole utdannet Ibar mange, blant dem sin nevø prins Abban, som var sønn av hans søster Mella og kom til Begerin som tolvåring da Ibar var en gammel mann og fulgte ham til Roma. En kilde sier at Abban etterfulgte Ibar som abbed av Magarnoide (Magheranoidhe) i Kenselach, mens andre kilder skriver at denne abbeden var en annen Abban, den hellige Abban av New Ross.

I likhet med så mange av de tidlige helgenene i Irland, er utallige mirakler, profetier og legender forbundet med minnene om Ibar. Det heter at ved en anledning ble helgenen kalt til sin søster dronningens dødsleie, hvor hun lå i fødselssmerter. Inspirert av Gud forsikret helgenen henne om at hun kom til å føde trygt, og han forutsa barnets fremtidige storhet og hellighet. Barnet skulle senere bli kjent i historien som Magnus Abbanus, «den store St Abban». Den nasjonale apostelen Patrick forkynte aldri i kongeriket Hy-Kensellagh, siden troen allerede var plantet der gjennom nidkjærheten til Ibar og andre misjonærer som assisterte ham i hans apostolat.

Ibar døde den 23. april 500 på Begerin, åpenbart i høy alder. Andre av de irske annalene angir 499 eller 501 som dødsår. Han ble gravlagt på kirkegården på Begerin Island, som ble et pilegrimsmål i flere århundrer.

Etter hans død fortsatte hans kloster og skole å blomstre i nesten 400 år. Det var et av de første klostrene langs østkysten av Irland som led under vikingenes angrep. Det ble plyndret i 813 (819?), og dets berømte bibliotek, som ble svært utvidet under klosterets andre abbed, Abban, som besøkte Roma tre ganger, og videre beriket av hans etterfølger St Coemgen, ble fullstendig ødelagt av vandalene. Men i lang tid fortsatte stedet å bli betraktet som et svært hellig sted av folket i distriktet rundt, som pleide å foreta hyppige valfarter til graven til den hellige grunnleggeren.

I den normanniske perioden ble stedet åpenbart bebodd av regelbundne augustinerkanniker, som bygde en kirke som man fortsatt kan se ruinene av. I 1182 ble klosteret gitt til klosteret St Nicholas’ i Exeter. Ibars relikvier ble høyt æret i klosteret på Begerin, noe som tiltrakk seg oppmerksomheten fra engelske agenter i tiden rundt reformasjonen. I et forsøk på å ta knekken på hans kult og de mange legendene som omga hans statue av tre i det lille kapellet, prøvde de å brenne statuen. Men hver gang de forsøkte å gjøre dette, slo det feil, og statuen kom uskadet tilbake på sin gamle plass. Folk besøkte kirken på Begerin helt til slutten på 1600-tallet og håpet på helbredelser.

Ibar gjør mange opptredener i biografiene til andre helgener, spesielt dem til Declan og Ailbe, men også i biografien fra sent på 600-tallet om den hellige Monenna av Killeavy (Mo Ninne, Dar Erca) (435-ca 518) og biografien fra rundt 1200-tallet om Abban. En kort tekst som omhandler Ibar i The Book of Leinster fra 1100-tallet, legger til. I Ailbes biografi anerkjente Ibar Ailbes presedens, et klokt valg siden Emly ble kalt Imlech Ibair («Ibars Emly»), noe som antyder Ibars forrang. I Declans biografi er Ibar en ledsager av de andre pre-patrisiske biskopene.

Mens disse biografiene gir Ibar uutslettelige assosiasjoner til Munster, var han også en nasjonal skikkelse. Han portretteres som rådgiver for helgenen Monenna fra Ulster og onkel på morssiden til helgenen Abbán moccu Corbmaic fra Leinster. Ifølge genealogiene til Loígse, døpte Ibar sønnene til deres tidlige historiske konge Barr. Det er klart at Ibar var en viktig helgen, men nedtegnelsene om hans gjerninger kan ha gått tapt. Blant disse kan det ha vært en tekst om reiser, for Ibars søken nevnes i litaniet for pilegrimshelgener.

Ibar er lokalt kjent som St Ivory. Hans minnedag er dødsdagen 23. april, men han står ikke i Martyrologium Romanum. Det finnes ingen spor av klosteret i dag, bortsett fra ruinene av et lite kapell, som ut fra grovheten i murerarbeidet ser ut til å være svært gammelt. Den anglikanske kirken (Church of Ireland) i byen Wexford er viet til St Iberius. Monenna av Killeavy sies å ha reist til Leinster for å bli disippel av St Ibar før hun grunnla sitt kloster i Killeavy.

Frem til 1600-tallet var Beg-Eri et populært pilegrimsmål, og man gikk også dit for å løse konflikter. Den tiltalte måtte sverge på en treskulptur av helgenen at han var uskyldig. Hvis ikke noe uvanlig skjedde, var det et tegn på hans uskyld.

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (IV), Benedictines, Delaney, Bunson, Ó Riain, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, en.wikipedia.org, ODNB, Butler 1866, celt-saints, zeno.org, heiligen-3s.nl, libraryireland.com, omniumsanctorumhiberniae.blogspot.com, Dictionary of National Biography 1885-1900 Vol 28 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 1. november 2000