Den hellige Johannes Gualbertus (~990-1073)

Skytshelgen for Firenze; for skogvoktere, skogsarbeidere og parkarbeidere; mot besettelse

Den hellige Johannes Gualbertus (Giovanni Gualberti) ble født ca 990 (993?) i Petroio ved Firenze i Toscana i Italia. Han kom fra adelsfamilien Visdomini og hans far var Gualberto de Visdomini. Johannes levde et ungdomsliv preget av fornøyelser og utskeielser og ble utdannet til offiser og til våpenbruk. På 1000-tallet var Firenze en splittet by, hvor de mektige adelsfamiliene bekjempet hverandre og der volden hersket i gatene. Hugo, Johannes' eldre og eneste bror, falt som offer for en slik voldsdåd og ble myrdet av en slektning, og Johannes sverget hevn.

Langfredag 1013 møtte han så morderen i den bratte skråningen ved klosteret San Miniato del Monte i Firenze. Mannen var ubevæpnet og flukt var umulig, mens Johannes trakk sverdet. Den dødsdømte falt på kne, slo ut armene og ventet på dødsstøtet. Hans stilling minnet plutselig Johannes om Kristus, så han stakk sverdet i skjeden, omfavnet og tilga brorens morder og flyktet til klosteret San Miniato. Der falt han på kne foran krusifikset og så at den korsfestede nikket til ham. Kristus hadde godkjent hans beslutning. Fortsatt finnes det et lite kapell på stedet for møtet som forandret Johannes' liv.

Johannes gikk straks til abbeden for San Miniato og ba om å bli opptatt som benediktiner (Ordo Sancti Benedicti – OSB). Abbeden var bekymret for farens mishag, men etter et par dager klippet Johannes håret av seg selv og tok på seg en drakt som han lånte. Han tilegnet seg i løpet av kort tid alle klosterdyder, så da abbeden døde rundt fire år senere, ville munkene velge Johannes til ny abbed, men han holdt seg for uverdig. Men under den nye abbeden Hubert syntes Johannes at klosterlivet ikke ble strengt nok. Selv om han hadde tilgitt brorens morder, kunne han ikke tilgi Kirkens bødler, de simonistiske makthaverne som hadde kjøpt sine kirkelige embeter for de rike inntektenes skyld.

Johannes kom snart i konflikt med sin egen abbed, som hadde kjøpt embetet av Firenzes biskop Hatto. Med støtte av eremitten Teuzo prøvde han i en tale på markedet å få folket i Firenze til å gå mot abbeden for å oppnå at han ble fordrevet. Men da ble han slått halvdød av biskopens tilhengere og måtte flykte fra klosteret sammen med en ledsager.

En periode bodde de i ulike klostre, en tid i klosteret i Camáldoli, hovedsetet for kamaldulenserordenen (Congregatio Monachorum Eremitarum Camaldulensium – OSBCam). Deretter bega han seg omkring år 1030 ut i ødemarken til Vallis Umbrosa («Skyggedalen») nær Fiesole, rundt tre mil øst for Firenze, senere kalt Vallombrosa. Her bodde eremittene Paulus og Guntelm, og sammen med dem grunnla han «De grå fedre», som levde som eneboere etter en regel Gualbertus hadde laget basert på den hellige Benedikts opprinnelige regel. Denne regelen ble stadfestet i 1055. Som ordenens grunnleggelsesår angis 1036.

Eneboerne bosatte seg på et landområde som de fikk av den lokale abbedissen Itta av Sant'Ellero (Hilarius), og der bygde de et lite kloster av tre. For å forhindre at kormunkene ble overbelastet med manuelt arbeid, innførte Johannes conversi, legbrødre, og alle praktiske gjøremål var forbeholdt dem. Dette var et konsept som ble utviklet med betydelig suksess av cistercienserne et århundre senere.

Snart strømmet mange disipler til, og Gualbertus krevde harde prøver av dem før han tok dem opp i klosteret. Før avleggelsen av løftene måtte de ligge tre dager og netter utstrakt på bakken og meditere over Kristi lidelse. Han forbød sine munker å forlate klosteret. Men selv hevet han seg aldri over sine brødre og tjente Gud i ydmykhet som dem. Han holdt seg for uverdig til å motta prestevielsen, og hele livet fortsatte han å være legmann, uten engang å motta de lavere vielser.

Snart ble det nødvendig å grunnlegge flere klostre: San Salvi, San Pietro di Moscheto, San Paolo di Razzuolo (bispedømmet Firenze), San Cassiano di Montescalari (bispedømmet Fiesole). Også allerede bestående klostre sluttet seg til reformbevegelsen: San Salvatore a Settimo (bispedømmet Firenze), San Michele di Passignano (bispedømmet Fiesole), Santa Reparata di Marradi (bispedømmet Faenza).

Disse klostrene var sluttet sammen i et løst forbund, som ikke var noen egentlig kongregasjon, men forbundet med Johannes Gualbertus personlig. I 1049 blir han kalt praepositus, men senere tok han tittelen abbed. Disse klostrene ble gradvis en del av den nye ordenen som oppsto under Johannes' regel: Vallombrosanerne (Congregatio Vallis Umbrosae Ordinis Sancti Benedicti – CVUOSB), en gren av benediktinerordenen. I alle nye klostre insisterte Johannes på at bygningene skulle bygges så beskjedent og billig som mulig, og at pengene som ble spart, skulle gis til de fattige. Han ga ofte bort klosterets matlagre til de fattige som kom til klosterporten. Området hvor det første klosteret lå var vilt og goldt, men munkene plantet gran og furutrær og omformet det til en park.

Ryktet om Johannes' hellighet bredte seg ut over hele den kristne verden. Han arbeidet også for kirkens renhet, for på den tid hersket simoni og nepotisme, og mange prester levde i ekteskap eller «ekteskapslignende forhold» («nikolaitter»). Selv den hellige pave Leo IX (1049-54) oppsøkte Johannes for å få råd, og pave Stefan IX (X) (1057-58) hadde den høyeste aktelse for ham. Pave Alexander II (1061-73) vitnet om at hele området hvor han levde, kunne takke hans nidkjærhet for utryddelsen av simoni.

For Johannes' entusiasme for den rent kontemplative liv hindret ikke ham og hans munker fra å ta aktivt del i kampen mot det ondet. Hans hovedmotstander ble biskop Peter Mezzabarba av Firenze. Dennes far, Teuzo Mezzabarba fra Pavia, hadde kjøpt bispestolen i Firenze til sønnen for 3.000 pund gull. På synoden i Roma våren 1067 reiste vallombrosanerne anklager mot ham for simoni. Men de forsamlede biskopene, spesielt den hellige Peter Damian, vendte seg mot munkene. Bare Hildebrand, den senere hellige pave Gregor VII (1073-85), støttet dem.

Avsettelsen av Peter Mezzabarba skjedde et år senere, på påskesynoden 1068, under inntrykk av den spektakulære ildprøven som Johannes Gualbertus hadde sørget for i Settimo den 13. februar 1068. Der hadde på hans befaling munken Peter gått over glødende kull uten å bli skadet. Peter fikk tilnavnet «Igneus» og ble senere abbed av Fucecchio ved nedre Arno, senere kardinalbiskop av Albano. Borgerskapet i Firenze sluttet seg til Johannes og ga ham en plass i byrådet. Hans munker, som ikke hadde hender som var skitne av simoni, fikk overta statskassen. Med fast hånd ledet Johannes sitt kloster og byen Firenze til et sant kristent liv. Johannes sendte også munker til Milano og andre steder i Lombardia, hvor de forkynte og agiterte.

Etter at Johannes hadde opprettet tolv klostre, ble han angrepet av en kraftig feber mens han var på visitasjonsreise til klosteret San Michele Arcangelo i Passignano ved Siena, som han selv hadde grunnlagt. Der døde han den 12. juli 1073, som er den eneste sikre datoen i hans historie, over 80 år gammel, og han ble gravlagt tre dager senere i klosterkirken i Passignano. Hans kult begynte snart etter hans død, og det ble meldt om mange undre ved hans grav. Han ble helligkåret den 1. oktober 1193 av pave Celestin III (1191-98). Hans minnedag er dødsdagen 12. juli og en translasjonsfest den 10. oktober. Ved kalenderrevisjonen i 1969 ble minnedagen strøket i Kirkens universalkalender og henvist til lokale eller spesielle kalendere.

Ordenen ekspanderte voldsomt i middelalderen, hovedsakelig i Toscana og Lombardia, og på slutten av 1100-tallet var det over 50 klostre, og i 1500 var det mer enn 80, nesten alle i Italia. Ordenen ble reformert av den hellige Johannes Leonardi sent på 1500-tallet, men den ble i likhet med karteuserne sterkt redusert i århundrene som fulgte. Den eksisterer likevel fortsatt, og siden 1966 har den vært en del av den benediktinske føderasjonen.

Johannes æres som Firenzes skytshelgen. Hans første biografi ble skrevet av den salige Andreas av Strumi, som var abbed i Vallombrosa og døde i 1097. En annen biografi av den salige Atto ble skrevet mindre enn 50 år etter hans død. I kunsten fremstilles Johannes som en eldre abbed i lysegrå ordensdrakt med et krusifiks eller T-stav, bok med ordensregel og en kjetter eller en djevel under foten. Noen ganger fremstilles han som ung mann foran et krusifiks som nikker til ham. Hans berømte krusifiks ble den 25. november 1671 overført fra San Miniato til Santa Trinità, hvor det fortsatt befinner seg.