LESETIPS

AdventslysAdvent – Kirkens: "Kom, Herre!"

Pater Arnfinn Haram om advent og viljen til å gjenoppdage Kirken som en motkultur i samfunnet.

Les mer
Advent

3. uke i advent

 

Den hellige Peter Damian (1007-1072)

Minnedag: 21. februar

Den hellige Peter Damian (1007-1072)
Kirkelærer, skytshelgen for Faenza og Fonte Avellana; mot hodesmerter

Den hellige Peter Damian (lat: Petrus Damiani; it: Pier Damiani) ble født i 1007 i Ravenna i regionen Emilia-Romagna i Nord-Italia. Han var yngste sønn i en stor og relativt fattig adelsfamilie. Han mistet tidlig sine foreldre, og en usympatisk eldre gift bror tok ham først i sin varetekt, men han mishandlet gutten og brukte ham som en ubetalt tjener og grisepasser, og han fikk ikke tilstrekkelig med mat.

Peter ble reddet av en annen bror, erkeprest Damian i Ravenna, som adopterte ham. Han så guttens evner og sørget for han at fikk den beste utdannelse han kunne skaffe på skoler i Lombardia. I takknemlighet tok Peter brorens fornavn som sitt eget etternavn. Han studerte artes liberales og jus i Ravenna, Faenza og Parma, og deretter ble han selv professor i Parma i 1028, i en alder av 21 år. Han fikk sin egen skole, hvor studentene strømmet til, og han ble en velstående mann.

Men dette var ikke nok for den fromme unge mannen. Han begynte å praktisere legemlige botsøvelser og levde et strengt liv med faste, våkenetter og bønn, og han bar en hårskjorte under klærne. Han ga store almisser, og det gikk knapt en dag uten at noen fattige satt ved hans bord, og han fant glede i å servere dem med sine egne hender. Men han lengtet etter å gjøre mer for sin Herre.

Herren svarte på hans bønner ved å sende to munker fra Fonte Avellana ved Perugia for å besøke hans hjem. De fortalte ham mye om sin måte å leve på, og Peter bestemte seg for å bli munk. Etter en 40-dagers retrett i en liten celle sluttet han seg i 1035 til det reformerte benediktinerklosteret i Fonte Avellana i Appenninene ved Gubbio, som var grunnlagt i 979. Trolig hadde han da allerede mottatt prestevielsen. Til sin forbauselse ble han straks ikledd munkedrakten.

Munkene i Fonte Avellana kalte seg Avellanere, og kongregasjonen var dannet i 1012 av den hellige Romuald som en streng eremittorden på grunnlag av den hellige Benedikts regel. Romuald sto bak flere grunnleggelser i Sør-Frankrike og Nord-Italia, og den viktigste ved siden av eremitthyttene i Fonte Avellana var det halveremittiske klosteret i Camáldoli nær Arezzo, som den reformerte benediktinske Kamaldulenserordenen har fått navnet fra (Congregatio Monachorum Eremitarum Camaldulensium – OSBCam). I 1569 ble Avellanerne slått sammen med Kamaldulenserne. Romualds munker måtte bo hele livet to og to i sine eremitthytter eller klostre, fikk aldri gå ut og avla taushetsløfte for livet.

Brødrene levde som eremitter i nakne celler, hadde en svært streng disiplin og drev konstante studier av Bibelen. Peter ble en idealmunk, men det strenge livet med faste, abstinens og våkenetter førte til et midlertidig helsemessig sammenbrudd og kroniske søvnproblemer. Mens han kom til krefter igjen, studerte han Skriften og patrologisk teologi (kirkefedrenes lære), og han gikk løs med samme iver og grundighet som han tidligere hadde viet sine verdslige studier. Da han var blitt frisk igjen, ble han utpekt til å forelese for sine medbrødre. Etter anmodning fra den hellige Guido av Pomposa og andre ledere for klostre i nærheten foreleste han i 2-3 år for deres munker også. I 1042, femten år etter Romualds død, skrev Peter Damian en biografi om ham for munkene i Pietrapertosa.

Noen av tiden som var satt av til manuelt arbeid, brukte Peter til avskrift av manuskripter. Resten av tiden tilbrakte munkene med liturgisk og privat bønn og oppbyggelig lesning, noen av dem levde i total ensomhet. Kort etter Peters ankomst utnevnte abbeden ham til economus for den fattige og lille kommuniteten i Fonte Avellana. I 1040/41 og 1041/42 fikk han i oppdrag å reformere klostrene Santa Maria Pomposa og San Vincenzo. Han skrev en regel for eremittene, og han ble valgt til prior og pekt ut til abbedens fremtidige etterfølger. Han var imidlertid så motvillig at abbeden måtte insistere på at det var et spørsmål om lydighet.

I 1043 døde abbeden, og Peter overtok ledelsen av klosteret. Klostret opplevde sin blomstringstid under hans styre. Han insisterte på tilbaketrukkethet, nestekjærlighet og ydmykhet og styrte med stor klokskap og fromhet. Han kalte seg ikke abbed, men opptrådte mer som en ordensgeneral. For han ble stadig mer kjent og tiltrakk seg mange disipler, så med tiden kunne han derfor foreta nye klostergrunnleggelser i San Severino, Gamugno, Acerata, Murciana, San Salvatore, Sitria og Ocri, som han satte under ledelse av priorer under sitt eget overoppsyn. Han innførte en daglig siesta som kompensasjon for nattvigilien, og han fikk også kjøpt inn sølvkalker og et prosesjonskors i sølv.

I sitt syn på munkevesenet så Peter Damian alltid tilbake på de tidlige ørkenfedres eksempel, og i noen henseender var han ikke ulik den hellige Hieronymus i karakter: Lidenskapelig, energisk, uforsonlig, kritisk, utålmodig, meget frimodig, med profetens moralske glød. På den andre side kunne han være noe unyansert, for eksempel irettesatte han biskopen av Firenze bare fordi han spilte sjakk, like strengt som han irettesatte omvandrende velstående munker. Men hans uforsonlighet og strenghet er kanskje blitt overdrevet, for han kunne også være nestekjærlig og vennlig mot sine munker, og han var vennlig mot botferdige syndere. Men hans skrifter viser heller hans strenghet, og han var ubønnhørlig i sine angrep på slapphet og verdslighet i de monastiske ordenene. Han var for eksempel sterkt mot at munkene satt mens de sang tidebønnene.

Kirkens tilstand var så kritisk på den tiden at Peter Damian snart skjønte at han var kalt til å være en som roper i ørkenen. Snart ble han kalt ut i verden for å rette sin energi mot et bredere felt. Da pave Benedikt IX (1032-44; 1045; 1047-48) i 1045 gikk av som pave for andre gang (han skulle også komme tilbake en tredje gang) til fordel for erkepresten Johannes Gratian, som ble pave Gregor VI (1045-46), hilste Peter Damian dette med glede og skrev til den nye paven og oppfordret ham til å ta seg av skandalene i den italienske Kirken, spesielt med de onde biskopene i Pesaro, Citta de Castello og Fano. Men hans støtte snudde til fiendskap straks det ble kjent at Gregor sikret sitt valg ved hjelp av en betydelig sum penger.

Peter skrev til pave Klemens II (1046-47) og uttrykte skuffelse over det langsomme tempoet i hans reformpolitikk. I september 1047 besøkte Klemens Peter Damian i hans eneboercelle på vei til Tyskland, men døde på veien nordover. I 1048 døde pave Damasus II (juli-august 1048) etter bare 23 dager på Peters stol og den hellige pave Leo IX (1049-54) ble hans etterfølger. Han hadde nære forbindelser til lederne for den kirkelige reform, blant andre Peter Damian, og snart kunne den fromme eneboermunkens veltalende røst høres på reformpavenes synoder i Italia. Han prekte mot tidens to store onder, simoni (kjøp og salg av embeter) og klerikalt ekteskap, og til støtte for reformpavedømmet, som han så som nøkkelen til hele Kirkens fremtid. Men han var kritisk overfor noen av utviklingstendensene hos reformpavene i tiden, og sammen med andre kritiserte han sterkt pave Leo IXs militære engasjementet mot normannerne i 1053. Han mente at slag skulle utkjempes av keisere, ikke paver.

Rundt 1051 publiserte Peter sitt voldsomme angrep på klerikalt forfall, som med god grunn kalles Liber Gomorrhianus, «Gomorraboken». Han dediserte boken til paven. Den vakte stort oppstyr og forårsaket en god del fiendskap mot forfatteren. Selv pave Leo, som først hadde prist verket, ble overtalt til å mene at den var overdrevet, noe som førte til et kraftig protestbrev fra Peter. I mellomtiden reiste spørsmålet seg om simonistiske ordinasjoner var gyldige. Peter Damian skrev da rundt 1053 boken Liber Gratissimus mot simoni i Kirken, men han gikk ikke så langt som å erklære simonistiske ordinasjoner for ugyldige, noe mange av reformatorene på den tiden gjorde. Boken var omstridt i samtiden, men innen utgangen av 1100-tallet var det Peter Damians syn som hadde seiret.

I juni 1055, under pontifikatet til pave Viktor II (1055-57), deltok Peter på en synode som ble holdt i Firenze, og der ble simoni og presteekteskap igjen fordømt. Rundt to år senere ble Peter Damian syk i Fonte Avellana, og han døde nesten, men etter syv uker med ulidelige smerter kom han seg plutselig, noe han selv mente var et mirakel. Under hans sykdom døde pave Viktor II.

Abbed Fredrik av Montecassino ble valgt til ny pave under navnet Stefan IX (X) (1057-58). Han ga en mer omfattende rolle til reformforkjemperen Peter Damian ved å hente ham fra hans eneboertilværelse i Fonte Avellana og gjøre ham til biskop av Ostia og kardinal i 1057, til tross for hans protester. Til slutt ble han truet til å akseptere utnevnelsen under trussel om ekskommunikasjon. Den 30. november 1057 ble han konsekrert til kardinalbiskop av Ostia og ble samtidig utnevnt til administrator av bispedømmet Gubbio.

Den hellige Johannes av Lodi bodde noen år som eneboer i det berømte eremitt-klosteret og ble disippel av Peter Damian. Da Peter ble kardinalbiskop av Ostia, valgte eremittene Johannes som hans etterfølger som prior. Det er han verden kan takke for den store biografien om til Peter Damians liv og virke. Peter var i bunn og grunn en reformator i en reformtid, både som munk og i sitt videre virke som kardinalbiskop av Ostia, og han øvde en sterk innflytelse på overordnede kirkelige saker. Han gikk nå for eksempel sterkt imot leginvestituren.

I mange år spilte Peter en fremtredende del i den gregorianske reform og handlet energisk mot ulike motpaver. Han tjente pavene Stefan IX (X) (1057-58), Nikolas II (1058-61), Alexander II (1061-73), og ikke minst kardinal Hildebrand, som etter Peters død ble den hellige pave Gregor VII (1073-85). Fire måneder etter Peters bispevielse døde pave Stefan, og Kirken ble igjen truet av et skisma. Som kardinalbiskop av Ostia hadde Peter Damian rett til å konsekrere paver, men han nektet å vigsle motpave Benedikt X (Mincio) (1058-59). Konsekrasjonen ble i stedet utført av erkepresten av Ostia. Sammen med kardinal Hildebrand sørget Peter for valget av en rettmessig pave, Nikolas II (1058-61).

Nikolas var ikke noen uavhengig personlighet og var under avgjørende innflytelse av reformatorer som Peter Damian og Hildebrand. For å rettferdiggjøre at han ble valgt av kardinaler og dermed omgikk valgrettighetene til Romas folk og geistlighet, innkalte Nikolas den 13. april 1059 en påskesynode i Lateranet, hvor 113 biskoper deltok, inkludert Peter. Der ble det vedtatt en ny konstitusjon for pavevalg i samsvar med reformatorenes prinsipper, som også hadde som mål å stemple Benedikt Xs valg som ukanonisk og legitimere de irregulære trekk ved hans eget.

I Nord-Italia fremmet Nikolas II reformsaken og styrket Den hellige Stols stilling ved å sende Peter Damian og Anselm av Lucca, den senere pave Alexander II (1061-73), til Milano i 1059 for å ta kontakt med patariaen, den populistiske reformbevegelsen som under ledelse av den hellige diakonen Arialdus særlig bekjempet de kirkelige privilegiene til den tyske adelen i landet som et hinder for reformen. Da Peter Damian og Anselm ankom, hevdet noen at Roma ikke hadde noen jurisdiksjon over Milano.

Peter konfronterte da modig opprørerne i katedralen og beviste for dem Den hellige Stols autoritet på en slik måte at alle parter underkastet seg hans avgjørelse. Han oppnådde en høytidelig ed fra erkebiskopen og hele hans presteskap at for fremtiden skulle ingen forfremmelser betales for, og deretter påla han en bot på alle som var skyldige. Han gjeninnsatte deretter alle i sine beneficier som lovte å leve i avholdenhet. Denne kloke avgjørelsen ble angrepet av noen rigorister i Roma, men den ble ikke omgjort. Dessverre brøt de samme disputtene ut på nytt da Nikolas II døde, og de ble ikke endelig bilagt før Arialdus led martyrdøden i 1066. Men Peter hadde klart å hindre at patariaen utviklet seg til en skismatisk reformbevegelse.

Pave Nikolas II døde i juli 1061, og på nytt oppsto det et skisma. Anselm ble valgt som Alexander II (1061-73), og Peter brukte alle sine krefter til å prøve å overtale motpave Peter Cadalus, som kalte seg Honorius II (1061-72), til å trekke seg, men til ingen nytte. Til slutt innkalte den tyske regenten Hanno et konsil i Augsburg hvor det ble lest opp en lang argumentasjon fra Peter Damian, og den bidro vesentlig til avgjørelsen til fordel for Alexander II.

I 1063 holdt pave Alexander en synode i Roma, hvor Peter utnevnt til legat for å løse en disputt mellom klosteret Cluny og biskopen av Mâcon. Han dro til Frankrike, kalte sammen et konsil i Châlon-sur-Saône, viste at Clunys påstander var riktige, avgjorde andre stridsspørsmål i den franske Kirken og vendte om høsten tilbake til Fonte Avellana.

Mens han var i Frankrike, hadde motpave Honorius igjen blitt aktiv i dine forsøk på å ta Roma, og Peter Damian fikk to skarpe irettesettelser fra Alexander og Hildebrand fordi han ubetenksomt appellerte til kongemakten om å bedømme saken på nytt. I 1067 ble han sendt til Firenze for å bilegge en disputt mellom biskopen og munkene i Vallombrosa, som anklaget biskopen for simoni. Men Peter lyktes ikke, hovedsakelig fordi han feilbedømte saken og satte sin autoritet inn for biskopens sak. Saken ble ikke løst før året etter, og da av paven selv.

Peter Damian hadde hele tiden forblitt en munk i sitt hjerte, og gjentatte ganger ba han etterfølgende paver om å bli fritatt for sine biskoppelige plikter. Alle til og med Nikolas II nektet, men ønsket ble til slutt innvilget av pave Alexander II, riktignok på den betingelse at han kunne få gjøre bruk av den store reformatoren i viktige kirkepolitiske saker. I 1067 la Peter ned sitt bispeembete og vendte tilbake til klosteret i Fonte Avellana, og fra samme tidspunkt betraktet han seg også løst fra ansvaret med å styre sine klostre. Nå ble han igjen en vanlig munk og praktiserte den askese som han hadde anbefalt for andre. En interessant beskjeftigelse på hans eldre dager var å lage treskjeer og andre bruksgjenstander.

Peter Damian var viktig som kirkelig statsmann og reformator, men han kom også med viktige bidrag til monastisk tenkning, for så vidt som han betraktet det eremittiske liv som det beste for alle og kommunitetsliv som temmelig annenrangs i forhold. Men han var også talsmann for at geistligheten ved katedralene levde som regelbundne kanniker, og var en forløper for utviklingen av fromhetslivet knyttet til Kristi lidelse og Den salige Jomfru Maria. Han var også en betydelig poet, og en vakker side av ham kan ses i hans hymner, slik som den om Himmelen og kanskje hans best kjente hymne, for den hellige pave Gregor I den Store (590-604), som begynner Anglorum iam Apostolus: «Det engelske folks apostel».

Peter Damian skrev om en rekke teologiske og kanoniske temaer, om skjærsilden og eukaristien og andre teologiske og asketiske emner, men han betraktet aldri sin lærdom som noe å skryte av. Han sa at det som var viktig, var å tilbe Gud, ikke skrive om ham. Hvilken nytte var det i å konstruere en grammatikalsk korrekt setning som inneholdt ordet Gud, hvis man ikke kunne be til ham på passende vis?

Peter Damian fortsatte å tjene paven ved å dra på diplomatiske og kirkelige oppdrag til Milano, Tyskland og Frankrike, prekte og skrev for reformens sak. Selv om den tyske kong Henrik IV av flere tyske biskoper var oppmuntret til å skille seg fra sin hustru Bertha av Torino, overbrakte Peter Damian på riksdagen i Frankfurt i 1069 ham pavens innvendinger og trussel om ekskommunikasjon og eksklusjon fra keiserkronen, og da fant Henrik det tryggest å avstå fra sine planer.

Det siste oppdraget Peter utførte, var for sin hjemby Ravenna. Der var erkebiskop Henrik blitt ekskommunisert for alvorlige misforhold som støtte til motpaven, og som et resultat var byen delt i fraksjoner. Tidlig i 1072 sendte Alexander II Peter Damian for å løse problemene. Da han ankom, var erkebiskopen nettopp død, men Peter fikk hans medskyldige til å innse sin skyld og påla dem en passende bot. Dermed var ro og orden gjenskapt.

På sin vei tilbake til Roma ble han rammet av en akutt feber i klosteret Santa Maria degl'Angeli foris portam (utenfor porten), nå Santa Maria Vecchia, utenfor Faenza. På sykdommens åttende dag døde han den 22. februar 1072, mens munkene resiterte matutin rundt ham. Han ble straks gravlagt i klosterkirken i tilfelle andre ville gjøre krav på hans relikvier. Men hans legeme har blitt overflyttet seks ganger, og hver gang til et mer storslått hvilested. Hans grav befinner seg nå i domkirken Santa Maria i Faenza, som etter ham senere ble kalt San Pietro. Der ble et eget kapell til ham vigslet i 1898. Pave Gregor XIII (1572-85) overga i 1573 Fonte Avellana til Collegium Germanicum.

En kult oppsto rett etter hans død og var populær i området rundt Ravenna og blant kamaldulenserne, i Cluny og på Montecassino. Men hans kult ble offisiell først da han den 27. september 1828 ble innlemmet i rekken av kirkelærere av pave Leo XII (1823-29) uten forutgående formell helligkåring. Først da ble hans minnedag satt inn i kalenderen og utvidet til hele Universalkirken.

Hans minnedag er 21. februar, ettersom dødsdagen 22. februar er opptatt av festen for Apostelen Peters stol. Før kalenderrevisjonen i 1969 ble han feiret den 23. februar. Dante plasserer Peter Damian i den syvende himmel blant de kontemplative. Han blir i kunsten fremstilt som kardinalerkebiskop med bøker, pisk, krusifiks og hodeskalle. Han kan også fremstilles som munk i en celle med kardinalhatten ved siden av seg, eller som en pilegrim med en pavelig bulle for å minnes hans mange legasjoner.