Apostelen Peters stol

Minnedag: 22. februar

Festen for apostelen Peters stol feires den 22. februar. Nyere forskning har for første gang brakt festens mening og historie frem i lyset.1 Denne festen finnes første gang i den eldste romerske kalenderen, Depositio martyrum eller den Filokalske kalender fra 354, hvor det står: VIII Kl. Martias: natale Petri de cathedra («åtte dager før kalenda i mars, fødselsdagen [dvs. festen] for Peters stol»). Det synes som om denne festen, går tilbake til en skikk fra den førkristne antikken. På slutten av det før-julianske året, som begynte den 1. mars, ble det i det gamle Roma feiret en nidagers minnefest for avdøde slektninger og venner (Parentalia) fra 13. til 22. februar. Etter åtte dagers sorg over den avdøde møttes alle slektninger den 22. februar til et felles måltid, hvor det ble holdt av en tom stol for den døde. Dette ble en lystig fest som het Charistia. Ved denne festen ble en stol (cathedra) stående tom for spesielle avdøde personer.

Siden den egentlige datoen for den hellige apostelen Peters død ikke var kjent for den kristne kommuniteten i Roma, ble den minnet den 22. februar. Først senere tolket kommuniteten begrepet Cathedra som en referanse til den stolen som biskopen satt på når han underviste sin hjord. Festen ble sett på som en feiring av det øyeblikk Peter tok ansvaret for Kirken i Roma. Noen tradisjoner vil da også ha det til at den 22. februar er nettopp den datoen da apostelen Peter tok opp sitt embete som biskop av Roma, men denne sammenhengen er nok oppfunnet senere. Men svært gamle vestlige liturgier sier at 22. februar var den dagen quo electus est 1. Petrus papa («da Peter først ble valgt til pave»). En annen tradisjon sier at det var denne dagen Peter kom med si bekjennelse ved Caesarea Filippi og igjen ble utpekt av Kristus til å være den klippe som Hans kirke skulle bygges på (Matt 16,16-19).

Begrepet Cathedra betydde etter hvert biskopens læresete og autoritet, og kirkene som ble bygd over disse setene, ble kalt katedraler. Pavens spesielle petrinske lærestol fikk navnet «Den hellige Stol» (Sancta Sedes).

Denne festen ble feiret i St. Peterskirken i Roma fra midten av 400-tallet, og den ble innledet med en nattvigilie som paven presiderte over. Snart etter spredte skikken seg til resten av Europa, så ble det av en eller annen grunn stille på 600- og 700-tallet. Til slutt ble den tatt opp igjen på 1000- og 1100-tallet.

Pietro Perugino (ca 1445/48-1523): Kristus gir Peter Himmelrikets nøkler, freske i Det sixtinske kapell (1480-82)

I Gallia ble det feiret en fest den 18. januar for å minnes da apostelen Peter mottok sitt primat. Som et resultat av liturgisk utveksling mellom Roma og Gallia aksepterte Roma denne andre festen, og rundt år 600 tolket de den til å referere til Peters sete i Roma, mens festen den 22. februar refererte til Peters sete i Antiokia, hvor han hadde vært biskop før han dro til Roma. I Martyrologium Hieronymianum (Weissenburg-manuskriptet) står det: XV KL. FEBO. Dedicatio cathedrae sci petri apostoli qua primo Rome petrus apostolus sedit («Den femtende dag før kalenda i februar, dedikasjonen av Apostelen Peters stol, hvor apostelen Peter først satt i Roma»). I den nåværende formen av Martyrologium Hieronymianum fra 800-tallet står det under 22. februar: VIII kal. mar. cathedrae sci petri apostoli qua sedit apud antiochiam.

De to festene ble også feiret på ulike steder i Roma. Festen den 22. februar ble feiret i keiser Konstantins store Petersbasilika, mens festen den 18. januar ble feiret ved Via Salaria i forbindelse med Priscilla-kirkegården (coemeterium) og Acilii-villaen over denne katakomben. Villaen tilhørte den mektige familien Acilii Glabrioni. Det er sannsynlig at den Priscilla som ga katakomben sitt navn, var gift med Acilius Glabrio, som ble henrettet under keiser Domitian (81-96). Dette ble regnet som stedet hvor Peter styrte Kirken i Roma fra, basert på det den hellige apostelen Paulus sier i avslutningen på brevet til Romerne: «Hils Priska og Akvilas, mine medarbeidere i Kristi Jesu tjeneste. (…) Hils også menigheten som samles hjemme hos dem» (ten kat oikon auton ekklesian) (Rom 16,3 og 5).

En abbed Johannes hadde rundt år 600 fått i oppdrag av den hellige pave Gregor I den Store (590-604) å samle olje i små ampuller til den langobardiske dronning Theolinda fra lampene som brant ved de romerske martyrgravene. I følge manuskriptlistene for disse oljene som oppbevares i katedralens skattkammer i Monza i Italia, hadde en av ampullene denne innskriften: oleo de sede ubi prius sedit sanctus Petrus («olje fra den stolen hvor St. Peter først satt»). Andre gamle autoriteter beskriver stedet som ubi Petrus baptizabat («hvor Peter døpte») eller ad fontes sancti Petri; ad Nymphas sancti Petri («ved St. Peters kilde»).

De to festene ble ikke foreskrevet for hele Kirken før i 1558 av pave Paul IV (1555-59). Da ble 18. januar foreskrevet som minnedag for Peters tiltredelse av bispeembetet i Roma, «Peters stol i Roma» (de Cathedra Romana), mens 22. februar ble foreskrevet som minnedag for Peters tiltredelse av bispeembetet i Antiokia, «Peters stol i Antiokia» (de Cathedra Antiochena).

Ved rubrikkreformen i 1960 under den hellige pave Johannes XXIII (1958-63) ble festen den 18. januar fjernet til fordel for den opprinnelige festen den 22. februar. Den ble bevart i den romerske kalenderen med tittelen «Peters stol». Ved kalenderreformen i 1969 ble denne datoen og dette navnet beholdt. I dag er Apostelen Peters stol den 22. februar en fest som uttrykker Kirkens enhet rundt biskopen av Roma, paven, og den er Kirkens takksigelsesfest for hans oppdrag og Kirkens apostoliske fundament.

Denne minnedagen er også avmerket på den norske primstaven som Peters stol, Petrus Cathedratus eller «Per varmstein». Primstavmerket er en nøkkel. Dagen ble regnet som den første vårdagen, og at isen kunne begynne å gå opp på vann og elver på den tiden, mente folk kom av at St. Peter kastet varme steiner ned på isen.

Begrepet «Peters stol» har ikke bare en abstrakt betydning, det er også snakk om et konkret møbel, en stol som oppbevares i Peterskirken. I apsis i den gamle Petersbasilikaen sto en cathedra hvor paven satt blant sine prester under pontifikalmessene. Den var laget av marmor og var bygd inn i veggen. Men i Peterskirken var det også en annen cathedra, nemlig i dåpskapellet bygd av den hellige pave Damasus I (366-84). Neofyttene (de nydøpte) in albis (i hvite dåpsdrakter) ble ført fra baptisteriet til paven som satt på denne gamle cathedra, og av ham mottok de consignatio, det vil si fermingens (konfirmasjonens) sakrament. Referanse til denne skikken finner vi i en av Damasus' inskripsjoner som inneholder linjen una Petri sedes unum verumque lavacrum («én Peters stol og én sann døpefont»). Den hellige Ennodius av Pavia (d. 521) sier: Ecce nunc ad gestatoriam sellam apostolicae confessionis uda mittunt limina candidatos; et uberibus gaudio exactore fletibus collata Dei beneficio dona gemiantur («Se nå neofyttene gå fra den dryppende terskelen til den bærbare stolen på apostelens grav; under rikelige tårer kalt frem av glede er den guddommelige nådes gaver doblet»).2

Denne stolen var bærbar, og Ennodius kaller den en gestatoria sedes. Gjennom hele middelalderen ble den alltid den 22. februar brakt fra det nevnte consignatorium (sted for konfirmasjon) til høyalteret. Denne dagen brukte ikke paven sin cathedra i marmor bakerst i apsis, men satt på denne bærbare stolen, som derfor var laget av tre. Fra begynnelsen av 500-tallet ble denne stolen oppbevart i ulike kapeller i Peterskirken. I middelalderen var det vanlig å stille den ut for de troende en gang om året, og en nyvalgt pave ble også høytidelig satt på tronen i denne ærverdige tronen. Denne skikken opphørte da pavens sete ble flyttet til Avignon tidlig på 1300-tallet.

For å bevare denne dyrebare relikvien bestemte pave Alexander VII (1655-67) seg for å få laget et storslagent relikvar for den. Dette enorme relikvaret ble tegnet av Gian Lorenzo Bernini (1598-1680) i 1657 og ble fullført og høytidelig installert den 17. januar 1666. Det var formet som en gigantisk stol i bronse over alteret i apsis i Peterskirken. Denne stolen er kjent som Cathedra Petri eller Peters Stol, og den blir holdt oppe av statuer av to vestlige kirkelærere, de hellige Augustin av Hippo og Ambrosius av Milano, og to østlige, de hellige Johannes Krysostomos og Athanasius av Alexandria.

Bronsestatuen av St. Peter i Vatikanet

I 200 år var stolen deretter ikke vist frem for offentligheten. Men i 1867, i anledning 1800-årsjubileet for apostelfyrstene Peter og Paulus' martyrdød, ble stolen stilt ut for de troendes venerasjon. I denne perioden ble den fotografert av brødrene Alessandri. Setet er rundt 56 centimeter over bakken og 91 centimeter bred, sidene er 65 centimeter dype, høyden av ryggen opp til tympanumet (gavlfeltet) er 105 centimeter, den totale høyden er 140 centimeter. Ifølge undersøkelsen som ble gjort av Padre Garucci og Giovanni Battista de Rossi er den eldste delen av stolen en glatt stol i eik med fire bein forbundet med tverrbjelker. Treet er svært markspist, og stykker er skåret av forskjellike steder til ulike tider, åpenbart som relikvier. Til høyre og venstre for setet er fire sterke jernringer satt inn i beina, beregnet for bærestenger. På et senere tidspunkt, kanskje på 800-tallet, ble denne berømte stolen forsterket med akasietre. I dette er det innlagt rike dekorasjoner av elfenben. For utsmykning av fronten av setet er det brukt atten små paneler av elfenben, hvor «Herkules' tolv arbeider» (gr: dodekathlos) er gravert inn. På midten av den horisontale stripen av elfenben som omgir tympanumet, er det gravert inn et keiserbilde, som man mener er Karl den Skallete av Frankrike (843-77; keiser fra 875). Det er trolig at stolen har tilhørt ham og at han ga den til Kirken. Tradisjonen at stolen er Peters ekte bispetrone, er nå avvist. Trolig har stolen vært laget av hedenske håndverkere og senere blitt konvertert til liturgisk bruk.

Nær søylen med statuen av Longinus i Peterskirken i Roma står det en gammel bronsestatue av St. Peter. En av føttene er i sølv, og den er helt nedslitt, man kan tydelig se at den er blitt berørt og kysset av pilegrimer i mange århundrer. Dateringen av statuen er usikker. Det kan være en hedensk statue som ble tilpasset, eller et originalarbeid laget før slutten av den klassiske stilperioden. Nyere forskning hevder at den ble laget av Arnolfo di Cambio på 1200-tallet, men ingen generell konsensus er nådd i den saken. Man vet at skikken med å kysse foten ble oppmuntret av pave Konstantin (708-15), men det kan ha vært en annen statue han snakket om.3


1
Se spesielt J.P. Kirsch, «Die beiden Apostelfeste Petri Stuhlfeier und Pauli Bekehrung im Januar», Jahrbuch für Liturgiewissenschaft (Münster 1921-41), 5 (1925), s 48-67; Th. Klauser, Die Kathedra im Totenkult der Heidnischen und christlichen Antike (Münster, 1927): D. Baldoni, «Natale Petri de cathedra», Ephemerides Liturgicae (Roma 1887- ), 68 (1954), s 97-126
2
Fra Libellus pro Synodo, mot slutten
3
Artikkelens hovedkilde: Adolf Adam, The Liturgical Year: Its History and Its Meaning after the Reform of the Liturgy (Collegeville, Minnesota: Pueblo/The Liturgical Press 1980/1990; original: Freiburg im Breisgau 1979)
av Webmaster publisert 27.02.2007, sist endret 22.02.2016 - 10:10