Den hellige Romuald av Ravenna (~951-1027)

Minnedag: 19. juni

Den hellige Romuald av Ravenna (~951-1027)

Den hellige Romuald (lat: Romualdus) ble født rundt 951 i Ravenna i Nord-Italia. Han kom fra den gamle langobardiske hertugslekten Onesti og levde et verdslig ungdomsliv hvor det meste dreide seg om fornøyelser, men han søkte etter «noe mer», og ble trukket mer og mer mot Gud. Hans far Sergius var en bråsint mann. Han lå i en eiendomsstrid med en slektning, som han i 972 utfordret til duell og forlangte at den tyveårige sønnen Romuald skulle være til stede. Faren drepte sin motstander, og forskrekket over denne forbrytelsen tok Romuald på seg den 40-dagers boten som etter datidens skikk ble pålagt faren.

I ensomheten i det cluniacensiske benediktinerklosteret Sant'Apollinare in Classe, Ravennas gamle romerske havneby, omvendte han seg definitivt. Han sa farvel til verden og avla løftene som benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB). Han ble en inderlig og streng munk. Men på denne tiden hersket det lunkenhet i klostrene, og de andre munkene la Romuald for hat, særlig da han prøvde å gi dem broderlige råd. De gikk til og med så langt at de mishandlet ham. For selv om klosteret nettopp var reformert av den hellige Majolus av Cluny, var det på langt nær strengt nok for Romuald. Etter tre år i klosteret fikk han derfor abbedens tillatelse til å forlate klosteret, og sluttet seg til den fromme eneboeren Marinus, som bodde i de skogkledde åsene sør for Venezia. Den gamle mannen kjente ingen overbærenhet og forlangte total ydmykhet, lydighet og selvfornektelse av sine elever. Lidenskapelig underkastet Romuald seg det harde regimet.

Romualds erfaringer fra sin egen familie gjorde ham ubønnhørlig overfor dem som brukte voldelige midler for å fremme sine offentlige karrierer. Den senere hellige Peter Orseolo, dogen av Venezia, hadde skaffet seg embetet ved å myrde sin forgjenger. Med hjelp fra abbed Guarinus av Cuxá i Katalonia i Spania overtalte Romuald og Romanus dogen til å gjøre bot og trekke seg fra det embetet han hadde utgytt blod for å få. I 978 fulgte Romuald den avsatte Orseolo sammen med noen likesinnede på flukten til Cuxá i Pyreneene, ikke langt fra Perpignan. Der grunnla han et fellesskap av eremitter innenfor benediktinerklosteret Saint-Michel. Etter ti år i Cuxá vendte Romuald i 987/988 tilbake til Italia for å hjelpe sin far Sergius, som var blitt munk etter duellen, men som nå var kommet i tvil om sitt kall og tenkte på å vende tilbake til verden.

Nå følte Romuald seg beredt til å kjempe mot den utbredte umoralen i klostrene og verden. Etter lange studier av ørkenfedrene satte han seg som mål å gjeninnføre bot og ensomhet i samtidens klostervesen, og forfektet den ideen at monastisk liv, særlig i ensomhet, var veien til frelse for alle. Han mente at det skulle være to klasser av munker: eremitter og reklusere (lat: reclusi). De første levde i separate celler, men ba tidebønnene i fellesskap til bestemte tider, mens rekluserne aldri forlot sine eremittceller. De hadde til og med sine egne private altre for feiringen av eukaristien.

Den eremittiske tradisjonen var aldri fullstendig utdødd i Italia, og den var fortsatt ganske sterk i sør, som på Romualds tid fortsatt var en del av det bysantinske imperiet. Romualds spesielle bidrag til klostervesenet var å gjenopplive den åndelige arv fra østkirken i Nord-Italia, og å gjøre det innen rammeverket av den hellige Benedikts regel. Eremittlivet var høyt aktet av Benedikt, men han avviste det for sin egen kommunitet.

Det italienske terrenget, med mange «ville, men beboelige fjellområder», egnet seg godt for eremittliv. I årene 987/88 grunnla og fornyet Romuald flere klostre i Italia. I mange år gikk han fra sted til sted og forkynte om verdien av monastisk liv og opprettet eneboerceller eller fellesskap her og der. Romuald hadde naturligvis en spesielt streng karakter, men må også forstås ut fra det åndelige klima som hersket rundt forrige tusenårsskifte. Selv om han ble utsatt for spott og angrep, ble mange grepet av hans prekener, og selv hans far omvendte seg og bekjempet sin tvil.

Guercino (1591-1666): St Romuald (1640-41), Pinacoteca Comunale, Ravenna.

Romuald var både eremitt og vandrer. Han oppholdt seg bare noen korte år på hvert sted, og hans liv ble en stadig flukt fra mennesker som kunne ødelegge hans stillhet. De to adjektivene som oftest brukes om Romuald, er «streng» og «rastløs», men eremitter er sjelden sosiale personer, og hans selvpålagte misjon drev ham fra kloster til kloster. Hans arbeid hadde en varig innflytelse på klostervesenet.

Men han led også en lang periode under åndelig tørrhet. Da den var over, fikk han en sterk lengsel etter martyriet, og han fikk tillatelse til å slutte seg til en gruppe som skulle reise til Ungarn som misjonærer. Han prøvde flere ganger å gjennomføre sin plan, men hver gang han kom til Ungarn, ble han alvorlig syk. Han tok det til slutt som et tegn på at det ikke var Guds vilje at han skulle vie seg til det apostolatet. I 994 vendte han tilbake til Ravenna.

I 996 utnevnte keiser Otto III (996-1002) ham til abbed for Sant'Apollinare in Classe, det klosteret der han først hadde søkt tilflukt fra verdens onder. Men han var bare abbed i ett år, fra 998 til 999, før han gikk av for å leve som eremitt igjen nær Pereum. Deretter levde han et omflakkende liv i Nord-Italia og i Pyreneene, hvor etablerte eneboerceller og klostre. Markgreven av Toscana, keiser Otto III og den hellige kong Henrik II (1002-24; keiser fra 1014) søkte hans råd, og han ble skriftefar for mange.

Han skal til og med nesten ha fått keiser Otto III til å bli munk. Etter mordet på Crescentius i 998 påla Romuald keiseren en barføtt pilegrimsferd fra Roma til Monte Gargano i Apulia. Keiseren lystret. Selv om Romuald var en eremitt av temperament og livsstil, var han også klar over Kirkens problemer på den tid. Han svarte ja på keiserens forespørsel om å la sine munker dra og evangelisere Polen, Bøhmen og Russland, men de hadde ikke særlig suksess. Mellom 1001 og 1003 tilhørte den hellige Bruno av Querfurt hans disipler.

Romuald tiltrakk seg mange disipler i løpet av livet. En av de mest kjente er den hellige Peter Damian, senere biskop og kardinal. Sammen grunnla eller rettere gjenopplivet de eremitthyttene i Fonte Avellana i Appenninene. Deres mest kjente grunnleggelse var det halveremittiske klosteret i Camáldoli i de casentinske Appenninene i Toscana fem mil nord for Arezzo. Det lå i 1100 meters høyde, bak et fjell, i en avsidesliggende dal kledd med århundregammel granskog. Det fikk sitt navn, opprinnelig Campus Maldoli, etter distriktets greve, Maldolo. Klosteret ble grunnlagt i 1009.

I 1012 ga Romuald klosteret en ny regel basert på Benedikts regel, men i en strengere, eremittisk utgave. Hans munker måtte bo hele livet i sine eremitthytter eller klostre, fikk aldri gå ut og avla taushetsløfte for livet. De kom sammen til tidebønner og visse måltider, men levde ellers i isolasjon. Cellene i Camáldoli er bygd av stein. Hver av dem har en liten hage omgitt av en mur, og sitt eget kapell hvor eremitten kan feire messe.

Dagens by Camáldoli ligger i over 800 meters høyde, og derfra fører det en bratt sti til Sacra Eremo di Camáldoli. Der befinner det seg i dag tyve celler, inkludert Romualds. Munkene der svarer i dag tålmodig på spørsmål fra de mange turistene, spesielt om sommeren. Romualds favorittsted var hans selvbygde tømmercelle i en granskog i en fjellside rundt tre km fra klosteret, der det var syv klare kilder med fjellvann.

Camáldoli har gitt navn til Romualds orden, Kamaldulenserne (Congregatio Monachorum Eremitarum Camaldulensium – OSBCam), som han grunnla med støtte fra biskop Tedald av Arezzo. Etter Romualds død ble klosteret ledende i en gruppe av ordenshus, og de utviklet seg til en separat kongregasjon innen benediktinerordenen. Ut fra denne reformen vokste det frem en helt ny type eremittklostre: Verghereto, Val di Castro, Cassino, Ravenna og San Gregorio i Roma. Kongregasjonen vokste overraskende raskt og fikk stor innflytelse på den hellige Bruno og karteuserordenen. Ordenen eksisterer fortsatt med ti klostre.

Kamaldulensernes strenghet var noe mildnet på tiden da konstitusjonen ble godkjent i 1072 av pave Alexander II (1061-73). Ordenen har alltid hatt få medlemmer, men overlever til denne dag. Til kamaldulenserne hører den hellige Bruno av Querfurt, formodentlig også den produktive kirkemusikeren Guido av Arezzo. Kamaldulensernes trykkeri hadde verdensry. Ordenen har også frembrakt en pave: Fra Camáldoli kom pave Gregor XVI (1831-46), den salige pave Pius IXs (1846-78) temmelig reaksjonære forgjenger.

Etter noen år i Camáldoli vendte Romuald tilbake til sitt omreisende liv, mye fordi han ble syk av det harde klimaet på Appenninenes topp. I 1013 trakk han seg tilbake til Monte Sitria, og i 10121 dro han til Bifolco. Da han følte døden nærme seg, trakk han seg tilbake til klosteret Val di Castro nær Fabiano i regionen Marche, ikke langt unna Camáldoli, og der ventet han i taushet og bønn på døden. Han døde alene i sin celle den 19. juni 1027. Han ble helligkåret allerede i 1032 ved at et alter ble tillatt bygd over hans grav. Femten år etter hans død skrev hans berømte disippel Peter Damian en biografi om ham. Peter Damian og nesten alle kamaldulensiske forfattere hevder at Romuald var 120 år da han døde, og at han dermed var født i 907. Dette avvises av de fleste moderne forfattere.

I 1466 ble hans grav åpnet, og hans legeme ble da funnet intakt. I 1480 ble hans legeme overført til Jesi. Den 7. februar 1481 ble hans legeme overført til krypten i kirken San Biagio (Blasius) i Fabriano, sørvest for Ancona, som senere har hatt navnet Santi Biagio et Romualdo. Da var hans legeme fortsatt like friskt. I 1595 godkjente pave Klemens VIII (1592-1605) en fest for denne translasjonen den 7. februar og utvidet festen til hele Kirken, men siden 1969 har han vært minnet på sin dødsdag 19. juni som ikke obligatorisk minnedag. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Tilstanden til hans legeme er ukjent, siden graven ikke har vært åpnet siden 1481. Gravmælet ble omfattende utsmykket på 1700-tallet.

Romuald blir fremstilt som skjegget eneboer i kamaldulensernes hvite ordensdrakt (noen ganger også i benediktinernes svarte) og med Den hellige Skrift i hånden. Han har gjerne fingeren på leppene, et tegn på at han pålegger taushet. Noen ganger er hans symbol en himmelstige, som viser til en visjon han hadde.

av Webmaster publisert 01.01.2006, sist endret 22.02.2016 - 10:09