SCOLA, Angelo (1941 - )

Kardinalprest, erkebiskop av Milano i Italia (2011- )

Født: Angelo Scola ble født fredag den 7. november 1941 i Via Sant’Antonino i Malgrate i provinsen Lecco og erkebispedømmet Milano helt nord i regionen Lombardia i Nord-Italia. Han var sønn av lastebilsjåføren Carlo Scola (1903-96) og hans hustru Regina Colombo (1901-92). Han var den yngste av to sønner – hans eldre bror Pietro var lærer og døde i 1983. Familien var svært fattig og faren var sosialist.

Etter grunnskole og middelskole i Malgrate gikk Angelo fra 1955 til 1959 på det klassiske gymnaset (lyceum) Manzoni i Lecco. I 1958 møtte han i Lecco p. Luigi Giussani (1922-2005), grunnlegger av bevegelsen (movimento) Comunione e Liberazione, som skulle få en stor innflytelse i Angelos liv. Medlemmene av bevegelsen kalles gjerne ciellini etter forkortelsen CL. Etter eksamen artium (maturità) begynte han å studere til ingeniør på Politecnico di Milano. Mellom 1965 og 1967 underviste han på gymnaset.

Men han ga opp karrieren som ingeniør og begynte å studere ved det katolske universitet Sacro Cuore i Milano, hvor han i 1967 tok doktorgraden i filosofi med en avhandling om kristen filosofi. Mens han studerte på det katolske universitetet, ble han i 1965 medlem av presidentskapet i den italienske katolske universitetsføderasjonen (FUCI), en føderasjon av katolske italienske universitetsstudentgrupper stiftet av kardinalerkebiskop Giovanni Colombo (1963-79).

I Milano hadde han en rekke strøjobber, blant dem korrekturleser i forlaget Mondadori, men han var også involvert i Comunione e Liberazione og møtte igjen Don Luigi Giussani, og i samråd med ham bestemte han seg for å bli prest.

Han begynte i 1967 på seminaret i Saronno i Milano, 26 år gammel, og deretter fortsatte han teologistudiene ved seminaret i Venegono i Milano. Han avsluttet studiene på universitetet i Fribourg i Sveits, Monaco og Paris, og i Fribourg tok han doktorgraden i teologi med en avhandling om den hellige Thomas Aquinas. I tillegg til sitt morsmål italiensk snakker han også engelsk, fransk og spansk.

Prest: Han ble presteviet den 18. juli 1970 i Teramo av biskop Abele Conigli av Teramo-Atri (1967-88). Han måtte dra til et annet bispedømme enn sitt eget for å bli presteviet ettersom Comunione e Liberazione ble sett på med mistenksomhet av funksjonærer i Milano på den tiden. Mellom 1970 og 1991 var han en aktiv deltaker i denne bevegelsen, han var direktør for Istituto Studi per la Transizione (ISTRA) i Milano, deltok i grunnleggelsen og var medlem av direksjonskomiteen for den italienske utgaven av tidsskriftet Rivista Internazionale Communio. Han utførte pastoralt arbeid i Italia og i utlandet, fra 1979 var han forskningsassistent ved lærestolen for politisk filosofi og senere assistent for filosofen Otfried Höffe ved lærestolen for fundamental moralteologi ved universitetet i Fribourg.

Fra 1982 var han professor i teologisk antropologi ved instituttet «Johannes Paul II for ekteskap og familie» ved det pavelige Lateran-universitetet i Roma. Senere var han professor i komparativ kristologi ved teologisk fakultet ved Lateran-universitetet. Fra 1986 var han konsultor for Troslærekongregasjonen. Han deltok på den syvende ordinære bispekonferansen i oktober 1987 som assistent for spesialsekretæren.

Biskop: Scola ble den 20. juli 1991 utnevnt av den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) til biskop av Grosseto i regionen Toscana i Midt-Italia. Han ble bispeviet den 21. september 1991 i den patriarkale liberianske basilika (Santa Maria Maggiore) i Roma av kardinal Bernardin Gantin, kardinalbiskop av Palestrina og prefekt for Bispekongregasjonen, assistert av biskoper emeritus Adelmo Tacconi av Grosseto (1978-91) og Abele Conigli av Teramo-Atri (1967-88). Hans bispemotto er Sufficit Gratia Tua («Din nåde er tilstrekkelig». Han tok sitt bispedømme kanonisk i besittelse den 28. september 1991. Han ble i juli 1995 utnevnt til rector magnificus for Det pavelige Lateran-universitetet, og til president for Det pavelige institutt Johannes Paul II for ekteskap og familie. Han gikk den 14. september 1995 av som biskop av Grosseto.

Patriark: Han ble den 5. januar 2002 utnevnt til patriark av Venezia. Han tok patriarkatet kanonisk i besittelse den 3. mars. Han mottok palliet fra pave Johannes Paul II den 29. juni 2002 i Peterskirken i Roma. Da han kom til Venezia, kom han straks godt overens med byens borgermester Massimo Cacciari, en ateist som er en av de mest berømte italienske filosofene. De organiserte flere arrangementer hvor de stilte hverandre spørsmål, og Cacciari likte definitivt patriarken, selv om han ikke delte hans tro.

Kardinal: Scola ble kreert til kardinalprest i pave Johannes Paul IIs niende konsistorium den 21. oktober 2003, da han mottok den røde biretten og titularkirken Santi XII Apostoli. Han var den første kardinalen fra bevegelsen Comunione e Liberazione. Han ble den 24. november 2003 utnevnt av paven til medlem av Kleruskongregasjonen og til Det pavelige råd for Familien. I september 2004 grunnla han det internasjonale studie- og forskningssenteret Oasis for å fremme bedre forbindelser mellom kristne og muslimer. Han deltok i konklavet fra 18. til 19. april 2005 som valgte pave Benedikt XVI (2005-13). Han var generalrelator på den ellevte bispesynoden i Vatikanet i oktober 2005. Han deltok på den tolvte bispesynoden i Vatikanet i oktober 2008.

Han ble den 28. juni 2011 utnevnt til erkebiskop av Milano av pave Benedikt XVI etter kardinal Dionigi Tettamanzi, som samme dag fikk sin avskjedssøknad av aldersgrunner innvilget av paven, 77 år gammel. Ironisk nok ble Scola dermed leder for det erkebispedømmet som i sin tid avviste ham. Beslutningen om å flytte ham dit fra Venezia, som også er et av de viktigste erkebispesetene i Den katolske kirke, på et tidspunkt da han var sytti år gammel, var en overraskelse. Vanligvis blir ikke erkebiskoper flyttet mellom to så viktige seter, og kardinal Scola var da bare rundt ti år unna sin pensjonering.

Scola ble utnevnt den 28. juni og rakk ikke å motta palliet som tradisjonelt utdeles i Peterskirken i Roma den 29. juni hvert år til alle erkebiskoper utnevnt etter forrige 29. juni. Pave Benedikt XVI gjorde derfor et unntak for Scola og tildelte ham palliet i en egen seremoni i den pavelige sommerresidensen Castel Gandolfo den 21. september 2011, tyveårsdagen for Scolas bispevielse.

Scola var apostolisk administrator av Venezia til 7. september 2011, da han ble etterfulgt av biskop Beniamino Pizziol av Vicenza, tidligere hjelpebiskop av Venezia, inntil den nye patriarken var utnevnt. Den 31. januar 2012 utnevnte pave Benedikt XVI Francesco Moraglia til den 48. patriarken av Venezia etter kardinal Scola. Han tok erkebispedømmet Milano kanonisk i besittelse ved prokurator (Msgr Carlo Redaelli, generalvikar) den 9. september 2011. Den 21. september ble han innsatt som erkebiskop av Milano.

Den 23. oktober 2011 utnevnte pave Benedikt XVI Scola til medlem av kardinalrådet for studiet av Den hellige stols organisatoriske og økonomiske problemer, den 7. mars 2012 til medlem av Østkirkekongregasjonen for en periode av fem år, og den 21. april 2012 utnevnte han ham til medlem av Troslærekongregasjonen for fem år. Scola regnes som en av de mest briljante teologene blant de italienske biskopene. Han elsker dialog og frykter aldri folkemengder. Han er en flittig forfatter som har utgitt en mengde bøker, og allerede som ung teolog ga han ut intervjuer i bokform med teologene Henri de Lubac og Hans Urs von Balthasar.

Selv om han alltid har stått Comunione e Liberazione nær, har Scola de senere år prøvd å skape litt avstand mellom seg selv og ciellini, spesielt fordi flere ledende italienske politikere som identifiseres med denne sentrum-høyrebevegelsen, har vært innblandet i korrupsjonsskandaler. Kort etter at han ble utnevnt til Milano, ble han spurt om sitt forhold til Roberto Formigoni, president for den lombardiske regionen og medlem av bevegelsen, som da var siktet for korrupsjon. Kardinal Scola sa at han bare traff ham en gang i året for å utveksle juleønsker.

Konklavet i mars 2013: Scola sto på de aller fleste listene over papabili som ble publisert i de travle ukene mellom pavens annonsering av sin avgang den 11. februar og konklavets åpning den 12. mars, og av mange blir han regnet som den aller største favoritten, tanto papabile. På slutten av perioden steg han også til å bli bookmakernes favoritt. Han er åpenbart svært intelligent, men er også komfortabel med mediene og har en stor sans for humor. Han er heller ikke en karrierebyråkrat, men har omfattende pastoral erfaring fra to betydelige erkebispedømmer i tillegg til å ha arbeidet i Roma, og han behersker flere språk. Hans prosjekt Oasis fra 2004, som har vokst til en plattform for dialog med den muslimske verden, kan tale til hans fordel blant kardinaler som mener at forholdet til islam er en av den nye pavens største utfordringer.

Scola er nok den italieneren som har størst oppslutning blant de andre italienske kardinalene, men ingen vet om det er nok til å bli valgt. Det kan være at noen kardinaler som er nølende til å stemme på en ciellino-pave. Uansett er det vanligvis ikke den kandidaten som oftest blir tippet av pressen, som blir valgt. Noen kardinaler fra andre deler av verden mener at Vatikanets administrative kaos under kardinalstatssekretær Tarcisio Bertone har skadet utsiktene for en italiensk kandidat. Noen kardinaler mener at løsningen på Vatikanets styringsproblemer ikke er å velge en italiener, men heller å bryte det italienske strupetaket på stedets interne kultur.

Kardinal Scola og Benedikt XVI har vært svært nære i mange år. Benedikt har alltid vært begeistret for Comunione e Liberazione og var dessuten en av medgrunnleggerne av tidsskriftet Communio i årene etter Andre Vatikankonsil (1962-65). Sammen med kardinal Marc Ouellet er Scola kanskje den som er nærmest pave Benedikt i temperament og bakgrunn, noe som både kan være en fordel og en ulempe i det neste pavevalget.

De tre siste italienske pavene var alle patriarker av Venezia, Johannes XXIII (1958-63) og Johannes Paul I (1978) eller erkebiskoper av Milano, Paul VI (1963-78), i tillegg var Pius X (1903-14) patriark av Venezia og Pius XI (1922-39) erkebiskop av Milano da de ble valgt til paver. Og Scola har innehatt begge disse setene.

Neste konklave: Scola fyller åtti år først den 7. november 2021.

Kilder: Salvador Miranda, Kathpress, NCR, CNS, vatican.va, catholic-pages.com, catholic-hierarchy.org, Catholic Herald: The men who could be pope, 8 March 2013, John L. Allen jr: Papabile of the Day, Feb. 18, 2013, Kathpress: Persönlichkeiten des Konklaves, 6.3.2013 – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 5. april 2005

av Webmaster publisert 05.04.2005, sist endret 13.03.2013 - 19:13