Et sykehus i håpets tegn

Dette er den niende artikkelen i serien Katolske skatter, som publiseres ukentlig frem til nyttår. Tema for artikkelen: Vor Frue Hospitals kapell. Les også de foregående artiklene om helgenenelectio divinaOlavsrelikvienkirkemusikkenkroppens teologiMaria og skriftemålet og Kirkens katolisitet

 

KATOLSK EIENDOMSSKATT: Vor Frue Hospital hører i dag til Lovisenberg psykiatriske sykehus. Inskripsjonen "Vor Frue Hospital" kan leses på det eldste bygget til høyre, ved siden av det latinske navnet "Hospitium B.M.V.," eller "Beatae Mariae Virginis." Den eldste bygningen er tegnet av Ole Sverre, som blant annet tegnet Grand Hotel, varemagasinet Steen & Strøm og Sta. Birgitta katolske kirke i Fredrikstad.

 

 

Vor Frue Hospital, like bak St. Olav domkirke i Oslo, ble nedlagt som katolsk sykehus i 1979. Men dets fremste skatt, sykehuskapellet, er i dag som det var den gangen.

 

Tekst: Eirik A. Steenhoff. 
Alle foto: Kristin Svorte

 

– For en labyrint!

Vi er på vei til det gamle kapellet i Vor Frue Hospital, men har tatt en omvei opp i etasjene. Avdelingsoverlege og katolikk Morten S. Selle viser vei. I dag hører bygget under Lovisenberg Diakonale Sykehus og fungerer som psykiatrisk avdeling. Vi stanser foran en granittplate som ble laget til innvielsen av sykehuset. Den har et par sprekker.

– Det var en pasient som ødela den for noen år siden. Sånt skjer, sier Selle mens fotografen knipser.

Minneplaketten forteller at bygget ble innviet søndag 4. oktober 1896. Det er litt misvisende, sier overlege Selle. Plaketten er blitt flyttet fra den gamle fløyen. Fløyen vi nå befinner oss i, ble ferdigstilt i 1926.

Men arkitekten både på det opprinnelige bygget og den nye fløyen med kapellet var Ole Sverre (1865 – 1952). Sverre sto for mange signalbygg i løpet av sin lange karriere. Senere tegnet han blant annet varemagasinet Steen & Strøm og det oppussede Grand Hotel. Dessuten tegnet han Sta. Birgitta katolske kirke i Fredrikstad. Plaketten sier også at Erik Olsen var byggmester. Olsen var Ole Sverres far.

 

TILBAKEBLIKK: Avdelingsoverlege og katolikk Morten S. Selle ser tilbake på fasaden slik den fremsto i 1933, nesten 40 år etter at bygningen ble reist og 10 år etter den første store renovasjonen.  

 

Hellig håp

Bygget er tilegnet Beatae Mariae Virgini de Sancta Spe, "Vor Frue av det hellige håp." Epitetten kommer fra Jesu Siraks bok: "Jeg er den fagre kjærlighetens mor, og fryktens, og kunnskapens, og det hellige håps [sanctae spei]" (24,24 Vulg.). Jomfru Maria har vært kalt for menneskenes "håp" i mange århundrer. I hymnen Salve Regina hilser vi til Maria, vårt håp (spes nostra). Og i sin encyklika om håpet, Spe Salvi, nevner pave Benedikt XVI hymnen Ave Maris Stella, "Hill deg, havets stjerne."

"Menneskelivet er en reise," fortsetter paven. "Mot hvilket mål? Hvordan finner vi veien? Livet er som en ferd på historiens hav, ofte mørk og stormfull, en reise hvor vi ser etter stjernen som viser vei for oss." Paven skriver at selv om Jesus Kristus er det sanne lys, trenger vi også "lys som er nærmere oss selv, mennesker som kan skinne med sitt lys og lede oss på vei." Maria er et slikt lys, "for med sitt "ja" åpnet hun døren til vår verden for Gud selv."

Og hvem trenger vel det nære håpets lys mer enn den syke og pleietrengende? Vor Frue Hospital var fra begynnelsen et sykehus i håpets tegn. St. Josephsøstrenes opprinnelige dedikasjon til Jomfruen av det hellige håp ble bare forsterket etter at bygningen fikk en ny fløy i 1926. Vi skal snart finne ut hvorfor.

Vi forlater salongen og går videre oppover i bygget. En smal trapp fører oss til loftsetasjen, som i dag står ubrukt og tom. For lenge siden var det hybelleiligheter her. Vi famler i mørke, det er ingen lysbrytere å finne. Mobiltelefonene kommer oss til unnsetning.

Like til høyre åpenbarer en fantastisk utsikt seg, fem etasjer over bakkeplan. Den er en skatt i seg selv. Fotograf og kunsthistoriker Therese Sjøvoll fotograferer ivrig. Og der ute på terrassen står hun, Vår Frue av det hellige håp. Statuen liksom hilser gatene nedenfor.

 

VÅR FRUE AV DET HELLIGE HÅP: Jomfru Maria skuer utover hovedstaden fra taket av Vor Frue Hospital. Granittblikket har voktet over byens innbyggere siden 1926. 

 

Statuens nye liv

Opprinnelig ble statuen funnet i en takrenne under nybyggingen i 1926. "Varsomt blev den falleferdige statuen tatt ned, og en stenhugger i Oslo påtok sig å hugge den om i grå granitt," skriver St. Josephsøstrenes ordenskronikør, sr. Therese Knudsen. "Vi kan trygt si at hans mesterverk blev en skjønn forening av kunst og fromhet."

Da den nye granittskulpturen var klar, ble den installert under tilsynelatende stor høytid: "Den 25. mars inntok "Vår Frue av det Hellige Håp" hedersplassen over den nye hospitalsfløi."

"Ikke hver dag var Oslo vidne til en så sjelden ceremoni som den Vår Frue Hospital var midtpunkt for på Marias Budskapsdag i 1926," skriver kronikøren. "Først blev statuen vigslet, siden blev den heist op. Med bare hoder og i dypeste taushet tok arbeiderne det tunge løft. Et øieblikk svevde den mektige statue likesom mellem himmel og jord. Så satte Jomfruen sine føtter på granittsoklen oppe på terrassen, og et jublende "Sub tuum" lød som velkomsthilsen fra hennes døtre i samme øieblikk."

 

"Alle de andre sykehusene ble kalt for St. Joseph Hospital. Dette het Vor Frue."

Sr. Andrea  
 
Fattigslig start

Vor Frue Hospital ble solgt til kommunen i 1979. Men flere av ordenssøstrene som i sin tid arbeidet der, lever fremdeles. Jeg treffer sr. Andrea Kampshoff og sr. Hedwig-Marie Hergenhahn på St. Josephsøstrenes hjem på Grefsen. Det er en svært hustrig og snetung formiddag i slutten av november. Vi setter oss i et lite samtalerom i det gamle hovedhuset.

Sr. Andrea er snart 90, men kvikk som få. Hun inntrådte i ordenen i 1951. Til Vor Frue kom hun fire år senere. Hun ble leder for sykepleierskolen der i 1961, før hun i 1970 ble valgt til provinsialforstanderinne, altså leder for ordenen her i Norge.

– Da var vi 184 søstre, sier hun med et sukk. – I dag er vi 28.

Sr. Andrea forteller at sykehuset begynte som ambulerende sykepleie for utenlandske sjøfolk.

– St. Josephsøstrene kom til Christiania i 1865 og kom straks i gang med å undervise barn, sier hun. – Dette var begynnelsen på St. Sunniva skole. I 1879 begynte de å dra rundt om ettermiddagene og se til de syke sjømennene som ingen riktig tok seg av. De begynte meget fattigslig, med bare noen få senger.

I 1883 leide kongregasjonen en trevilla i nærheten av St. Olav domkirke i Oslo. Allerede den ble innviet til Vor Frue av det hellige håp. Det ble det første av ordenens fem sykehus i landet.

– Alle de andre sykehusene ble kalt for St. Joseph Hospital, bemerker sr. Andrea. – Dette het Vor Frue.

I 1895 ble murbygningen i Ullevålsveien påbegynt, og den ble ferdigstilt året etter. Så tok det 30 år før en storstilt renovasjon og nybygging fant sted.

 

LYSSPILL: Glassmaleriene i Vor Frue Hospitals kapell ble malt av Oddmund Kristiansen i 1972. De er utformet i en modernistisk stil.

  

Kapellet nærmest himmelen

Vi går opp og ned i nye, mørke trapper og kommer endelig til kapellet, lett andpustne. Store, tunge søyler møter oss. Benkene og orgelgalleriet er utført i mørkt treverk. De gulhvite veggene gir et løft til det litt dystre kirkerommet. Altertavlen er et umiddelbart blikkfang.

– Nydelig! utbryter Therese Sjøvoll. – Men det er ikke lett å forstå glassmaleriene. De er fine i seg selv, men de bryter fullstendig med utsmykningen ellers.

Glassmaleriene ble malt av Oddmund Kristiansen i forbindelse med en restaurering av kapellet i 1972. De har en utpreget modernistisk stil.

– Du kan så si, sier Morten Selle.

Oddmund Kristiansen (1920 – 97) er i St. Josephsøstrenes annaler blitt forvekslet med Finn Christensen, som i samme tidsrom utførte glassmaleriene til novisiatshuset Vor Frues Villa på Ullern. Kristiansen, som var fra Storfjord i Troms, fikk i 1953 det oppdrag å restaurere flere av Gabriel Kiellands glassmalerier i Nidarosdomen. Kristiansen malte også flere av de små kapellvinduene i nasjonalhelligdommen. Han arbeidet i lange perioder ved Nidarosdomens Restaureringsarbeider frem til slutten av 1980-tallet.

 

FANTASTISK: De non-figurative glassmaleriene overlater til fantasien å bestemme hva de skal forestille. De danner en moderne kontrast til den vakre altertavlen i nybarokk stil anno 1926.

 

Optisk bedrag

Oddmund Kristiansen fikk fra 1950-tallet flere kunstnerstipender for å studere middelalderens glassmaleri, særlig de franske katedraler. Men han ville ikke anvende middelalderens figurative måte å male på. I boken Glassmaleriene i Nidarosdomen fra år 2000 får vi et inntrykk av hans tenkemåte: "Kristiansen [er] av den mening at det egentlig er løgn å gripe til en stil som ikke er ens egen. Gotikkepigoneri [etteraping av gotisk stil, journ.anm.] var hverken ønskelig eller nødvendig, sier han."

Hva glassmaleriene i Vor Frue Hospitals kapell fremstiller, er det opp til den enkelte tilskuer å bedømme. Det er også mulig at de ikke egentlig fremstiller et bestemt motiv. Kristiansens interesse for de optiske fenomenene i avansert glassmaleri kan være en ledetråd:

"Han var sterkt opptatt av brytningsvinkler i farger, spesielt i forbindelse med blåfargen. Middelalderens irradieringsprinsipp er i utgangspunktet et fenomen som gir seg sterkest utslag i blått. Blått og rødt er komplementærfarger i glassmaleri. Dette kan bevises optisk. En bitteliten bit hvitt (lyst gjennomskinnelig) glass – en millimeter i diameter i et ellers mørkt rødt område – vil bli til en knallblå gnist. Det vil si: Øyet vil se det som en knallblå gnist. Men fenomenet er avhengig av godt dagslys. En blågrønn stripe i et blått felt vil bli oppfattet som en rad rubinrøde perler. Grønt formidler blått til rødt. Det er dette som kalles irradiering."

Også glassmaleriene i Vor Frue Hospitals kapell er malt for å fremmane dette optiske bedraget. De er helt mørke når vi besøker kapellet en sen ettermiddag. Når fotografen drar tilbake noen dager senere er det på lyse dagen, og vindusrutene stråler i blått, rødt og gult.

 

Krevende liv

Sr. Andrea Kampshoff gir et inntrykk av hvordan hverdagen var i kapellet og på sykehuset. Kapellet skapte selve rammen om livet på sykehuset for søstrene.

– Vi sto opp klokken fem og begynte med bønn i kapellet klokken halv seks, sier hun. – Klokken seks var det messe. Etterpå var det frokost, og klokken syv måtte vi være på avdelingen. På ettermiddagen var det meditasjon og rosenkransbønn i kapellet.

Den som hadde nattevakt, kunne ikke spise etter midnatt, i tråd med fasteforskriftene som gjaldt den gangen.

– Det høres ut som et krevende liv?

– Ja, arbeidstidene er nokså anderledes i dag, sier sr. Andrea og smiler. – Men jeg har ikke ønsket meg mer fritid. Jeg var frisk, og gjorde jobben min med stor glede. Ikke bare lærte jeg nye mennesker å kjenne hele tiden, jeg kunne virkelig hjelpe dem i en alvorlig livssituasjon.

– Gav det en tilleggsdimensjon for pasienten å ha en katolsk sykesøster?

– Som pasient er man ganske avhengig av sykepleieren, svarer sr. Andrea. – Plutselig ligger du der, og du trenger hjelp til alt. Det skaper en atmosfære hvor tillit kan vokse. Vi var på post fra morgen til kveld hos den samme personen.

 

SØKTE STYRKE: – Kapellet var tilfluktsstedet man gikk til når det røynet på, sier sr. Andrea Kampshoff, som arbeidet ved Vor Frue Hospital fra 1956 til 1970.

 

Ikke forkynnelse

Likevel understreker hun at sykesøsterrollen ikke var forenlig med forkynnelse, som også sykehusets statutter understreket meget strengt.

– Vi skulle ikke begynne å diskutere religion med pasientene, men kunne besvare spørsmål dersom de dukket opp, sier hun. – Dersom de spurte, kunne vi si et Fadervår for dem, eller lese fra Bibelen. Om de ikke ønsket det, forble de stille. Vi ba også morgenbønn og aftenbønn over høyttalerne for pasientene. Men for de som ikke ønsket det, lukket vi døren til rommet de lå på.

– En gang spurte sognepresten priorinnen ved sykehuset om hvor mange konvertitter vi hadde. Da svarte hun bestemt: "Vi har ikke konvertitter, vi har pasienter."

Ifølge sr. Andrea var det alltid den mellommenneskelige kontakten som var hjørnestenen ved søstrenes sykehusdrift.

– Det viktigste er at man er der, sier hun. – At man holder vedkommende pasient i hånden, av og til bokstavelig talt.

 

 "Under bønnene og messen var benkene helt fulle. Vi var mange unge søstre på den tiden."

Sr. Andrea 

 

Tilfluktsstedet

Sr. Andrea forteller om mange positive og sterke minner fra kapellet, preget av bønner for de syke og trengende.

– Det var tilfluktsstedet man gikk til når det røynet på, sier hun. – Det kunne dreie seg om personlige ting. Eller så hadde man hørt så mye vondt fra pasienter som hadde opplevd forferdelige ting. Da tenkte vi at "dette må jeg ta for Gud."

– Under bønnene og messen var benkene helt fulle. Vi var mange unge søstre på den tiden.

Hun forteller at bare søstrene brukte kapellet til hverdags. Søndag ettermiddag var det åpent for pasienter og pårørende. Da ble det holdt en andakt. De siste tiårene hadde sykehuset både en luthersk og en katolsk sykehusprest.

I dag er Vor Frue Hospitals kapell betjent av sykehuspresten ved Lovisenberg Diakonale Sykehus. Det står alltid åpent for pasienter og ansatte, og hver uke feires det en luthersk gudstjeneste der.

 

VELLYKKET GJENBRUK: Alterfrontalets dekor ble hentet fra orgelgalleriet i forbindelse med renoveringen i 1972.

 

Gammelt inventar

Bortsett fra glassmaleriene stammer det meste av kapellets inventar fra mellomkrigsårene. Den vakre altertavlen er datert til 1926, året denne fløyen med kapellet sto ferdig. Stilen er en slags nybarokk, med frodig akantus (bladornamentikk) og korketrekkersøyler. Tidligere hørte altertavlen sammen med et høyalter. Etter omformingen av kapellet på 1970-tallet ble høyalteret adskilt fra altertavlen og fjernet. I stedet kom et større bordalter beregnet på den nye messeformen etter Det annet Vatikankonsil, som skulle feires mot folket. Det stykket som i dag utgjør alterfrontalet har åpenbart sammenheng med dekoren på altertavlen. Det ble hentet rett fra orgelgalleriet.

– Det kan vi kalle et nokså vellykket gjenbruk, sier Therese Sjøvoll. – Her har man fornyet kirkerommet og samtidig respektert det gamle inventaret. Det gjorde man ikke overalt.

Statuene som er plassert foran orgelgalleriet er fra 1960- eller 70-årene. Her finnes forskjellige helgener med tilknytning til katolsk sykehusdrift. På venstre side av galleriet finner vi de kvinnelige helgenene Elisabeth, Thérèse av Lisieux og Birgitta.

 

FORBILDER OG FORBEDERE: På venstre side av galleriet finner vi de kvinnelige helgenene Elisabeth, Thérèse av Lisieux og Birgitta.

 

Kvinnelige helgener

St. Elisabeth av Ungarn (1207 – 31) kom fra en adelig familie, og var viden kjent for sin gavmildhet overfor de fattige. Hun etablerte også flere sykehus i løpet av sitt korte liv. Derfor ble hun skytshelgen for sykehus og sykesøstre.

St. Thérèse av Lisieux (1873–97) er kjent som "Den lille blomsten." I likhet med St. Elisabeth døde hun bare 24 år gammel. St. Thérèse hadde et langvarig sykeleie med tuberkulose. Denne sykdommen krevde mange menneskeliv hvert år, inntil man i mellomkrigsårene utviklet den såkalte BCG-vaksinen, som nå er obligatorisk i de fleste vestlige land. At hun er skytshelgen for tuberkulosepasienter, er nok grunnen til at St. Thérèse er plassert på galleriveggen i Vor Frue Hospitals kapell.

St. Birgitta (1303 – 73) var av svensk adelsslekt, men fikk tidlig en religiøs oppvåkning. Hun giftet seg og fikk åtte barn. Men i jubelåret 1350 reiste hun til Roma for å be paven om å etablere en ny orden. Det er imidlertid ikke derfor hun opptrer i sykehuskapellet. St. Birgitta opprettet ifølge tradisjonen et sykehus på sin egen tomt, og tok personlig hånd om de syke, etter Jesu eksempel.

 

GJESTFRIHET OG PLEIE: På høyre side av galleriet står de mannlige helgenene, Konrad, Kosmas og Damian. 

 

Mannlige helgener

På høyre side av galleriet står de mannlige helgenene, Konrad, Kosmas og Damian. St. Konrad (1818 – 94) var tysk fransiskanerbror. Han var portner (dørvakt) i kapusinerklosteret i Altötting i Bayern. Han ble berømt for sin hellighet og visdom alt mens han levde. Altötting er hjem for den såkalte Sorte Madonna og fremdeles viktig valfartssted. Det er den ukompliserte gjestfriheten overfor de mange tusen pilegrimer som besøkte klosteret i årenes løp, som gjør at St. Konrad passer inn i sykehuskapellets helgenprogram.

St. Kosmas og Damian æres sammen i den romerske kanon. De var etter tradisjonen tvillingbrødre, leger, og led martyrdøden under Diokletians forfølgelser ca. 287. De er skytshelgener for leger og kirurger, og har følgelig en naturlig plass i Vor Frue Hospitals kapell.

Statuene, glassmaleriene og alteroppsettet er kanskje av nyere dato. Men kirkerommet er umiskjennelig katolsk, og unektelig meget vakkert. Her tilbragte sykesøstrene ved hospitalet mange timer hver dag i mange tiår.

 

Diakonalt verdigrunnlag

– Opplever du en kontinuitet mellom det katolske sykehuset og sykehusdriften i dag?

 – Ja, i den forstand at vårt psykiatriske sykehus også er et diakonalt sykehus, sier overlege Morten Selle. – Vi er drevet gjennom offentlige midler, men Lovisenberg Diakonale Sykehus har en annen og videre oppgave enn et vanlig sykehus.

Det var de lutherske diakonissene som begynte sykehuset på Lovisenberg i 1888, altså omtrent samtidig med St. Josephsøstrene. Cathinka Guldberg (1840 – 1919) var sykehusets første forstanderinne. Denne diakonale arven forplikter fremdeles. Ifølge sykehusets nettsted tar dets "diakonale verdigrunnlag utgangspunkt i det eksempelet Jesus viste i omsorgen for syke og forsømte, og ønsket om tjeneste for andre."

 

EVANGELIET I HANDLING: Lovisenberg Diakonale Sykehus drives også som et diakonalt sykehus, der arbeidet preges av  nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet. 

 

"Fullstendig moderne"

Sr. Andrea Kampshoff er glad for at det gamle hospitalet i Ullevålsveien drives av et sykehus med diakonalt verdigrunnlag. St. Josephsøstrene og diakonissene hadde mye felles, selv om det i gamle dager ikke alltid var så tydelig.

Hun understreker at det var nødvendig å selge sykehusene.

– Vi solgte alle våre sykehus mellom 1968 og 1988, sier sr. Andrea, som oppgir flere årsaker til salgene. At den statlige sykehusdriften etterhvert hadde fått stor dekning, at ordenen ikke lenger hadde mange nok søstre – og abortloven.

– Det tvang oss til å ta et standpunkt, for vi hadde gynekologisk avdeling, sier sr. Andrea. – Vi besluttet at det var bedre å avvikle. Men vi fikk solgt alle sykehusene til fortsatt sykehusdrift.

Vor Frue Hospital ble altså solgt til kommunen i 1979, akkurat 100 år etter sykehusvirksomhetens spede begynnelse som hjemmesykepleie. Da besluttet ordenen å flytte de eldre søstrene fra hospitalets hybler og opp til Grefsen.

Eiendommen på Grefsen var avlastningsavdeling for Vor Frue i flere år. Fra 1937 huset det sykehusets nerveavdeling. Fra en samtidig avisnotis sitert i St. Josephsøstrenes historie står som følger: "Nu står søstrene alt klar til å åpne et helt igjennem førsteklasses anlegg hvor patientene kan få behandling for alle mulige organiske nervelidelser, bad, massasje, høifjellssol – kort og godt en fullstendig moderne behandling."

 

"Det kan bli et katolsk gymnas! Bygget ligger jo like rundt svingen for St. Sunniva skole og St. Olav domkirke."

Therese Sjøvoll

 

Uviss fremtid

I midten av 1970-årene ble nerveavdelingen nedlagt. Noen år senere ble den omgjort til sykehjem og bosted for de eldre søstrene. Under omstillingen på 70- og 80-tallet bestemte ordenen seg for å begynne retrettvirksomhet, inspirert av sine ignatianske røtter. Fra 1991 drev St. Josephsøstrene et retrettsenter på Nesøya, før det i 2007 ble flyttet til Grefsen. Der driver ordenen fremdeles et retrettsenter med økumenisk profil, i samarbeid med maristpatrene.

Om kort tid er sykehuset i Ullevålsveien klar for et nytt, ukjent kapittel. I februar 2018 skal den psykiatriske avdelingen på Vor Frue flyttes til et nytt bygg. Morten Selle forteller at alt blir flyttet på bare et par dager. Pasientene den ene dagen, inventaret den neste.

– Vi vet ikke hva som skjer med hospitalet fremover, sier han, og legger til at bygningen er fredet. Dermed finnes det begrensninger for hva kommunen kan gjøre med den.

– Det kan bli et katolsk gymnas! sier Therese Sjøvoll. – Bygget ligger jo like rundt svingen for St. Sunniva skole og St. Olav domkirke.

 

FØRSTE BYGG: Minneplaketten forteller at sykehuset Vor Frue av det hellige håp ble innviet søndag 4. oktober 1896, under biskop Johannes Olav Fallizes tid. 

 

Ikke bekymret

Tilbake på Grefsen viser Sr. Andrea Kampshoff og sr. Hedwig-Marie Hergenhahn meg en kopi av kontrakten med kommunen. Den spesifiserer at kapellet må brukes til åndelige formål.

– Alt utstyr i kapellet må leveres tilbake til oss hvis det blir brukt til noe annet enn et bønnested, sier sr. Andrea. – Derfor har kommunen kunnet beholde inventaret helt til i dag.

De er ikke bekymret for hospitalbyggets fremtid. Sr. Andrea håper at bygget fortsatt vil bli brukt til sykehusdrift, og at kapellet vil bli bevart.

– Estetisk sett er jo kapellet fantastisk flott. Det har alltid vært et av landets vakreste, avslutter hun.

 

Les hele serien om Katolske skatter

Første artikkel: Guds hellige og vi

Andre artikkel: Med Bibelen i bønn

Tredje artikkel: Jakten på Olavsrelikvien

Fjerde artikkel: I begynnelsen var melodien

Femte artikkel: Kropper skapt til kjærlighet

Sjette artikkel: Morgenstjernen på himmelen 

Syvende artikkel: Se ikke på våre synder

Åttende artikkel: Ett legeme, mange lemmer

Niende artikkel: Et sykehus i håpets tegn