Fredag 27. februar holdt biskop Erik Varden sin tiende refleksjon i fasteretretten for Den romerske kurie, med temaet «Om overveielse». Samme kveld holdt han sin ellevte refleksjon med temaet «Å formidle håp», etterfulgt av sakramentstilbedelse og vesper.
Dermed er fasteretretten over.
I årets åndelige øvelser for paven og kurien, med det overordnede temaet «Opplyst av en skjult herlighet», tok biskop Varden utgangspunkt i Den hellige Bernhard av Clairvaux (ca. 1090–1153) og hans utlegning av Salme 91 (90 i Vulgata). Refleksjonene ble holdt to ganger om dagen i Det paulinske kapell i Det apostoliske palass.
«Om overveielse»
Her følger et sammendrag av den tiende refleksjonen, som kan leses på biskop Erik Vardens hjemmeside Coram Fratribus:
«Den hellige Bernhard skrev en avhandling Om overveielse. Den ble det mest utbredte av alle hans verk. Dette kan virke merkelig, for teksten er i sin kjerne et brev adressert til en bestemt person i en enestående situasjon. Bernhard skrev det til en medbror, en italiensk munk ved navn Bernardo dei Paganelli, som allerede var prest i kirken i Pisa da han trådte inn i Clairvaux i 1138.
I 1145 ble Paganelli pave Eugenius III.
Mens kontemplasjon handler om sannheter som allerede er kjent, søker overveielse, i Bernhards vokabular, etter sannheten i betingede menneskelige forhold, der den kan være vanskelig å få øye på. Den kan defineres som «tanke som søker etter sannheten, eller et sinns søken for å oppdage sannhet».
Når han overveier Kirkens problemer, foreslår Bernhard ingen institusjonelle botemidler. Han råder snarere Eugenius til å omgi seg med gode mennesker. Jo bedre Kirkens sentrale kontorer blir ledet, desto større vil fordelen være for Kirken i hele verden.
De egenskapene Bernhard ber ham se etter og dyrke, er udødelige. Det trengs medarbeidere «med bevist hellighet, villig lydighet og stille tålmodighet; […] katolske i troen, trofaste i tjenesten; tilbøyelige til fred og ivrige etter enhet; […] fremsynte i råd, […] arbeidsomme i organisering […], beskjedne i tale».
Slike mennesker «vier seg vanemessig til bønn, og i hvert foretagende setter de større lit til den enn til egen flid eller eget arbeid. Deres ankomst er fredelig, deres avreise ubemerket».
I den grad Kirken virker på denne måten, vil den gjenspeile englenes hierarkiske orden. Den som da betrakter den, vil se dens viktigste oppgave: å gi Gud ære.
Foto: Wikimedia / Garitan (CC BY-SA 3.0)
For å overveie jordiske nødvendigheter på riktig måte, må vi gjennom dem søke det som er ovenfor. Dette er ikke, sier Bernhard til Eugenius, på noen måte å «gå i eksil: å overveie på denne måten er å vende tilbake til sitt hjemland».
Bernhard spør seg selv: Hva er Gud? Allmektig vilje, velgjørende dyd, uforanderlig fornuft. Gud er «den høyeste salighet» som av kjærlighet ønsker å dele sin guddom med oss. Han har skapt oss for å lengte etter ham. Han utvider oss for å kunne motta ham, rettferdiggjør oss for å fortjene ham. Han leder oss i rettferdighet, former oss i velvilje, opplyser oss med kunnskap, bevarer oss til udødelighet.
Uansett hva annet prelater må tenke på, og det er mye, må de først og fremst ta hensyn til disse tingene. Dermed vil også deres overveielse av praktiske saker bli opplyst, ordnet og velsignet.
En prelat må, etter Bernhards syn, være prinsippfast, hellig og asketisk. Men han bør også være Brudgommens venn og glede seg over å dele dette vennskapet med andre.
Augustin likte å beskrive bispeembetet som en sarcina, en legionærs bylt. Det er et rått bilde, skapt av en som kjente ødemarken og frykten fra felttog i den nordafrikanske ørkenen. Han fortsetter imidlertid å improvisere over sitt eget tema. Selv om den pastorale byrden har et fryktinngytende aspekt, er den bare fryktinngytende hvis vi ikke legger merke til hvem som legger byrden på våre skuldre. For det er ikke mindre enn en deltakelse i Kristi milde åk, som lar oss oppdage at tverrbjelken som er betrodd oss, er lysende og lett, at det er en glede å ta del i den.
Augustin skrev en gang: «Perduc sarcinam tuam quia levis est si diligis gravis si odisti», det vil si: «Bær din egen byrde til enden. Hvis du elsker den, vil den være lett. Hvis du hater den, vil den være tung.»
«Din, gode Jesus», skrev Bernhard i sin Vita om den hellige iren Malakias, «er den skatt som er betrodd oss; din er skatten som er skjult i vår besittelse, som skal gis tilbake på den tid du bestemmer.»
Les mer
«Å formidle håp»
Her følger den ellevte refleksjonen, som kan leses på biskop Erik Vardens hjemmeside Coram Fratribus:
«Den 11. oktober 1962 åpnet den hellige pave Johannes XXIII høytidelig Det annet vatikankonsil. Konsilets fremste anliggende, sa han, skulle være «at den kristne læres hellige skatt blir bevart og fremlagt på en mer virksom måte. Denne læren omfatter hele mennesket, sammensatt av legeme og sjel, og den befaler oss som bor på jorden å strebe som pilegrimer mot det himmelske fedreland.»
Mindre enn en uke etter pavens tale brøt Cubakrisen ut. Mennesket syntes rede til å sprenge seg selv ut av sin jordiske tilværelse, uten tanke på et eskatologisk mål. Mens sårene fra andre verdenskrig fortsatt var ferske, frembrakte vår art nye, grufulle utsikter til selvødeleggelse.
Et klima av usikkerhet omga konsilet; samtidig var denne perioden ladet med brennende håp om et nytt samfunn basert på menneskerettigheter, rettferdig handel og tekniske fremskritt. Konsilet ønsket å tale inn i en tid som «drøfter med engstelse de problemer som angår verdens nåværende utvikling, menneskets plass og oppgave i universet, meningen med menneskenes [...] streben og til sist det endelige mål for mennesket og de øvrige skapninger» [Gaudium et spes, nr. 3]. Det tok ikke bare opp spørsmålene. Det pekte også mot løsningen på dem og forkynte at Kristus, korsfestet og oppstanden, legemliggjør menneskehetens fremtid. Konsilet ga Kirken i oppgave å presentere Kristus på en slik måte at han klart og overbevisende fremstår som svaret på samtidens mest presserende spørsmål, uten et øyeblikk å gå på akkord med lærens hellige skatt.
Vi kan spørre oss selv om tilliten til denne skattens kraft og virkning alltid og overalt er blitt opprettholdt i de seksti årene som er gått siden konsilets avslutning. Hver kristen generasjon er forpliktet til å vurdere seg selv i lys av den kontrasten Paulus trekker opp for efeserne mellom den fulle vekst i hele Kristi fylde, som kommer til uttrykk i enhet i tro og kunnskap, i moden menneskelighet, og en barnslig tilstand der man blir kastet hit og dit, drevet omkring av lærers vindpust, lokket nå av list, nå av forførende knep, nå av lettvint optimisme [jf. Ef 4,13–14].
Kristus kaller oss til å formidle håp til verden. Å ha kristent håp er ikke nødvendigvis å være optimist. En kristen avstår fra ønsketenkning og tar et bevisst valg for det virkelige. Demagoger lover at ting vil bli bedre. De gjør krav på nærmest skapende makt til å forandre samfunn innenfor en valgperiode og distraherer massene fra opplevde skuffelser med utdeling av brød, billetter til sirkus og sverting av motstandere. Hvor annerledes er ikke Kristi ord. Han sier til oss: «De fattige har dere alltid hos dere» [Matt 26,11]. Han bekrefter at folk skal reise seg mot folk. Forfølgelser skal komme. En manns fiender skal være hans egne husfolk.
Det er ingen lammet resignasjon i disse utsagnene. Herren forplikter oss, sine disipler, til utrettelig å arbeide for en ny, sunn menneskehet formet av nestekjærlighet, i rettferdighet. Han sier at vi skal helbrede syke, vekke opp døde, gjøre spedalske rene og drive ut onde ånder [Matt 10,8]. Vi skal virkeliggjøre saligprisningene og få den skjulte herligheten i dem til å skinne. Men mens vi gjør dette, blir vi minnet om: «Uten meg kan dere intet gjøre» [Joh 15,5].
Kristus er folkenes lys, Lumen gentium. Han alene, idet han gjør Faderens vilje og handler i Ånden, kan fornye jordens åsyn. Til ham setter vi vår lit, ikke til forbigående strategier.
Han kan virke gjennom oss hvis vi er villige til å være tålmodige. Fastetiden viser oss at Gud, som bærer såret av sin kjærlighet til mennesket, er mest virksom i sin lidelse. Håpet han betror oss, er ikke håp om en endelig modernisert, digitalisert og sanert tåredal. Vårt håp er om en ny himmel og en ny jord, om de dødes oppstandelse.
Tiden vi lever i, hungrer etter å høre dette håpet forkynt. Vi har sett noen tegn rundt oss: ny religiøs bevissthet blant de unge; sannhetsbegrepets tilbakekomst til den offentlige diskursen; en søken etter røtter. Globale institusjoner og allianser bryter sammen. Vi er utsatt for strategisk, økologisk og ideologisk fare. Det er naturlig at mennesker med forstand og god vilje spør hva som kan bestå midt i en slik usikkerhet. De er lei av å bygge sine liv på sand og søker fast fjellgrunn. Samtidig er deres hjerter urolige. Fedrene på Det annet vatikankonsil bekreftet i Gaudium et spes at samtidens edleste lengsler og mørkeste frykt må finne gjenklang i kristnes hjerter. For en kristen er ikke fremmed for noe som er «sant menneskelig».
Tillat meg å dele en slik gjenklang som resonerer i meg.
For et år siden, den 8. februar 2025, holdt den amerikanske sangeren Gracie Abrams en konsert i Madrid. Hun er en ung kvinne som har alt. Hun er vakker, velstående og vellykket. I Madrid hadde hun på seg en hvit silkekjole. Den kunne vært en brudekjole, et gledens plagg, hadde det ikke vært for de lange, sorte skulderbåndene, forvarsler om en sorg som, da hun begynte å synge, utgjorde kjernen i hennes budskap.
I tekstene hennes er det en gjennomtrengende tristhet som grenser til, og kanskje berører, fortvilelse. Abrams er født i 1999. Hennes sang Camden begynner med linjen: «I never said it, but I know that I can’t picture anything past 25». Sangen påkaller et behov for å skjule sorg, å «bury baggage till it’s out of sight», mens man utad holder fasaden, sier at alt er bra og håper at noen vil «notice how I’m trying». Et mantraaktig refreng lyder: «All of me, a wound to close, but I leave the whole thing open.»
Abrams’ fremføring av Camden i Madrid ble filmet og lagt ut på YouTube av en fan som skrev: «Vanvittig. Ingen ord. Gråt. Døde. Død.» Tusenvis deltok på konserten. De sang med, alle sammen, kjente den slyngete teksten utenat og hadde gjort den til sin egen. Ungdommelig Weltschmerz er ikke noe nytt. Hver generasjon finner sin måte å uttrykke den på. Det er imidlertid noe særegent ved vår tids klagesang. Vi kan ikke avfeie den som en fetisjering av fortvilelse. Når man hører og ser Gracie Abrams synge, tviler man ikke på dybden i erfaringen som hennes rop springer ut av. Det er uhyggelig å høre det gjentas, kadens etter melankolsk kadens, av en tettpakket ung folkemengde: «I just wanted you to know, I was never good at coping. [...] I really hope that I survive this.» Er «håp» et passende begrep i denne sammenhengen? Jeg tviler faktisk på det. Det som trer frem i tekstene, er håpløshet overfor en stadig nærværende trussel.
Gracie Abrams’ fans er for det meste jenter. En stereotypi vil ha det til at gutter er annerledes, tiltrukket av en dyster erkjennelse av livets vanskeligheter, innstilt på å bære dem med buskete skjegg og mandig styrke. Enhver som går ut og snakker med unge mennesker, eller tilbringer tid i en skriftestol, vet at grensene ikke er så klare. Bevisstheten om å være såret gjennomsyrer vår tid som en røyksky.
Hvor slående det er å leve fastetiden i en slik kontekst, å feste blikket på et såret, oppsvulmet legeme og bekrefte at her finnes håp. I århundrer var Kirken varsom med å fremstille Kristi lidelses sår. Den var opptatt med å formulere i ord det paradokset som utgjør kjernen i det kristne budskap: at i Kristus er både guddommelighet og menneskelighet fullt og helt til stede – at denne mannen, «født av Jomfru Maria» også er «Gud av Gud, lys av lys». Først da konsilet i Kalkedon hadde raffinert det begrepsapparatet som var nødvendig for å sikre denne balansen, var den kristne ånd fri til å fremstille, ikke bare i ord, men i kunst, grafisk, den frivillig antatte ydmykelsen av Gud som ble menneske. Krusifikset trådte frem som det fremste kristne symbolet. Det kom til å innta sentrum for kultisk praksis, i hvert fall i Vesten, der fremstillinger av en såret Gud ble fokuspunktet i kirker og andre bygninger og gradvis formet den offentlige bevisstheten.
Da Paulus minnet de kristne i Korint om sitt komme til dem, skrev han: «Da jeg kom til dere [...] var det ikke med fremragende talekunst eller visdom jeg forkynte Guds mysterium. For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet» [1 Kor 2,1–2]. Den kategoriske sentraliteten av Jesu frelsende lidelse gjennomsyret læren til denne uovertrufne forkynneren av forsoning, barmhjertighet, nådefull forvandling, glede og evig liv. Det kreves mot å følge hans eksempel i en kultur som frister oss til å markedsføre et gladere evangelium, som kan forutsies i form av faste prosesser og bestemte resultater. Rundt oss blir gamle katedralers korsoverskyggede skip overgitt til minigolf. Helligdommer brukes til sekulære opptrinn som i desperasjon er utformet for å vise «relevans». Samtidig, et steinkast unna, i den sekulære arenaen, svaier de unge fortvilet og synger lavmælt at livet er et åpent sår og at det ikke finnes balsam i Gilead [jf. Jer 8,22].
To motstridende tendenser preger samtidens forsøk på å håndtere sår. På den ene siden viser folk gjerne frem ervervede, arvede eller innbilte sår som identitetsmarkører. De kan ha gode grunner, motiver basert på krav om rettferdighet. Men som vi har hørt Bernhard forklare, mister vi motivasjonen hvis vi forankrer vår selvfølelse i tilknytning til et sår. Vi risikerer å bli sittende fast i vrede, en lidenskap som erstatter ønsket om helbredelse med bekreftelser av selvrettferdighet. Vrede og dets speilbilde, bitterhet, kan fange oss i en pervers, selvtilfreds fortvilelse.
På den andre siden finnes det forsøk på å retusjere sår. Vi hører antydninger om at sår ikke burde finnes, og at hvis de gjør det, bør syke lemmer fjernes. I samfunn som er blitt transaksjonelle, har uproduktive eller lite tiltalende elementer ingen plass. De ses på som avvik og møtes med hardhet. Denne holdningen viser seg i pågående kontroverser om abort og eutanasi, samt i tilbakevendende tale om eugenikk. Den ses i dystopiske drømmer om å befri samfunn for uønskede personer, som visse politikere vil sperre inne i reservater eller kaste utfor en klippe.
Man kan tolke denne utviklingen på forskjellige måter. Det synes vanskelig å benekte at forsvinningen i den offentlige bevisstheten av den korsfestede – den sårede, men uovervunnede – har noe med saken å gjøre. En sivilisasjon som på et eller annet nivå søker sin målestokk i et bilde som bekrefter tålmodighetens og den frelsende lidelsens verdighet, forandres. Den kan lære empati, noe som ikke kommer spontant for det falne mennesket.
Ærefrykt for Kristi sår definerte kristen sensibilitet i århundrer. Den kom til uttrykk i hengivenhet til lidelsens relikvier, i korsveien, i dikt og malerier, i musikk fra renessansens klagesanger via Bachs pasjoner til 1800-tallets salmediktning. Den ble uttrykt i kulten rundt Jesu hellige hjerte, som spredte seg over hele verden i kjølvannet av revolusjonære raseriutbrudd. I sentrum sto respekt for lidelsens veldige mysterium, konstituerende for den menneskelige tilstand slik vi kjenner den. Korset lar oss vedkjenne oss virkeligheten, samtidig som det bekrefter at sår ikke er endelige; de kan helbredes og bli kilder til helbredelse.
Å forankre oss i dette troens mysterium er å utføre et konstruktivt opprør mot flere villfarelser: mot den politiske villfarelsen at samfunnet og staten bør styres etter en evolusjonær modell med sikte på menneskets fullkommengjøring; mot den antropologiske villfarelsen om en normativ standard for «helse» som brukes til å trekke grenser mellom liv som er «verdt å leve» og liv som «ikke er verdt å leve»; mot den kulturelle villfarelsen som tilskriver sår en fatal, deterministisk kraft; og mot den psykologiske villfarelsen som overgir seg til håpløshet, hypnotisert av stemmen som hvisker oss i øret, midt på natten, om våre mest intime sår: «Slik vil det alltid være.»
Kristi lidelse lar oss klage uten raseri. Den åpner oss for medlidenhet, en erkjennelseskategori som kan forberede en nådegitt innsikt som Jobs: «Før hadde jeg bare hørt om deg, men nå har jeg sett deg med egne øyne» [Job 42,5]. Vi kan rope til den korsfestede og oppstandne: «Min Herre og min Gud!» Evangeliet sier at Kristi sår etter hans oppstandelse ikke ble fjernet, men herliggjort. Verdens sår kan også bli det, når Kristi olje og vin helles over dem.
Korset er for troende både et symbol og et minnesmerke over en hendelse. Symbolet på Kristi lidelse er ikke noe vi frembringer. Det er gitt oss. Det tolker oss, ikke vi det. Dette er verdt å understreke idet vi svømmer mot strømmen av en symbolsk kapitalisme som er innstilt på å «produsere kunnskap». I denne virtuelle verden er «fakta» kunstige konstruksjoner. Fortellinger, bilder og data omsettes for å opprettholde endring og dermed fremme forbruk. Det er vanskelig å forstå noe og samtidig forandre det. Som et resultat spiller jakten på klarhet en beskjeden rolle i dagens offentlige diskurs, hvis flyktige retorikk og uberegnelige symboler snarere er utformet for å forvirre.
Likevel lengter mennesket etter forståelse. Det er definert av sitt behov for å spørre: «Hvorfor?» Det trenger Kirkens klare tenkning og Kristussentrerte håp. Det trenger dens trygge retningssans. Det trenger dens symboler, som er realistiske, forskjellige fra verdens, fokusert på et historisk såret legeme, på dødens død, på den evige skjebnen til «hele mennesket, sammensatt av legeme og sjel». Vår tros sublime perspektiv er grunnlagt på realiteter som har skjedd og som, innenfor Kristi mystiske legemes fellesskap, fortsatt skjer. Vi bekjenner at en forvandlende velvilje har gjennomtrengt menneskelig lidelse selv i dens mest ekstreme uttrykk, helt ned til helvetes dyp, og at ingen fortvilelse derfor er endelig.
Slik er vårt evangelium. Vår tid roper etter det. De unge som klager i parkene våre med tunge hjerter, hungrer etter det. De lytter når det presenteres «med myndighet» av kristne som både kan utlegge og vise frem sannheten i det uten kompromisser, og som viser Kristi nådige kraft til å fornye og forvandle liv.
I Clairvaux i 1139 holdt Bernhard sin siste preken om Salme 90 [91], kvelden før påske. Den ånder gleden hos en atlet som har fullført løpet. En munks liv, sier den hellige Benedikt, bør være en kontinuerlig fastetid, stadig rettet mot Kristi seier over døden. Den liturgiske tiden avslører drivkraften i vår tilværelse som sådan. Bernhard gjør dette eksplisitt. Livets prøvelser er fødselsveer. De får oss til å oppdage hva det betyr å være levende: «Vi lever fullt ut når livet er vitalt og livgivende.» Vi er født for å bære frukt. Det er et «håp om herlighet» i trengselen, sier Bernhard til sine munker før han korrigerer seg selv og sier: nei, herligheten er i trengselen, slik frukten er i frøet. Han utbryter: «Mine brødre, herligheten skjuler seg nå i trengselen; evigheten skjuler seg i det nåværende øyeblikket, en opphøyd, umålbar tyngde i denne lettheten.»
Omsnuingen er komplett. Det som nå tynger oss, mangler varig substans. Herlighetens tyngde drar oss oppover, mot en storslått, mangfoldig herlighet. Formet til full del i Kristi liv skal vi kjenne Guds tålmodige glede, han som forkynner i Salme 90: «Jeg er med ham i nøden» [Sal 91,15]. Han sier også: «Jeg [...] hadde min fryd i menneskebarna» [Ordsp 8,31]. «Å, Emmanuel», svarer Bernhard: «Gud med oss!» Han legger til: «Hill deg, full av nåde, Herren er med deg», og antyder varsomt den marianske karakter ved nådefull vekst til sann kristen modenhet. Gud vet hva vi lengter og tørster etter, hva vi setter pris på. Vi må ikke nøye oss med for lite. Vi må vite og forkynne i hvis bilde vi er skapt, hvilken storhet vi av nåde er i stand til.
Morgenen etter at han hadde holdt denne siste prekenen, vil Bernhard ha åpnet sitt graduale for å synge påskens introitus: den vakre Resurrexi i den sjette, «alvorlige» modus, et musikalsk uttrykk for oppadstigende tyngde. Denne liturgiske komposisjonen forkynner oppstandelsen med stille undring. Den løfter Kirkens lovsang foran den tomme graven inn i Treenighetens evige omfavnelse. Når vi til slutt dras inn i denne omfavnelsen ved Kristi påskeseier, skal vi se som vi blir sett og kjenne som vi blir kjent. Vi skal endelig elske fullkomment.
Foreløpig kjenner og ser vi ennå stykkevis, idet vi holder vakt om natten. Vi arbeider. Vi tjener. Vi underviser. Vi kjemper når vi må. Vi streber etter å elske og ære hverandre, med blikket festet på Jesus, vår tros opphavsmann. Han, Guds Lam, er vår lampe. Hans milde lys, også når det er skjult, er fullt av glede.»
Les mer
