La oss gå opp til Jerusalem

En meditasjon over Den stille uke av sr. Anne Elizabeth Sweet OCSO.

Les mer
 

Den hellige Mildred av Thanet ( -~700)

Minnedag: 13. juli

De tre første abbedissene av Minster Abbey på Isle of Thanet (Minster-in-Thanet), f.v de hellige Mildred, Ermenburga og Edburga Den hellige Mildred (Mildreda, Mildrida, Mildrith, Mildthryth) ble født på 600-tallet i England som datter av kong Merewald (Merewalh) av Magonset (ca 650-ca 670) og hans andre hustru, den hellige Ermenburga eller Domneva, prinsesse av Kent. Magonset var et lite anglerrike under kongeriket Mercia. Senere skribenter har sagt at Merewald var en av de ti barna til den beryktede hedenske kong Penda av Mercia (632-54). Mildreds søsken var broren Merefin, som døde ung, og de to hellige søstrene Milburga av Wenlock og Mildgytha av Eastry.

Moren sendte Mildred i en tidlig alder til Frankrike for å få sin utdannelse i et kloster i Chelles i Île-de-France nær Paris, hvor mange engelske adelige kvinner ble lært opp til et hellig liv. Der ble hun plaget av en uvelkommen beiler, men avslo hans frieri.

Legenden forteller at frieren var en ung adelsmann som var i slekt med abbedissen i Chelles. Abbedissen prøvde å overtale Mildred til å si ja til hans frieri, men hun svarte at moren hadde sendt henne for å få undervisning, ikke for å bli gift. Abbedissen ga råd, truet og slo, men ingen ting kunne få overtalt Mildred. Til slutt stengte abbedissen henne inne i ovnen, hvor hun hadde tent et stort bål, men etter tre timer, hvor hun ventet å finne at ikke bare kjøttet, men også knoklene hennes var brent til aske, kom Mildred ut uskadd og strålende av glede og skjønnhet. De troende som hørte om miraklet, æret Mildred som en helgen, men abbedissen var mer rasende enn noen gang og kastet Mildred i gulvet, slo, sparket og kloret henne og rev ut en håndfull av håret hennes. Mildred klarte på en eller annen måte å sende moren et brev og la ved noe av håret som abbedissen hadde revet av henne, og dronning Ermenburga sendte snart skip for å hente datteren.

Men abbedissen fryktet at hennes onde gjerninger skulle bli kjent, så hun nektet å gi tillatelse til at Mildred reiste. Mildred flyktet imidlertid om natten, men i farten glemte hun noen kirkelige klær og en nagle fra Kristi kors som hun satte umåtelig høyt. Men hun klarte å hente dem og brakte dem trygt av gårde. Da hun kom tilbake til England, gikk hun i land i Ebbsfleet, hvor hun fant en stor firkantet stein, som på mirakuløst vis sto der for at hun skulle gå i land fra skipet. Hun etterlot et fotavtrykk i steinen, og den ble senere flyttet til klosteret i Minster-in-Thanet og bevart der som et minne om henne. I mange århundrer etterpå skal mange sykdommer ha blitt helbredet av vann som inneholdt litt støv fra denne steinen. Den ble ofte flyttet rundt, helt til det ble bygd et eget kapell for den.

Da Mildred kom tilbake til England, mottok hun drakten som benediktinernonne (Ordo Sancti Benedicti – OSB) av den hellige erkebiskop Theodor av Canterbury i klosteret Minster på Isle of Thanet på østspissen av Kent (Minster-in-Thanet) sammen med 70 andre nonner, blant dem den hellige Ermengitha av Thanet, morens søster. Klosteret hadde hennes mor Ermenburga grunnlagt på et landområde som var gitt henne som bot av kong Egbert av Kent for drapet på hennes brødre Ethelbert og Ethelred av Eastry. Ermenburga ble selv klosterets første abbedisse.

Mildred etterfulgte sin mor som abbedisse en gang før 694, da hun var til stede på et konsil i Kent. Vi vet ingen ting om hennes styre som abbedisse, men hennes biograf sa om henne at «hun var mild mot enker og foreldreløse, en trøster for de fattige og lidende og på alle måter mild og rolig av sinn». En gammel historie forteller at en natt hun ba i klosterkirken, blåste djevelen ut hennes lys, men en engel drev ham vekk og tente lyset for henne igjen.

Mildred døde etter lang tids sykdom rundt år 700 (716, 725 og den 13. juli 732 nevnes også). Først ble hun gravlagt i klosterkirken, men deretter ble hennes legeme flyttet til en ny kirke viet til de hellige Peter og Paulus av hennes etterfølger, muligens den hellige Edburga av Thanet, som hadde vært en av hennes noviser. Det skjedde en gang før 748 og hennes legeme ble da funnet like helt og uråtnet. En tradisjon sier at Mildreds søster Mildgytha etterfulgte henne som abbedisse i Thanet og at de begge ble gravlagt der, men dette synes umulig, ettersom Mildgytha døde rundt 676. I Edburgas tid som abbedisse skal en klokkeringer en gang ha falt i søvn foran alteret. Da skal den avdøde Mildred ha vekket ham opp med en ørefik mens hun utbrøt: «Dette er oratoriet, ikke dormitoriet!» (kapellet, ikke sovesalen).

Mildred ble en svært populær helgen. Hennes popularitet oversteg til og med den hellige Augustin av Canterburys i klosterets umiddelbare nærhet, slik at det stedet som tidligere med stolthet var pekt ut som der han hadde gått i land i England, ble bedre kjent som «St. Mildred's Rock». Hennes grav var et populært valfartsmål inntil hennes relikvier ble flyttet til St. Augustin-klosteret i Canterbury i 1035. Den lokale befolkningen motsatte seg translasjonen på det sterkeste på grunn av deres store hengivenhet for både Mildred og de relikviene hun angivelig skulle ha hatt med seg fra Paris, samt den mirakuløse steinen som ble sagt å ha avtrykket av Mildreds fot da hun gikk i land i England.

I følge historikeren William av Malmesbury (ca 1080-1143) ble Mildreds relikvier i Canterbury æret høyere enn alle andre relikvier på dette hellige stedet, men det ble sagt at et rivaliserende relikviesett ble gitt i 1085 av den salige erkebiskop Lanfranc av Canterbury (1070-89) til kapellet i St. Gregors hospital som han grunnla i Canterbury. Da danskene ødela Thanet, skulle Mildreds og søsteren Mildgythas knokler ha vært gjemt i Lyming inntil erkebiskop Lanfranc overførte dem. Kronikøren Goscelin av Canterbury, som var munk ved St. Augustin-klosteret fra 1090 til rundt 1107, skrev et sterkt forsvar for autentisiteten til de opprinnelige relikviene, men de rivaliserende kravene kan i det minste tas som et ytterligere bevis på Mildreds popularitet og troen på hennes krefter.

En del av hennes relikvier fra St. Augustin-klosteret ble senere gitt til kirken i Deventer i Nederland, hvor hun ble feiret den 17. juli. Hun æres fortsatt i bispedømmet Utrecht og spesielt i den flamske landsbyen Millam. Fra Deventer ble det i 1882 gitt en liten relikvie til den katolske kirken i Minster.

Frem til mordet på den hellige Thomas Becket i 1170 og hans etterfølgende kult var Mildred den store helgenen i Sør-England – muligens hadde hun vært det fortsatt hvis ikke Thomas var blitt myrdet. Men hun kom i skyggen av den «politiske» helgenen.

Øya Thanet ble landfast på 1000-tallet. Klosteret var fra midten av 700-tallet stadig utsatt for angrep fra danskene, som til slutt ødela det i 840. Rundt 70 nonner og mange av innbyggerne som hadde søkt tilflukt i klosteret, ble drept. Klosteret ble gjenoppbygd i 1027 og gitt til munkene i St. Augustine's Abbey i Canterbury. Siden har det vært bebodd i tusen år og er dermed et av de eldste kontinuerlig bebodde husene i Storbritannia. Etter reformasjonen gikk klosteret over på private hender, men i 1937 ble Minster Court, som står på samme sted som Mildreds kloster, kjøpt av benediktinernonner fra klosteret St. Walburga i Eichstätt i Bayern for å ha et tilfluktssted i tilfelle deres kloster ble oppløst av nazistene. Klosteret i Eichstätt var i sin tid blitt grunnlagt av den hellige angelsaksiske misjonæren Valburga. Kommuniteten er i dag blitt helt engelsk, og i 1996 sluttet den seg til den benediktinske Subiaco-kongregasjonen.

Mildreds minnedag er 13. juli med translasjonsfester 18. mai og 20. februar. I 1388 godkjente pave Urban VI (1378-89) hennes fest 13. juli for Thanet. Hvert år foregår det en valfart til Minster og hennes relikvier æres der. Hun avbildes kledd som benediktinernonne ledsaget av en hvit hjort eller et dådyr (samme attributt som hennes mor). Det er sannsynlig at dette viser til deres kongelige avstamming, ettersom dådyrjakt var et kongelig privilegium. Hun avbildes også mens hun holder en kirke og sammen med tre gjess, ettersom hun var beskytter mot villgjessenes skadeverk. De eldste bevarte henvisningene til henne er i en beretning fra rundt år 1000 om drapet på de to prinsene. Den var skrevet i Ramsey Abbey og bygde på en tidligere versjon, som med sikkerhet ble skrevet mellom 725 og 750. Goscelins Vita Mildrethae brukte tidlig materiale fra Thanet.