Askeonsdag


Askeonsdag er den dagen den førti dager lange fasten før påsken begynner. Ordet faste kommer fra norrønt «fasta», avledet av «fast», som egentlig betyr å «fastholde religiøse forskrifter». På engelsk bruker man ordet Lent for fastetiden. Det er et teutonisk ord som opprinnelig bare betydde «vår», men har helt siden den angelsaksiske perioden vært brukt for å oversette det latinske uttrykket quadragesima (fr: carême, it: quaresima, sp: cuaresma), som betyr «førti dager» eller mer bokstavelig «den førtiende dagen». Dette ordet imiterte det greske ordet for faste, tessarakoste (τεσσαρακοστή = førtiende), et ord dannet som en analogi til pentēkostē (πεντηκοστή = den femtiende), som opprinnelig betydde den femti dager lange påsketiden,1 men som senere kom til å bety den femtiende dagen, nemlig pinse.

Den jødiske påskefeiringen inneholdt en kort faste som forberedelse til påskemåltidet, og dette synes å være opphavet til den kristne fasten i påsken, selv om den varte i en lengre periode frem til påskevigilien og endte med eukaristien. Da fredagsfasten ble assosiert med påskefasten, resulterte dette på 100-tallet i en lengre, to dagers faste. På 200-tallet ble fasten utvidet til seks dager, det vil si hele Den stille uke, som vi leser i et brev fra den hellige Dionysios den Store av Alexandria (ca 170-ca 265)2.

Det første økumeniske konsil i Nikea i 325 snakket allerede om quadragesima paschae (gr: tessarakoste), det vil si en førti dager lang forberedelsesperiode før påske, som noe opplagt og kjent for alle.3 Intensjonen var å imitere Jesu, som etter sin dåp i Jordan fastet i førti dager (Matt 4,2; Luk 4,1-2). Kirkefedrene så i denne praksisen et ekko av de førti dagene Moses fastet på Sinaifjellet (2.Mos 34,28), de førti dagene profeten Elia fastet på sin reise til Horebfjellet (1 Kong 19,8) og de førti årene Israel vandret rundt i ørkenen.

Noen av kirkefedrene så tidlig som på 400-tallet støttet den tanken at de førti dagene med faste var en apostolisk institusjon. For eksempel formante den hellige pave Leo I den Store (440-61) sine tilhørere til abstinens slik at de kunne «med sin faste oppfylle den apostoliske institusjonen de førti dager» (ut apostolica institutio quadraginta dierum jejuniis impleatur),4 og den greske kirkehistorikeren Sokrates (d. 433) og den hellige Hieronymus (d. 420) bruker lignende ord.5 Men den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea (ca 260-340) siterer i sin Kirkehistorie6 et brev fra den hellige Ireneus av Lyon (d. ca 202) til den hellige pave Viktor I (189-199) i forbindelse med påskestriden. Der sier Ireneus at det ikke bare er en kontrovers om tidfestingen av påsken, men også om den forberedende fasten: «For noen mener at de bør faste én dag, andre to dager, og andre igjen flere dager, mens andre regner førti timer både natt og dag til sin faste». Han skriver også at denne variasjonen er av gammel dato, noe som innebærer at det ikke kan ha vært noen apostolisk tradisjon på området.

På 300-tallet ble fasten før påske utvidet til hele seks uker, selv om det er klart at de siste seks dagene (Den stille uke) var av spesiell betydning, og at de siste to dagene var viktigere enn de første fire. De seks ukene i fasten brukte katekumenene (de som skulle døpes) til å forberede seg på dåpen påskenatt. Det er uenighet om fasten i Roma en periode på 300-tallet varte i bare tre uker, som kirkehistorikeren Sokrates hevder.7 Den katolske kirkehistorikeren Louis Marie Olivier Duchesne (1843-1922) hevdet at disse tre fasteukene ikke var kontinuerlige, men gjaldt den første, fjerde og sjette uken.

Den førti dager lange forberedelsestiden før påsken begynte opprinnelig på slutten av 300-tallet i Roma på den sjette søndagen før påske og sluttet på skjærtorsdag (førti dager), da den høytidelige gjeninnlemmelsen av de botferdige i kommuniteten skjedde i Roma. Fra Kirkens tidligste tider har det vært klart at det aldri skal fastes på søndager, et kjettersk synspunkt som ble fordømt i Kanon 18 fra synoden i Gangra i Paflagonia i Lilleasia (ca 341): «Hvis noen, under påskudd av askese, faster på en søndag, la ham være anathema [forbannet]». Da fasten trådte i forgrunnen på 400-tallet, mente mange at fasten burde bestå av førti reelle fastedager, for når man trakk fra de seks søndagene, satt man igjen med bare 34 fastedager.

Dette målet ble oppnådd i to faser. Først ble Langfredag og Påskeaften separert fra påskens triduum og lagt til den forberedende fasteperioden, og dermed var man oppe i 36 dager. Mange av fedrene likte å påpeke at dette var en tiendedel av dagene i året.8 Men snart ble de fire ukedagene før Første søndag i fasten lagt til, og dermed var antallet fastedager igjen oppe i førti. Dermed varte fasten fra onsdag før første fastesøndag til og med påskeaften. I Missale Romanum av 1570 ble denne utviklingen stadfestet. (Etter nyordningen av kirkeåret i 1969 slutter imidlertid igjen botstiden før påsken på skjærtorsdag, og dermed er tellingen av de førti dagene igjen blitt uklar.)

Men ikke alle var fornøyde med denne nye ordningen. På 500-tallet ble det knyttet en spesiell betydning til de tre søndagene før fasten begynte, og de ble kalt (med runde tall) Quinquagesima (den femtiende), Sexagesima (den sekstiende) og Septuagesima (den syttiende). Den høynede betydningen som ble tilskrevet disse søndagene skyldtes trolig delvis det faktum at stasjonsliturgiene på disse dagene ble feiret i de berømte kirkene til Romas skytshelgener, de hellige Laurentius, Peter og Paulus, og at de gjentatte angrepene fra langobarder og gotere gjorde folket klare for ekstra bønn og bot. En annen innflytelse for etableringen av denne før-fasten kan ha vært den liturgiske skikken i den bysantinske Kirken, hvor fasten begynte på den åttende søndagen før påske fordi det i denne kirken ikke var noen faste verken på lørdager eller søndager, og derfor var det nødvendig med åtte uker for en fasteperiode på førti dager. Men i denne romerske før-fasten var det ikke påbudt noen egentlig faste, selv om liturgien senere var karakterisert av fiolette messeklær og utelatelsen av Halleluja, Gloria og Te Deum. Ved nyordningen av kirkeåret i 1969 ble denne før-fasten droppet.

Det var også ulikt syn på hva faste egentlig innebar. Historikeren Sokrates9 forteller om praksisen på 400-tallet: «Noen avstår fra alle slags skapninger som har liv, mens andre av levende skapninger spiser bare fisk. Andre spiser fugler i tillegg til fisk, ettersom de ifølge den mosaiske skapelsesberetningen også kom fra vannet,10 andre avstår fra frukt dekket av et hardt skall og fra egg. Noen spiser bare tørt brød, andre ikke engang det; andre igjen når de har fastet til den niende time [klokken tre], inntar ulik slags mat». I dette mangfoldet var det noen som var tilbøyelige til den mer ekstreme strenghet. Epifanius, Palladius og forfatteren av den hellige Melania den Yngres Vita synes å forvente en ordning hvor alminnelige kristne var forventet å tilbringe 24 timer eller mer uten mat av noe slag, spesielt i Den stille uke, mens de enda strengere faktisk levde i deler av eller i hele fastetiden på ett eller to måltider i uken.11 Men fasten betydde vanligvis at man spiste bare ett måltid, og dette ble i henhold til gammel skikk inntatt om kvelden. Totalforbud mot kjøtt og vin ble lagt til senere, vin allerede i de tidligste århundrene. I Den stille uke, og i det minste på Langfredag, var det vanlig å leve på xerophagiae, det vil si en diett av tørr mat, brød, salt og grønnsaker.

Det synes ikke fra begynnelsen av å ha vært noe forbud mot lacticinia, det vil si meieriprodukter (melk, smør, ost og egg),12 noe sitatet fra Sokrates viste. Dessuten forteller den hellige Beda den Ærverdige om den hellige biskop Cedd av Lastingham (d. 664) at han i fastetiden bare spiste ett måltid om dagen som besto av «litt brød, et hønseegg og litt melk blandet med vann».13 Den hellige Theodulf av Orleans betraktet tidlig på 700-tallet abstinens fra egg, ost og fisk som et tegn på eksepsjonelle dyder. Ingen ringere enn den hellige pave Gregor I den Store (590-604) fastsatte regelen da han skrev til den hellige Augustin av Canterbury: «Vi avstår fra kjøttmat og fra alle ting som stammer fra kjøtt, som melk, ost og egg». Denne bestemmelsen ble senere tatt inn i Corpus Juris og må betraktes som Kirkens alminnelige lov.

Likevel ble det gjort unntak, og dispensasjoner for å spise lacticinia ble ofte gitt under forutsetning av at det ble gitt et bidrag til et godt formål. Disse dispensasjonene var i Tyskland kjent som Butterbriefe (= «smørbrev»), og det ble sagt at flere kirker delvis var bygd av inntektene fra slike dispensasjoner. Et av tårnene på katedralen i Rouen var av den grunn tidligere kjent som «Smørtårnet» (Tour de Beurre). Dette generelle forbudet mot egg og melk i fastetiden gjenspeiles i den populære skikken med påskeegg og i den engelske skikken med å spise pannekaker på dagen før Askeonsdag, Feitetirsdag (eng: Shrove Tuesday; fr: Mardi gras; it: Martedì Grasso).

Fra høymiddelalderen kan man se en voksende avslapping i praktiseringen av fasten, og dette var knyttet til en høyere vurdering av kroppen innen filosofi og teologi i høyskolastikkens periode. Selv om forfatteren av Micrologus14 på 1000-tallet fortsatt erklærte at de som inntok mat før kvelden ikke overholdt fasten i henhold til kirkens lov,15 uttalte visse teologer på slutten av 1200-tallet, for eksempel fransiskaneren Richard Middleton, som baserte seg delvis på samtidig skikk, at en mann som spiste sin middag midt på dagen, ikke brøt fasten. Enda større var avslappingen som ble resultatet av innføringen av de såkalte kollasjonene. Disse synes å ha begynt på 800-tallet, da konsilet i Aachen (Aix-la-Chapelle) sanksjonerte tillatelsen, selv i klostre, til en slurk vann eller annen drikke om kvelden for dem som var utslitt av dagens kroppsarbeid. Fra denne spede begynnelsen utviklet det seg en stadig større overbærenhet. Prinsippet med parvitas materiae, det vil si at en liten mengde føde som ikke ble inntatt direkte som et måltid, ikke brøt fasten, ble adoptert av den hellige Thomas Aquinas og andre teologer, og i århundrenes løp ble det tillatt med en viss mengde mat etter middagsmåltidet – ifølge bevarte autoriteter måtte ikke mengden overstige åtte unser (225 gram). Da kveldsdrikken som først ble tillatt i klostrene på 800-tallet, ble inntatt på den tiden da den hellige Johannes Kassians Collationes Patrum («Fedrenes foredrag» eller samtaler) ble lest høyt for brødrene, ble denne milde lettelsen kjent som en kollasjon, og dette navnet har blitt værende. I et norsk leksikon er en av definisjonene av kollasjon: «3. Festmåltid; spleisefest».

Andre lettelser av en enda mer substansiell karakter har blitt innført i observasjonen av fastebestemmelsene i senere århundrer. Til å begynne med ble skikken tolerert med å innta en kopp væske (for eksempel te eller kaffe eller til og med sjokolade) sammen med litt brød eller toast tidlig om morgenen. Men, noe som angår fasten mer direkte, har Den hellige Stol innvilget suksessive tillatelser eller privilegier (indultum) som har tillatt kjøtt i hovedmåltidet, først på søndager, og deretter på to, tre, fire og fem ukedager gjennom nesten hele fastetiden. Skjærtorsdag, hvor kjøtt hadde vært helt forbudt, ble etter hvert omfattet av privilegiet, og i USA tillot Den hellige Stol arbeidere og deres familier å spise kjøttmat en gang om dagen hele året unntatt på fredager, askeonsdag, påskeaften og julevigilien. Det eneste forbeholdet var at i fastetiden kunne ikke kjøtt og fisk spises i samme måltid.

Den 17. februar 1966 utga pave Paul VI (1963-78) den apostoliske konstitusjonen Paenitemini om faste og abstinens. Der gjentar han Kirkens regler for faste og abstinens, blant annet at abstinens skulle observeres hver fredag og faste og abstinens observeres på Askeonsdag og Langfredag.16 Abstinens betyr forbud mot kjøtt, men ikke egg, melkeprodukter eller smakstilsetninger laget av animalsk fett.17 Faste betyr bare ett fullt måltid om dagen, men det er ikke noe forbud mot å innta mat morgen og kveld, så lenge man følger stedets godkjente skikk når det gjelder kvantitet og kvalitet.18

Men i realiteten fjernet konstitusjonen i praksis forbudet mot å spise kjøtt på fredager ved å erklære at Den hellige Stol «akter med sine forordninger å ratifisere også andre former for bot, dersom det synes opportunt for bispekonferanser å erstatte observansen av faste og abstinens med bønneøvelser og nestekjærlig arbeid».19 Paven erklærte også at bispekonferansene kunne « helt eller delvis erstatte faste eller abstinens med andre former for bot, spesielt nestekjærlig arbeid og andaktsøvelser».20 I henhold til denne konstitusjonen har Den nordiske bispekonferansen vedtatt følgende tilleggsregler til Kirkelovens Kanon 1253:

For at alle skal bli forenet med Kristus og med hverandre i en felles botspraksis, fastsetter kirken visse dager for bot. På disse dagene skal vi hengi oss til bønn, selvfornektelse og gode gjerninger. Slike dager skal ikke begrenses til bare bot, men de skal tjene til fordypelse av det kristne liv året igjennom.

Fasten er den tradisjonelle tid for fornyelse, anger og omvendelse i kirken. Kirkeloven foreskriver at askeonsdag og langfredag skal overholdes som faste- og abstinensdager. Det å faste betyr en merkbar reduksjon av det man spiser til daglig. Abstinens vil si at vi gir avkall på en spesiell form for mat, drikke eller fornøyelse. De som er over 18 år er forpliktet av fastebudet inntil de begynner sitt 60. år, mens alle over 14 år skal overholde abstinensbudet. Prester og foreldre bør lære barn som ennå ikke er bundet av faste- og abstinensbudet, betydningen av å praktisere botens ånd.

Siden hver fredag minner oss om Jesu korsfestelse og død, så er den også en spesiell botsdag. Kirken foreskriver at vi på fredager skal gi avkall enten på kjøtt eller annen form for mat eller at vi holder oss til en eller annen form for bot fastsatt av den lokale bispekonferansen.

I overensstemmelse med kirkerettens ånd minner Den nordiske bispekonferansen oss om forpliktelsen til fredagsbot og gjør oppmerksom på at den kan oppfylles på én eller flere av følgende måter:

  • Ved av avstå fra kjøtt eller annen form for mat.
  • Ved å avholde seg fra alkohol, tobakk eller andre former for fornøyelser.
  • Ved en særlig innsats med hensyn til bønn i familien, deltakelse i Kirkens liturgi, bønn foran alterets sakrament eller ved å gå korsveien.
  • Ved å faste mer enn vanlig, og kanskje gi hva man sparer til noen som trenger det - enten hjemme eller ute.
  • Ved direkte å hjelpe noen trengende, syke, gamle eller ensomme.
  • Den form for bot vi velger for fredagen er et personlig valg som ikke behøver være det samme hver fredag. Hvis man ikke gjør noen fredagsbot, så medfører ikke det en synd. Imidlertid hører bot med til enhver kristnes liv, og det gode forsett å gjøre bot på fredag er en plikt.

Askeonsdag

På et svært tidlig tidspunkt i Kirkens historie ble det bestemt at den spesielle boten som var pålagt dem som var skyldige i en alvorlig synd («dødssynd»), skulle starte på den første dagen i fasten. Opprinnelig var dette mandagen etter Første søndag, men senere ble det den onsdagen da fasten startet. Denne dagen ble kalt Askeonsdag, dies cinerum eller caput ieiunii (= begynnelsen på fasten). De botferdige ikledde seg botsklær og ble overstrødd med aske mens biskopen sa:

Memento homo, quia pulvis es et in pulverum reverteris; age poenitentiam ut habeas vitam aeternam («Kom ihu, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv; gjør bot så du kan ha evig liv»).

Deretter fulgte en ritus med «utdrivelse av Kirken», som skjedde i temmelig dramatiske former, spesielt i Gallia (Frankrike) ble utformet særdeles dramatisk. De botferdige ble drevet ut av Kirken slik som Adam og Eva ble drevet ut av Paradiset (1.Mos 3,19). De forlot kirken gjennom dens nordre portal, «Adams portal». Den offentlige botsperioden varte helt til Skjærtorsdag, da den ble avsluttet med en seremoni i domkirken. Da ble de botferdige (pønitentene) ført inn i prosesjon, hånd i hånd, og gjeninnlemmet i Kirkens fellesskap.

Det å ikle seg spesielle botsklær («sekk») og å strø seg med aske som et uttrykk for sorg og anger, var allerede kjent fra Det gamle Testamente og den hedenske antikken. Jesus selv brukte denne symbolikken da han bebreidet de galileiske byene Korasin og Betsaida for deres uvilje mot å gjøre bot: «Ve deg, Korasin! Ve deg, Betsaida! Dersom de mektige gjerninger som er gjort hos dere, hadde skjedd i Tyrus og Sidon, ville de for lenge siden ha vendt om og kledd seg i sekk og aske» (Matt 11,21). Også den tidlige Kirken var kjent med denne praksisen, noe som bevitnes av blant andre kirkefedrene Tertullian og Kyprian.

Skikken med offentlig kirkebot for store syndere forsvant gradvis og var borte ved begynnelsen av det andre årtusen. Når den falt bort, var det ikke bare fordi den var en meget tung bot, men også at den teologiske innsikt ble større. Man innså at alle var syndere i større eller mindre grad og har det til felles at de trenger å gjøre bot og motta Guds tilgivelse. Dette synet slo først gjennom i Irland, og deretter på kontinentet hvor irske munker kom. Men askeritusen ble beholdt og ble nå utvidet til å gjelde alle de troende. Senest på 700-tallet pleide den kristne menigheten i Roma å gå i prosesjon til den første messen i fastetiden mens de sang en antifon som inneholdt ordene: «La oss kle oss i sekk og aske».

På denne tiden var det i Roma åpenbart ingen utdeling av asken. Den skikken ser ut til å ha begynt i Rhinland, og det tidligste beviset er fra en liturgisk bok som er skrevet i Mainz i 960. På begynnelsen av 1000-tallet var det vanlig for alle, i det minste i England, å motta aske, og på slutten av århundret gjorde den salige pave Urban II (1088-99) denne skikken universell, da han på synoden i Benevento i Italia i 1091 anbefalte denne skikken til alle kirker. Men den ble ikke en del av selve den pavelige liturgien før på 1200-tallet.

Opprinnelig ble asken strødd på hodet i form av et kors på legmenn og klerikere, mens kvinner fikk et askekors tegnet på pannen. En spesiell bønn for velsignelse av asken opptrer først på 1000-tallet.21 Regelen om at asken skulle skaffes ved å brenne palmegreiner som var til overs fra forrige års prosesjon på palmesøndag, opptrer for første gang på 1100-tallet.22 Etter hvert mottok legmenn også asken i form av et kors på pannen, mens de med tonsur tradisjonelt mottok den som et kors oppå hodet.

Liturgien for Askeonsdag og hele fastetiden gjennomgikk en viss forandring ved liturgireformen i 1969 som fulgte etter Andre Vatikankonsil (1962-65). Men i hovedtrekkene er messeritusen med askekorsseremonien lik den man har hatt i århundrer. Et element som nå kommer sterkere frem, er hvordan askeonsdags ritus peker fremover mot påsken. Missale Romanum av 1570 foreskrev at askeritusen skulle legges før messefeiringen, mens den nye messeboken fra 1969 lar velsignelsen av asken finne sted etter Evangeliet og prekenen. Presten kan velge mellom to velsignelsesbønner:

Enten

Barmhjertige Gud, du som røres når vi ydmyker oss, og forsones når vi gjør bot, vend ditt øre til våre bønner, og utøs din VELSIGNELSE over dine tjenere som blir tegnet med denne aske. Hjelp oss å overholde fasten, så vi med lutret sinn kan nå frem til feiringen av din Sønns påskemysterium, han som lever og råder fra evighet til evighet.

eller

Barmhjertige Gud, du ønsker ikke synderens død, men hans omvendelse. Lytt i nåde til vår bønn, og VELSIGN denne aske som skal tegnes på vår panne. Vi bekjenner at vi er støv og skal vende tilbake til støv. La oss bruke fastetiden rett. Tilgi våre synder og gi oss nytt liv etter din oppstandne Sønns forbilde, han som lever og råder fra evighet til evighet.

Presten stenker asken med vievann og gir askekorset til alle nærværende. Samtidig kommer han med en formaning til hver enkelt. I den nye liturgien kan presten velge enten å bruke den gamle formuleringen, som gjenkaller utdrivelsen fra Paradiset (jf. 1.Mos 3,19):

Kom ihu, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv.

eller han kan i stedet bruke Jesu programmatiske utrop fra Markusevangeliet (Mark 1,15):

Vend om og tro på Evangeliet.

Mens dette foregår, synges gjerne en botssalme, Salme 51: «Se i nåde til meg, Herre, i din miskunn, * utslett min synd i din rike barmhjertighet. Tvett meg for all min ondskap * og rens meg for min synd.» Dagens to lesninger (Joel 2,12-18 og 2.Kor 5,20-26) er inntrengende oppfordringer til bot og forsoning. Hallelujaverset bortfaller og lyder ikke igjen før påskenatt. I stedet kommer et evangelievers (Tractus): «Lytt til Herrens røst i dag, forherd ikke deres hjerter». Evangeliet fra Bergprekenen (Matt 6,1-6.16-18) advarer mot gode gjerninger, bønn og faste som gjøres av ytre eller egoistiske grunner. Prefasjonen (Fasteprefasjon IV), som er den eneste som går inn på den legemlige faste, inneholder den høyere begrunnelse for denne fasten: «Ved den legemlige faste kuer du lastene, løfter du vårt sinn, skjenker du oss kraft og lønner du vår utholdenhet, ved Kristus vår Herre.» Slik blir det klart at fasten har et høyere mål.

Fasten kommer forut for og forbereder på påsken. Det er en tid for å høre Guds ord, å omvende seg, å forberede for og minnes dåpen, for å forsone seg med Gud og sin neste og for en mer hyppig bruk av midlene i «den åndelige kamp»:23 bønn, faste og gode gjerninger (Jf. Matt 6,1-6.16-18).24 Det å strø seg med aske symboliserer svakhet og dødelighet og behovet for å bli løskjøpt gjennom Guds nåde. Dette er langt fra å bare være en ytre handling, og Kirken har bevart bruken av aske for å symbolisere den holdning av indre bot som alle døpte er kalt til i fastetiden. De troende som kommer for å motta askekorset, må hjelpes til å forstå den implisitte indre betydningen av denne handlingen, som disponerer dem for omvendelse og fornyet påskeengasjement.

Til tross for sekulariseringen av vårt samfunn er de troende kristne i fastetiden klart bevisst behovet for å vende sinnet mot de realiteter som virkelig teller, som krever evangelisk engasjement og integritet i livet, som gjennom oppgivelse av de ting som er overflatiske omsettes til gode gjerninger og solidaritet med de fattige og trengende.25 De troende som ikke hyppig gjør bruk av botens sakrament og den hellige eukaristi, må være oppmerksom på den langvarige kirkelige tradisjonen med å skrifte alvorlige synder og motta hellig kommunion minst en gang i fastetiden, eller helst i Påsketiden.26

Askeonsdag er faste- og abstinensdag. Abstinens betyr som oftest å avstå fra kjøtt, men Den nordiske bispekonferansen er litt vagere i sine regler: «Det å faste betyr en merkbar reduksjon av det man spiser til daglig. Abstinens vil si at vi gir avkall på en spesiell form for mat, drikke eller fornøyelse. De som er over 18 år er forpliktet av fastebudet inntil de begynner sitt 60. år, mens alle over 14 år skal overholde abstinensbudet. Prester og foreldre bør lære barn som ennå ikke er bundet av faste- og abstinensbudet, betydningen av å praktisere botens ånd.»

Folkefromheten har ikke lett for å oppfatte det mystiske aspektet ved fasten og legger ikke vekt på noen av de dens store temaer eller verdier, slik som forbindelsen mellom «det førti dagers sakramentet» og «sakramentene av kristen innvielse» (dåp, ferming og eukaristi), eller «exodus»-mysteriet som alltid er til stede i fastetidens vandring. Folkelig fromhet konsentrerer seg om Kristi menneskelighets mysterier, og i fastetiden er de troende svært oppmerksomme på Vår Herres lidelse.27

Den eksisterende motsetningen mellom fastetidens liturgiske ide og uttrykkene for folkelig fromhet trenger ikke å hindre en effektiv samhandling mellom liturgi og folkefromhet i de førti dagene i fastetiden. Et eksempel på en slik samhandling er det faktum at folkelig fromhet ofte oppmuntrer til spesielle religiøse skikker på visse dager, eller spesielle andaktsøvelser, eller apostolisk eller nestekjærlig arbeid som er forutsatt og anbefalt av fasteliturgien. Praksisen med faste, som har vært karakteristisk for fastetiden siden antikken, er en «øvelse» som befrir de troende fra jordiske behov slik at de kan oppdage det livet som kommer ovenfra: «Mennesket lever ikke av brød alene, det lever av de ord som lyder fra Guds munn» (Jf. 5.Mos 8,3; Matt 4,4; Luk 4,4; Evangelieverset for Første søndag i fasten).28

De fem fastesøndagene kalles også henholdsvis Invocabit, Reminiscere, Oculi, Laetare og Iudica, etter åpningsordene i dagens inngangsvers (introitus): 1. søndag: Invocabit me (Han skal påkalle meg), 2. søndag: Reminiscere miserationum tuarum, Domine (Kom ihu din barmhjertighet, Herre), 3. søndag: Oculi mei semper ad Dominum (Mine øyne er alltid vendt mot Herren), 4. søndag: Laetare Ierusalem (Gled deg Jerusalem), 5. søndag: Iudica me Deus (Døm meg, Gud). Den sjette søndagen er Palmesøndag (Dominica in Palmis, Dominica Palmarum, Dies Palmarum).

Før liturgireformen i 1969 (gjeldende fra første søndag i advent 1969) ble femte søndag i fasten kalt pasjonssøndag og de to siste ukene av fasten kalt pasjonstiden. Men i den reformerte kalenderen var det Palmesøndag som nå skulle kalles pasjonssøndag. Dette ser imidlertid ikke ut til å ha slått an hos de fleste legpersoner, som fortsetter å bruke det gamle og innarbeidete navnet Palmesøndag på søndagen før påske. Dette åpner naturligvis for forvirring. Tradisjonelle katolikker fortsetter å bruke begrepene pasjonssøndag, pasjonstiden og palmesøndag som før, mens (muligens) noen reformvennlige insisterer på å kalle palmesøndag for pasjonssøndag. Vatikanets offisielle Ordo ser ut til å helgardere seg ved å kalle søndagen for Dominica in Palmis de Passione Domini.

Når femte søndag i fasten kalles Pasjonssøndag, innleder den en to uker lang underperiode i fastetiden som ofte kalles pasjonstiden (Tempore Passionis). Det formelle navnet i den katolske kalenderen før 1969 var egentlig Første søndag i pasjonstiden (Palmesøndag var Andre søndag). På denne dagen ble (blir) korsene i kirkene tildekket med et fiolett klede frem til Langfredag.29


1
Tertullian, De Idololatria, XIV, pentecosten implere non poterunt.
2
Epistola ad Basilidem, J.-P. Migne (ed.), Patrologia Graeca (PG) (1857-66), 10:1273
3
Kanon 5 [3] (C. Kirch og L. Ueding, Enchiridion fontium historiae ecclesiasticae antiquae, Barcelona, 1965, s 241)
4
J.-P. Migne (ed.), Patrologia Latina (PL), LIV, 633
5
PG, LXVII, 633; PL, XXII, 475
6
Historia ecclesiastica, V, XXIV
7
Historica ecclesiastica, V, 22 (PG 67:632)
8
Pave Gregor I den Store, Homilia 16 in evangelia 5, J.-P. Migne (ed.), Patrologia Latina (PL) (1878-90), 76:1137; Johannes Kassian, Collationes 21, 25-27, Corpus Scriptorum Ecclestiasticorum Latinorum (CSEL) (Wien 1866- ), 12/2:600-603.
9
Historica ecclesiastica, V, 22
10
«Gud skapte de store sjødyrene og alt liv som det yrer og kryr av i vannet, hvert etter sitt slag, og alle dyr som har vinger til å fly med, hvert etter sitt slag» (1.Mos 1,21)
11
Se Rampolla, Vita di. S. Melania Giuniore, appendix xxv, s 478
12
Jf K.A.H. Kellner, Heortologie oder die geschichtliche Entwicklung des Kirchenjahres und der Heiligenfeste von den ältesten Zeiten bis zur Gegenwart (Freiburg, 1911), pp 77-78
13
Historia Ecclesiastica gentis Anglorum, III, xxiii.
14
Micrologus de ecclesiasticis observationibus, PL, CLI ff.
15
PL, CLI, 1013
16
Paenitemini, kap. III, B, II, 2
17
Paenitemini, kap. III, B, III, 1
18
Paenitemini, kap. III, B, III, 2
19
Paenitemini, kap. III, C
20
Paenitemini, kap. III, C, VI, 1, B
21
A. Franz, Die kirchlichen Benediktionen im Mitteralter, 2 vols (Freiburg, 1909; gjenopptrykk Graz, 1960), 1:463
22
L. Eisenhofer, Handbuch der katolischen Liturgik, 2 vols (Freiburg, 1932-33), 1:497
23
Missale Romanum, Feria IV Cinerum, Collecta (Askeonsdags kollektbønn).
24
Congregation for Divine Worship and the Discipline of the Sacraments, Directory on Popular Piety and the Liturgy: Principles and Guidelines (Vatican City, December 2001), 124
25
Directory on Popular Piety, 125
26
Jf. CIC, Kanon 989 og 920.
27
Directory on Popular Piety, 124
28
Directory on Popular Piety, 126
29
Artikkelens hovedkilde: Adolf Adam, The Liturgical Year: Its History and Its Meaning after the Reform of the Liturgy (Collegeville, Minnesota: Pueblo/The Liturgical Press 1980/1990; original: Freiburg im Breisgau 1979)

Kilder: Schauber/Schindler, Walsh, Adam, CE, vatican.va - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

av Webmaster publisert 25.02.2009, sist endret 01.04.2014 - 21:43