De hellige verneengler

Minnedag: 2. oktober

Skytshelgener for Gary i Indiana (USA) og spanske politioffiserer

En engel er en ren ånd som er skapt av Gud. Selv om Guds engler ikke er menneskelige vesener, er de gjenstand for en dyrkelse som deres tilstedeværelse både i Det gamle og Det nye Testamente fullt ut berettiger. Bibelen forteller ikke noe om når de ble skapt, men teologene var enige om at de var skapt samtidig med verdens skapelse. Jesus snakket ofte om engler. I Det nye Testamentet er de utallige, og det nevnes syv grupper: engler, makter, fyrster [myndigheter], krefter, herredømmer, troner og erkeengler. I Det gamle Testamentet nevnes to til: serafer og kjeruber. Gud utstyrte englene med stor visdom, frihet og makt, og deres mange opptredener i Det nye Testamentet er indikasjoner på den ledende rolle de var gitt. Både Det nye og Det gamle Testamente snakker også om falne engler.

Engler er rent åndelige vesener uten kropp (Matt 11,20), noen av dem skuer Guds åsyn og dermed er i lykksalighet (Matt 18,10). Disse åndelige vesenene utgjør det himmelske hoff og kalles engler (fra gresk: angelos = budbringer) fordi de i følge Bibelen utfører oppdrag på Guds kommando. For å utføre disse oppdragene kan de til tider anta legemlig skikkelse. Bibelen forteller at deres oppdrag til tider er av stor betydning, for eksempel Bebudelsen (Luk 1,26; 2,9-14).

Som oss er englene gjenstand for Guds nåde og kjærlighet. Men fordi de i motsetning til oss er vesener uten legeme, trengte deres svar på Guds kjærlighet ikke tid og refleksjon for å vokse og modnes. Straks de ble skapt og mottok nåde, hadde de anledning til å svare på Guds kjærlighet og dermed bli tatt inn i saligheten. De fleste besto denne prøven de var satt på, men noen av dem besto den ikke. Det er de falne englene, demonene eller djevlene.

Kanskje den viktigste stadige aktiviteten til de gode englene er å være agenter for Guds spesielle omsorg for menneskeheten. Selv om dette aldri har vært definert som en trosartikkel, lærer Kirken at alle mennesker har en skytsengel eller verneengel, som feires og anropes spesielt. Dette hviler på referanser til dem i hele Bibelen. Den individuelle engel er ethvert menneskes veileder, beskytter og venn, og som følger oss fra vugge til grav, beskytter legeme og sjel og kan gå i forbønn hos Gud. Deres oppgave er både å lede oss til gode tanker, ord og gjerninger og å bevare oss mot alt ondt. Den hellige Hieronymus sier: «Hvor stor er sjelenes verdighet, siden hver enkelt fra sin fødsel har en engel som har i oppdrag å vokte den».

Troen på verneengler kan spores gjennom hele antikken, hos hedninger som Menander og Plutark og hos neoplatonikere som Plotinus. Babylonerne og assyrerne delte denne troen. Verneenglenes antall er, som den hellige Thomas av Aquinas lærer, «for oss ubegrenset og bare for Gud begrenset». De omtales forskjellige steder i Det gamle Testamente blant annet i 2.Mos 23,20: «Se, jeg sender en engel foran deg! Han skal vokte deg på veien og føre deg til det sted som jeg har utsett», i Judiths Bok: «Hans engel er min beskytter» og i Salmenes bok: «Intet ondt skal ramme deg; ingen plage komme nær ditt telt. For han skal gi sine engler befaling om å verne deg på alle dine veier. De skal bære deg på hendene, så din fot ikke støter mot noen stein» (Sal 91 (V90),10-12).

I Det nye Testamente omtaler Kristus englene som «de små» som alltid ser Guds ansikt og som derfor tar særlig omsorg for dem de verner: «Pass dere for å se med forakt på en eneste av disse små! For jeg sier dere: Deres engler i himmelen ser alltid min himmelske Fars åsyn» (Matt 18,10). Da den hellige apostelen Peter på mirakuløst vis ble befridd fra fengselet, trodde hans forbløffede disipler først at det ikke var ham de så, men hans «engel». Læren om vernenglene beskriver klarest i Hebreerbrevet: «Er ikke alle englene ånder i Guds tjeneste, som sendes ut for å være til hjelp for dem som skal få frelsen?» (Hebr 1,14). Dette er verneenglenes funksjon: de skal lede oss, hvis vi ønsker det, til Himmelriket. Engler spiller også en stor rolle i Åpenbaringen. Den hellige apostelen Paulus var ivrig etter å vise at Kristus sto over englene.

Englene ble prist av de hellige kirkefedrene Basilios den Store, Hilarius av Poitiers, Hieronymus og Augustin; de hellige Bernhard av Clairvaux, Thomas Aquinas, Frans Xavier og mange andre lærde og hellige ned gjennom tidene har stadig vært opptatt av dem, og det har vært en meget utbredt engledyrkelse med mange lokale fester. Det eldste romerske sakramentariet, det leoninske fra 600-tallet, refererer til individuelle verneengler. En votivmesse, Missa ad suffragia angelorum postulanda, har vært i bruk siden begynnelsen av 800-tallet. Votivmessen var vanligvis lagt til ukens andre dag, mandag. Midt på 800-tallet oppsto «Englemessen», Missa de angelis.

Kirkefedrene var delt i synet på verneengler, selv om de fleste anerkjente dem. Men de ble ikke definert før av Honorius av Autun (Augustodunensis), som tidlig på 1100-tallet slo fast at en engel ble betrodd hver sjel straks den ble satt inn i legemet. Basilios den Store og muligens også den hellige Johannes Krysostomos hevdet imidlertid at det var bare de kristne som fikk betrodd en verneengel. Konsilet i Trient definerte nærmere verneenglenes oppgave og bidro dermed ytterligere til spredning av englefromheten. Den hellige Fransiska av Roma så sin egen verneengel kontinuerlig.

Opprinnelig ble hele engleskaren minnet sammen med erkeengelen Mikael, men i Østerrike, Spania og Portugal oppsto det på 14- og 1500-tallet spesielle fester for verneenglene, både som beskytter av det enkelte menneske, men det nye var også at de var beskyttere av byer eller regioner. I 1411 ble det i Valencia i Spania innført en fest for byens verneengel, og pave Gregor XIII (1572-85) godkjente denne i 1582. Pave Leo X (1513-21) godkjente en verneengelfest for biskopen av Rodez i Spania, og vi kjenner en fest for verneenglene i Köln i 1521. Pave Sixtus V (1585-90) ga i 1590 Portugal tillatelse til en spesiell tidebønnliturgi til ære for verneenglene.

Den 27. september 1608 innførte pave Paul V (1605-21) en fest for alle hellige engler med egen messe og officium, og etter ønske fra keiser Ferdinand II av Østerrike (1619-37) ble den gjort obligatorisk i hele keiserriket, mens den var ad libitum i resten av verden. Pave Klemens IX (1667-69) gjorde i 1667 første søndag i september til «Verneengelsøndag», og pave Klemens X (1670-76) utvidet i 1670 feiringen til obligatorisk i hele den universelle Kirke og valgte en dato som lå så tett som mulig på festen for erkeengelen Mikael; den første ledige datoen var 2. oktober. Han ga festen rang av Duplex, mens pave Leo XIII (1878-1903) den 5. april 1883 hevet den til Duplex maius. Men allerede i kalenderen til den hellige pave Johannes XXIII (1958-63) var den redusert til fest av 3. klasse.

Etter kalenderreformen i 1969 har den rang av minnedag. Men der hvor Rosenkransfesten er bevegelig, faller den ofte på 2. oktober, så derfor feirer man noen steder fortsatt første søndag i september. De ortodokse feirer englene den 11. januar. Dette er ikke en helgenfest i egentlig forstand, ettersom det dreier seg om engler. Troen på engler er ikke noe kirkelig dogme, men man kan ikke avvise denne troen uten å «svømme mot fromhetens strøm».

Det er umulig for oss mennesker å ha en ekte erkjennelse av engler, derfor har vi alltid laget bilder av dem i stedet. De eldste fremstillingene er svært gamle, de tidligste vi kjenner kommer fra Mesopotamia, hvor tradisjonen sier at edens hage lå. Hos grekerne finner vi englene som budbringere for gudene, hos romerne møter vi dem som ånder (genius), hos etruskerne er de dødsdemoner og hos germanerne valkyrier. I den tidligste kristne tiden er deres bilder alvorlige og strenge, høytidelige og bydende, som det tilkommer dem som tilhører hierarkiet i den himmelske hoffstat. I middelalderen, mens menneskene fortsatt levde i fortrolig omgang med englene, står englene på dommedag som Guds fullmektiger på høyre side og fører de gode ut i lyset, mens de onde blir henvist til helvetes mørke. I begynnelsen av den moderne tid var de menneskelignende vesener som befolker himmel og jord, med store vinger og strålende ansikter. Fra ynglinger forvandler de seg til kjærlige kvinneskikkelser til deres bilder stadig blir blassere og til slutt forvandlet til dagens søtladne, hule skikkelser som ikke tjener til stort annet enn å pynte barnerom og julekrybber.

Englehierarkiet har som alle hierarkier sin orden. Deres rangorden ble slått fast i verket «Himmelske hierarkier» (De Coelesti Hierarchia), som har blitt tilskrevet Dionysios pseudo-Areopagitten (pseudo-Dionysios) rundt år 500. I virkeligheten ble det nok skrevet noen århundrer senere. Englebetegnelsene er basert på Det gamle Testamentet og Paulus' brev:

«Med denne veldige makt og styrke reiste han Kristus opp fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen, over alle makter og myndigheter, over alt velde og herredømme og over alle navn som kan nevnes, ikke bare i denne verden, men også i den kommende» (Ef 1,19b-21) [Principatum et Potestatem et Virtutem et Dominationem].

«For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og usynlige, de som troner og de som hersker, både makter og myndigheter - alt er skapt ved ham og til ham» (Kol 1,16) [sive Throni sive Dominationes sive Principates sive Potestates].

Thomas Aquinas følger Pseudo-Dionysios og deler englene inn i tre nivåer med tre klasser eller «kor» i hvert nivå, og «Himmelske hierarkier» hadde stor innflytelse på skolastikerne. I middelalderen var det mye spekulasjon og kontroverser om detaljerte punkter, for eksempel deres substans, form og natur.

Det øverste nivået består av de englene som har fellesskap med Gud selv og som tjenestegjør ved Guds trone. Det høyeste av englekorene er serafer (seraphim), som vokter Guds trone og tilber Gud kontinuerlig. De priser Gud og sier: «Hellig, hellig, hellig er hærskarenes Gud», den eneste bibelske referansen er Jes 6,2: «Serafer sto omkring ham. Hver av dem hadde seks vinger. Med to dekket de ansiktet, med to dekket de føttene, og med to holdt de seg svevende» (ordet seraf betyr «brennende»). En av dem berørte Jesajas lepper med et glødende kullstykke fra alteret og renset ham for synd. Serafer innehar den høyeste kjærlighet, derfor kalles de brennende engler eller ildengler.

Kjeruber (cherubim) følger i rang etter serafene og er det nest høyeste i de ni englekorene. Det gamle Testamentet gir ingen bevis på at jødene betraktet dem som forbedere eller Guds hjelpere. De var nært knyttet til Guds herlighet. De er menneskelignende av utseende og dobbeltvinget og var voktere av Guds herlighet. De symboliserte da Guds makt og velde. I Det nye Testamentet er de omtalt som himmelske voktere i Johannes Åpenbaring (Åp 4-6). Katolsk tradisjon beskriver dem som engler som eier den fullkomne erkjennelse av Gud og kontinuerlig priser ham, derfor heter de visdommens fylde.

Tronene (Throni) er en oppflamming av den guddommelige majestet og disponerer over den evigvarende forståelse og nytelse, derfor hviler Herren på dem, mens han lar dem hvile i seg selv.

Det midterste nivået tilhører de englene som hersker over menneskene, og Thomas Aquinas sammenligner dem med middelalderens fyrster, som forvaltet landet for en konge. Herredømmer (Dominationes) påbyr og befaler, de leder i alt guddommelig arbeid. Kreftene (Virtutes) er virksomme engler, dem er gitt å utføre alt som blir befalt, for ingenting er umulig for dem. Derfor kan de også gjøre undre. Maktene (Potestates) er englene for hindre og forbud, som har makt til å tvinge alt gjenstridig.

På det nederste nivået står de englene som står menneskene nærmest. Fyrstene [myndighetene] (Principates) som regjerer hele folk, erkeenglene som hersker over mindre områder som byer og verneenglene (skytsenglene) som er individuelle for hvert menneske. Bare de to siste korene har direkte kontakt med menneskene. Det heter at verneenglene «melder om små ting» som bare angår den enkelte, mens erkeengler «melder om store ting», fordi en stor mengdes frelse er viktigere enn den enkeltes.

Med erkeengler menes vanligvis «overengel eller ledende engel» (Jud 9; 1.Tess 4,16), de er de som oftest nevnes i Bibelen. De kan tilhøre erkeengelnivået eller andre hierarkier som erkeengelen Mikael, som er en fyrstelig seraf. Erkeenglene har en unik rolle som Guds budbringere til folket i kritiske tider i historien og frelsen (Tobias 12,6.15; Joh 5,4; Åp 12,7-9) som i Bebudelsen og Apokalypsen.

Englene er med i hele messefeiringen, helt fra Syndsbekjennelsen: «Derfor ber jeg den salige jomfru Maria, alle engler og hellige og dere alle: be for meg til Herren, vår Gud». I Gloria nevnes ikke englene spesifikt, men de første ordene er jo hentet fra englenes lovsang ved Jesu fødsel: «Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang: «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag!» (Luk 2,13-14).

På slutten av prefasjonen nevnes englene i en eller annen form, for eksempel: «Derfor synger vi med engler og erkeengler, med troner og herredømmer, og med hele den himmelske hærskare din herlighets pris, idet vi alle dager istemmer:» Deretter følger Sanctus, som er serafenes sang: «De ropte til hverandre: 'Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot. All jorden er full av hans herlighet'» (Jes 6,3). I Første eukaristiske bønn (Den romerske kanon) ber presten etter forvandlingen: «Vi bønnfaller deg, allmektige Gud: La din hellige engel bære dette offer frem til ditt alter i himmelen for din guddommelige majestet».

av Webmaster publisert 21.08.2006, sist endret 22.02.2016 - 10:09