Den hellige Hildegard av Bingen (1098-1179)

Skytshelgen for naturvitenskapsmenn, språkforskere og esperantister

Den hellige Hildegard (lat: Hildegardis) ble født sommeren 1098 i Bermersheim [Böckelheim] ved Nahe, en sideelv til Rhinen, nær Alzey i dagens delstat Rheinland-Pfalz i Tyskland. Lite er kjent om hennes familiebakgrunn, bortsett fra at faren var grev Hildebert av Bermersheim, som muligens var i biskopen av Speyers tjeneste, og moren het Mechtildis eller Mathilda. Hun var deres tiende barn. Da hun var 8 år gammel, brakte foreldrene henne til den salige Jutta av Spanheim, den fromme søsteren til grev Meginhard av Spanheim. Hun levde som rekluser (innemurt nonne) i en hytte inntil kirken i klosteret som var grunnlagt av den hellige Disibod på Disibodenberg (Diessenberg).

Hildegard var et sykelig barn, men Jutta lærte henne å lese og skrive, litt latin, håndarbeid og musikk. Med årene kom flere unge jenter og sluttet seg til dem, og stedet utviklet seg snart til et benediktinerkloster (Ordo Sancti Benedicti - OSB) med Jutta som abbedisse. Hildegard ble viet til nonne av den hellige biskop Otto av Bamberg som 15-åring. Da grevinne Jutta døde i 1136, valgte nonnene Hildegard til sin nye abbedisse. Allerede fra hun var tre år gammel hadde Hildegard regelmessig fått visjoner. Men hun fortalte ingen om dem av frykt for å bli gjort til latter. Til slutt åpnet hun sitt hjerte for sin skriftefar, munken Godfrey, og fortalte ham om åpenbaringene, og hun ga ham tillatelse til å fortelle det til sin abbed, Konon. Etter nøye overveielse beordret han Hildegard til å skrive ned noen av de tingene hun sa at Gud hadde gjort kjent for henne. Dette handlet blant annet om Kristi kjærlighet, varigheten av Guds kongerike, de hellige engler, djevelen og helvete.

Abbed Konon ga hennes skrifter til erkebiskop Henrik av Mainz, som undersøkte dem sammen med sine teologer og avga en positiv kjennelse. Fordi hun ikke behersket latin så godt, fikk hun fra 1141 hjelp til å skrive dem ned etter sin diktat Abbeden utnevnte en ung munk ved navn Volmar til hennes sekretær, og hun begynte straks å diktere sitt hovedverk, det store mystiske verket «Scivias» (egentlig Sciens Vias Domini, «den som kjenner Herrens vei»). Det tok ti år å fullføre denne boken, som består av 26 visjoner som behandlet forholdet mellom Gud og mennesker i skapelsen, frelsen og Kirken, blandet med apokalyptiske profetier, advarsler og lovprisninger uttrykt i en symbolsk og allegorisk form. Hun kom stadig tilbake til at han så disse tingene i en visjon, og de var inspirasjonen til alt hennes aktive arbeid. Hun ble tiltrodd evnen til å se inn i fremtiden. Hun kalte sine visjoner Umbra lucis viventis - «Det levende lys' skatter». De var fargerike og mystiske, og mens mange trodde fullt og fast på henne, var det andre som betraktet henne som en svindler.

I 1147 kom paven, den salige Eugenius III (1145-53) til Trier og erkebiskopen av Mainz refererte Hildegards skrifter for ham. Paven utnevnte en kommisjon under ledelse av Albero av Chiny, biskop av Verdun, for å undersøke både dem og henne, og etter å ha mottatt en positiv rapport leste han selv skriftene og diskuterte dem med sine rådgivere, blant dem den hellige Bernhard av Clairvaux, som ønsket at han skulle godkjenne visjonene som genuine. Paven skrev da til Hildegard og uttrykte undring og lykke over de tjenester som ble gitt henne av himmelen, men advarte henne mot hovmod. Deretter ga han henne tillatelse til å publisere alt som Den Hellige Ånd ba henne om å publisere. Han formante henne til å leve med sine søstre på det stedet hun hadde sett i en visjon i trofast observans av den hellige Benedikts regel. Hildegard skrev et langt svarbrev, fullt av parabolske lignelser om tidens problemer og advarte Eugenius mot ambisjonene til noen medlemmer av hans eget hushold.

Det stedet som paven refererte til, var det nye stedet som Hildegard hadde valgt for sin kommunitet, etter at tilstrømmingen til klosteret på Diessenberg hadde blitt så stor at det ikke var plass til flere. Hildegard flyttet i 1147 sammen med 18 nonner til Rupertsberg ved Bingen, ved den nåværende jernbanestasjonen Bingerbrück. Der bygde hun et stort kloster, og derfra sendte hun ut sine «orakler» og «åpenbaringer». Flyttingen møtte sterk motstand fra munkene i klosteret St. Disibod, for deres kloster kunne takke det nærliggende nonneklosteret med den salige Juttas relikvier og Hildegards voksende ry for mye av sin betydning. Abbeden beskyldte henne å handle ut fra hovmod, men hun hevdet at Gud hadde avslørt for henne at hun skulle flytte sine nonner og vist henne stedet de skulle flytte til. Rupertsberg var en værhard og ufruktbar høyde ovenfor Rhinen.

Det nye klosteret hadde plass til 50 nonner. For deres rekreasjon sørget den allsidige Hildegard for et stort antall nye hymner og sanger, og hun skrev både tekst og melodi. Hun skrev også Ordo Virtutum, et slags moralsk skuespill med musikk (en slags opera), og for lesning i kapittelhuset og refektoriet skrev hun femti allegoriske prekener. Fra Rupertsberg førte hun en omfattende korrespondanse. Som så mange visjonære, følte Hildegard kall til å irettesette herskere, og hun korresponderte med fire paver - blant dem Eugenius III (1145-53), to keisere - blant dem Fredrik Barbarossa (1155-90), kong Henrik II av England (1154-89) og andre. Hun korresponderte også med fremstående kirkemenn som Bernhard av Clairvaux og mange andre. Hildegards helse var alltid dårlig, og hun hadde et temmelig oppfarende temperament. Men til tross for sin dårlige helse reiste hun mellom 1152 og 1162 rundt i hele Tyskland og prekte uredd for folk og presteskap. Hun oppsøkte Fredrik Barbarossa og «prekte» for ham, dro til Trier og Köln og talte til domkapitlene. 300 av hennes brev er utgitt, og de grep også inn i dagsaktuelle hendelser. Det er uttrykt en del tvil til autentisiteten av noen av hennes brev og noen av dem hun mottok. I sin levetid ble hun kalt «Rhinens sibylle».

Andre av Hildegards verker er ytterligere to bøker med visjoner: Liber vitae meritorum (Boken om livets belønninger), Liber divinorum operum (Bok om guddommelige arbeider), samt bøkene Physica og Causae et Curae som sammen utgjør Liber subtilitatum diversarum naturarum (Boken om de naturlige skapningers finhet). Hennes skrifter viser at hun var en begavet mystiker, visjonær og botspredikant. Hun skrev kommentarer til evangeliene, den athanasiske trosbekjennelse og Benedikts regel, skrev noen helgenbiografier, hun komponerte og illustrerte egne verker. I tillegg skrev hun dikt, hymner og mysteriespill. Hun var godt bevandret i datidens naturvitenskap og medisin, og hun skrev medisinske og andre naturvitenskapelige skrifter, for eksempel om mineralogi, botanikk, fysikk og astronomi. Bøkene om naturvitenskapen og om det menneskelige legeme og dets sykdommer vitner om omhyggelig iakttakelse. Innen naturvitenskapen studerte hun elementene, planter, trær, mineraler, fisker, fugler, firbeinte dyr og reptiler, en bemerkelsesverdig prestasjon på den tiden, spesielt for en klausurert nonne. Det medisinske verket behandler blodsirkulasjonen, hodepine, melankoli og svimmelhet, anfall, galskap og besettelse.

Tusener kom til henne for å få råd i åndelige og medisinske spørsmål, og fra paver, keisere, fyrster, biskoper, abbeder og abbedisser kom det bud for å få svar på sine spørsmål. Hun hadde ansvaret for klosterets apotek og urtehage. I sine lyse øyeblikk oppfant hun et språk som i virkeligheten var en blanding av tysk og latin med et blandet alfabet. Hun var en av de mest fremtredende kvinner i middelalderen, og visse trekk i hennes skrifter har ført til sammenligninger med Dante og William Blake. Blant hennes venner var den hellige eschonau.htm Elisabeth av Schönau (d. 1164), en annen visjonær som bidro, tilsynelatende uten skyld, til den videre utarbeidelse av «Legenden om den hellige Ursula».

Mot slutten av livet kom hun og hennes kloster i vanskeligheter med kapitlet i Mainz fordi de hadde gravlagt en ekskommunisert ung mann på sin kirkegård. Generalvikaren i Mainz krevde at liket skulle fjernes, men Hildegard nektet med den begrunnelse at mannen hadde mottatt de siste sakramentene og at hun hadde mottatt en visjon som rettferdiggjorde det hun hadde gjort. Da ble kirken satt under interdikt. Hildegard skrev da et langt brev til kapitlet i Mainz om hellig musikk - «et halvt glemt minne om en primitiv tilstand som vi har mistet siden Eden» - «symbol på harmonien som Satan har brutt, som hjelper mennesket med å bygge en bro av hellighet mellom denne verden og den verdenen av all skjønnhet og musikk. De som derfor, uten god grunn, pålegger stillhet i kirker hvor man pleier å høre sang til Guds ære, fortjener ikke å høre det herlige englekoret som priser Herren i himmelen».

Åpenbart var hun usikker på effekten hennes rørende veltalenhet ville ha på kannikene i Mainz, for samtidig skrev hun svært inntrengende til erkebiskopen i Mainz, som var i Italia. Han opphevet interdiktet, men til tross for at han lovte det, oppfylte han ikke Hildegards andre anmodning om at han skulle forlate kampene og intrigene og komme tilbake og styre sitt bispedømme.

Hildegards helse var nå knekket av sykdom og botsøvelser, og hun måtte bæres fra sted til sted. Men det ødelagte instrumentet, som hennes venn og kapellan Martin Guibert kalte henne, kunne fortsatt spille melodier, og til det siste var hun til disposisjon for alle, ga råd til dem som søkte det, ga svar på innviklede spørsmål, skrev, ga instruksjoner til sine nonner, oppmuntret syndere som kom til henne og hvilte aldri. Hun levde bare kort tid etter vanskelighetene med kapitlet i Mainz, og etter å ha ledet klosteret i over 40 år, døde hun fredelig den 17. september 1179 i Rupertsberg. Hun ble gravlagt foran høyalteret i klosterkirken, og både mens hun levde og ved hennes grav skjedde mange undre. Da svenskene ødela kloster og kirke i 1632, ble Hildegards relikvier flyttet til benediktinerinneklosteret Eibingen ved Rüdesheim i bispedømmet Limburg, et kloster Hildegard hadde grunnlagt i 1165, og der befinner de seg ennå i den gamle klosterkirken, som nå er sognekirke.

Hildegard av Bingen er aldri blitt offisielt helligkåret, selv om det ble gjort mislykkede forsøk på 12- og 1300-tallet. Men det katolske folk i Tyskland har i århundrer ansett Hildegard som hellig, og hun ble tatt inn i Martyrologium Romanum på 1400-tallet, og hennes kult som hellig ble godkjent for de tyske bispedømmer av pave Johannes XXII (1316-34) i 1324. Men helligkåringsprosessen fortsetter, og man regner med at den snart er fullført. I Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum står hun oppført som Sancta nuncupata, «muntlig helgen», med Cultus liturgicus ab immemorabili, «liturgisk kult i uminnelige tider». Det ble oppnevnt en relator i hennes helligkåringssak i 1988. Hun minnes i Tyskland på dødsdagen 17. september, mens hun har en translasjonsfest den 25. august. I danske kalendere opptrer Hildegard av Bingen som Øllegaard. Hun er skytshelgen for naturvitenskapsmenn, språkforskere og esperantister.

I 1982 ble Hildegard for første gang utgitt på engelsk. Den moderne entusiasmen for tidlig musikk har ført til en populær gjenoppdagelse av Hildegard av Bingen, som en kvinne og komponist hvis ord og musikk blir studert, sunget og gitt ut.